Leeds United

Klubben ble stiftet i 1919 etter at forløperen Leeds City ble ekskludert fra The Football League. Årsaken var anklager om ulovlige pengeutbetalinger til spillere under første verdenskrig.

Leeds City hadde vist lovende takter før verdenskrigen førte til et avbrudd i den offisielle fotball-ligaen. Kamper ble imidlertid spilt, og Leeds City vant den uoffisielle serien i 1919. Praksisen med å betale spillere var utbredt, og Leeds City ble ekskludert fra ligaen for å statuere et eksempel, ifølge forfatteren Anthony Clavane.^[1] Dette var det første eksemplet på noe som skulle bli et mønster i Leeds' fotballhistorie - oppgang og suksess som følges av et brått og dypt fall.^[2]

I 1920 ble den nye klubben Leeds United valgt inn i Football League, og spilte i 2. divisjon. I 1924 vant klubben mesterskapet og rykket opp til 1. divisjon. Leeds klarte imidlertid ikke å etablere seg der, og rykket ned igjen i 1927. Klubben førte så en heistilværelse mellom de to øverste divisjonene i noen år, men spilte i 1. divisjon fra 1932 fram til seriespillet ble avbrutt av andre verdenskrig.

Etter den første sesongen etter krigen rykket Leeds igjen ned til 2. divisjon. 1950-tallets store Leeds-spiller var waliseren John Charles. I 1953/54-sesongen scoret han 43 mål på 41 kamper, en prestasjon som fortsatt er klubbrekord.^[3] På mesteparten av 50-tallet var Leeds kjent som «John Charles United».^[4] Charles hjalp Leeds tilbake til toppdivisjonen i 1956, spilte der i en sesong, for så å bli solgt til Juventus for en rekordsum. I 1960 bar det igjen ned til 2. divisjon.

Den tidligere engelske landslagsspilleren Don Revie hadde kommet til Leeds i 1958. I mars 1961 ble han utnevnt til spillende manager. Hans 13 år lange «regjeringstid» skulle bli Leeds' storhetstid, med ligamesterskap, cupmesterskap og europacupeventyr.

På grunn av økonomiske problemer i klubben hadde Revie en tung 1961/62-sesong, og bare en seier i siste kamp reddet laget fra nedrykk til 3. divisjon. To år senere var Leeds igjen klar for Englands øverste divisjon.

Mellom 1965 og 1974 ble Leeds aldri dårligere enn nummer fire i ligaen. Leeds ble ligamester i 1968/69 og 1973/74. FA-cupen ble hentet hjem i 1972 og ligacupen i 1968. I Europa vant de Messebycupen (forløperen til UEFA-cupen) i 1968 og 1971. I Revie-perioden kom Leeds på andreplass i ligaen fem ganger og tapte tre FA-cup-finaler, en finale i Cupvinnercupen og en Messebycup-finale. I Revies siste sesong som manager, 1973/74, var laget ubeseiret de første 29 seriekampene.

Revie brakte med seg en systematisk tilnærming til trenergjerningen. Leeds ble kjent for svært grundige forberedelser - motstandernes spillere ble studert i detalj, opplysningene lagret i egne mapper for hver spiller, og Revie holdt langvarige orienteringer for spillerstallen om innholdet.^[5] Også dommerne ble finstudert. Revie tok seg av spillerne sine på alle tenkelige måter. De ble hjulpet med sted å bo og fikk opplæring i personlig økonomi, bordmanerer og valg av partner.^[6] Revie hyret inn alternative trenere, som ballettdansere for å lære spillerne bedre balanse, og ga de unge talentene ernæringsråd. På 1960-tallet ble denne helhetlige tilnærmingen sett på som noe spesiell og til tider latterliggjort, men i dag regnes Revie som en forløper til Arsène Wengers trenerstil i Arsenal.^[5]

