Metafysikken (Aristoteles)

Metafysikken er et sentralt filosofisk verk som hadde innflytelse på oldtidens grekere, de muslimske filosofer, de skolastiske filosofer og skribenter som Dante. Hovedsakelig kan tekstene anses for å være en videreførelse og sammenføyning av Platons teori om formene. Dette fikk Aristoteles kjennskap til på akademiet i Athen. Synet på verden er videreført med utgangspunkt i sunn fornuft og ved observasjon av de naturlige vitenskaper. Ifølge Platon er tingenes virkelige natur evig og uforanderlig, mens den verden mennesker observerer er i konstant forandring. Aristoteles kombinerte disse to tilsynelatende kontrære verdenssyn. Bertrand Russell mente at «Aristoteles er Platon spedd ut med sunn fornuft.»^[1] Resultatet er en syntese av de empiriske vitenskaper og Platons rasjonalisme, som var svært viktig for den vestlige tradisjon i mer enn tusen år.

 

Det er svært vanskelig å angi tidspunktene tekstene var skrevet, men dette gjelder for de fleste av Aristoteles tekster.^[2]

Da Aristoteles hadde begynt å skrive, var den greske filosofiske tradisjon kun et par hundre år gammel.^[3] Det hele begynte med de greske tenkeres bestrebelser med å finne en fundamental naturlig struktur underliggende forandringene som kan observeres i den naturlige verden. De kontrasterende teorier av Heraklit og Parmenides hadde innflytelse på både Platon og Aristoteles.^[4]

Aristoteles fikk kjennskap til teorien om formene da han i 360 f. k. var rundt 18 år og studerte ved Akademiet. I Metafysikken utvidet og forandret han teorien om formene ved å hevde at ved enhver forandring er det noe som forblir det samme, og noe nytt blir til som resultat av forandringen. Materie har «formen» som en nødvendig betingelse for en gjenstand eller skikkelses vesen. Derfor er alle ting substanser og kompositter av to radikalt forskjellige ting, nemlig form og materie. Denne doktrine er noen ganger kjent som hylomorfisme (fra det greske ordet for form og materie).

I etterkant av at filologene i Aleksandria organiserte Aristoteles' verker i det første århundre etter Kristus, ble et stort antall av hans skrifter omtalt som τὰ μετὰ τὰ φυσικά (ta meta ta fysika, bokstavelig «det som kommer etter fysikken»). Dette er angivelig opprinnelsen og grunnen til at skriftene er samlet under betegnelsen «metafysikk». Uttrykket τὰ μετὰ τὰ φυσικά er også blitt tolket dithen at verkets tematikk går utover hva som er å anse for fysikk, eller at det er meta-teoretisk i forhold til fysikk. Det er også mulig at τὰ μετὰ τὰ φυσικά refererte til verkets plassering i den kanoniske organisering av Aristoteles' skrifter, som er minst like gammel som Andronicus fra Rhodes eller til og med Hermippus fra Smyrna.^[5] Innenfor Aristoteles' korpus er de metafysiske skrifter referert til som τὰ περὶ τῆς πρώτης φιλοσοφίας (bokstavelig «skriftene angående den første filosofi»).

I manuskriptet er bøkene referert til med greske bokstaver. Den andre boken var gitt tittelen «Lille alfa», tilsynelatende fordi den ikke synes å ha noe med de andre bøkene å gjøre, og opprinnelig ble det antatt at den ikke var skrevet av Aristoteles.

Det er mulig at Aristoteles ikke har skrevet bøkene i den rekkefølge som siden er antatt. Organiseringen er gjort senere, og det er liten grunn til å tro at rekkefølgen er slik Aristoteles ville ha den. Basert på en inngående studie av innholdet i bøkene, samt av kryssreferansene som finnes der, konkluderte W.D. Ross med at bøkene A, B, Γ, E, Z, H, Θ, M, N og I formet et mer eller mindre kronologisk arbeide, der de resterende bøkene α, Δ, Κ og Λ var satt inn av senere redaktører. Ross antar at bøkene A, B, Γ, E, Z, H, Θ, M, N og I, med eller uten de antatt innsatte bøker, ikke konstituerer et helt verk.^[6]

Noen av de første som arbeidet med Metafysikken var arabere som støttet seg til arabiske oversettelser fra de tidlige syriske oversettelser fra gresk. Boken hadde forsvunnet i den latinske vesten fra Roms kollaps til ellevehundretallet. Så for en periode måtte de støtte seg til de latinske oversettelser, og spesielt ble Michael Scott's oversettelse av Averroes' kommentarer viet mye oppmerksomhet. Disse var i visse tilfeller ukorrekte siden de hadde vært i gjennom så mange trinn av oversettelse.

