Naturhistorie

 

 

 

Mens betydningen av begrepet «naturhistorie» (et oversettelseslån av latinske naturalis historia) har blitt gradvis innsnevret med tiden, har derimot betydningen av det beslektede begrepet «natur» har utvidet seg (se også avsnittende under Historie nedenfor).

I antikken dekket «naturhistorie» i hovedsak alt som var knyttet til naturen, eller brukte materialer hentet fra naturen, slik som for eksempel Plinius den eldres leksikale verk med denne tittelen (Naturalis Historia), utgitt ca. 77 til 79 e.Kr., og som omhandlet astronomi, geografi, mennesker og deres teknologi, medisin og overtro, samt dyr og planter.

Middelalderens europeiske akademikere anså kunnskap for å ha to hovedinndelinger: humaniora (først og fremst det som nå er kjent som klassisk) og guddommelighet, med vitenskap studert i stor grad gjennom tekster i stedet for observasjon eller eksperimenter (utprøving). Studiet av naturen fikk fornyet interesse i renessansen, og ble raskt en tredje gren av akademisk kunnskap, i seg selv delt inn i beskrivende naturhistorie og naturfilosofi, det analytiske studiet av naturen. I moderne termer tilsvarte naturfilosofi omtrent det som i dag tilsvarer fysikk og kjemi, mens naturhistorie omfattet også de biologiske og geologiske vitenskapene. De to var uansett sterkt forbundet. Under storhetstiden til uavhengige forskerne (også kalt for «gentleman scientist» ettersom de var finansielt uavhengig til å forske hva som enn måtte interesse dem) bidro mange mennesker til begge feltene, og tidlige artikler i begge ble ofte lest på møter for profesjonelle vitenskapssamfunn som Royal Society og Det franske vitenskapsakademiet; begge grunnlagt i løpet av 1600-tallet.

Naturhistorie har blitt oppmuntret av praktiske motiver, som Carl von Linnés ambisjon om å forbedre den økonomiske tilstanden i Sverige.^[5] På samme måte førte den industrielle revolusjonen til utviklingen av geologi for å hjelpe til med å finne nyttige mineralforekomster.^[6][7]

Moderne definisjoner av naturhistorie kommer fra en rekke felt og kilder, og mange av de moderne definisjonene legger vekt på et særlig aspekt ved feltet, og skaper en rekke definisjoner med en rekke vanlige temaer blant dem. For eksempel, mens naturhistorie oftest defineres som en type observasjon og et studieemne, kan den også defineres som en kunnskapsmengde, og som et håndverk eller en praksis, der vekten legges mer på observatøren. enn på det observerte.^[8]

Definisjoner fra biologer fokuserer ofte på den vitenskapelige studien av individuelle organismer i deres miljø, slik det sees i denne definisjonen av Marston Bates: «Naturhistorie er studiet av dyr og planter — av organismer. ... Jeg liker å tenke på naturhistorie som studiet av livet på individnivå — av hva planter og dyr gjør, hvordan de reagerer på hverandre og deres miljø, hvordan de er organisert i større grupperinger som befolkninger og samfunn»^[9][10] og i henhold til en nyere definisjon av David S. Wilcove og Thomas Eisner: «Tett observasjon av organismer — deres opprinnelse, deres evolusjon, deres oppførsel og deres forhold til andre arter».^[11][12]

Dette fokuset på organismer i deres miljø gjenspeiles også av Harry W. Greene og ‪Jonathan B. Losos: «Naturhistorien fokuserer på hvor organismer er og hva de gjør i deres miljø, også interaksjoner med andre organismer. Den omfatter endringer i indre tilstander i den grad de gjelder hva organismer gjør».^[13]

Noen definisjoner går lenger, og fokuserer på direkte observasjon av organismer i deres miljøer, både fortid og nåtid, slik som denne av George A. Bartholomew: «En student i naturhistorie, eller en naturforsker, studerer verden ved å observere planter og dyr direkte. Ettersom organismer er funksjonelt uatskillelige fra miljøet de lever i og fordi deres struktur og funksjon ikke kan tolkes tilstrekkelig uten å kjenne noe av deres evolusjonshistorie, studiet av naturhistorie omfatter studiet av fossiler så vel som fysiografiske (naturbeskrivelse) og andre aspekter ved det fysiske miljøet.»^[14]