Revies Leeds-lag ble kjent for en knallhard spillestil og gikk snart under det lite flatterende kallenavnet «Dirty Leeds».^[7] Revies motto var «Keep fighting»,^[8] og spillere som Johnny Giles, Norman Hunter og Billy Bremner var fryktet av motstanderne. Leeds-spillerne benyttet seg gjerne av både skitne, usportslige triks og brutale taklinger.^{[trenger referanse]}

Etter det første seriemesterskapet i 1969 lovet Revie å innføre en mer attraktiv spillestil. Laget slo ut i full blomst i 1971/72-sesongen. Offensivt, bevegelig spill ble supplert av showtakter og gimmicks som koreografert oppvarming og nummerlapper på strømpene. «Dirty Leeds» ble til «Super Leeds». Kvartfinalekampen i FA-cupen hjemme mot Tottenham i 1972 var et av lagets absolutte høydepunkter. Den beskrives slik av to som var til stede: «Leeds spilte de første 20 minuttene som om de var fotballguder», skrev Hunter Davies^[9]. «Den beste fotballkampen jeg noensinne har sett. Førti tusen mennesker gispet unisont», skrev Clavane.^[10].

Revie kronet verket med ligamesterskap nr. 2 i 1973/74-sesongen, og forlot så Leeds for å ta over det engelske landslaget.

Den neste manageren i Leeds var kontroversielle Brian Clough. Han hadde hatt stor suksess med Derby County, men fikk sparken i Leeds United etter 44 turbulente dager. Cloughs korte periode er portrettert i romanen Fordømte Leeds,^[11] som også er filmatisert under originaltittelen The Damned United.^[12]

Den tidligere engelske landslagskapteinen Jimmy Armfield overtok og ledet Revies aldrende stjernelag helt til finalen i Europacupen for serievinnere (forløper for Mesterligaen) i 1975. Leeds tapte finalen 28. mai 1975 mot Bayern München på Parc des Princes stadion i Paris med 0-2. «Super Leeds» kunne vunnet den største av alle titler, isteden snublet de. Igjen ble suksess avløst av et dypt fall. Leeds-tilhengerne mente dommeren snøt Leeds for seieren, og gikk amok på tribunen og utenfor stadionet etter kampen.^[13]

Klubben holdt seg i 1. divisjon i andre halvdel av 1970-tallet, men oppnådde ikke like gode plasseringer som under Revie. Fornyelsen av storlaget lyktes ikke.

I 1982 rykket Leeds ned fra 1. divisjon, og resten av 80-tallet ble klubben værende i 2. divisjon. Dette var en dyster periode også utenfor banen. En gjeng fotballpøbler som kalte seg «The Service Crew» ble beryktet for fremmedfiendtlighet og sadisme, skriver Clavane.^[14] Service Crew-gjengen spredte frykt over hele England med sin voldelige opptreden.^[13]

Det lysnet på slutten av 80-tallet. Økonomien i Yorkshire-regionen bedret seg. Howard Wilkinson, som ble ansatt som manager i oktober 1988, greide å få laget tilbake til toppdivisjonen i 1990. Her gikk det bedre enn de aller fleste hadde trodd, og i 1992 ble Leeds igjen engelsk ligamester - klubbens foreløpig siste seriemesterskap. En kreativ nøkkelspiller i laget - og kultfigur blant tilhengerne - var Eric Cantona.

Sesongen etter la Det engelske fotballforbundet (FA) om ligasystemet i England og kalte den øverste divisjonen for Premier League. Wilkinson klarte ikke å følge opp suksessen. Manageren falt ut med Cantona, som ble solgt til Manchester United i november 1992, der han ble sentral i storlaget Alex Ferguson bygde opp.

Leeds' sportslig beste periode i nyere tid var utvilsomt da Peter Ridsdale var styreformann og David O'Leary manager på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Ridsdale satset på at Leeds skulle bli Englands beste lag og i tillegg erobre Europa gjennom spill i Mesterligaen. For å klare dette investerte klubben i dyre spillere som Rio Ferdinand, Robbie Keane, Olivier Dacourt og Mark Viduka.

