Nobelprisen

 

 

Alfred Nobel ble født 21. oktober 1833 i Stockholm, Sverige, og inn i en familie av ingeniører^[3] Han var kjemiker, ingeniør, og oppfinner. I 1895 kjøpte Nobel Bofors jern- og stålmølle, som han omgjorde til en stor våpenfabrikk. Nobel oppfant også ballistitt, en forløper til mange røykfrie militære eksplosiver, spesielt korditt, det britiske røykfrie kruttet. Nobel var selv involvert i et søksmål for brudd på patentloven med korditt. Nobel la seg opp en formue mens han levde, det meste av det fra hans 355 oppfinnelser hvorav dynamitt er den mest berømte.^[4]

I 1888 hadde Nobel den ubehagelige overraskelsen av å lese sin egen nekrolog med tittelen Dødens handelsmann er død i en fransk avis. Det var imidlertid Alfred Nobels bror Ludvig Nobel som var død. Artikkelen satte Nobel ut av fatning og det gjorde ham bekymret for hvordan han ville bli husket. Dette inspirerte ham til å endre sitt testamente.^[5] I tillegg var han inspirert av den østerrikske forfatteren og pasifisten Bertha von Suttner som han ble kjent med i 1875, da hun jobbet en uke som hans sekretær. Brevvekslingen mellom de to viser hvordan hun inspirerte han til å engasjere seg i fredssaken.^[6]10. desember 1896 døde Alfred Nobel i sin villa i Sanremo, Italia etter en hjerneblødning, 63 år gammel.^[7]

Til utbredt overraskelse spesifiserte Nobels testamente at hans formue skulle brukes til å lage en rekke priser for dem som gjør de «største framskrittene for menneskeheten» i fysikk, kjemi, fred, medisin, og litteratur.^[8] Nobel skrev flere testamenter i sin levetid, og det siste ble skrevet et år før han døde og undertegnet i den svensk-norske klubben i Paris 27. november 1895.^[9][10] Nobel testamenterte 94 % av sin forvaltningskapital, 31 millioner svenske kroner (ca. 186 000 000 $ i 2008), for å etablere de fem nobelprisene.^[11] På grunn av skepsisen rundt testamentet var det ikke før den 26. april 1897 at det ble godkjent av Stortinget i Norge.^[12] Forvalterne av Nobels testamente, Ragnar Sohlman og Rudolf Lilljequist, dannet Nobelstiftelsen for å ta vare på Nobels formue og organisere tildelingen av premier.^[13]

Etter Nobels instruksjoner ble det opprettet en norsk Nobelkomité for å tildele fredsprisen, hvor medlemmene ble oppnevnt kort tid etter at testamentet ble godkjent i april 1897. Like etter ble de andre organisasjonene for tildeling etablert. Disse var Karolinska Institutet (7. juni), Svenska Akademien (9. juni), og Kungliga Vetenskapsakademien (11. juni).^[14] Nobelstiftelsen inngikk en avtale om retningslinjer for hvordan prisene skulle deles ut, og i 1900 ble Nobelstiftelsens nylig opprettede statutter kunngjort av Kong Oscar II.^[8] I 1905 ble unionen mellom Sverige og Norge oppløst. Deretter ble Den Norske Nobelkomite ansvarlig for tildeling av Nobels fredspris og de svenske institusjonene beholdt ansvaret for de andre prisene.^[12]

 

 

Bortsett fra Fredsprisen, blir nobelprisene presentert i Stockholm under den årlige prisutdelingen 10. desember, på årsdagen for Nobels død. Mottakernes forelesninger avholdes normalt i dagene før prisutdelingen. Fredsprisen og mottakernes forelesninger blir presentert på den årlige prisutdelingen i Oslo, den 10. desember. Prisens seremonier og tilhørende banketter er typisk store internasjonale arrangementer.^[15][16] Seremoniene i Sverige avholdes i Stockholms konserthus med påfølgende nobelbankett ved Stockholms stadshus. Nobels fredspris har blitt tildelt ved Det Norske Nobelinstitutt (1905–1946), ved aulaen på Universitetet i Oslo (1947–1989), og i Oslo rådhus (1990–).^[17]

