Mersey

Navnet kommer fra det angelsaksiske Mǽres-ēa som betyr «grense-elv»,^[1] muligens med referanse til grensa mellom Mercia og Northumbria.

Mersey kan geografisk deles i to klart adskilte deler: Ferskvannselva fra Stockport ned til tidevannsgrensa i Warrington, og tidevannssonen og estuaret mellom Warrington og Liverpool. Foruten de nevnte to tilløpselvene Tame og Goyt så er de største sideelvene Gowy, Weaver, Sankey Brook, Bollin, Glaze Brook og Irwell.

Starten på Mersey regnes i dag fra samløpet mellom elvene Goyt og Tame i den sentrale delen av Stockport. Tidligere, og på mange gamle kart, ble imidlertid starten på Mersey regnet fra samløpet mellom Goyt og Etherow, som renner inn i Goyt noen kilometer lenger oppstrøms. For eksempel, i 1911-utgaven av Encyclopædia Britannica står det at «Den dannes ved møtet mellom Goyt og Etherow et kort stykke nedenfor Marple i Cheshire». På John Stockdales kart fra 1784 strakte Mersey seg helt til Mottram, 7 km nordøst for Marple, og dannet grensa mellom Cheshire og Derbyshire.^[2]

 

Fra Stockport renner elva forbi byene Cheadle, Didsbury, Sale, Stretford, Urmston og Flixton, til den ved Irlam renner inn i Manchester Ship Canal, som fra Manchester til Irlam er en kanalisering av elva Irwell. Det tidligere løpet til Mersey er blitt erstattet av kanalen herfra ned til Rixton, men spor av det gamle elveleiet kan fremdeles ses ved Irlam og også ved Warburton. Ved Rixton løper elva Bollin inn i kanalen fra sør og Mersey forlater kanalen mot nord. Den renner i vide meandersvinger gjennom Woolston, hvor kanalselskapets mudringer har dannet et naturreservat (Woolston Eyes), og deretter Warrington. Elva påvirkes av tidevannet opp til terskelen Howley Weir i Warrington, selv om vannet ved springflo ofte går over terskelen. Før skipskanalen ble bygd fantes det her en sluse kalt Howley Lock, slik at båter kunne komme forbi Howley Weir og videre oppover elva. Slusen er nå ikke i drift lenger, men den finnes fremdeles og kan ses ennå i dag.

 

Vest for Warrington vider elva seg først ut, men smalner så til igjen mens den passerer gjennom Runcorn Gap mellom byene Runcorn i sør og Widnes i nord. Manchester Ship Canal ligger også i Runcorn Gap, langs sørbredden av elva. Over elva ved Runcorn Gap går bruene Silver Jubilee Bridge og Runcorn Railway Bridge. Mersey Gateway, et prosjekt for bygging av ei ny motorveibru over Mersey øst for de eksisterende bruene er for tiden under vurdering, og har fått en viss støtte fra den britiske regjeringen.^[3]

 

Fra Runcorn Gap vider elva seg ut til et stort estuar, som er 5 kilometer bredt på det bredeste, ved Ellesmere Port. Elva endrer her kurs mot nordvest, med Liverpool på østsida og Wirral-halvøya i vest. Manchester Ship Canal fortsetter på sørsida av elva til endepunktet ved Eastham-slusene, som knytter sammen kanalen og elva. Den østligste delen av estuaret er sterkt påvirket av silting, og enkelte deler er på nyere kart markert som tørt land i stedet for som tidevannssone. Disse våtmarkene er viktige for dyre- og planteliv, og er listet som et Ramsarområde.

Etter hvert som elva fortsetter nordover mot Liverpools bysentrum smalner estuaret gradvis inn, til den mellom Albert Dock i Liverpool og Woodside fergeterminal i Birkenhead er bare 1,2 kilometer bred. Elva munner til slutt ut i Liverpoolbukta i Irskesjøen mellom Bootle i nord og New Brighton i sør.

Mersey har den nest høyeste tidevannsforskjellen i Storbritannia, etter Severn, med 4 meter ved nippflo og 10 meter ved springflo. Flaskehalsen i estuaret ved Liverpool tvinger vannet til å renne raskere her, noe som har laget en dyp renne i elvebunnen. De sterke tidevannsstrømmene har ført til forslag om å bygge en demning for produksjon av tidevannskraft. Ved springflo skaper ofte den høye tidevannsforskjellen en tidevannsbølge som kan merkes helt øst til Warrington.

 

 

Mersey-estuaret er et av Europas travleste skipsfarts- og havneområder. Etter at Manchester Ship Canal ble bygget går store handelsskip vanligvis ikke lengre oppover elva enn til Garston på nordbredden, eller til slusene inn i skipskanalen ved Eastham på sørbredden. Dypvannsrenner blir holdt vedlike til begge stedene.

Helt ute ved munningen på Liverpoolsida ligger terminalen Seaforth Dock, som ble åpnet i 1971. Den håndterer årlig 500 000 containere, 1 236 000 tonn olje, over 2,5 millioner tonn korn og dyrefor, 452 000 tonn trelast, og tar hånd om 25% av all containertrafikk mellom Storbritannia og USA, noe som har gitt den tilnavnet «Atlantic Gateway».^[4] Liverpool var den første britiske havna med radarassistert drift.^[4]

Langs Liverpoolsida av elva strekker Liverpool Docks seg over 12 kilometer innover estuaret. Dette er det største sammenhengende og innelukkede dokksystemet i verden. Den amerikanske forfatteren Herman Melville beskrev Liverpool Docks som sammenlignbare med pyramidene i konstruksjonenes enorme omfang. Dokkene er gravd ut av og bygget inn i elvebredden. For å få tilstrekkelig med stein til byggingen av kaiene eide Mersey Docks and Harbour Board et eget granittbrudd i Skottland. Det er også betydelige dokkanlegg på Birkenhead-sida av elva.

