Nicolas-Louis de Lacaille

Nicolas-Louis de Lacaille begynte på skole i Mantes-sur-Seine (nå Mantes-la-Jolie). Etterpå studerte han retorikk og filosofi ved Collège de Lisieux og så teologi ved Collège de Navarre. Faren døde i 1731, og det gjorde ham ganske ubemidlet. Faren hadde innehatt en post i huholdet hos hertuginnen av Vendôme.

Men han fikk så sine videre studier støttet av Louis Henri, hertugen av Bourbon.^[11]

Etter avsluttede teologistudier avslo han prestevielsen, men ble diakon. Han viet seg snart mer og mer til matematikken og astronomien. Han la da de kirkelige fremtidsplaner til side.

I perioden 1739-40 kontrollerte han de franske grademålingene på vegne av astronomen Giovanni Cassini. Dette var et element i arbeidet med å finne ut av jordens omfang. Han ble deretter ansatt ved det franske vitenskapsakademiet. I 1739 ble han utnevnt til professor i matematikk ved Collège Mazarin som i 1746 stilte et lite observatorium til hans rådighet. Her utførte han omfattende observasjoner for revisjon av stjernekataloger.

I 1741 ble han valgt til medlem av vitenskapsakademiet. På disse oppdragene gjorde han en ekspedisjon med skipet «The Cape of Good Hope» til den sørlige halvkule og tilbrakte perioden 1751–54 ved Kapp det gode håp for å utføre målinger for bestemmelser av månens parallakse. Der utførte han også en grademåling og anskaffet materiealet for sin omfattende stjernekatalog, Coelum australe stelliferum (1763), som bestod av 10 000 objekter. Han navnga 14 stjernebilder hvor han systematisk valgte betegnelser av diverse vitenskapelige instrument og verktøy – i motsetning til navnene på den nordlige himmelen som er inspirert av gresk mytologi.

En annen viktig vitenskapelig prestasjon var at han ved måling av en meridianbue ved Cape Town var i stand til å vise at jorden ikke var kuleformet, men snarer lignet på en pære. Dermed ga han støtte til Isaac Newtons teori om jordens utflating ved polene. de la Caille var kjent for å være ytterst nøye, men likevel har det i ettertid blitt bevist at målebandene han brukte ved målingen av meridianbuen var 10 cm for kort.

I forbindelse med arbeidet med meridianbuen bestemte han den eksakte lengdegraden for observatoriet i Cape Town ved astronomiske observasjoner av Neptuns måner.

Etter hjemkomsten til Frankrike fortsatte han observasjonene ved Collège Mazarin. Lacaille skrev også en rekke avhandlinger og lærebøker innen matematikk, mekanikk, optikk og astronomi.

De Lacaille hadde den kirkelige tittelen abbé. I 1754 ble han innvalgt som utenlandsk representant nummer 29 av Kungliga Vetenskapsakademien.

• Luftpumpen
• Struves meridianbue

• Historikk over de la Cailles arbeide i Sør-Afrika (Astronomical Society of Southern Africa)