Høydepunktet ved nobelprisutdelingen i Stockholm er når hver nobelprisvinner mottar prisen fra hendene til kongen av Sverige. I Oslo presenterer lederen for Den Norske Nobelkomite Nobels fredspris i nærvær av kongen av Norge.^[16][18] Siden 1902 har kongen av Sverige presenterte alle premiene, bortsett fra fredsprisen, i Stockholm. I starten var ikke Kong Oscar II spesielt glad i tildelinger av store premier til utlendinger, men skal ha ombestemt seg etter at han ble oppmerksom på verdien av publisiteten disse prisene tilførte Sverige.^[19]

 

Etter prisutdelingen i Sverige avholdes det en bankett på Stockholm stadshus med den svenske kongefamilien og rundt 1 300 gjester til stede. Banketten har en treretters meny, underholdning og dans. Banketten blir i stor utstrekning dekket av lokale og internasjonale medier.^[16] Før 1930 ble banketten i Sverige holdt i ballsalen på Stockholms Grand Hotel.^[16][17]

Fredsprisbanketten avholdes på Grand Hotel i Oslo etter utdelingen. I tillegg til prisvinneren inkluderer gjestelisten Stortingspresidenten, statsministeren, representanter fra næringsliv og (siden 2006) Kongen og Dronningen av Norge. Totalt er det ca. 250 gjester til stede, som alle får et femretters måltid.^[20] For første gang i historien ble banketten kansellert i Oslo i 1979, fordi prisvinneren Moder Teresa nektet å delta, og sa at pengene ville bli bedre brukt på de fattige. Moder Teresa brukte istedenfor 7000 dollar fra banketten for å holde en middag for 2 000 bostedsløse på første juledag.^[21][22]

 

Ifølge vedtektene for Nobelstiftelsen må prisvinner gi en offentlig forelesning på et emne relatert til temaet i prisen deres.^[23][24] Disse forelesningene forekommer normalt i løpet Nobeluken, før prisutdelingen, men dette er ikke obligatorisk. Prisvinneren er kun forpliktet til å gi forelesningen innen seks måneder etter å ha mottatt prisen. Noen har også holdt dem enda senere. For eksempel vant USAs president Theodore Roosevelt fredsprisen i 1906, men ga sitt foredrag i 1910 etter sin presidentperiode.^[25] 16. juni 2012 holdt Aung San Suu Kyi sitt nobelforedrag i Oslo rådhus, over tjue år etter at hun ble tildelt Nobels fredspris.^[26] Forelesningene er organisert av den samme foreningen som velger prisvinnerne.

Siden 1994 har det i Oslo vært arrangert en konsert til ære for årets vinner av fredsprisen. Arrangementet, som kalles Nobels fredspriskonsert, har med internasjonale artister og kringkastes i mange land.^[27]

Prisen består av en medalje, et diplom og en pengesum. Prisen kan deles ut til privatpersoner eller organisasjoner. Prisen tildeles enkeltvis, eller kan deles av to eller tre mottakere, men kan aldri mottas av mer enn tre vinnere.^[28] Regelen om at høyst tre personer innen hvert fagområde kan dele en pris har i nyere tid blitt et problem, ettersom forskning i dag ofte gjøres som et lagarbeid.

Nobelprisens medaljer, i Sverige preget av Myntverket (1902–2010) og Svenska Medalj (fra 2012) og i Norge av Den Kongelige Mynt og Det Norske Myntverket, er registrerte varemerker for Nobelstiftelsen. Hver medalje har et bilde av Alfred Nobel i venstreprofil på den ene siden. Medaljene for fysikk, kjemi, medisin og litteratur har identiske baksider, med bildet av Alfred Nobel og hans fødsels- og dødsår. Nobels portrett vises også på forsiden av fredsprismedaljen og medaljen for økonomi, men med et litt annet design. For eksempel er prisvinnerens navn gravert på kanten av økonomimedaljen.^[29] Bildet på baksiden av en medalje varierer i henhold til hvilken institusjon som tildeler prisen. Baksidene av medaljene for kjemi og fysikk har samme design.^[30]

