Katarina Howard

Katarina Howard var tiende barn av lord Edmund Howard og Joyce (Jocasta) Culpepper. Hennes eldre søsken (ikke i kronologisk rekkefølge) var: Ralph, George, Henry, Charles, Mary, Thomas, Isabel, Joyce og Margaret.

Det vites ikke når hun ble født, skjønt det er blitt beregnet til å ha vært en gang mellom 1520 og 1525. Sannsynligvis var hun født i 1521. Hun var niese av Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, og hennes kusiner var Henrik VIIIs annen hustru dronning Anne Boleyn, og dennes søster Mary Boleyn. Sistnevnte hadde også vært en av Henrik VIIIs elskerinner.

Katarinas familie hadde derfor en aristokratisk stamtavle. Men faren var av de yngste sønnene av sine foreldre, hadde dårlig økonomi, og måtte ofte tigge om almisser fra sine mer velstående slektninger. Hans niese Anne Boleyn skaffet ham en stilling i kongens styringsverk i Calais i 1531. På dette tidspunktet ble den unge Katarina sendt avsted for å leve med sin eldre slektning Agnes Tilney, enkehertuginne av Norfolk.

Hertuginnen drev en stor husholdning i Lambeth Palace og hun hadde mange tjenere og tjenerinner som var med på å ta hånd om mange barn av hennes slektninger. Oppassingen av barna var løselig og tilfeldig ettersom hertuginnen ofte var ved hoffet og viste liten interesse for barnas oppdragelse og utdannelse.

Katarina ble dermed den av Henrik VIIIs hustruer som var svakest utdannet. Men hun kunne lese og skrive, i motsetning til mange av sine engelske medsøstre på denne tiden. Hun blir ofte beskrevet som lystig og livlig, men aldri som lærd eller from. Den løse oppdragelsen i det utsvevende miljøet rundt hertuginnens hus førte henne inn i et romantisk forhold til hennes musikklærer, Henry Mannox, i 1536 da hun var mellom 11 og 13 år gammel. Da hun senere ble dronning, ble Mannox utpekt som musiker i hennes husholdning. Han vitnet senere i rettssaken mot henne.

Mannox og Katarina innrømmet begge i løpet av rettssaken at de hadde hadde hatt fysisk kontakt tilsvarende seksuelt forspill. «Ved Mannox' smiger og hans vakre overtalelser lot jeg meg som ungpike ved forskjellige anledninger berøre på hemmelige steder av min kropp...» sa hun og la til: «Og jeg innrømmer også at jeg ble behaget av hans forhold til meg, skjønt jeg vil aldri gå med på at jeg elsket ham, for nå elsker jeg Henrik».

Denne affæren ble avsluttet på slutten av 1538. Da ble Katarina interessert i en sekretær i hertuginnens husholdning, Francis Dereham, og ble hans elskerinne. De kalte hverandre for «ektemann» og «hustru». Dereham ga henne også ekteskapelige oppgaver som å ta seg av hans penger når han var ute på forretninger. Mange av Katarinas romkamerater kjente til forholdet, men det ble tilsynelatende avsluttet i 1539 da hertuginnen fikk vite om det. Til tross for dette kan Katarina og Dereham ha kommet sammen med den hensikt å bli gift når han kom tilbake fra Irland – en form for bindende trolovelse. Om det var tilfelle at de hadde utvekslet ekteskapelige løfter, var de å betrakte som gifte i kirkens øyne, uavhengig om dette var blitt beseglet seksuelt.

Katarinas onkel Thomas Howard klarte å sikre henne en stilling ved Henrik VIIIs hoff. Hun var ung og attraktiv, og var «lady-of-honor» for Henriks nye tyske hustru, Anna av Kleve. Slik ble hun snart gjenstand for kongens oppmerksomhet; han hadde vist liten interesse for dronningen. Katarinas slektninger tvilte iblant på om hun var moden nok til å kunne håndtere det å være kongens elskerinne, ettersom hun kun hadde vært ved hoffet i noen få måneder. Men det var andre faktorer som også gjorde seg gjeldende.

