[go: up one dir, main page]
Wikipedia

Kylie Minogue

australsk sanger, låtskriver og skuespiller

Kylie Ann Minogue (født 1968) er en australsk sanger, låtskriver og skuespiller. Hun slo igjennom som musiker i 1987 med Stock Aitken Waterman-låten «I Should Be So Lucky», og regjerte på hitlistene i slutten av 1980-årene. Før hun slo igjennom som sanger hadde hun livnært seg som skuespiller i den australske såpeoperaen Naboer.

Kylie Minogue
The Princess of Pop, Pint-Sized Pop Princess, Goddess of Pop, Queen of the Manchester Arena, Goddess of Dance, Diosa Del Dance
FødtKylie Ann Minogue
28. mai 1968[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (56 år)
Melbourne[5]
BeskjeftigelseSanger, sanger og låtskriver, skuespiller, gründer, komponist, filmprodusent Rediger på Wikidata
Utdannet vedCamberwell High School
Partner(e)Olivier Martinez (2003–2007)
Andrés Velencoso (2008–2013)[6]
Clément Sibony (2014–2015)[7]
SøskenDannii Minogue[8]
NasjonalitetAustralia
Storbritannia
Utmerkelser
11 oppføringer
Ridder av Ordre des Arts et des Lettres (2008)
Offiser av Den britiske imperieordenen[9]
Hundreårsmedaljen (2001)[10]
Gold Logie Award for Most Popular Personality on Australian Television (1988) (for verk: Naboer)[11]
BRIT Award for International Female Solo Artist (2002)
BRIT Award for International Female Solo Artist (2008)
Australian National Living Treasure
Amadeus Austrian Music Award
Offiser av Order of Australia (2019)[12]
Order of Australia
Order of the British Empire
Musikalsk karriere
SjangerPopmusikk, dansepop, nu-disco, elektropop, elektronisk musikk, art pop, moderne R&B,[13][14][15] tyggegummipop[13][14][15]
InstrumentVokal
StemmetypeSopran[16]
Aktive år1979–
PlateselskapEMI, Parlophone, Mushroom Records, Deconstruction Records, Capitol Records, Astralwerks, Warner Music Group, Geffen Records, Festival Records, Warner Bros. Records, Bertelsmann Music Group, Warner Music Australia, PWL, Warner Records, BMG Rights Management
Nettstedhttps://www.kylie.com/
IMDbIMDb
Notable verk
Naboer, I Should Be So Lucky, Locomotion / Glad to be Alive
Signatur
Kylie Minogues signatur
Kylie Minogue på Commons

I den siste halvdelen av 1990-årene gikk Minogue gjennom det som senere er kalt «de glemte årene».[trenger referanse] Hun utgav blant annet duetten «Where the Wild Roses Grow» med Nick Cave, men gjorde lite annet som fikk publikums oppmerksomhet. I 2000 fikk hun et spektakulært comeback med singelen «Spinning Around», og havnet på førsteplass på UK Singles Chart. Hun har utgitt flere singler i tiden etter, blant annet duetten «Kids» med Robbie Williams. På det amerikanske markedet fikk man opp øynene for Minogue da hun gjorde en promolansering av sangen «Butterfly», som ble en clubhit.

I 2001 gav hun ut singelen «Can't Get You Out of My Head», som ble en av årets største internasjonale hits. Endelig fikk hun en stor hit i USA, den første for hennes del siden «The Loco-Motion» i slutten av 1980-årene. Fire singler ble utgitt fra albumet Fever, og etter albumutgivelsen dro Minogue på turné. Minogue har utgitt albumet Body Language i 2003 hvor hun fikk en kjempehit med sangen «Slow». Sangen vant en Grammy for «Best dance recording».

Hennes tiende studioalbum X ble utgitt i 2007 og ble etterfulgt av turneen KylieX2008. I 2009 startet hun på turnéen For You, For Me Tour, hennes første konsertturné i USA og Canada, og året etter ga ut sitt ellevte studioalbum Aphrodite.

Minogue har solgt over 68 millioner album[17] og 55 millioner singler på verdensbasis. Hun har mottatt betydelige priser, blant annet flere ARIA og Brit Awards og en Grammy Award. Hun ble i 2008 utnevnt til offiser (OBE) av Order of the British Empire for sine innsats for musikken. I 2019 ble hun utnevnt til offiser av Order of Australia.

Biografi og karriere

rediger

1968–86: De første årene

rediger

Kylie Ann Minogue ble født den 28. mai 1968 i Melbourne i Australia, som det første barnet til Ronald Charles Minogue, regnskapsfører av irsk avstamning,[18] og Carol Jones, en tidligere danser fra Wales.[19] Kylie er eldst av tre søsken. Søsteren Dannii Minogue er også sanger og skuespiller,[18] og er dommer på Australia's Got Talent. Hennes bror Brendan arbeider som kameramann på nyhetssendinger i Australia.[20] Minogue-barnene vokste opp i Surrey Hills i Melbourne.[21]

Minogue-søstrene begynte sine karrierer som barn på australsk fjernsyn.[18] Kylie dukket opp i små roller i såpeoperaer som The Sullivans og Skyways. I 1985 fikk hun en av hovedrollene i The Henderson Kids.[22] Hun var interessert i en karriere innen musikk og laget en demo for produsentene av det ukentlige musikkprogrammet Young Talent Time.[23] Kylie fikk sin første TV-opptreden som sanger i programmet i 1985, men hun ble ikke invitert til å delta som fast medlem i serien. Hun fikk i 1986 rollen som Charlene Mitchell i såpeoperaen Neighbours, en rolle som gjorde henne kjent og populær i både Australia og Storbritannia.[21]