På tolvhundretallet, som følge av det fjerde korstog, ble det originale greske manuskript tilgjengelig. En av de første latinske oversettelser ble foretatt av William of Moerbeke. Denne oversettelse er svært bokstavtro og var ment som en korrekt gjengivelse av den greske ordrekkefølge og stil. Dette formet et grunnlag for kommentarer fra blant andre Albert den store, Thomas Aquinas og Duns Scotus og var også brukt av mer moderne forskere for de greske utgivelser. William hadde tilgang til de greske manuskripter som nå er borte. Werner Jaeger har oppført Williams oversettelse i sin utgivelse av den greske tekst i Scriptorum Classicorum Bibliotheca Oxoniensis (Oxford 1962).

På attenhundretallet ble Metafysikken behandlet på ny. De som sto for dette bemerket den vide variasjon av emner og med den tilsynelatende ulogiske kronologisering av bøkene, konkluderte de med at den i virkeligheten var en samling kortere tekster som mer eller mindre tilfeldig hadde blitt satt sammen til en bok. Videre holdt Werner Jaeger synspunktet at bøkene stammet fra forskjellige perioder av Aristoteles' liv. Everyman's Library publiserte den tusende utgaven av Metafysikken med omarrangert rekkefølge som var ment å gjøre det lettere for leserne.

Det foreligger en rekke kritiske utgivelser av den greske tekst. På nittenhundretallet ble to generelle utgivelser produsert av henholdsvis W. D. Ross (1924) og W. Jaeger (1957). Redigeringen av Metafysikken har blitt et åpent tema i det nye millennium. Nye kritiske utgivelser er utgitt for bøkene Gemma (Myriam Hecquet Aristote, Métaphysique Gamma, Peeters 2008), Alpha (Oliver Primavesi, Aristotle Metaphysics Alpha, OUP 2012) og Lambda (Silvia Fazzo, Il libro Lambda della Metafisica di Aristotele, Elenchos, Bibliopolis 2012, og Stefan Alexandru, Aristotle's Metaphysics Lambda, Philosophia Antiqua, Brill 2014). Ulikhetene fra de mer familiære nittenhundretalls utgivelser (W. D. Ross, 1924, W. Jaeger 1957) kommer hovedsakelig av Stemma codicum of Aristotle's Metaphysics, som ulike utgivelser siden 1970 bygger på (Silvio Bernardinello, Eliminatio codicum della Metafisica di Aristotele, Padua, Antenore, 1970), Dieter Harlfingers Zur Überlieferungsgeschichte der Metaphysik, (1979) og Pierre Aubenque (red.), Essais sur la Métaphysique d'Aristote, Paris, Vrin, 1979).^[7]

• Bok I – VI: Alfa, lille Alfa, Beta, Gamma, Delta og Epsilon.
• Bok VII – IX: Zeta, Eta og Theta.
  • VII: Zeta.
  • VIII: Eta.
  • IX: Theta.
  • Bok X – XIV: Iota, Kappa, Lambda, Mu og Nu.

Boken angir hovedtrekkene fra «den første filosofi», som er kunnskapen om de første prinsipper eller tingenes årsaker. Den vise er i stand til å undervise fordi han vet årsaken til tingene, til forskjell fra de som kun vet at ting er på en bestemt måte basert på hukommelse og opplevelser. Boken Alfa gjennomgår også vesentlige trekk ved teoriene til tidligere filosofer fra Tales til Platon, der forklaringene av årsaker har fått mye oppmerksomhet.

Bok II imøtegår et mulig motargument til hans syn på hvordan mennesker forstår de første prinsipper og dermed oppnår visdom. Aristoteles svarer at ideen om en uendelig kausal serie er absurd, og at det på grunn av dette må være en første årsak som ikke selv er forårsaket. Denne idé er videreutviklet i boken Lambda, der også argumentet for Guds eksistens finnes.

Her presenteres en oversikt over filosofiens hovedproblemer (ἀπορία - apori).