Anne Boleyns henrettelse, på grunn av mistenkt utroskap og incest, hadde satt den framgangsrike Howard-familien tilbake ved hoffet og i kretsen nærmest kongen. Det er også blitt påstått at som katolsk familie, der Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, ble sett på som en av lederne for den katolske og politiske fløy, betraktet familien Katarina som en gallionsfigur for deres ambisjoner om å gjenreise katolisismen i England. Etterhvert som kongens interesse for deres unge slektning vokste, vokste også deres innflytelse.

I løpet av noen få måneder ved hoffet neddynget Henrik den unge Katarina med dyrebare klær, gaver og eiendommer. Da kongen fikk sitt ekteskap med Anna erklært ugyldig i juni 1540, begynte ryktene å gå om at Katarina skulle være gravid med hans sønn. En hastig bryllupsseremoni ble gjennomført en måned senere, den 28. juli 1540, noe som uttrykker Henriks livslange sterke ønske om å sikre Tudor-slekten en arvtager, en frisk ektefødt kongssønn.

Kong Henrik VIII, som nærmet seg 50 år og tiltok sterkt i fysisk omfang, overøste sin unge brud med smykker og fantastisk kostbare gaver. Krigen mot Frankrike og reformasjonen hadde kostet ham godvilje blant folket, og han begynte å lide av en rekke små sykdommer. Nærværet av den unge og tilsynelatende dydige Katarina i hans liv gjorde ham svært lykkelig. Hennes motto, «Non autre volonte que la sienne» eller «Intet annet ønske enn hans», reflekterte hennes ønske om vilje å gjøre Henrik, en mann tretti år eldre enn henne, tilfreds.

Imidlertid, til tross for hennes rikdom og makt fant hun ekteskapet lite tiltalende. Hun var ikke gravid da hun ble gift og ble frastøtt av ektemannens kropp – han må ha veid rundt 135 kg på denne tiden, og han hadde verkebyller på maven som måtte bli tømt for væske hver dag. Tidlig i 1541 innledet hun et halvhjertet forhold med Henriks favoritthoffmann, Thomas Culpeper, som hun opprinnelig hadde kastet sine øyne på da hun kom til hoffet to år tidligere. Deres møter ble arrangert av en av Katarinas eldre hoffdamer, Jane Boleyn, vicomtesse Rochford (ca. 1505 – 1542), enke etter George Boleyn, vicomte av Rochford, bror av Mary Boleyn og Anne Boleyn. Det er uklart om Katarina og Culpepper innledet et fysisk forhold, men lengden og intensiteten av deres forhold kunne peke i den retning.

Henrik VIII og Katarina reiste rundt i England sammen på sommeren 1541, og forberedelsene for hvert eneste tegn på graviditet (noe som ville bety kroning) ble gjort, noe som indikerte at ekteparet var seksuelt aktive med hverandre. Etter hvert som Katarinas utenomekteskapelige forhold utviklet seg, begynte folk som var vitne til hennes indiskresjoner ved Lambeth Palace å kontakte henne for utnytte sin kunnskap. For å kjøpe deres taushet ble mange av disse gitt stillinger ved hennes husholdning. Det mest katastrofale var at hun utpekte Henry Mannox som sin musiker og Francis Dereham som sekretær.

På slutten av 1541 var kongeferden nord i England avsluttet. Men Katarinas indiskresjoner var blitt alment kjent takket være John Lascelles, en protestantisk reformator hvis søster Mary Hall var stuepike hos enkehertuginnen av Norfolk og slik var blitt klar over Katarinas ungdomsforhold. Alarmert av konservative katolikker økende innpass i de høyere sirkler la Lascelles frem sine farlige opplysninger om dronningen for Thomas Cranmer, den daværende erkebiskop av Canterbury og en av kongens nærmeste rådgivere.