Et noe annerledes rammeverk for naturhistorie, som dekker et lignende spekter av temaer, er også antydet i arbeidsomfanget som omfattes av mange ledende naturhistoriske museer, som ofte omfatter elementer av antropologi, geologi, paleontologi og astronomi sammen med botanikk og zoologi,^[15][16] eller også både kulturelle og naturlige komponenter i verden.^[17] Naturhistorisk museum (NHM) på Tøyen i Oslo er en del av Universitetet i Oslo og huser universitetets naturhistoriske samlinger og botanisk hage. Museet fokuserer på zoologi, geologi og klima og har Norges største samling av naturvitenskapelige objekter.^[18][19]

 

 

Naturhistorien begynner i antikkens Hellas med Aristoteles og andre greske filosofer som analyserte mangfoldet i den naturlige verden. Aristoteles hadde en livslang interesse for studiet av naturen. Han undersøkte en rekke forskjellige emner, «alt fra generelle spørsmål som bevegelse, årsakssammenheng, sted og tid, til systematiske utforskninger og forklaringer av naturfenomener på tvers av ulike typer naturlige enheter.»^[21] Naturhistorie ble forstått av romerske Plinius den eldre at det dekket alt som kunne finnes i verden, innbefattet alle levende ting, foruten også geologi, astronomi, teknologi, kunst og menneskeheten selv.^[22]

De Materia Medica («Om medisinsk materiale») ble skrevet mellom 50 og 70 e.Kr. av Pedanius Dioscorides, en romersk lege av gresk opprinnelse. Verket ble mye lest i mer enn 1500 år inntil den ble erstattet i renessansen, noe som gjorde den til en av de mest holdbare av alle naturhistoriske bøker og ble forløperen for alle moderne farmakopéer.^[23][24]

Fra antikkens grekerne til arbeidet til svenske Carl von Linné og andre naturforskere fra 1700-tallet, var et hovedbegrep i naturhistorien scala naturae eller «Great Chain of Being» (Naturens trinnstige), et arrangement av mineraler, grønnsaker, mer primitive former for dyr og mer komplekst liv former på en lineær skala av antatt økende perfeksjon, som kulminerer i vår art.^[25] På toppen av kjeden eller stigen sto Gud, i denne forestillingen.^[26]

 

Naturhistorien var i utgangspunktet statisk gjennom middelalderen i Europa – selv om den i den arabiske og orientalske verden gikk i et mye raskere tempo. Fra 1200-tallet ble arbeidet til Aristoteles ganske stivt tilpasset kristen filosofi, spesielt av Thomas Aquinas, og dannet grunnlaget for naturlig teologi. Under renessansen vendte forskere (spesielt urtemedisinere og humanister) tilbake til direkte observasjon av planter og dyr for deres naturhistorie, og mange begynte å sette sammen store samlinger av eksotiske eksemplarer og uvanlige monstre, ofte ganske uordnet, og mer preget av kuriosakabinett enn naturvitenskap, men gjenspeilte et oppriktig ønske om å dokumentere naturen.^[27][28]

Leonhart Fuchs på 1500-tallet var en av botanikkens tre grunnleggere, sammen med Otto Brunfels og Hieronymus Bock. Andre viktige bidragsytere til feltet var Valerius Cordus, Konrad Gesner (Historiae animalium), Frederik Ruysch og Gaspard Bauhin.^[29] I Kina arbeidet legen og farmakolog Li Shizhen på 1500-tallet under Ming-dynastiet, kjent for å ha forfattet farmakopéen Bencao gangmu. Han utviklet flere metoder for å klassifisere urtekomponenter og medisiner for behandling av ulike sykdommer.^[30] Den raske økningen i antall kjente organismer førte til mange forsøk på å klassifisere og organisere arter i taksonomiske grupper, og kulminerte med systemet til den svenske naturforskeren Carl von Linné.^[29] Ved å gruppere levende ting i definerte hierarkier og gi dem individuelle navn skapte Linné orden som gjør det lettere å studere den tilsynelatende kaotiske verden i naturen. Linnés er mest kjent for systemet med å navngi og klassifisere planter og dyr – det binomiale systemet som fortsatt brukes i dag.^[31]

 

Et betydelig bidrag til engelsk naturhistorie ble gitt av prester og samtidig naturforskere som Gilbert White,William Kirby, John George Wood, og John Ray, som skrev om planter, dyr og andre aspekter av naturen. Mange av disse mennene skrev om naturen for å argumentere for den naturlige teologien for Guds eksistens.^[32] Siden tidlig moderne tid har imidlertid et stort antall kvinner gitt bidrag til naturhistorien, spesielt innen botanikk, det være seg som forfattere, samlere eller illustratører.^[33][34]