I begynnelsen av Bok IV argumenteres det for at metafysikk er vitenskapen over alle vitenskaper og er et emne som kan forsvares på egen basis. Dette vil si at metafysikk er det grunnleggende for alle andre vitenskaper. Det er videre fremsatt at det kun er én spesiell mennesketype som kan drive med dette; nemlig Filosofen. Resten er et forsvar av kontradiksjonsprinsippet, at det ikke er mulig at det samme både kan være og ikke være, og prinsippet for den ekskluderte mellomting eller mellomgrunn («tertium non datur») – at det ikke kan finnes noen mellomting mellom kontradiktoriske påstander. Aristoteles formulerte kontradiksjonsprinsippet på følgende måte: «Å si om det som er at det ikke er, eller om det som ikke er at det er, er usant.»

Boken er et «filosofisk leksikon», - en liste over definisjoner av omtrent tretti nøkkeltermer slik som årsak, natur, én og mange. I kapittel 7 forklarer han hvordan egenskaper er tillagt objekter ved å si at de er hendelser som kan være annerledes som tilskrives objektene. Dette kan også være annerledes ved at de er essensielle egenskaper ved objektene, og dette definerer hva objektene er. Dette er språklig satt i system ved at begrepene 'å være' og 'det er' betegner at en ting er sann. Videre kan begrepene 'å være' og 'væren' betegne at det som er uttrykt både eksisterer som mulighet og som faktisitet. Dette eksemplifiseres ved at en som har vitenskapelig kunnskap både har dette som evne og som en som praktiserer denne evne.

Skriftet kan deles i to hovedtemaer. Aristoteles er først opptatt av vitenskapens hierarkier. En vitenskap kan enten være produktiv, praktisk eller spekulativ. Fordi de spekulative vitenskaper undersøker det værende for sin egen del er disse ansett for å være overlegne. Studiet av væren qua væren, eller den første filosofi, er ansett for å være bedre enn alle de andre vitenskaper fordi den er interessert i de ultimate årsaker for all realitet, og ikke bare de sekundære årsaker slik de fortoner seg i virkeligheten. Det andre mål er å bevise at væren (τὸ ὄν) vurdert per accidens^[8] (κατὰ συμβεβηκὸς) ikke kan studeres som en vitenskap. Væren per accidens er ikke ansett for å ha nødvendig eksistens (per se or καθ᾽ αὑτό) eller å ha eksistens i de fleste tilfeller og fortjener dermed ikke å bli studert som en vitenskap. Aristoteles avfeier dermed studiet av det som er per accidens som en form for pseudovitenskap som passer for sofistene, en gruppe ordkløvere med en filosofisk praksis han kritiserte gjennomgående i Metafysikken.

Disse er generelt ansett for å være hoveddelen av Metafysikken.

 

Zeta begynner med påstanden om at «væren» har mange betydninger. Filosofiens oppgave er å forstå væren. Den primære (type) væren er det Aristoteles kaller substans. Hvilke substanser kan sies å eksistere, og finnes det substanser andre enn de som er sansbare? Aristoteles vurderer fire kandidater for substans: (i) «Essensen» eller «hva det vil si å være en ting», (ii) de platonske universalia, (iii), substans sett som genus (generell væren i betydningen av hva som er omtalt, men som det værende. Det sier hva noe er, men genuset er det værende), og (iv) substratumet eller «materien» som ligger til grunn for alle tings egenskaper. Han avfeier ideen om at materie kan være substans, for om man eliminerer alt som er egenskap fra hva som kan ha egenskap, blir resultatet noe som ikke har egenskaper i det hele tatt. Denne type «ultimat materie» kan ikke være substans. Den tredje kandidat synes å være basis for Aristoteles forståelse av substans, men i et bilde der den er komponert av form og materie eller kun som form, aldri som ren materie. Universal substans kan forstås som substansenes substans. Aristoteles syn synes å være en videreførelse av Speusippus syn^[9], som også er en reaksjon på Platons syn.)

Kapittel 1 - 12 kan ses som en oppbygning av substans-teorien som han så bryter ned igjen ved hjelp av Demokrits Atomteori i kapittel 13 - 15. Argumentet er grovt sett basert på at substans er umulig når alt er stykket og delt opp. Dette får videre negative følger for kvaliteter, definisjoner eller kvantiteter. Disse anses ikke lenger for å ha reell eksistens, og kan kun eksistere som mulighet. Her finner man også det velkjente argumentet - det tredje menneske^[klargjør] som Platon brukte mot sin egen teori om formene i dialogen Parmenides og som også er å finne i Aristoteles' Sofistiske gjendrivelser.^[10]

Kapittel 17 inntar en helt ny retning som tar for seg ideen om at substans i realiteten er en årsak.

Eta inneholder et resymé over hva som så langt er sagt om substans, og legger til noen få detaljer angående ulikhet og enhet.

