[go: up one dir, main page]

Speusippos

(Omdirigert fra «Speusippus»)

Speusippos (gresk: Σπεύσιππος; latinisert Speusippus; født ca. 408 f.Kr., død 339 f.Kr.)[2] var en antikk gresk filosof. Han var nevø av Platon ved hans søster Potone. Etter at onkelen døde var det Speusippos som arvet Platons akademi og han forble dets overhode i de neste åtte årene. Etter at han fikk et slag lot han Xenokrates overta lederstolen.

Speusippos
Speusippos
Fødtca. 408 f.Kr.
Athen
Dødca. 339 f.Kr.
BeskjeftigelseFilosof, matematiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Scholarch of the Platonic Academy (347 f.Kr. – 339 f.Kr.) Rediger på Wikidata
FarEurymedon of Myrrhinus[1]
MorPotone[1]
NasjonalitetAntikkens Athen
ÆraAntikkens filosofi
RegionVestlig filosofi
HovedinteresserMetafysikk, epistemologi, etikk
Påvirket avPlaton, Pythagoras

Selv om Speusippos var både en slektning og arvtaker til Platon, avvek han jevnlig fra Platons filosofi og lærdom. Han avviste Platons teori om ideenes verden og hvor Platon hadde identifisert Det Gode som det endelige prinsipp, opprettholdt Speusippos at Det Gode var kun sekundært. Han argumenterte også at det er umulig å ha tilfredsstillende kunnskap om noe som helst uten at man hadde kunnskap om alle forskjellene som de skilte seg hva som helst annet.

Liv og virke

rediger

Speusippos var bysbarn av Athen, og sønn av Eurymedon og Potone, en søster av Platon.[3][4] Det anonyme Tretten brev til Platon hevdet at Speusippos giftet seg med sin niese (sin mors barnebarn).[5] Ingenting er kjent om hans liv før den tid hvor han fulgte sin onkel på hans tredje reise til den greske byen SiracusaSicilia. Her viste han betydelig dyktighet og klokskap, særlig i hans vennskapelige forhold til statsmannen Dion.[6] Hans moralske verdi ble tilsynelatende anerkjent av selv den skeptiske filosof Timon fra Fleios.[7]

Påstander om hans plutselige raseriutbrudd, hans grådighet, og hans skjørlevnet, er antagelig avledet fra en meget feilaktig kilde. Både Athenaios[8] og Diogenes Laertios[9] kan påberopes som autoritet for at bakgrunnen for den nedsettende omtale kommer en del falske brev[10] av Dionysios den yngre som ble forvist av Dion i samråd med Speusippos. Etter å ha blitt valgt av Platon som sin etterfølger av Akademiet, ledet han skolen i kun åtte år, 348/7–339/8 f.Kr. Han døde, kan det synes som, av sykdom som ga en langvarig lammelse,[11] antagelig et slag. Han ble etterfulgt som leder av Akademiet av Xenokrates. Hans etterlatte skrifter skal ved oppkjøp ha kommet i Aristoteles' eie. Til vår tid er ingenting bevart, unntatt et elegisk distikon som omhandlet en apoteose av Platon.

Referanser

rediger
  1. ^ a b Q45269541[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Dorandi, Tiziano (1999): «Kapittel 2: Chronology» i: Algra et al.: The Cambridge History of Hellenistic Philosophy, Cambridge, s. 48
  3. ^ Diogenes Laertios, iv. 1
  4. ^ «Speusippos», Suda
  5. ^ Nails, Debra (2002): The people of Plato: A Prosopography of Plato and other Socratics, Hackett, s. 272
  6. ^ Plutark: Dion, c. 22. 17
  7. ^ Plutark: Dion, 17
  8. ^ Athenaios, vii. 279, xii. 546
  9. ^ Diogenes Laertios, iv. 1-2; sammenlign «Speusippos», Suda; Tertullianus: Apolog. c. 46.
  10. ^ Tarán, Leonardo (1981): Speusippus of Athens: A Critical Study with a Collection of the Related Texts and Commentary, BRILL, s. 6.
  11. ^ Diogenes Laertios, iv. 3–4

Litteratur

rediger
  • Dillon, John (2003): The Heirs of Plato. A Study of the Old Academy (347–274 BC). Oxford: Clarendon Press, ISBN 0-19-927946-2
  • Nails, Debra (2002): The People of Plato. A prosopography of Plato and other Socratics, Indianapoli, ISBN 0-87220-564-9, s. 244, 271f.
  • Tarán, Leonardo (1982): Speusippus of Athens: A Critical Study with a Collection of the Related Texts and Commentary, Leiden: Brill
  • Natoli, Anthony Francis (2004): The Letter of Speusippus to Philip II: Introduction, Test, Translation, and Commentary (Historia Einzeschriften 176), Stuttgart: Franz Steiner
  • Wilhelmi, Fabian (2010): Isokrates' Philippos und Speusippos' Brief an König Philipp II. als Bitte um königliches Patronat, Düsseldorf, ISBN 3-640-89613-0.

Eksterne lenker

rediger