I det moderne Europa ble fagdisipliner som botanikk, geologi, mykologi (læren om sopp), paleontologi, fysiologi og zoologi dannet. Naturhistorie, tidligere hovedfaget som ble undervist av vitenskapsprofessorer på høyskole, ble i økende grad foraktet av spesialiserte forskere og forstått som en «amatøraktivitet» snarere enn som en del av vitenskapen. I det viktorianske Skottland ble studiet av naturhistorie faktisk antatt å bidra til god mental helse.^[35] Spesielt i Storbritannia og USA vokste dette til spesialisthobbyer som studiet av fugler, sommerfugler, skjell (malakologi/konkologi), biller og markblomster; i mellomtiden prøvde forskere å definere en enhetlig disiplin innen biologi, men med bare delvis suksess, i det minste inntil den moderne evolusjonære syntesen.^[36] Likevel fortsetter naturhistoriens tradisjoner å spille en rolle i studiet av biologi, spesielt økologi (studiet av naturlige systemer som involverer levende organismer og de uorganiske komponentene i jordens biosfære som støtter dem), etologi (den vitenskapelige studiet av dyrs atferd ), og evolusjonsbiologi (studiet av forholdet mellom livsformer over svært lange tidsperioder).

Amatørsamlere og naturhistoriske iverksettere spilte en viktig rolle i å bygge verdens store naturhistoriske samlinger, som Natural History Museum i London og National Museum of Natural History i Washington, D.C., USA.

 

Tre av de største engelske naturforskerne på 1800-tallet, Henry Walter Bates, Charles Darwin og Alfred Russel Wallace – som kjente hverandre – foretok alle omfattende naturhistoriske reiser som tok år, samlet inn tusenvis av eksemplarer, mange av dem nye innen vitenskapen, og ved sine forfatterskap avanserte både kunnskap om fjerntliggende deler av verden – blant annet Amazonasbekkenet, Galápagosøyene og Malayarkipelet – og bidro på den måten til å omforme biologi fra en beskrivende til en teoribasert vitenskap.

Forståelsen av naturen som «en organisme og ikke som en mekanisme» kan spores til skriftene til Alexander von Humboldt (1769–1859) i Preussen. Humboldts rikelige forfatterskap og forskning hadde avgjørende innflytelse på Charles Darwin, Simón Bolívar, Henry David Thoreau, Ernst Haeckel og John Muir.^[37][38]

Naturhistoriske museer, som utviklet seg fra raritetskabinett (private samlinger av merkelige ting),^[39] spilte en viktig rolle i framveksten av profesjonelle biologiske disipliner og forskningsprogrammer. Spesielt på 1800-tallet begynte forskerne å bruke sine naturhistoriske samlinger som undervisningsverktøy for viderekomne studenter og grunnlaget for egen morfologisk forskning.

•  
  Skjelettet av en mammut i Naturhistorisk museum i New York City
•  
  Naturhistorisk museum i London.
•  
  Naturhistorisk museum i Wien.
•  
  Diplodocus carnegii ved Naturhistorisk museum i México, 1932.

• Allen, David Elliston (1994): The Naturalist in Britain: a social history, New Jersey: Princeton University Press, ISBN 0-691-03632-2
• Farber, Paul Lawrence (2000): Finding Order in Nature: The Naturalist Tradition from Linnaeus to E. O. Wilson. Baltimore: Johns Hopkins University Press, ISBN 978-0801863905
• Heilmann, Ian (2022): Naturhistorier, Historia, ISBN 9788794284912
• Kimmerer, Robin Wall (2021): Gathering Moss A Natural and Cultural History of Mosses, Penguin, ISBN 9780141997629
• Svensen, Henrik H. (2020): Under asfalten – Oslos naturhistorie gjennom to milliarder år, Kagge forlag, ISBN 9788248926399

(en) Natural history – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Norske

• Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo
• Avdeling for naturhistorie, Universitetet i Bergen
• Institutt for naturhistorie, NTNU
• Naturhistorie, Helgeland museum, Naturhistorisk avdeling i Mo i Rana

Generelt

• Portal:Natural History and Biology, WikiSource
• «A History of the Ecological Sciences», av Frank N. Egerton
• Two Forms of Natural History, av Peter Anstey (2011)