 

Alle medaljer laget før 1980 ble laget av 23 karat gull. Siden da har de blitt slått i 18 karat grønt gull belagt med 24 karat gull. Vekten av hver medalje varierer med verdien av gull, men gjennomsnitt på 175 g for hver medalje. Diameteren er 66 mm. og tykkelsen varierer mellom 5,2 og 2,4 mm.^[31] På grunn av den høye verdien av gullinnholdet og at de ligger ute på offentlig visning, er Nobelmedaljer utsatt for medaljetyveri.^[32][33][34] Under andre verdenskrig ble medaljene til de tyske vitenskapsmennene Max von Laue og James Franck sendt til København for sikker oppbevaring. Da Tyskland invaderte Danmark løste kjemikeren George de Hevesy dem opp i kongevann for å forhindre at de ble konfiskert av det nasjonalsosialistiske Tyskland og for å forebygge juridiske problemer for eierne. Etter krigen ble gullet utvunnet fra løsning og medaljene lagd på nytt.^[35]

Diplomet deles i Sverige ut av den svenske kongen og i Norge av lederen av Den Norske Nobelkomite. Hvert diplom et spesielt utformet av institusjonen som deler ut prisen,^[36] og de inneholder et bilde og en tekst som slår fast hvem som har vunnet prisen, gjerne med en tekst som forklarer hvorfor. Ingen av Nobels fredsprisvinnerne har noen gang hatt et sitat på sine diplomer.^[37][38]

Prisvinnerne blir tildelt en sum med penger i form av et dokument som fastslår hvilken sum som er tildelt når de mottar sine priser.^[29] Størrelsen på pengesummen varierer i tråd med hvor mye Nobelstiftelsen kan dele ut, men var i 2010 på 10 millioner svenske kroner.^[39][40] Dersom prisen deles mellom to personer i en spesiell kategori, deles også pengesummen likt mellom mottakerne. Dersom det er tre vinnere, kan komiteen velge å gi den ene halvparten til én av mottakerne og dele den andre halvparten mellom de to andre.^[41][42][43] Det er vanlig at fredsprisvinnerne donerer bort prispengene til et veldedig formål.^[44][45]

Mellom 1901 og 2010 er det delt ut 543 nobelpriser til 840 mottakere.

Marie Curie var den første kvinnen som ble tildelt en nobelpris (1903) og den første som ble tildelt to nobelpriser med nobelprisen i kjemi i 1911.^[46][47] Curies ektemann, hennes datter Irène Joliot-Curie og hennes svigersønn Frédéric Joliot-Curie ble alle tildelt nobelpris. Henry R. Labouisse, Marie Curies svigersønn, mottok fredsprisen på vegne av UNICEF.^[48][49]

Linus Pauling ble tildelt både kjemiprisen (1954) og fredsprisen (1962). John Bardeen og Frederick Sanger har blitt tildelt pris to ganger i sine respektive fag.^[50][51] William Lawrence Bragg (25 år gammel) delte i 1915 prisen med sin far. Bragg var den yngste mottaker inntil Malala Yousafzai (17 år gammel) mottok fredsprisen i 2014. Leonid Hurwicz hadde passert 90 år da han ble tildelt økonomiprisen i 2007. United Nations High Commissioner for Refugees og Det internasjonale røde kors har blitt tildelt fredsprisen flere ganger.^[48]

Vest-Europa (særlig Tyskland, Frankrike og Storbritannia) og Nord-Amerika (hovedsakelig USA) dominerer blant tildelingene; utenom disse er Japan det viktigste landet. Omtrent halvparten av tildelingene har gått til engelsk-språklige land (USA, Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand). Harvard Univesity er den institusjon som har gitt opphav til flest tildelinger (35), 28 har bakgrunn i Cambridge University, 18 tildelinger har opphav i Max-Planck-Gesellschaft, USAs nasjonale laboratorier under Energidepartmentet 18 tildelinger, 14 priser har bakgrunn i Bell Labs, Det russiske vitenskapsakademiet har 11 og Institut Pasteur 9 priser (tall oppdatert til og med 2022).^[52][53]