Sesongen 1999/2000 ble Leeds nummer tre i Premier League, og kvalifiserte seg dermed for Mesterligaen. Der ble Leeds den store overraskelsen i 2000/01-sesongen, og spilte seg helt frem til semifinalen. Spanske Valencia ble for sterke, og Leeds tapte 0-3 sammenlagt. Men O'Learys unge lag hadde skaffet seg stor respekt både i England og i resten av fotball-Europa, og fremtiden så lys ut.

Men styreformann Ridsdale hadde, i sin iver etter å gjøre Leeds til et virkelig storlag, tatt seg vann over hodet og brukt langt mer penger enn det som var forsvarlig.^[15] Ridsdale tok sjansen på at inntekter knyttet til videre deltakelse i Mesterligaen ville dekke utgiftene til de store lånene klubben hadde tatt opp for å kjøpe nye spillere. Men i 2001 ble Leeds bare nummer fire i ligaen, og var dermed ikke kvalifisert for neste sesongs Mesterliga. Den påfølgende økonomiske krisen førte til at klubben måtte selge sine profilerte og beste spillere.^[16] Først ut var Rio Ferdinand, som forsvant til Manchester United.

I 2003/04 rykket Leeds ned til The Championship, og flere unge talentfulle spillere med en stor framtid foran seg måtte også selges - som Paul Robinson, Aaron Lennon, James Milner og Alan Smith. Bare evig lojale Gary Kelly og Eirik Bakke var igjen fra laget som spilte semifinale i Mesterligaen bare tre år tidligere.

Konkursspesialisten Gerald Krasner ledet et konsortium av lokale forretningsfolk som tok over Leeds i 2003. I Krasners tid som styreleder ble klubbens aktiva solgt unna, inkludert senior- og juniorspillere av økonomisk verdi. Høsten 2004 solgte Leeds både sitt treningsanlegg og stadionanlegg Elland Road. I januar 2005 kjøpte Ken Bates 50 prosent av klubben for 10 millioner pund.

De økonomiske vanskelighetene ga dårlige arbeidsforhold for managerne i Leeds. David O'Leary ble etterfulgt av Terry Venables, deretter overtok Peter Reid, som ble erstattet av den gamle spillerkjempen Eddie Gray. I 2004 overtok Kevin Blackwell, som klarte å stabilisere laget og tok det til kvalifiseringsrunden til Premier League i 2006.

Starten på 2006/07-sesongen var imidlertid svært dårlig, og Dennis Wise tok over. Sesongen fortsatte likevel fryktelig for Leeds. De økonomiske problemene var ikke over, og det gikk dårlig sportslig. I nest siste serieomgang forsvant i realiteten alt håp om redning fra nedrykk. To dager før den siste kampen, 4. mai, valgte klubben å sette seg under såkalt administrasjon.^[17] Den umiddelbare følgen var at klubben ble fratatt ti poeng. Dermed endte Leeds United helt sist på tabellen, og rykket ned til tredje nivå i seriesystemet – League One – for første gang i sin historie.

Opptakten til 2007/08-sesongen var preget av nye kriser. Selskapet Forward Sports Fund, registrert på øya Nevis i Karibia og med Ken Bates som frontfigur, fikk tilslaget på å kjøpe klubben fra administratorene KPMG, men det var lenge tvil om Leeds ville få fornyet profflisensen. Ligaen tillot likevel dette på betingelse av at Leeds måtte starte sesongen med 15 minuspoeng.^[18]

Først i 2010, etter tre år på nivå tre, klarte Leeds å rykke opp til The Championship igjen, nå ledet av Simon Grayson.^[19]

I Championship blandet Leeds seg tidvis inn i toppstriden, men manglende økonomisk og sportslig stabilitet med stadige trenerskifter sto lenge i veien for det etterlengtede opprykket til Premier League. I de seks sesongene fra 2012-13 til 2017-18 hadde klubben ti hovedtrenere.