1987–92: Begynner med musikk

rediger

Hennes første singel «The Loco-Motion» var sju uker på førsteplass på den australske hitlistene. Sangen solgte 200 000 eksemplarer[23] og ble den bestselgende singlen fra 1980-årene.[24] Singelen «I Should Be So Lucky» nådde førsteplass i Storbritannia og andre europeiske land, Australia, Israel og Hongkong,[25] og ble en hit i flere land. Hennes første album Kylie (1988) lå over et år på de britiske albumlistene, inkludert flere uker på førsteplass.[26] Albumet solgte ikke like sterkt i USA og Canada, selv om singlen «The Loco-Motion» nådde nummer tre på Billboard[27] og førsteplass på den kanadiske hitlisten. Albumet ble solgt i mer enn 7 millioner eksemplarer på verdensbasis med sterkt salg i Europa og Asia. «It's No Secret» ble utgitt bare i USA og nådde nummer 37 tidlig i 1989,[27] og «Turn It into Love» ble utgitt som en singel i Japan og nådde førsteplass. I juli 1988 ble «Got to Be Certain» Minogues tredje rade førsteplass-singel på den australske hitlistene.[28]

Hennes andre album Enjoy Yourself (1989) ble en suksess i Storbritannia, Europa, New Zealand, Asia og Australia, og inneholdt flere suksessfulle singler, blant annet britiske singelen «Hand on Your Heart»,[26] men den mislyktes i hele Nord-Amerika, og Minogue ble droppet av sitt amerikanske plateselskap, Geffen Records. Hun la senere ut på sin første turné, Enjoy Yourself Tour, i Storbritannia, Europa, Asia og Australia.[29] I desember 1989 ble Minogue en av de utvalgte vokalister på nyinnspilling av «Do They Know It's Christmas?»,[30] og hennes første film The Delinquents hadde premiere i London. Den ble dårlig mottatt av kritikere som Daily Mirror,[30][31] men ble populær blant publikum. I Storbritannia spilte filmen inn mer enn 200 000 pund.[32] I Australia var den fjerde mest innbringende film i 1989 og den mest innbringende filmen i 1990.[33]

Albumet Rhythm of Love (1990) presenterte en mer sofistikert og voksen stil av dansemusikk. Fast bestemt på å bli akseptert av et mer modent publikum, tok Minogue kontroll. Hun startet med singelen «Better the Devil You Know», og presenterte seg selv som en seksuelt bevisst voksen kvinne.[34] Hennes forhold med Michael Hutchence ble også sett som del av hennes farvel til sin tidligere profil, og INXS-sangen «Suicide Blonde» hadde blitt inspirert av henne.[35] Singlene fra Rhythm of Love solgte godt i Europa og Australia og var populære i britiske nattklubber. Singelen «Shocked» ble Minogues trettende britiske Topp 10-singel på rad.[26]

I mai 1990 fremførte Minogue The Beatles-sangen «Help!» på John Lennon: The Tribute Concert på bredden av Mersey i Liverpool. Yoko Ono og Sean Lennon takket Minogue for hennes støtte til John Lennon-fondet, mens media kommentert hennes opptreden positivt. Hennes fjerde album Let's Get to It (1991) nådde nummer 15 på UK Albums Chart og var det første av hennes album som ikke klarte å nå Topp 10. Hennes fjortende singel, «Word Is Out», var den første som ikke kom på Topp 10-lista,[26] men de etterfølgende singlene, «If You Were with Me Now» og «Give Me Just a Little More Time», nådde henholdsvis nummer fire og nummer to.[26] Hennes første samlealbum Greatest Hits kom ut i 1992, og nådde førsteplass i Storbritannia[26] og nummer tre i Australia.[36]

1994–98: Kylie Minogue og Impossible Princess

rediger
 
Minogues musikkvideo til Where the Wild Roses Grow var inspirert av John Everett Millais' maleri Ophelia.

Hennes signering for Deconstruction Records ble mye omtalt i media som begynnelsen på en ny fase i hennes karriere, men albumet Kylie Minogue (1994) fikk blandede kritikker. Singelen «Confide in Me» lå fire uker på førsteplass i Australia.[37] De to neste singlene, «Put Yourself in My Place» og «Where Is the Feeling?» nådde begge den britiske Topp 20,[26] og albumet nådde nummer fire,[26] og solgte etter hvert 250 000 eksemplarer.[38] Hun gjennomførte en striptease i videoen til singelen «Put Yourself in My Place», inspirert av Jane Fonda i filmen Barbarella. I denne perioden gjennomførte hun en gjesteopptreden som seg selv i en episode av den britiske TV-serien The Vicar of Dibley. Regissøren ble fascinert av Minogues omslagsbilde i det australske tidsskriftet Who Magazine som en av de vakreste menneskene i verden, og tilbød henne en rolle i filmen Street Fighter (1994).[39] Filmen ble en moderat suksess og tjente inn 70 millioner dollar i USA,[39] men fikk dårlige anmeldelser.

Minogue dro tilbake til Australia hvor hun spilte i kortfilmen Hayride to Hell (1995), og deretter til Storbritannia hvor hun spilte en rolle som seg selv i filmen Diana & Me (1997).[40] Minogue samarbeidet i 1995 med Nick Cave på «Where the Wild Roses Grow». Videoen viser Minogue som den drepte kvinnen, flytende i en dam hvor en slange svømte over henne. Singlen fikk stor oppmerksomhet i Europa og nådde Topp 10 i flere land og nummer to i Australia,[41] og vant ARIA-priser for «Årets sang».[42]

I 1997 utga Minogue sitt sjette album med tittelen Impossible Princess. Hun samarbeidet med Manic Street Preachers. Dette var for det meste et dansepop-album,[43] en stil som ikke var representert med den første singlen, «Some Kind of Bliss», og Minogue imøtegikk hentydninger om at hun prøvde å bli en indie-artist. Hennes video for «Did It Again» hyllet hennes tidligere inkarnasjoner, som nevnt i hennes biografi Kylie: La La La.[44] I Storbritannia gav Music Week en negativ vurdering. Med tittelen Kylie Minogue i Storbritannia etter at Prinsesse Diana døde, ble det som solgte dårligst i hennes karriere. I Australia lå Impossible Princess flere uker på albumlistene, og nådde nummer fire.[45] Det ble hennes mest suksessfulle album siden Kylie i 1988, og hennes turné Intimate and Live Tour (1998) ble utvidet på grunn av etterspørselen.[46]

1999–04: Light Years, Fever og Body Language

rediger
 
Kylie mens hun fremfører Money Can't Buy i 2003.