Fra 1900 til nazistenes maktovertakelse gikk en tredjedel av nobelprisene til Tyskland (fem ganger flere enn USA). En fjerdedel av tyske nobelprismottakere hadde jødisk bakgrunn (1 % av Tysklands innbyggere var jøder).^[54][55][56] Halvparten av alle nobelpriser gikk til Tyskland og Storbritannia før andre verdenskrig; til første verdenskrig var Frankrike på høyde med Tyskland. Tyskland, Frankrike og Storbritannia hadde på den tiden de veletablerte institusjonene.^[55][56][53] Etter andre verdenskrig og under den kalde krigen dominerte USA med halvparten av tildelingene; samtidig gikk Tyskland, Frankrike og Storbritannia i andel av tildelingene og noen tildelinger gikk til Japan og Sovjetunionen. Etter den kalde krigen ble USAs dominans styrket med opp mot 60 % av tildelingene samtidig som Japan fikk 7 % av prisene.^[53] Analyse av tildelingene 1994-2014 viser at USA dominerte i naturvitenskapene særlig med universitene University of California, Berkeley, Columbia University og MIT.^[57] Per 2022 var over 20 % av mottakerne av jødisk bakgrunn; andelen er særlig høye for Nobels minnepris i økonomi (opp mot 40 %) og fysikk (over 25 %). Over 90 % av mottakerne har vært menn og median alder for tildeling er 60 år.^[58][59][60] Vel 5 % av mottakerne har vært kvinner.^[48]

 

To prisvinnerne har frivillig avslått sine nobelpriser. Jean-Paul Sartre ble tildelt litteraturprisen i 1964, men nektet å ta imot. Han uttalte da at «en forfatter må nekte seg selv å bli forvandlet til en institusjon, selv om den foregår i den mest ærefulle form».^[61] Den andre er Le Duc Tho, som ble tildelt fredsprisen i 1973 for sin rolle i de vietnamesiske fredsforhandlingene i Paris-avtalen. Han avslo, og hevdet at det ikke var noen faktisk fred i Vietnam.^[62]

Under det tredje riket hindret Adolf Hitler Richard Kuhn, Adolf Butenandt, og Gerhard Domagk i å akseptere sine priser. Alle ble tildelt sine diplomer og gullmedaljer etter andre verdenskrig. I 1958 avslo Boris Pasternak sin pris for litteratur på grunn av frykt for hva den sovjetiske regjeringen ville gjøre hvis han reiste til Stockholm for å ta imot premien. Til gjengjeld avslo det svenske akademiet at han avslo og sa at «dette avslaget endrer, selvfølgelig, på ingen måte gyldigheten av prisen».^[62] Akademiet annonserte med beklagelse at tildelingen av litteraturprisen ikke kunne skje det året, og tok vare på den frem til 1989.^[63][64]

I 1968 feiret Sveriges Riksbank sitt 300-årsjubileum ved å donere en stor sum penger til Nobelstiftelsen, som skulle brukes til å opprette en pris til ære for Nobel. Året etter ble Nobels minnepris i økonomi delt ut for første gang. Det kongelige svenske vitenskapsakademiet ble ansvarlig for å velge prisvinnere. De første prisvinnerne ble Jan Tindbergen og norske Ragnar Frisch «for å ha utviklet og anvendt dynamiske modeller for analyse av økonomiske prosesser». Selv om det ikke teknisk er en nobelpris, er den identifisert med tildelingene. Dens vinnerne blir annonsert med de øvrige mottakerne, og prisen blir tildelt på den svenske tildelingsseremonien. Styret i Nobelstiftelsen bestemt at etter denne tilføyelsen, ville det ikke tillate ytterligere nye premier.