I juni 2016 ble Garry Monk presentert som Leeds' nye hovedtrener.^[20] Under Monks ledelse lå klubben lenge an til å nå sluttspillet om den tredje opprykksplassen. Etter sviktende form helt på slutten av sesongen måtte Leeds nøye seg med 7. plass. Monk sa opp stillingen etter sesongslutt i mai 2017.^[21]

Thomas Christiansen tok over i juni 2017.^[22] Under Christiansens ledelse toppet Leeds tabellen tidlig i høstsesongen, men nedturer fulgte. I februar 2018 ble Christiansen sparket. Paul Heckingbottom ble hentet fra Barnsley FC og utnevnt til ny hovedtrener i februar 2018.^[23] Heller ikke han varte lenge i jobben: Etter sesongslutt og 13. plass fikk han sparken.^[24].

I juni 2018 ble Marcelo Bielsa ansatt som ny hovedtrener^[25]. Bielsas fotballideer har vært svært innflytelsesrike, og en rekke kjente trenere har nevnt argentineren som en stor inspirasjonskilde.^[26]

Leeds endte på tredjeplass i Championship i Bielsas første sesong 2018/19. I den avsluttende playoff-turneringen om opprykk ble Leeds slått ut av Derby. Ett år senere nådde klubben sitt store mål: 17. juli 2020 ble det klart at Leeds rykket opp fra Championship i sesongen 2019/20 etter å ha vunnet ligaen.^[27]

I den første Premier League-sesongen etter opprykket (2020/21) endte Leeds på en 9. plass. Bielsas originale spillestil - høyt press, mann-mot-mann-markering, hurtige angrep - vant mange beundrere.^[28]

Sesongen 2021/22, den andre på høyeste nivå, ble mye vanskeligere. Mange skader på nøkkelspillere bidro til svake resultater. I februar 2022 slapp Leeds inn 20 mål på fem kamper, og etter 0-4 mot Tottenham 26. februar hadde klubben bare to poeng ned til nedrykksplass. 27. februar 2022 fikk Bielsa sparken^[29]. Klubbledelsen mente en annen trener måtte inn for å sikre plassen i Premier League.

I sin periode på nesten fire sesonger ledet Bielsa Leeds i 170 kamper, med 80 seire, 33 uavgjorte og 57 tap^[30]. Resultatmessig vil han særlig bli husket for opprykket, men vel så viktig som de målbare resultatene var den positive interessen og entusiasmen han skapte rundt klubben. Selv en rekke tap med stygge sifre fikk ikke tilhengerne til å vakle i støtten til Bielsa.^[31]

28. februar 2022 ble amerikanske Jesse Marsch utnevnt til ny Leeds-trener^[32]. Leeds reddet plassen i Premier League i siste serierunde og ble nr. 17. Under Marsch plukket laget imidlertid få poeng i sesongen 2022-23, og etter en ekstra dårlig periode på nyåret fikk Marsch sparken^[33]. 21. februar 2023 ble spanske Javi Gracia utnevnt til ny trener^[34]. Heller ikke han klarte å snu skuta. I et siste, desperat forsøk på å redde plassen sparket Leeds Gracia og hyret trenerveteranen Sam Allardyce til å lede laget de siste fire kampene^[35]. Men «Big Sam» tok bare ett poeng, og nedrykket var et faktum i siste serierunde 28. mai 2023^[36]. Allardyce fikk ikke forlenget kontrakten.

4. juli 2023 ble tyske Daniel Farke presentert som ny hovedtrener^[37]. I hans første sesong endte Leeds på tredjeplass i Championship. I playoff-turneringen om den siste opprykksplassen til Premier League tapte Leeds 0-1 mot Southampton i finalen på Wembley stadion^[38], og må dermed gå løs på en ny sesong på nest øverste nivå.