Hun signerte med Parlophone i 1999. Hennes album Light Years (2000) var en samling av dansepop-sanger, inspirert av disco.[47] Albumet ble godt mottatt av flere musikkritikere og albumet solgte godt i hele Asia, Australia, New Zealand og Europa. Light Years solgte over en million eksemplarer i Storbritannia.[48] Singelen «Spinning Around» ble hennes første britiske førsteplass-singel på ti år, og den tilhørende videoen opptrer Minogue i gull hotpants. Dette ble ansett som hennes varemerket.[49][50] Hennes andre singel «On a Night Like This», nådde førsteplass i Australia[51] og nummer to i Storbritannia. Sangen «Kids», en duett med Robbie Williams, ble også inkludert på albumet Sing When You're Winning av Williams, og nådde nummer to i Storbritannia.[26] I 2000 spilte Minogue sangen «Dancing Queen» fra ABBA og hennes singel «On a Night Like This» under avslutningsseremonien for Sommer-OL 2000.[52] Hun dro på en turné, On a Night Like This Tour, og spilte for publikum i Australia og Storbritannia.

I 2001 kom albumet Fever, som inneholder disco-elementer kombinert med electropop og synthpop fra 1980-årene.[53] Fever nådde førsteplass i Australia, Storbritannia, og mange land i Europa. Albumet solgte totalt i overkant av 8 millioner eksemplarer.[54] Den første singelen «Can't Get You Out of My Head» ble den største suksessen i hennes karriere, og nådde førsteplass i mer enn 40 land,[55] og solgte over 5 millioner eksemplarer. Minogue vant fire ARIA Awards samt to BRIT Awards for beste internasjonale kvinnelige soloartist, og beste internasjonale album.[56] Rolling Stone skrev at singelen «Can't Get You Out of My Head» var den beste danselåten utgitt i det nye århundret. Fever nådde nummer tre på Billboard 200-albumlistene[57] og «Can't Get You Out of My Head» nådde nummer syv på Billboard Hot 100.[27] De etterfølgende singlene «In Your Eyes», «Love at First Sight» og «Come into My World» solgte godt over hele verden, og Minogue etablerte seg på det nordamerikanske markedet, spesielt i klubbscenen. Minogue fulgte suksessen med albumet ved å gå på turné i USA, besøke Miami, Anaheim, New York City, Philadelphia og Houston.[58][59] I 2003 vant Minogue en Grammy Award for «Love at First Sight»,[60] og året etter vant hun den samme prisen for «Come into My World».[61] Etter denne suksessen gjennomførte Minogue verdensturneen KylieFever2002. DVD-en fra konserten, KylieFever2002: Live in Manchester, ble kåret til årets konsert i 2002.[62]

Hennes neste album Body Language (2003) ble gitt ut etter en invitasjonskonsert i London med tittelen Money Can't Buy. Konserten presenterte Minogue med en ny stil, inspirert delvis av Brigitte Bardot.[63] Albumet fikk positive anmeldelser av Billboard[64] og Allmusic,[65] som beskriver den som et perfekt popalbum. Salget av Body Language var lavere enn forventet etter suksessen med Fever,[54][66] men den første singelen «Slow» ble en førsteplass-hit i Storbritannia og Australia.[67] Etter å ha nådd førsteplass på den amerikanske klubblisten,[68] fikk singelen «Slow» en Grammy Award i kategorien «Best Dance Recording».[60]

Body Language oppnådde den første uken et salg på 43 000 eksemplarer i USA, og gikk betydelig ned i den andre uken.[69] The Wall Street Journal beskrev Minogue som en internasjonal sangerinne som synes stadig ute av stand til å erobre det amerikanske markedet.[69] Minogue kommenterte at hun hadde fortalt sitt amerikanske plateselskapet at hun ikke var villig til å investere tiden det tar å etablere seg i USA og at hun heller vil forsterke suksessen hun allerede hadde oppnådd i andre deler av verden. Minogue kommenterte senere at hun ikke var opptatt av sin begrensede suksess i USA og ble mer frustrert over antakelser om at hun betraktet sin karriere ufullstendig uten.[70]

Hun ga ut sitt andre offisielle samlealbum Ultimate Kylie i november 2004.[71] Albumet introduserte de nye singlene «I Believe in You» og «Giving You Up». Videre ga hun ut en DVD også kalt Ultimate Kylie som inneholder hennes opptreden på BRIT Award med sangen «Can't Get Blue Monday Out of My Head». Singelen «I Believe in You» nådde den amerikanske Billboard-listen,[68] og Minogue ble nominert til en Grammy Award for fjerde år på rad da sangen ble nominert i kategorien «Best Dance Recording». Tidlig i 2005 begynte Minogue sin Showgirl: The Greatest Hits Tour, og etter at Europa-delen av turneen var unnagjort, reiste hun til Melbourne, der hun ble diagnostisert med brystkreft.[72]