Theta begynner med å definere potensialitet, kapasitet og faktisitet, og som alt annet er dette knyttet til primær substans. Kapittel 1–5 diskuterer potensialitet. Denne termen indikerer det potensielle (δύναμις, dunamis) ved at noe kan forandre seg: potensialitet er «et forandringsprinsipp i en annen ting eller i tingen selv qua en annen ting». Potensialitet er som de fleste andre begreper predikert på mange måter, men er også et første prinsipp for forandring som i likhet med definisjon, genus og arter har ulikheten som premiss for sin tilblivelse. Forandringen har ulikheten som en iboende natur for sin fremdrift som forandring. Videre tar Aristoteles for seg faktisitet og vi kan se hvordan ulikheten fungerer "i praksis". Man kan kun kjenne faktisitet gjennom observasjon eller «analogi», så det «som bygger i forhold til det som er kapabelt til å bygge, slik er det som er våkent relatert til det som sover (…) eller det som er separert fra materie relatert til materie selv.» Faktisitet er den kompletterte tilstand av noe som hadde potensial for å bli komplett. Forholdet mellom faktisitet og potensialitet kan bli betraktet som forholdet mellom form og materie, men med et tillagt tidsaspekt. Faktisitet og potensialitet er tidsbetingede, diakrone, distinksjoner, der form og materie er synkrone distinksjoner på et gitt tidspunkt.

Diskusjon angående enhet, én og mange, likhet og forskjellighet.

Forkortede versjoner av andre kapitler og som også omhandler deler av Aristoteles bok Fysikken.

Videre bemerkninger om væren generelt, de første prinsipper og Gud og guder. Denne boken inkluderer Aristoteles beskrivelse av den ubevegelige beveger «det mest opphøyde av de observerbare ting», som «det tenkende i tenkning».

Matematisk filosofi, mer spesifikt angående hvordan tall kan sies å eksistere.

Mange av skriftene er kompakte og derfor vanskelige å forstå. Ibn Sina (Avicenna), en av middelalderens islamske filosofer, sa at han hadde lest Aristoteles' Metafysikk førti ganger og kunne fremdeles ikke forstå den. Kun senere, da han hadde lest al-Farabis Hensiktene med Aristoteles' Metafysikk, forsto han boken.

• Corpus Aristotelicum

• Aristotle's Metaphysics. Oversatt av Hippocrates Gorgias Apostle. Bloomington: Indiana U. Press, 1966.
• Aristotle's Metaphysics. Oversatt av Joe Sachs. 2nd ed. Santa Fe, N.M.: Green Lion, 2002. ISBN 1-888009-03-9.
• Aristotle's Metaphysics Oversatt og med en innledning av H. Lawson-Tancred. Penguin 1998.
• Aristotle, Metaphysics (engelsk oversettelse) Arkivert 6. januar 2011 hos Wayback Machine. (Besøkt 02.03.2018)
• Frederick Copleston: A History of Philosophy: Volume I Greece and Rome (Parts I and II) New York: Image Books, 1962.
• Gresk tekst med kommentarer: Aristotle's Metaphysics. W. D. Ross. 2 bind, Oxford: Clarendon Press, 1924. Gjenutgitt 1953 med rettelser.
• Gresk tekst: Aristotelis Metaphysica. Utg. Werner Jaeger. Oxford Classical Texts. Oxford University Press, 1957. ISBN 978-0-19-814513-4.
• Gresk og engelsk tekst: Metaphysics. Trans. Hugh Tredennick. 2 bind. Loeb Classical Library 271, 287. Harvard U. Press, 1933-35. ISBN 0-674-99299-7, ISBN 0-674-99317-9.2n
• Thomas Aquinas. Commentary on Aristotle's Metaphysics. Oversatt av John P. Rowan. 1961; gjenopptrykk Notre Dame, Ind.: Dumb Ox, 1995.f

• Aristotle: Metaphysics artikkel av Joe Sachs i Internet Encyclopedia of Philosophy
• Aristotle's Metaphysics, Stanford Encyclopedia of Philosophy (Besøkt 2. mars 2018)
• Aristoteles, filosofi.no (Besøkt 2. mars 2018)
• Aristotle's Metaphysics, Engelsk oversettelse og original gresk versjon.
• Aristotle's Metaphysics, Oversatt av W. D. Ross
• Metaphysics i Internet Classics Archive Arkivert 6. januar 2011 hos Wayback Machine.
• Metafysikk i Store norske Leksikon
• Kulturakademiets presentasjon av Aristoteles for Exphil studenter