Fram til tidlig på 1900-tallet ble kommersielle laster som skulle videre oppover elva hovedsakelig fraktet i store flatbunnede, seilførende lektere kalt «Mersey Flats». Disse kunne føre last opp til Howley Wharf i Warrington og (via Sankey Canal) til St Helens. Motoriserte lektere fortsatte leveranser til fabrikker ved elva i Warrington i hvert fall til 1970-tallet. Nå til dags er det imidlertid bare fritidsbåter og yachter som bruker den øvre delen av estuaret og tidevannssonen, og flere seilingklubber er hjemmehørende på denne strekningen av elva. På de fleste høyvann kan havgående yachter med mastene hevet seile så langt oppstrøms som til Fiddlers Ferry rundt 5 km nedstrøms fra Warrington, hvor det er en liten marina med tilgang til elva via en elvesluse. Selv om de fleste elvefartøyer kan seile videre oppover elva til Howley Weir, så finnes det ingen kaiplasser og ingen fortøyningsmuligheter der. Båter som kan bæres eller dras kan gå helt opp til Woolston. Sperren for båttrafikk videre herfra er juridisk, i og med at elva herfra deler løp med Manchester Ship Canal de neste 7 kilometrene opp til Irlam.

Mersey er tilknyttet det engelske kanalsystemet på flere steder, enten direkte eller via Manchester Ship Canal. De spesielle kanalbåtene («narrowboats») kan dog ikke begi seg ut på selve Mersey-estuaret, på grunn av det farlige tidevannet der. Fra sentrum i Liverpool går Leeds and Liverpool Canal, Englands lengste kanal, mot nordøst over Penninene til Leeds i Yorkshire. Fra Ellesmere Port går Shropshire Union Canal mot sørøst til Birmingham, og fra Widnes til St Helens via Warrington går Sankey Canal (eller St Helens Canal), som er den eldste av alle Englands kanaler. Bridgwater Canal går mer eller mindre parallelt med Mersey fra Runcorn til Manchester, og krysser over elva ved Sale.

 

Vannkvaliteten i Mersey ble alvorlig påvirket av industrialiseringen i regionen, helt fra den industrielle revolusjon på 1800-tallet fram til siste halvdel av 1900-tallet. I 1983 skrev daværende miljøminister Michael Heseltine følgende om Mersey, i en bevisst provokativ oppfordring til handling: «Elva er i dag en fornærmelse mot de standarder som et sivilisert samfunn burde forlange til sitt miljø. Ubehandlet kloakk, forurensing og giftige utslipp bidrar alle til en vannkvalitet og til miljømessige standarder som er kanskje det enkeltstående mest forkastelige kjennetegnet på denne kritiske delen av England.»

I 1985 ble så Mersey Basin Campaign etablert for å forbedre vannkvaliteten og å oppmuntre til fornyelse av strøkene langs elva. Mange forskjellige tiltak ble gjennomført i årene som fulgte, og i 2002 ble det rapportert at oksygennivåene i vannet var høye nok til at fisk igjen kunne leve i hele elva for første gang siden industrien begynte ved Mersey.^[5] Det finnes nå igjen laks i elva, som kan ses ved laksetrappene ved Woolston Weir og Howley Weir fra september til november. Siden 2006 har også havert vært observert så langt inn i landet som Woolston.

I 2009 ble det kunngjort at elva «nå er renere enn noen gang siden den industrielle revolusjon» og at den «nå anses som en av de reneste elvene i Storbritannia».^[6]

Den første faste forbindelsen over elva var Mersey Railway Tunnel, som ble satt i drift i 1886. Den var opprinnelig en del av Mersey Railway, men utgjør i dag en del av lokaltognettverket Merseyrail. Tunnelen ble elektrifisert i 1903. Midten av tunnelen er også den dypeste, og ved fjære sjø ligger den 27,5 meter under vannflata i elva.

Det går to veitunneler under Mersey fra Liverpool til Wirral-halvøya. Den eldste er Queensway Tunnel som åpnet i 1934 og knyttet byen til Birkenhead, og i 1971 åpnet Kingsway Tunnel som gikk til Wallasey.

Fergetjenesten Mersey Ferry går mellom Pier Head i Liverpool, og fergeterminaler på Wirral-sida i Seacombe, Wallasey og Woodside i Birkenhead.

 

Elva Mersey har oppnådd internasjonal berømmelse takket være 1960-tallsmusikken kjent som Merseybeat (eller Mersey Sound) og dens sterke assosiasjoner til Liverpool. Selve Mersey ble popularisert i Merseybeat-sangen «Ferry Cross the Mersey» av Gerry & The Pacemakers, som ble utgitt i 1965 med en video hvor bandet framførte sangen på en båt som krysset elva mellom Birkenhead og Liverpool.^[7] Sangen er også innspilt av bandet Frankie Goes to Hollywood, og norske Vazelina Bilopphøggers laget senere en norsk versjon av sangen, med tittelen «Ferge over Mjøsa». Denne versjonen nevner dog ikke Mersey.

I august 2006 satte Nicky Allt og David Kirby opp komedien «Brick up the Mersey tunnels»^[8] som de selv hadde laget i Liverpool.

Paul McCartneys sang «That Was Me» fra 2007, fra albumet Memory Almost Full nevner merseybeating med bandet. «Mersey Paradise» av The Stone Roses har elvenavnet i tittelen. Noen versjoner av den populære folkeballaden «The Leaving of Liverpool» nevner også elva.

• (en) River Mersey – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Mersey Basin Campaign. Nettsted om opprenskningen av Mersey 1985–2010