2005–06: Brystkreft

rediger

Tidlig i 2005 åpnet Kylie: The Exhibition i Melbourne. Den frie utstillingen inneholdt kostymer og fotografier som dekker Minogues karriere og besøkte større australske byer og hadde 300 000 besøkende,[73] og ble utstilt på Victoria and Albert Museum i London i februar 2007.[74] Minogue ble diagnostisert med brystkreft i mai 2005, som førte til utsettelsen med resten av turneen Showgirl: The Greatest Hits Tour.[75] Innleggelse og behandling i Melbourne resulterte i en kort, intens periode med mediedekning, særlig i Australia, der statsminister John Howard utstedte en erklæring som støtter Minogue.[76] Hun gjennomgikk operasjon den 21. mai 2005 i forstad til Melbourne, og begynte kjemoterapi behandling kort tid etter.[76]

I juli 2005 gjennomførte hun sin første offentlige opptreden etter kreftbehandlingen. Hun kom tilbake til Frankrike hvor hun fullførte kjemoterapibehandling i Villejuif, nær Paris.[77] Hennes barnebok The Showgirl Princess skrevet i løpet av rekonvalesensperioden, ble utgitt i oktober 2006, og hennes parfyme Darling ble lansert i november.[78] Denne serien ble senere utvidet med andre parfymer som Pink Sparkle, Couture og Inverse.[79]

Tilbake i Australia, diskuterte hun sykdommen og sa at kjemoterapi var som å «oppleve en atombombe».[78] På The Ellen DeGeneres Show i 2008, sa hun at hennes kreft opprinnelig ble feildiagnostisert,[80] men hun har senere snakket om sin respekt for den medisinske profesjon.[81]

I november 2006 gjenopptok Minogue turneen Showgirl: The Homecoming Tour med en forestilling i Sydney. Hun hadde fortalt til journalister før konserten at hun ville være svært emosjonell.[82] Minogue ble deretter sammen med Bono, som var i Australia med U2 som en del av Vertigo Tour og fremførte duetten «Kids», men Minogue ble tvunget til å avlyse en planlagt opptreden på grunn av utmattelse.[83]

2007–09: X, KylieX2008 og For You, For Me Tour

rediger
 
Minogue på filmfestivalen i Cannes i 2007.

Minogue gav ut sitt tiende studioalbum X i november 2007. Den første singelen fra albumet var «2 Hearts». Både albumet og singelen nådde førsteplass på de australske albumlistene[84] og hitlistene.[85] X ble utgitt i USA i april 2008, og nådde Topp 100 på albumlistene.[57] Ifølge den britiske avisen The Times hadde X solgt en million eksemplarer i desember 2008. X fikk en Grammy Award i 2009 for beste elektroniske dansealbum,[86] etter den femte Grammy-nominasjonen til Minogue.

I desember 2007 deltok Minogue på Nobels fredspriskonsert i Oslo,[87] og spilte senere i finalen i det britiske TV-programmet The X Factor. I mai 2008 startet hennes europeiske turné, KylieX2008, som er hennes dyreste hittil.[57][88] Minogue ble omtalt i White Diamond, en dokumentarfilm fra 2007 mens hun fortsatte sitt Showgirl: The Homecoming Tour.[89] Hun opptrådte også i TV-programmet The Kylie Show, med Dannii Minogue, Jason Donovan og Simon Cowell.[90]

I slutten av desember 2007 ble Minogue hedret av Dronning Elizabeth II med utnevnelse til offiser av Order of the British Empire for hennes bidrag innen musikk.[91] Hun fikk offisielt fra Prins Charles i juli 2008.[92] I mai 2008 ble Minogue tildelt den franske Ordre des Arts et des Lettres, den høyeste kulturelle æresbevisningen i Frankrike.[93]

I slutten av september 2008 hadde Minogue sin første Midtøsten-opptreden på et eksklusivt hotell i Dubai.[94] I november fortsatte hun turneen KylieX2008 med konserter i byer i Sør-Amerika, Asia og Australia. Turneen besøkte 21 land, og ble regnet som en suksess, med billettsalg anslått til 70 millioner dollar.[95]

I september og oktober 2009 startet Minogue sin første nordamerikanske turné, For You, For Me Tour, som inkluderte konserter i USA og Canada. Hun ble også omtalt i Bollywood-filmen Blue (2009),[70] og har bekreftet at hun jobber med hennes ellevte studioalbum. Hun har meddelt at det vil bli et album med pop og dansepop.[70] I desember 2009 ble konsertalbumet Kylie: Live in New York utgitt. Albumet ble innspilt i New York og inneholder 25 konsertversjon-sanger.[96]

2010–12: Aphrodite og K25

rediger
 
Minogue opptrer i Mannheim på hennes Aphrodite: Les Folies Tour.

Minogues ellevte studioalbum Aphrodite kom ut i Japan den 30. juni 2010 og resten av verden i juli 2010. Den første singelen «All the Lovers» kunne kjøpes fra juni 2010. Albumet nådde førsteplass på hitlistene i Storbritannia, nøyaktig tjueto år etter hennes første britiske førsteplass-hit.[97] Den andre singelen fra Aphrodite, «Get Outta My Way», ble utgitt den 27. september 2010.[98] I oktober 2010 hadde Minogue opptreden fremfor sfinksen og pyramidene i Egypt for å feire årsdagen for et tidsskrift.[99] Den tredje singelen fra albumet «Better than Today» ble utgitt den 6. desember 2010.[100] Den siste singelen «Put Your Hands Up (If You Feel Love)» ble utgitt 29. mai 2011.