Etter eierskiftet i 2007 ble det gjentatte ganger stilt spørsmål ved økonomiske forhold rundt klubben. Football League ba høsten 2009 Ken Bates og klubben om opplysninger om eierforholdene i eierselskapet Forward Sports Fund.^[39] Eierne ble godkjent av ligaen, men klubben ble utsatt for mer press rundt eierskapsspørsmålet utover i 2010/11-sesongen, blant annet fra en granskning av eierskap og styring av fotballklubber igangsatt i det britiske parlamentet. I mai 2011 kunngjorde Leeds at Ken Bates hadde overtatt kontrollen over klubben ved å kjøpe ut eierne av Forward Sports Fund.^[40]

I november 2012 solgte Bates samtlige aksjer i eierselskapet LUFC Holdings Limited til GFH Capital, et privat investorselskap basert i Dubai.^[41]

GFH Capital solgte i februar 2014 75 prosent av aksjene til den italienske investoren Massimo Cellino og hans selskap Eleonora Sport.^[42] Også Cellino strevde med å skape ro rundt klubben, både sportslig og økonomisk. I september 2016 ble Cellino eneeier i klubben etter å ha kjøpt ut GFH Capital.^[43].

I januar 2017 solgte Cellino 50 prosent av aksjene i Leeds til Aser Group Holding, et selskap eid av den italienske forretningsmannen Andrea Radrizzani^[44]. I mai 2017 overtok Radrizzani den resterende halvparten av aksjene, og tok også over som styreleder.^[45]

I juni 2017 kunngjorde Leeds og Radrizzani at klubben hadde kjøpt tilbake sitt stadionanlegg Elland Road^[46]. Stadionet var blitt solgt og leaset tilbake i forbindelse med de økonomiske problemene i 2004.

I mai 2018 solgte Radrizzanis selskap Aser en 10 prosents andel av aksjene i Leeds til 49ers Enterprises, eiergrupperingen bak San Francisco 49ers, et lag i amerikansk fotball.^[47] I november 2022 meldte klubben at 49ers hadde kjøpt seg opp til 44 prosents eierandel, mens Radrizzani kontrollerte de resterende 56 prosent.^[48].

Den 9. juni 2023 kjøpte 49ers Enterprises alle Asers aksjer og satt dermed med fullt eierskap til Leeds United^[49]. Klubben ble i forbindelse med transaksjonen verdsatt til 170 millioner pund.

Etter sesongslutt i mai 2024 ble Red Bull presentert som ny minoritetseier i Leeds United ^[50]. Eierandelen ble ikke offentliggjort. Det østerrikske konsernet eier flere fotballklubber som bærer selskapets navn, men dette er ikke planlagt i Leeds. Elland Road skal heller ikke skifte navn. Red Bull blir hovedsponsor på Leeds-drakten i sesongen 2024/25.

• Nr. 2 i 1. divisjon: 1964/65, 1965/66, 1969/70, 1970/71 og 1971/72.
• Vinner av 2. divisjon/Championship: 1923/24, 1963/64, 1989/90, 2019/20.
• Finalist i FA-cupen: 1965, 1970 og 1973.
• Finalist i Ligacupen: 1996.
• Finalist i serievinnercupen (forløper til Mesterligaen): 1975
• Finalist i cupvinnercupen: 1973

Oppdatert 24. oktober 2024 ^[51]

Nr. Posisjon Spiller 1   K Illan Meslier 2   F Jayden Bogle 3   F Júnior Firpo 4   F Ethan Ampadu 5   F Pascal Struijk 6   F Joe Rodon 7   MB Daniel James 8   MB Joe Rothwell (på lån fra Bournemouth) 9   A Patrick Bamford 10   A Joël Piroe 11   MB Brenden Aaronson 14   A Manor Solomon (på lån fra Tottenham) 17   MB Largie Ramazani 19   A Mateo Joseph

