Indium

Indium ble oppdaget av de tyske kjemikerne Ferdinand Reich og Theodor Richter ved Bergakademie Freiberg i 1863. De lette etter thallium i mineralet sinkblende ved hjelp av spektrografi, da de i tillegg til spektrallinjene fra thallium fant en linje i den indigofargede delen av spekteret. Denne linjen stammet fra indium, og ga også navnet til det nye grunnstoffet. Rent indium ble isolert av Richter i 1867, og metallet ble senere samme år vist ved verdensutstillingen i Paris.

 

Indium er et sølvhvitt skinnende metall som er mykt og formbart og som lett kan skjæres i med kniv. I likhet med gallium væter flytende indium glass. Indium oksiderer i romtemperert luft, men danner raskt et passiviserende oksidsjikt. Ved høyere temperaturer oksiderer det imidlertid, og danner indiumoksid. Indium løses opp av de fleste mineralsyrer som salpetersyre og svovelsyre, men er korrosjonsbestandig i varmt vann, saltvann, baser og i de fleste organiske syrer.

Indium blir superledende ved 3,41 K. Indium avgir en strek hvis det dras over papir og helt rent indium vil gi fra seg en skrikende lyd hvis det bøyes.

Naturlig forekommende indium består av 2 isotoper. Den ene er stabil: ¹¹³In (4,29 %), og den andre er ustabil (og dermed radioaktiv): ¹¹⁵In (95,71 %) med halveringstid 4,408 × 10¹⁴ år (den lange halveringstiden gjør at strålingen er meget svak og regnes som ufarlig). I tillegg er 37 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse isotopene er ^114m1In med halveringstid 49,51 døgn og ¹¹¹In med halveringstid 2,8047 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 5 timer, og de fleste kortere enn 1 time.^[1]

CAS-nummer: 7440-74-6

 

Indium er det 61. vanligste grunnstoffet i jordskorpen med omkring 0,05 ppm. Det er dermed litt vanligere enn sølv og kvikksølv. Indium i ren form er hittil funnet bare én gang i Øst-Sibir. Det finnes noen få kjente indium-mineraler som alle er sulfider; inditt (FeIn₂S₄) og roquesitt (CuInS₂). Disse er imidlertid sjeldne og har ingen kommersiell betydning. De viktigste forekomstene er i sinkblende og annen sinkmalm. Indium fremstilles derfor hovedsakelig av rester fra sink-produksjon, men finnes også i jern-, bly-, og kobbermalm. De største forekomstene finnes i Kina og Peru.

I 2007 ble det produsert 510 tonn indium på verdensbasis, og det største produsentlandet var Kina med 250 tonn. Andre viktige produsenter var Sør-Korea (85 tonn), Canada og Japan (50 tonn hver). Verdens utvinnbare indium-reserver anslås til 11 000 tonn hvorav Kina alene har 8 000 tonn. Gjenvinning av indium er ubetydelig.^[2]

Etterspørselen er stigende, men svinger opp og ned, noe som har ført til voldsomme prissvingninger fra 100 USD til nesten 1 000 USD per kg i løpet av siste tiår.^[3]

Indium så sin første anvendelse i stor skala som overflatebelegg for lager i høy-ytelses fly under andre verdenskrig. Det har siden vært mye brukt i elektronikkomponenter, og siden 80-tallet har bruk i flytende krystall-skjermer (LCD) økt. Etter 1992 har dette vært det viktigste bruksområdet.

Andre bruksområder er i forskjellige legeringer. Legeringen gallium, indium og tinn har smeltepunkt på -19 °C, og brukes som kvikksølv-erstatning i medisinske termometre. Legeringen kalles «Galinstan» etter Gallium, indium, stannum (tinn).