Singler «All the Lovers» og «Get Outta My Way» var populære i amerikanske klubber og nådde førsteplass på Billboard-danselistene.[101] «Better than Today» nådde førsteplass på hitlistene og hennes duett med Taio Cruz «Higher» nådde nummer tre.[102] Minogue og Parlophone gitt ut den 1. desember 2010 en EP med tittelen A Kylie Christmas på iTunes, som inkluderte «Santa Baby», tidligere tilgjengelig som en B-side til hennes singel «Please Stay».[103][104] Kylie fremførte sangen «Santa Baby» i New York den 30. november 2010.[105] I august 2011 nådde «Put Your Hands Up (If You Feel Love)» også førsteplass på Billboard-danselistene.[106]

I 2011 startet Minogue på Aphrodite World Tour for å promotere albumet Aphrodite. Turneen reiste til Europa, Nord-Amerika, Asia, Australia og Sør-Afrika. En DVD/Blu-ray av konserten filmet i London ble utgitt i slutten av november 2011.[107][108]

For å feire 25 år i musikkbransjen begynte Minogue en markering i 2012 kjent som K25. Minogue planlegger å gi ut et samlealbum som inneholder akustiske og orkestrale versjoner av hennes største hits. Minogue annonserte i mars 2012 de første datoene for hennes konsertturné Anti Tour, som omfagtter B-sider og demoer fra hennes katalog.[109]

Billboard annonserte i mai 2012 at Minogue ville utgi et nytt samlealbum med tittelen The Best of Kylie Minogue.[110] Minogue utgav en ny singel, «Timebomb», den 25. mai 2012 som en del av K25. Minogue har hatt syv førsteplass-singler og solgt over 10,1 millioner singler i Storbritannia, gjør henne den tolvte bestselgende sangeren av singler i landet.[111]

Fremstilling som kjendis

rediger

I løpet av karrieren har Minogue valgt fotografer som forsøker å skape nye bilder henne, og resultatene har dukket opp i rekke tidsskrifter fra The Face til Vogue og Vanity Fair. Minogue har dermed vunnet en bredere plass i den europeiske populærkulturen enn mange andre popsangere som konsentrerer seg bare om å selge plater.[112]

I 2000 hadde Minogue oppnådd en grad av musikalsk troverdighet for å ha opprettholdt karrieren sin lenger enn kritikerne hadde tenkt.[113] Samme år nevnte Birmingham Post at Minogue var på hitlistene som en «pop-prinsesse». Tilbake i 1988 med hennes første singlen «I Should Be So Lucky» ble hun den mest suksessrike kvinnelige artisten på den britiske hitlistene.[114] Hennes progresjon til en mer sofistikert utøver med en flørtende og leken personligheten vant nye tilhengere.[113] Etter 20 år som utøver ble Minogue skildret som et mote- og stil-ikon som stadig fornyet seg. Hun har hatt mange vellykkede turneer, og solgt over 68 millioner plater over hele verdenen.[115][116]

 
Voksstatue av Minogue på Madame Tussauds i London.

Minogue er å anse som et homoikon, som hun oppmuntrer med kommentarer slik som det har vært noen tragedier i hennes liv og at hennes homofile publikum har vært med henne fra starten.[117] Minogue har forklart at hun ble oppmerksom på sitt homofile publikum i 1988, da det var flere forestillinger med musikken hennes i Sydney og hun senere så en tilsvarende forestilling i Melbourne. Hun sa at hun følte seg veldig rørt over å ha et slikt anerkjennende publikum og dette hadde oppmuntret henne til å opptre på homofile arenaer over hele verden.[118]

Minogue har også blitt inspirert og sammenlignet med Madonna gjennom hele sin karriere.[21] Minogue har mottatt negative kommentarer om at turneen Rhythm of Love Tour i 1991 var for like visuelt til Madonnas turné Blond Ambition World Tour.[119] The Telegraph påpeker at Minogue og Madonna følger lignende stiler i musikk og mote.[120] Rolling Stone kommenterte at, med unntak av USA, er Minogue ansett som en rival til Madonna.

Minogues fans har kalt henne «The Goddess of Pop». Hun hadde fått denne betegnelsen ved ulike anledninger av mange fans og journalister, noe som viser hennes lange tilstedeværelse i popmusikken.[121][122] Kylie ble også erklært av media som sexsymbol.[123]

I januar 2007 avduket Madame Tussauds i London det fjerde voksarbeidet av Minogue; bare Dronning Elizabeth II har hatt flere modelleringer.[124] I samme uke ble en bronsestøpning av hennes hender lagt på Wembley Arena.[124] En bronsestatue av Minogue ble avduket den 23. november 2007 i Melbourne for permanent visning.[125]

I mars 2010 ble Minogue betegnet som den mektigste kjendisen i Storbritannia. En studie undersøkte hvordan markedsførere identifisere kjendiser og partnerskap.[126] Hun ble utnevnt til en av de «100 heteste kvinnene gjennom tidene» av Men's Health.[127] Per mai 2011, ifølge Sunday Times Rich List fra mai 2011 har Minogue en netto formue på 66 millioner dollar.[128]

Diskografi

rediger

Utdypende artikkel: Kylie Minogues diskografi

Filmografi

rediger
  • Naboer (1986–88)
  • The Delinquents (1989)
  • Street Fighter (1994)
  • Hayride to Hell (1995)
  • Misfit (1996)
  • Bio-Dome (1996)
  • Cut (2000)
  • Moulin Rouge! (2001)
  • The Magic Roundabout (2005)
  • White Diamond (dokumentar) (2007)
  • The Kylie Show (2007)
  • Blue (2009)

Turneer

rediger

Parfymer

rediger
  • Darling (2006)
  • Sweet Darling (2007)
  • Sexy Darling (2008)
  • Showtime (2008)
  • Couture (2009)
  • Inverse (2009)
  • Pink Sparkle (2010)
  • Dazzling Darling (2011)