Cranmer mente at hvis Katarina hadde hatt et fysisk forhold med Dereham før hun ble dronning, ville det gjøre ekteskapet med kongen ugyldig og han overrakte kongen et brev med beskyldninger mot Katarina den 2. november 1541 mens de var til stede ved Allehelgensmessen. Kong Henrik nektet først å tro på beskyldningene og mente at brevet var en forfalskning, og beordret Cranmer å undersøke saken nærmere. I løpet av et par dager ble det frembragt avgjørende bevis, blant annet tilståelser undertegnet av Dereham og Culpepper etter at de var blitt torturert i Tower of London, foruten et kjærlighetsbrev åpenbart skrevet med Katarinas håndskrift til Culpepper.

Katarina ble arrestert den 12. november. Det hevdes at hun klarte å unnslippe fra sine voktere en kort stund for å løpe til kirken der Henrik deltok i messen. Hun banket på kirkedørene og skrek kongens navn. Til slutt ble hun arrestert av vaktene og bragt til sitt rom i Hampton Court der hun ble låst inne, kun sammen med sin hoffdame Jane Boleyn. Hennes ønske om å få møte kongen ble avvist og Cranmer avhørte henne. Selv den trauste Cranmer fant Katarinas fortvilte, usammenhengende tilstand ynkelig og sa «Jeg fant henne i en slik sorg og tungsinn som jeg aldri tidligere har opplevd av et menneske slik at enhver mann ville ha syntes synd på henne».^[7] Han ga ordre til vaktene om å fjerne enhver gjenstand som kunne tenkes å kunne bli brukt til å begå selvmord.

Mens en forhånds ekteskapskontrakt mellom Katarina og Dereham ville ha hatt den effekt å avslutte hennes kongelige ekteskap, ville den også ha tillatt kongen raskt å annullere ekteskapet og forvise henne fra hoffet. Katarina ville da ha blitt vanæret, blitt fattig og sendt i eksil, men ville ha sluppet den grimme skjebnen til Anne Boleyn. Imidlertid holdt hun selv standhaftig fast på at en slik kontrakt aldri hadde eksistert og uttalte at Dereham hadde tvunget seg på henne.

Katarina ble ribbet for sin tittel som dronning den 22. november og satt i fengsel i Syon House i Middlesex i løpet av vinteren 1541. Thomas Culpepper og Francis Dereham ble henrettet ved Tyburn den 10. desember 1541, den første halshugd og den siste hengt, trukket og kvartert, forræderens tradisjonelle straff. Av sedvane ble deres hoder plassert på toppen av London Bridge.^[8] Flere av Katarinas slektninger ble også fengslet i Tower of London, dog ikke hennes onkel, den mektige Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, som hadde klart å skaffe seg nok avstand til skandalen. Alle de fengslede fra Howard-familien ble stilt for retten og funnet skyldige i såkalt skjult forræderi og dømt til fengsel på livstid og inndragelse av deres eiendommer. Med tiden ble de likevel løslatt og deres eiendommer gitt tilbake.

Katarina forble i forvaring inntil parlamentet utstedte et vedtak den 21. januar 1542 som gjorde det mulig å straffe hensikten å begå forræderi med døden. Dette løste problemet med Katarinas antatte forhåndskontrakt og gjorde henne utvetydig skyldig ettersom en dronnings ekteskapsbrudd eller hor var å betrakte som høyforræderi. Hun ble fraktet til Tower of London den 10. februar 1542, og dagen etter signerte kong Henrik det overstående parlamentsvedtaket og Katarinas henrettelse ble satt for klokken 7 den 13. februar.

Natten før henrettelsen tilbrakte Katarina mange timer ved å øve på hvordan hodet hennes skulle hvile på blokken. Hun døde relativt fattet, men så blek og forskremt ut, rimelig nok, og ba om hjelp for å bestige skafottet. Hun talte om «den fortjente og rettferdige straffen» og ba om nåde for sin familie og om bønn for sin sjel. Hennes siste ord var «Jeg dør som en dronning, men jeg vil heller ha dødd som hustruen til Culpepper».^[9]

Hun ble raskt halshugd med et hogg, og hennes kropp ble gravlagt i en umerket grav i kapellet St Peter ad Vincula nær der hennes kusine Anne Boleyn lå. Kong Henrik VIII var ikke tilstede ved henrettelsen. Hennes lik ble senere identifisert i løpet av restaureringen av kapellet under dronning Victoria og hun blir minnet på en plakett på vestveggen som er dedikert til de som døde på Tower Green.

