La Oroya

 

Det har vært bosetninger i La Oroya siden år 8 000 f.kr., og inkaene startet gruvedrift her. I 1533 tok spanjolene over bly- og kobber-gruvene etter inkaene og døpte stedet San Jeronimo de Callapampa. Stedet lå på den tiden svært utilgjengelig til, og gruvedriften foregikk bare i liten skala. I 1893 endret stedet navn til La Oroya, og samme år ble jernbanlinjen Ferrocarril Central fullført frem til La Oroya. Jernbanen ga byen direkte jernbaneforbindelse med hovedstaden Lima og havnebyen Callao ved Stillehavet. Sidebaner til Cerro de Pasco og Huancayo ble ferdigbygd i henholdsvis 1904 og 1908 og gjorde La Oroya til et transportknutepunkt i regionen. I 1914 åpnet byens vannkraftverk som stadig er i drift, og som produserer 58,5 GWh årlig. Kraftverket er pr. 2015 eid av Statkraft (60%) og Norfund (40%).^[4] Etter at smelteverket åpnet i 1922 vokste byen raskt, og ble provinshovedstad for Yauli i 1925. I 1942 fikk La Oroya bystatus. Den opprinnelige bebyggelsen ved elven Mantaro kalles i dag La Oroya Antigua (gamle La Oroya). En ny bydel - La Oroya Nueva (nye La Oroya) - er bygd 3 kilometer sørvest for gamlebyen og smelteverket. Innbyggerne i nye La Oroya er også rammet av forurensing og blyforgiftning, men ikke i så alvorlig grad som i gamlebyen (som har smelteverket som nærmeste nabo).

 

I 1922 bygde det USA-baserte gruveselskapet Cerro de Pasco Copper Corporation et stort smelteverk for kobber i La Oroya. I 1928 ble et smelteverk for bly bygd, og i 1952 ble komplekset utvidet med et raffineringsanlegg for sink. Selskapet la ned de fleste av sine mindre smelteverk i området og samlet aktiviteten i La Oroya. Byen vokste etterhvert som smelteverket ble utvidet og økte arbeidsstyrken. I 1974 eksproprierte militærjuntaen i Peru all gruvevirksomhet og metallurgisk industri i landet, og smelteverket i La Oroya ble en del av det statlige selskapet Empresa Minera del Centro de Peru (Centromin). I 1997 besluttet regjeringen i Peru å privatisere gruvedriften igjen, og raffinerings- og smelteverkene i La Oroya ble solgt til det Missouri-baserte selskapet Doe Runs peruanske datterselskap Doe Run Peru (alle en del av Renco Group Inc. som er eid av Ira Rennert). En del av forutsetningene for at Doe Run fikk kjøpe industrikomplekset i La Oroya var at forurensingen skulle reduseres og miljøgifter i nærområdet skulle fjernes - alt i henhold til en miljøplan. Selskapet har fått stadige utsettelser, og ble i 2007 skilt ut som et uavhengig peruansk selskap. I 2009 ble det slått konkurs da de globale metallprisene kollapset. Ingen opprensking i La Oroya hadde funnet sted, men produksjonsstansen bedret luftkvaliteten - om enn bare midlertidig. Myndighetene inndro driftstillatelsen for smelteverket i juli 2010 grunnet selskapets manglende oppfølging av utbedringspålegg, noe som resulterte i at Doe Run saksøkte den peruanske staten i USAs rettsvesen.^[5] I 2012 ble prosesslinjen for sink startet opp igjen med forsikringer om at den tilfredsstiller myndighetenes miljøkrav.^[6]

Det er i hovedsak bly, kobber og sink som er blitt produsert, men anlegget kan som det eneste i Sør-Amerika utvinne flere typer metaller fra polymetallisk malm. Andre metalliske grunnstoffer som kan utvinnes er sølv, indium, vismut, gull, selen, tellur og antimon. Biprodukter omfatter blant annet svovelsyre, arsentrioksid, kobber- og sinksulfat, og sinkoksid^[7].

 

Mange tiår med smelting og foredling av tungmetaller har gått hardt ut over både natur, vassdrag og mennesker i og rundt La Oroya. Utslippene består av blant annet bly, sink, kobber og svoveldioksid, men særlig bly fører til forgiftninger hos mennesker. Hos 99% av barna i byen ble det funnet blyverdier i blodet som overskred akseptable verdier. I en undersøkelse i La Oroya utført av Perus helsemyndigheter i 1999, var de gjennomsnittlige blyverdiene i blodprøvene 33,6 µg/dl - mer enn det tredobbelte av verdens helseorganisasjons grenseverdier på 10 µg/dl^[8]. Etter at Doe Run Peru ble slått konkurs, har erstatningskrav for barns blyforgiftning blitt rettet mot Renco Group i USA. Renco Group på sin side fraskriver seg ethvert ansvar og mener at det er Perus myndigheter som må ta kostnadene med å betale ut erstatningene og fjerne miljøgiftene fra området rundt La Oroya.

Hovedveien PE-22 (Carretera Central) går fra Lima, gjennom La Oroya og nordøstover i retning Pucallpa. Hovedvei PE-3 (Longitudinal de la Sierra) går i nord/sør-retning. I sør går den til Huancayo, Cusco og Puno, mens nordover leder til Cerro de Pasco, Cajamarca og til slutt til Ecuador. Det er bussforbindelse til Lima, Cerro de Pasco og sørover til Huancayo og Huancavelica. Det er ingen regulære togavganger til og fra La Oroya for tiden (2015) - bare sporadiske turisttog tur/retur Lima - Huancayo i sommerhalvåret. Nærmeste flyplasser er den regionale lufthavnen Francisco Carlé i Jauja, og Jorge Chávez internasjonale lufthavn i Lima (IATA:LIM).

• (GoogleBooks forhåndsvisning) Nevin Cohen: Green Cities: An A-to-Z Guide (side 291) ISBN 9781412996822 Besøkt 25. november 2015
• Archive.today: Kopi av www.oroya.com.pe/historia Besøkt 25. november 2015

• (en) La Oroya – kategori av bilder, video eller lyd på Commons