Klassifisering av musikkinstrumenter

Klassifisering av musikkinstrumenter har i ulike tidsperioder og i ulike kulturer vært gjort etter forskjellige prinsipper. Et vanlig systemet i bruk i den vestlige verden i dag inndeler instrumenter i strengeinstrumenter, blåseinstrumenter og slagverkinstrumenter. Et mer presist system er å klassifisere instrumenter etter hvordan lyden skapes: Kordofoner, aerofoner, membranofoner, ideofoner og elektrofoner. Andre systemer har blitt laget og noen kulturer i dag benytter også andre måter å klassifisere på.

Det eldste kjente systemet for klassifisering av instrumenter er kinesisk og daterer seg tilbake til det 4. århundre f.Kr.. Det grupperer instrumenter etter hva de er laget av. Alle instrumenter lagd av stein er i én gruppe, alle som er laget av tre i en annen, de som er laget av silke kommer i en tredje og så videre.

Mer vanlig er det at instrumenter er klassifisert etter hvordan lyden blir lagd. Det systemet som anvendes i vesten i dag, som inndeler instrumenter i blåsere, strenger og perkusjon, er av gresk opprinnelse. Systemet ble senere utvidet av Martin Agricola, som skjelnet mellom klimpreinstrumenter (plukkede strengeinstrumenter), slik som gitarer, og buestrøkne strengeinstrumenter, slik som fioliner. Europeisk klassisk musikk av i dag opprettholder ikke bestandig dette skillet (selv om plukkede strenger grupperes separat fra buestrøkne strenger i partiturer, men det blir gjort en distinksjon mellom blåseinstrumenter med et rørblad (treblåseinstrumenter) og blåseinstrumenter der luft settes i bevegelse direkte av leppene (messingblåsere).

Det er imidlertid en ting som er problematisk med dette systemet. Enkelte sjeldent opplevde, ikke-vestlige instrumenter passer ikke særlig godt inn i det. Serpent for eksempel, som er et gammelt instrument man sjelden ser nå til dags, burde i grunnen klassifiseres som et messinginstrument, ettersom en kolonne av luft settes i bevegelse av leppene. Imidlertid ser det mer ut som et treblåseinstrument, og er det på mange måter også nærmere det, blant annet har det fingerhull til å kontrollere tonehøyden istedenfor ventiler. Det er også problemer med klassifiseringen av enkelte tangentinstrumenter. For eksempel så har pianoet strenger, men de blir slått med hammere, så det er uklart om det bør klassifiseres som et strengeinstrument eller et perkusjons- (slagverk-)instrument. På grunn av dette blir tangent- (keyboard-)instrumenter ofte sett på som en kategori for seg selv, som inkluderer alle instrumenter som spilles på et tangentbrett, enten de har slagstrenger (som pianoet), plukkede strenger (som cembaloen), eller ingen strenger i det hele tatt (som celesta). Det kan sies at med disse ekstrakategoriene fokuserer det klassiske systemet for instrumentklassifisering mindre på den grunnleggende måten instrumentene lager lyd på, og mer på teknikken som kreves for å spille dem.

Et gammel system av indisk opprinnelse som daterer seg i hvert fall tilbake til det 1. århundre f.Kr. inndeler instrumenter i fire hovedklassifiseringskategorier: instrumenter hvor lyden blir produsert av vibrerende strenger; instrumenter hvor lyden er laget av vibrerende luftkolonner; slagverkinstrumenter laget av tre eller metall; og slagverkinstrumenter med skinnhoder, eller trommer. Victor Mahillon adopterte senere et system svært likt dette. Han var kurator for musikkinstrumentsamlingen ved konservatoriet i Brussel, og for 1888-katalogen over samlingen delte han instrumentene inn i fire grupper: strenger, blåsere, trommer og annen perkusjon. Dette systemet ble siden plukket opp av Erich von Hornbostel og Curt Sachs som publiserte et utfyllende nytt skjema for klassifisering i Zeitschrift für Ethnologie i 1914. Deres system er i utbredt bruk i dag og er oftest kjent som Sachs-Hornbostel-systemet (eller Hornbostel-Sachs-systemet).

Det originale Hornbostel-Sachs-systemet klassifiserte instrumenter i fire hovedgrupper:

1. idiofoner, slik som xylofonen, som lager lyd ved selv å vibrere;
2. membranofoner, sånn som trommer eller kazooer, som produserer lyd ved hjelp av en vibrerende membran;
3. kordofoner, sånn som piano eller cello som skaper lyd via vibrerende strenger;
4. aerofoner, sånn som pipeorgel eller obo som lager lyd med vibrerende luftkolonner.

Senere har forskere lagt til en femte kategori, elektrofoner, slik som thereminer, som produserer lyd med elektroniske midler. I hver av kategoriene er det mange undergrupper. Systemet har blitt kritisert og revidert i årenes løp, men har fortsatt stor utbredelse blant etnomusikologer og organologer.

Metallidiofoner blir ofte kalt metallofoner. Se også lamellafon.