Konserter i Norge

rediger

Litteratur

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Kylie-Minogue, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, «Kylie Minogue», GND-ID 123191645, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id minogue-kylie, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ filmportal.de, Filmportal-ID c1eec7ebd7684496bf2af4436e8b7cd5, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.instyle.es[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.elperiodico.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Kylie Minogue receives OBE from Prince Charles»[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Australian Honours Search Facility, Australian Honours-ID 1125296, besøkt 27. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ «1988 Logie Award Winners»[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Australian Honours Search Facility, Australian Honours-ID 2002398, besøkt 27. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b http://entertainment.timesonline.co.uk/tol/arts_and_entertainment/music/article5598850.ece; arkiveringsdato: 15. juni 2011; arkiv-URL: https://web.archive.org/web/20110615165528/http://entertainment.timesonline.co.uk/tol/arts_and_entertainment/music/article5598850.ece.
  14. ^ a b http://www.urb.com/tag/kylie-minogue/; arkiveringsdato: 15. juni 2013; arkiv-URL: https://www.webcitation.org/6HPDGWEJB?url=http://www.urb.com/tag/kylie-minogue/.
  15. ^ a b Allmusic; arkiveringsdato: 16. juni 2012; arkiv-URL: https://web.archive.org/web/20120616100225/https://www.allmusic.com/album/kylie-mw0000652270; AllMusic album-ID: mw0000652270.
  16. ^ «[Vocal Profile ] Kylie Minogue». Arkivert fra originalen 29. november 2014. Besøkt 14. november 2017. 
  17. ^ «Kylie Minogue - Line of Enquiry». BBC. Besøkt 29. januar 2011. 
  18. ^ a b c Bright, Spencer. «Why we love Kylie – By three of the people who know her best». Mail Online. Besøkt 25. mai 2009. 
  19. ^ «Family shock at Kylie's illness». BBC News. Besøkt 25. juli 2009. 
  20. ^ «Pop princess is a survivor». Sydney Morning Herald. Besøkt 26. juli 2009. 
  21. ^ a b c Lister, David. «Kylie Minogue: Goddess of the moment». The Independent. Arkivert fra originalen 2. desember 2009. Besøkt 26. juli 2009. 
  22. ^ Wearring, Miles (28. mai 2008). «Kylie's life on screen». News Limited. Arkivert fra originalen 28. mai 2008. Besøkt 26. juli 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. mai 2008. Besøkt 24. juli 2012. 
  23. ^ a b «Kylie Minogue – 20 years on». Herald Sun. Arkivert fra originalen 28. juli 2007. Besøkt 27. juli 2009. 
  24. ^ «20 years at the top: she should be so lucky». Sydney Morning Herald. Besøkt 26. juli 2009. 
  25. ^ Smith, Kylie Confidential. s. 219
  26. ^ a b c d e f g h i Brown, Kutner, Warwick, The Complete Book of the British Charts Singles and Albums. s. 673–674
  27. ^ a b c «Kylie Minogue, Chart History, Hot 100». Billboard. Arkivert fra originalen . Besøkt 25. juli 2009.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 19. april 2010. Besøkt 13. februar 2011. 
  28. ^ «Kylie Minogue: Got To Be Certain (song)». Media Jungen. Besøkt 9. august 2009. 
  29. ^ «LiMBO Kylie Minogue Biography». Herald Sun. Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 26. januar 2006.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 8. august 2011. 
  30. ^ a b Smith, Kylie Confidential. s. 220
  31. ^ Smith, Kylie Confidential. s. 151
  32. ^ «Australian films earning over £200,000 gross at the UK box office, 1979 – March 2006». Australian Film Commission. Arkivert fra originalen 14. juni 2009. Besøkt 21. januar 2007.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 28. april 2002. Besøkt 2. oktober 2011. 
  33. ^ «Top five Australian feature films each year, and gross Australian box office earned that year, 1988–2005». Australian Film Commission. 31. desember 2005. Arkivert fra originalen 6. desember 2006. Besøkt 21. januar 2007.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 9. juli 2010. Besøkt 2. oktober 2011. 
  34. ^ Baker, Minogue, Kylie: La La La. s. 32
  35. ^ McLuckie, Kirsty (23. januar 2003). «Dating Danger». The Scotsman. UK. Besøkt 26. januar 2006. 
  36. ^ «Kylie Minogue : Greatest Hits (album)». Media Jungen. Besøkt 26. juli 2009. 
  37. ^ «Kylie Minogue: Confide in Me (song)». Media Jungen. Besøkt 26. juli 2009. 
  38. ^ Sutherland, Ellis, Kylie: Showgirl. s. 51
  39. ^ a b Smith, Kylie Confidential. s. 152
  40. ^ Smith, Kylie Confidential. s. 153
  41. ^ «Nick Cave and the Bad Seeds and Kylie Minogue: Where The Wild Roses Grow (song)». Media Jungen. Besøkt 26. juli 2009. 
  42. ^ «1996: 10th Annual ARIA Awards». Australian Recording Industry Association. Arkivert fra originalen 14. desember 2007. Besøkt 7. august 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. desember 2007. Besøkt 2. oktober 2011. 
  43. ^ True, Chris. «Impossible Princess». Allmusic. Besøkt 21. januar 2007. 
  44. ^ Baker, Minogue, Kylie: La La La. s. 113
  45. ^ «Kylie Minogue – Impossible Princess (album)». Media Jungen. Besøkt 26. juli 2009. 