Kong Frans I av Frankrike skrev et brev til Henrik hvor han spurte om Katarinas død, og beklaget «den lidderlige og klanderverdige oppførselen til dronningen» og ga ham råd om at «kvinners letthet ikke kan bøye en manns ære».

Malere fortsatte å inkludere Jane Seymour i bilder med kong Henrik VIII i flere år etter at hun var død, kongen så tilbake på henne med glede ettersom hun var den hustru som ga ham en sønn. De fleste av disse bildene var kopier av et portrett malt av Hans Holbein den yngre ettersom det var det eneste maleri i full størrelse som var tilgjengelig. Etter at Katarina Howard ble henrettet, ble imidlertid alle hennes portretter fjernet, selv Howard-familien fjernet hennes bilde fra deres familieportretter. Henrik tilgav henne aldri hennes troløshet og ingen våget å male portretter av henne etter hennes død.

I flere århundrer ble et maleri av Hans Holbein ment å være det eneste eksisterende portrett av henne – bilde NPG 1119 eid av Det nasjonale portrettgalleri i London, med tittelen «Ukjent kvinne, tidligere kjent som Catherine Howard». Noen historikere tviler i dag på at kvinnen avbildet virkelig er Katarina. I den senere tid har historikeren Antonia Fraser overbevisende argumentert for at dette portrettet er et av Jane Seymours søster Elizabeth Seymour. Denne kvinnen har en bemerkelsesverdig likhet med Jane, spesielt rundt kinnene, og hun bærer en enkes klær, noe Katarina ikke hadde noen grunn til, men som Elizabeth hadde. I tillegg blir alderen på kvinnen i bildet gitt å være 21 år, men Katarina nådde aldri denne alderen. Selv om vi aksepterer den tidligste mulige datoen for hennes fødsel, 1520, ville ikke Katarina blitt 21 år før på slutten av 1541 eller 1542 hvor hun da var enten fengslet eller død.

Det er et annet portrett som er blitt tilegnet Katarina, en akvarell i miniatyr som har blitt datert (i henhold til hennes klær og hvordan miniatyren ble malt) til den korte perioden da hun var dronning. I dette bildet bærer hun smykker som er bemerkelsesverdig like de som Jane Seymour bærer i hennes offisielle portrett. Opptegnelser viser at disse smykkene tilhørte kronen og ikke dronningen selv og det er ingen opptegnelser som viser at smykkene har blitt fjernet eller gitt til noen annen. Den eneste andre muligheten er at dette portrettet viser Henriks skotske niese, Margaret Douglas, hertuginne av Lennox, svigermor til Maria Stuart, skottenes dronning.

Katarina ble første gang fremstilt på film i 1926 i stumfilmen Hampton Court Palace hvor hun ble spilt av Gabrielle Morton. I 1933 i The Private Life of Henry VIII ble hun spilt av den sensuelle britiske danseren Binnie Barnes. I denne komedien velger Katarina å gi opp sin kjærlighet og går ambisiøst i gang med å forføre kongen. Hennes tragedie skjer når hun forelsker seg i den elskverdige Thomas Culpepper. Denne unøyaktige fremstillingen har siden dominert forestillingen av henne på film som begynte med henrettelsen av Anne Boleyn (spilt av Merle Oberon) og ender med Henriks ekteskap med Catherine Parr (spilt av Everley Gregg).

Den amerikanske skuespilleren Dawn Addams gjorde en 10 sekunders opptreden som den dømte dronningen i den romantiske filmen Young Bess fra 1952 med Charles Laughton som Henrik VIII, Stewart Granger som Thomas Seymour og Jean Simmons som Elizabeth I.