Nr. Posisjon Spiller 21   K Alex Cairns 22   MB Ao Tanaka 23   MB Josuha Guilavogui 25   F Sam Byram 26   K Karl Darlow 29   A Wilfried Gnonto 30   A Joe Gelhardt 33   A Isaac Schmidt 37   F James Debayo 39   F Maximilian Wöber 42   MB Sam Chambers 44   MB Ilia Gruev 50   MB Charlie Crew

Nr. Posisjon Spiller 11   MB Jack Harrison (hos Everton til 13. juni 2025) 16   A Sonny Perkins (hos Leyton Orient til 13. juni 2025) 18   MB Darko Gyabi (hos Plymouth til 13. juni 2025)

Nr. Posisjon Spiller 19   MB Sam Greenwood (hos Preston til 13. juni 2025)   F Rasmus Kristensen (hos Eintracht Frankfurt til 30. juni 2025)

•   Ernie Hart (1920–1936)
•   Willis Edwards (1925–1943)
•   John Charles (1948–1962)
•   Jack Charlton (1952–1973)
•   Billy Bremner (1959–1976)
•   Albert Johanneson (1961–1970)
•   Bobby Collins (1962–1967)
•   Terry Cooper (1964–1975)
•   Norman Hunter (1962–1976)
•   Johnny Giles (1963–1975)
•   Paul Madeley (1963–1980)
•   Peter Lorimer (1962–1985)
•   Eddie Gray (1965–1983)
•   David Harvey (1965–1985)
•   Mick Jones (1967–1974)
•   Allan Clarke (1969–1978)
•   Joe Jordan (1970–1978)
•   Gordon McQueen (1972–1978)
•   Trevor Cherry (1972–1982)
•   Frank Gray (1972–1985)
•   Brian Flynn (1977–1982)
•   John Lukic (1978–1996)
•   Brian Greenhoff (1979–1982)
•   John Sheridan (1982–1989)
•   David Batty (1987–2004)
•   Gary Speed (1988–1996)
•   Vinnie Jones (1989–1990)
•   Gordon Strachan (1989–1995)
•   Chris Fairclough (1989–1995)
•   Lee Chapman (1990–1996)
•   Gary McAllister (1990–1996)
•   Tony Dorigo (1991–1997)
•   Eric Cantona (1992)
•   Gary Kelly (1992–2007​)
•   Frank Strandli (1993–1994)
•   Lucas Radebe (1994–2005)
•   Tomas Brolin (1995–1997)
•   Tony Yeboah (1995–1997)
•   Harry Kewell (1995–2003)
•   Ian Rush (1996–1997)
•   Lee Sharpe (1996–1999)
•   Gunnar Halle (1996–1999)
•   Lee Bowyer (1996–2003)
•   Nigel Martyn (1996–2003)
•   Ian Harte (1996–2004)
•   Jimmy F. Hasselbaink (1997–1999)
•   Alf Inge Håland (1997–2000)
•   Paul Robinson (1997–2004)
•   Jonathan Woodgate (1998–2003)
•   Alan Smith (1998–2004)
•   Eirik Bakke (1999–2006)
•   Rio Ferdinand (2000–2002)
•   Mark Viduka (2000–2004)
•   Robbie Fowler (2001–2002)
•   Robbie Keane (2001–2002)
•   Rui Marques (2005–2010)
•   Tore André Flo (2006–2008​)
•   Jermaine Beckford (2006–2010​)
•   Jonny Howson (2006–2012)
•   Luciano Becchio (2008–2013)
•   Patrick Kisnorbo (2009–2013)

• Clavane, Anthony (2010): Promised Land. The Reinvention of Leeds United. Yellow Jersey Press, London. ISBN 9780224082631
• Davies, Hunter (2007): The Glory Game. Mainstream Publishing, Edinburgh og London. ISBN 9781840182422
• Wilson, Jonathan (2011): Brian Clough: Nobody Ever Says Thank You: The Biography, Hachette UK. ISBN 9780753828717

• (en) Offisielt nettsted  
• (en) Leeds United F.C. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (no) Hjemmesiden til LUSCOS, Leeds Uniteds skandinaviske supporterklubb