Hvorvidt Sveriges Riksbanks økonomipris kan omtales som en «nobelpris» har opp gjennom årene vært gjenstand for debatt. Prisen er ved flere tilfeller blitt kritisert, bl.a. av enkelte medlemmer av Nobel-familien, for ikke å være i Nobels ånd, sist i forbindelse med utdelingen i 2004. I 2001 krevde fire av Nobels slektninger (juristen Peter Nobel, språkprofessoren Anders Ahlqvist, medisinprofessoren Jophan Ahlqvist og juristen John Hylton, alle oldebarn av Ludvig Nobel) at prisen ikke skulle deles ut på Nobeldagen og at den ikke skulle omtales som en «nobelpris». Peter Nobel mente at «Alfred Nobel ville aldrig ha något Nobelpris i ekonomi». Da prisen ble innstiftet i 1968 var Alfred Nobels eneste gjenlevende niese, dr. Marta Nobel-Oleinikoff, imot prisen og skrev til Nobelstiftelsen at den «under inga omständigheter fick benämnas ett Nobelpris». Også i 1993 tok flere medlemmer av Nobelfamilien kontakt med Nobelstiftelsen og forlangte at prisen ikke skulle deles ut samtidig med nobelprisene.^[65]

Blant akademia er det følgende rangering av de vitenskapelige og øvrige Nobelpriser.
Vitenskapelige priser:

• Fysikk (100%)
• Kjemi (80%)
• Medisin (75%)

Humanoirapriser:

• Litteratur (50%)
• Fred (20%)

Minneprisen:

• Økonomi (~0%, er ikke innstiftet av Alfred Nobel)

Til nå har fire personer fått nobelprisen to ganger:

• Marie Curie, i 1903 for fysikk og i 1911 for kjemi,
• Linus Pauling, i 1954 for kjemi og i 1962 for fredsarbeid,
• John Bardeen, i 1956 og i 1972, begge i fysikk,
• Frederick Sanger, i 1958 og i 1980 begge i kjemi.

• Olav Njølstad (2005). Norske nobelprisvinnere, Universitetsforlaget. ISBN 9788215006970
• Abrams, Irwin (2001). The Nobel Peace Prize and the Laureates. Watson Publishing International. ISBN 0881353884. 
• Crawford, Elizabeth T (1984). The Beginnings of the Nobel Institution – The Science Prizes, 1901–1915 (First utg.). Maison des Sciences de l'Homme & Cambridge University Press. ISBN 0-521-26584-3. 
• Feldman, Burton (2001). The Nobel prize: a history of genius, controversy, and prestige. Arcade Publishing. ISBN 1559705922. 
• Gribbin, John (1985). In Search of Schrödinger's Cat: Quantum Physics and Reality. Corgi. ISBN 0-552-12555-5. 
• Jones, Brenn (2003). Learning about love from the life of Mother Teresa. PowerKids Press. ISBN 0823957772. 
• Levinovitz, Agneta Wallin (2001). Nils Ringertz, red. The Nobel Prize: The First 100 Years. Imperial College Press and World Scientific Publishing. ISBN 981-02-4664-1. 
• Leroy, Francis (2003). A century of Nobel Prizes recipients: chemistry, physics, and medicine. CRC Press. ISBN 0824708768. 
• Pais, Abraham (1983). Subtle Is the Lord: The Science and the Life of Albert Einstein (Third utg.). Oxford University Press. ISBN 0195204387. OCLC 8195995. 
• Shalev, Baruch Aba (2005). 100 years of Nobel prizes (Third utg.). The Americas Group. ISBN 9780935047370. 
• Sohlman, Ragnar (1983). The Legacy of Alfred Nobel – The Story Behind the Nobel Prizes. The Nobel Foundation. ISBN 0-370-30990-I Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp). 
• Wilhelm, Peter (1983). The Nobel Prize. Springwood Books. ISBN 9780862541118. 

• (en) Offisielt nettsted  
• (en) Nobel Prize – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Kvinnelige prisvinnere