I 1970 spilte Angela Pleasence Katarina i en BBC dramafilm på 90 minutter som en del av fjernsynsserien The Six Wives of Henry VIII. Keith Michell hadde rollen som kongen, Patrick Troughton som hertugen av Norfolk og Sheila Burrell som hennes hoffdame Jane Boleyn. I denne versjonen av hendelsene er Katarina en skarp, ettergivende, ondskapsfull, og nytelsessyk kvinne som benytter seg av en naiv Culpepper for å kunne bli gravid og for slik å sikre sin posisjon som dronning. Denne karakteriseringen og handlingen er meget historisk ukorrekt, noe som var uvanlig ettersom de andre fem dramaepisodene om de øvrige hustruene ble utstrakt priset for å være historisk korrekte.

Katarina Howard gjorde en såkalt cameo-opptreden, spilt av Monika Dietrich i den britiske slapstickkomedien Carry On Henry med Sid James som kong Henrik. To år senere portretterte Lynne Frederick dronningen i filmen Henry VIII and his Six Wives med Keith Michell som kong Henrik VIII.

I 2001 spilte Michelle Abrahams dronning Katarina i David Starkeys fjernsynsdokumentar om kong Henriks dronninger.

I 2003 spilte Emily Blunt en langt mer sympatisk Katarina i ITVs fjernsynsdrama om Henrik VIII og som valgte å fokusere utelukkende på Katarinas seksuelle forhold. Atter en gang ble hennes ekteskapsbrudd forklart som hennes slektningers ønske om å gjøre henne gravid. Hun ble vist skrikende og gråtende av frykt ved henrettelsen, noe som ikke er korrekt da de historiske opptegnelser viser at hun døde langt mer verdig.

I 2009 og 2010 spilte Tamzin Merchant dronning Katarina i den tredje og fjerde sesongen av Showtime-produksjonen The Tudors.

Den viktorianske skribenten Agnes Strickland argumenterte for at Katarina var uskyldig i alle anklagene som ble rettet mot henne. Andre som den amerikanske historikeren Lacey Baldwin Smith har beskrevet hennes liv som «hedonistisk» og Katarina som en «ungdomsforbryter». Alison Weir har i sin bok fra 1999, The Six Wives of Henry VIII, har beskrevet henne som «en tomhodet, løsaktig kvinne».

Andre biografier har vært mer velvillige, særlig David Starkey som har fremsatt revolusjonære teorier om Katarinas ekteskapsbrudd, og feministaktivisten Karen Lindsey, som er velvillig skjønt realistisk i sin vurdering av Katarinas personlighet.

• Plaidy, Jean (1993): The Rose Without a Thorn: The Wives of Henry VIII: en historisk roman
• Smith, Jessica (1972): Katherine Howard
• Lindsey, Karen (1999): Divorced, Beheaded, Survived: Feminist Reinterpretation of the Wives of Henry VIII (ISBN 0-201-40823-6)
• Starkey, David (2004): Six Wives : The Queens of Henry VIII (ISBN 0-06-000550-5)
• Weir, Alison (1993): The Six Wives of Henry VIII (ISBN 0-8021-3683-4)
• Smith, Lacey Baldwin (1961): A Tudor tragedy: The life and times of Catherine Howard
• Denny, Joanna (2005): Katherine Howard: A Tudor Conspiracy
• Herman, Eleanor (2006): Sex with the Queen (ISBN 0-06-084673-9)

• (en) Catherine Howard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Catherine Howard – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Katarina Howard hos The Peerage  
• (en) Geocities site on the Boleyn family, but with a section on Catherine's life
• (en) A very brief overview of Catherine's life, accompanied by a portrait gallery
• (en) English History biography Biography and primary sources Arkivert 5. oktober 2007 hos Wayback Machine.
• (en) PBS "Six Wives of Henry VIII", which describes Catherine's death
• (en) Tales from the Tudor Rose Bar where Catherine appears as a sexy teenager in a humorous tale of a Tudor Family re-union