  46. ^ Baker, Minogue, Kylie: La La La. s. 125
  47. ^ True, Chris. «Light Years». Allmusic. Besøkt 21. januar 2007. 
  48. ^ «Kylie's sweet run of success». BBC News. 14. november 2002. Besøkt 7. august 2009. 
  49. ^ «Style icon Kylie's hotpants go on show at the V&A museum». Daily Mail. 15. januar 2007. Besøkt 27. juli 2009. 
  50. ^ Smith, Kylie Confidential. s. 189–192
  51. ^ «Kylie Minogue: On a Night Like This (song)». Media Jungen. Besøkt 9. august 2009. 
  52. ^ «Sydney says goodbye». BBC News. 1. oktober 2000. Besøkt 27. juli 2009. 
  53. ^ True, Chris. «Fever». Allmusic. Besøkt 21. januar 2007. 
  54. ^ a b «Can Kylie get her groove back». The Age. Fairfax Digital. 31. januar 2004. Besøkt 25. juli 2009. 
  55. ^ Gibb, Megan. «Happy Birthday Kylie: 40 milestones to mark 40 years». The New Zealand Herald. Besøkt 25. juli 2009. 
  56. ^ «Brit Awards 2002: The winners». BBC News. 20. februar 2002. Besøkt 7. august 2009. 
  57. ^ a b c Goodman, Dean. «Kylie Minogue album a flop in the U.S.». Reuters. Besøkt 1. august 2009. 
  58. ^ Pareles, Jon (17. desember 2002). «POP REVIEW; The Hit Parade Marches Toward a Kind of Reality». The New York Times. The New York Times Company. Besøkt 7. mars 2011. 
  59. ^ «Despite broken foot, Timberlake danced in annual Jingle Ball concert». 17. desember 2002. Besøkt 7. mars 2011. 
  60. ^ a b «Kylie, Sparro nominated for Grammys». The Australian. 4. desember 2008. Arkivert fra originalen . Besøkt 1. august 2009.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 11. desember 2008. Besøkt 7. mars 2011. 
  61. ^ «Grammy Award winners». The Recording Academy. Arkivert fra originalen 20. juni 2009. Besøkt 1. august 2009. 
  62. ^ Minogue, Kylie. KylieFever2002: Live in Manchester. Parlophone. 
  63. ^ Minogue, Kylie. Body Language Live. Parlophone. 
  64. ^ «Pop star Kylie's showgirl success». BBC News. 27. desember 2007. Besøkt 25. juli 2009. 
  65. ^ True, Chris. «Body Language». Allmusic. Besøkt 21. januar 2007. 
  66. ^ «Kylie's second coming». Sydney Morning Herald. Fairfax Digital. 14. februar 2004. Besøkt 24. mars 2008. 
  67. ^ «Kylie Minogue: Slow (song)». Media Jungen. Besøkt 9. august 2009. 
  68. ^ a b «Kylie Minogue, Chart History, Dance/Club Play Songs». Billboard. Arkivert fra originalen . Besøkt 25. juli 2009.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 19. april 2010. Besøkt 13. februar 2011. 
  69. ^ a b «Kylie vs America». Entertainment Weekly. 19. mars 2004. Arkivert fra originalen 21. september 2014. Besøkt 1. august 2009. 
  70. ^ a b c «Kylie dreams of credible film career not US success». The Independent. 11. mai 2009. Besøkt 7. august 2009. 
  71. ^ Erlewine, Stephen Thomas. «Ultimate Kylie». Allmusic. Besøkt 21. januar 2007. 
  72. ^ «Kylie Minogue Has Breast Cancer». CBS News. 17. mai 2005. Besøkt 24. mars 2008. 
  73. ^ «Kylie exhibition heads for London». BBC News. 26. oktober 2006. Besøkt 24. mars 2008. 
  74. ^ Menkes, Suzy (25. februar 2007). «'Kylie—The Exhibition' draws a young crowd to the Victoria and Albert Museum in London». The New York Times. Besøkt 24. mars 2008. 
  75. ^ «Minogue's cancer shock ends tour». CNN. 17. mai 2005. Arkivert fra originalen 11. september 2014. Besøkt 21. januar 2007. 
  76. ^ a b «Kylie begins cancer treatment». CNN. 19. mai 2005. Arkivert fra originalen 21. mai 2005. Besøkt 9. desember 2006. 
  77. ^ «No Games appearance, says Kylie». BBC News. 30. august 2005. Besøkt 7. august 2009. 
  78. ^ a b Moses, Alexa (9. november 2006). «Pop's darling is one busy showgirl». Sydney Morning Herald. Besøkt 21. januar 2007. 
  79. ^ «Kylie Minogue Fragrance range». Fragrance Direct. 28. februar 2011. Arkivert fra originalen 21. februar 2011. Besøkt 28. februar 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. februar 2011. Besøkt 14. september 2011. 
  80. ^ «Kylie says "I was misdiagnosed"». BBC News. 8. april 2008. Besøkt 5. august 2009. 
  81. ^ «Kylie has 'respect' for doctors». BBC News. 9. april 2008. Besøkt 5. august 2009. 
  82. ^ Sams, Christine. «Feathered Kylie's fans tickled pink». Sydney Morning Herald. Besøkt 4. desember 2006. 
  83. ^ «Kylie Minogue Cancels Performance with U2 due to Exhaustion». Spotlighting News. 14. november 2006. Arkivert fra originalen 17. november 2006. Besøkt 4. desember 2006.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 17. november 2006. Besøkt 8. august 2011. 
  84. ^ «Kylie Minogue: X (album)». Media Jungen. Besøkt 9. august 2009. 
  85. ^ «Kylie Minogue: 2 Hearts (song)». Media Jungen. Besøkt 9. august 2009. 
  86. ^ Adams, Cameron. «The 51st Grammy Awards Winners List». The Recording Academy. Arkivert fra originalen 5. desember 2008. Besøkt 7. august 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. desember 2008. Besøkt 8. august 2011. 
  87. ^ «Kylie heats up Oslo in sexy PVC number to honour Al Gore». Mail Online. 7. desember 2007. Besøkt 7. august 2008. 
  88. ^ «Kylie's tour to kick off in Paris». Telegraph Media Group. Besøkt 7. august 2008. 
  89. ^ «Kylie thanks fans at film launch». BBC News. 17. oktober 2007. Besøkt 26. juli 2009. 
  90. ^ «Kylie and Dannii recreate infamous Dynasty catfight for TV special». BBC News. 9. november 2007. Besøkt 26. juli 2009. 
  91. ^ «Parkinson and Minogue top honours». BBC News. 29. desember 2007. Besøkt 7. august 2009. 
  92. ^ «Kylie attends Palace for honour». BBC News. 3. juli 2008. Besøkt 10. oktober 2008. 
  93. ^ «Kylie receives top French honour». ABC News. Besøkt 7. august 2009. 
  94. ^ «Kylie Minogue performs at Atlantis hotel launch». The Age. 21. november 2008. Arkivert fra originalen 13. februar 2009. Besøkt 10. september 2009. 
  95. ^ Herrera, Monica. «Kylie Minogue Plans First North American Tour». Billboard. Arkivert fra originalen 26. mai 2009. Besøkt 8. august 2009. 
  96. ^ «Kylie Minogue To Release New York Live Set». Billboard. 4. desember 2009. 
  97. ^ «Kylie claims UK number one album». BBC News. 11. juli 2010. 
  98. ^ «‘GET OUTTA MY WAY’ – BRAND NEW SINGLE!». Kylie.com. 13. august 2010. Arkivert fra originalen 17. august 2010. Besøkt 21. august 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. oktober 2011. Besøkt 8. august 2011. 
  99. ^ «Kylie performs in Egypt». Kylie.com. Arkivert fra originalen 12. januar 2012. Besøkt 22. oktober 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. januar 2012. Besøkt 8. august 2011. 
  100. ^ «Better Than Today - EP by Kylie Minogue - Download Better Than Today - EP on iTunes». Itunes.apple.com. Besøkt 20. desember 2010. 
  101. ^ «Kylie Minogue Chart History». Billboard. Prometheus Global Media. Arkivert fra originalen 3. desember 2010. Besøkt 6. mars 2011. 
  102. ^ Caulfield, Keith. «Kylie Minogue Makes History On Dance/Club Play Songs». Billboard. Prometheus Global Media. Arkivert fra originalen 1. mars 2011. Besøkt 28. februar 2011. 
  103. ^ «A Christmas Gift - EP». iTunes. 
  104. ^ «A Kylie Christmas - Single». iTunes. 
  105. ^ «Kylie Minogue the snow queen performs in New York as the Rockefeller Center is transformed into a winter wonderland». Daily Mail. London. 1. desember 2010. 
  106. ^ Kylie Minogue scores 4th #1* Billboard dance single with Put Your Hands Up Arkivert 17. september 2011 hos Wayback Machine.
  107. ^ «Kylie Minogue to Drop ‘Aphrodite Les Folies Live in London’ DVD in November». Popcrush.com. 23. september 2011. Besøkt 5. mars 2012. 
  108. ^ «Get ready for Aphrodite on DVD and Blu-Ray! | Kylie Minogue». Kylie.com. Arkivert fra originalen 11. januar 2012. Besøkt 5. mars 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. januar 2012. Besøkt 8. juni 2012. 
  109. ^ «Kylie Anti Tour shows announced | Kylie Minogue». Kylie.com. Arkivert fra originalen 7. mars 2012. Besøkt 5. mars 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. mars 2012. Besøkt 8. juni 2012. 
  110. ^ Caulfield, Keith (4. mai 2012). «New Kylie Minogue greatest hits album due in June». Billboard.com. Besøkt 4. mai 2012. 
  111. ^ «Kylie officially honoured as UK's queen of singles!». The Official Charts Company. The Official Charts Company. Besøkt 5. juni 2012. 
  112. ^ Baker, Minogue, Kylie: La La La. s. 165
  113. ^ a b Copley, Marketing Communications Management: Concepts and Theories, Cases and Practices. s. 128
  114. ^ «Kylie's back on royal form». Birmingham Post. 8. juli 2000. 
  115. ^ Chrissy, Iley. «Kylie Minogue interview: State of Bliss». Scotland on Sunday. Arkivert fra originalen 23. juli 2009. Besøkt 8. august 2009. 
  116. ^ Webster, Philip. «Kylie Minogue and Michael Parkinson lead list with heroes of summer floods». The Times. Arkivert fra originalen 25. juli 2008. Besøkt 26. mars 2008. 
  117. ^ Ives, Brian. «Kylie Minogue: Disco's Thin White Dame». VH1. Arkivert fra originalen 15. april 2004. Besøkt 21. januar 2007. 
  118. ^ Sutherland, Ellis, Kylie: Showgirl. s. 47
  119. ^ Baker, Minogue, Kylie: La La La, s. 58
  120. ^ McCabe, Kathy (24. november 2007). «Kylie and Madonna strut a similar stage, but are they poles apart?». The Daily Telegraph. Besøkt 25. juli 2009. 
  121. ^ Kylie Minogue A Real Pop Goddess Arkivert 9. juni 2012 hos Wayback Machine., Rhythm Scene.
  122. ^ Music Artists You'd Like to Perform at the 2012 London Olympics Opening Ceremonies – Kylie Minogue Arkivert 16. mai 2012 hos Wayback Machine., The Top Tens.
  123. ^ "The singer on being a sex symbol, the power of smiling (...)" – Daily Mail, 2011.
  124. ^ a b «Perfumed Kylie waxwork unveiled». BBC News. 7. oktober 2007. Besøkt 30. juli 2009. 
  125. ^ «Kylie and her famous rear immortalised in bronze (but its posed by a body double)». Daily Mail. 23. oktober 2007. Besøkt 30. juli 2009. 
  126. ^ «Kylie Minogue named 'most powerful celebrity in Britain'». The Daily Telegraph UK. Arkivert fra originalen 4. april 2010. Besøkt 31. mars 2010. 
  127. ^ «The 100 Hottest Women of All-Time». Men's Health. 2011. Besøkt 3. januar 2012. 
  128. ^ «Kylie Minogue's Networth». London: Sunday Times Rich List. 2011. Arkivert fra originalen 15. mai 2011. 

Eksterne lenker

rediger

  Wikiquote: Kylie Minogue – sitater

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kylie_Minogue&oldid=24808181»