John Ruskin

 

John Ruskin var det eneste barnet til John James Ruskin (1785–1864) og Margaret Cox, født Cock (1781–1871) som var fetter og kusine.^[18] Hans farfar John Thomas Ruskin var en importør av vin og sherry, som grunnla og drev Ruskin, Telford and Domecq (i dag Allied Domecq). Faren John James ble født og vokste opp i Edinburgh i Skottland. Hans mormor kom fra Glenluce og bestefaren opprinnelig fra Hertfordshire.^[18][19]

John James hadde håpet på å praktisere som advokat, men ble isteden kontorist i London. Hans far, John Thomas Ruskin, beskrevet som en kjøpmann, men tilsynelatende drev ambisiøs engroshandel, men manglet dyktighet. For å berge familien fra konkurs tok John James, hvis forsiktighet og suksess var i sterk kontrast til sin far, all gjeld og bila den siste av dem i 1832.^[18] John James og Margaret ble forlovet i 1809, men John Thomas motsatte seg foreningen, og grunnet gjelden ble deres bryllup forsinket og først gjennomført uten feiring i 1818.^[19]

John Ruskin ble født i 54 Hunter Street, Brunswick Square, London (revet i 1969), sør for jernbanestasjonen St Pancras.^[20] Hans barndom ble karakterisert av de kontrasterende påvirkningene fra sin far og mor, begge voldsomt ambisiøse på hans vegne. John James Ruskin bidro til å utvikle sønnens sans for romantikken. De begge delte en lidenskap for verkene til Byron, Shakespeare og særlig Walter Scott. De besøkte Scotts hjem Abbotsford i 1838, men Ruskin var skuffet av dens framtoning.^[21] Margaret Ruskin, evangelikalsk kristen, var mer forsiktig og behersket enn sin ektemann, og lærte unge John å lese Bibelen fra begynnelsen til slutten, og deretter på nytt igjen, og pugge utenat store deler av teksten. Bibelteksten i King James Version, dens språk, bilder og fortellinger fikk en gjennomgående og varig effekt på hans skriving.

 

Ruskins barndom ble tilbrakt fra 1823 ved 28 Herne Hill (revet ca 1912), Herne Hill, nær landsbyen Camberwell i sørlige London.^[22] Det var ikke preget av mangelen på venner og leker som hans senere hevdet i sin selvbiografi, Praeterita (1885–89).^[20] Han ble undervist hjemme av sine foreldre og privatlærere, og fra 1834–35 gikk han på skolen i Peckham drevet av progressive evangelikalisten Thomas Dale (1797–1870).^[23] Ruskin hørte Dale forelese i 1836 ved King's College London hvor han var førsteprofessor i engelsk litteratur.^[20]

Ruskin tok dype inntrykk fra de omfattende og privilegerte reiser i barndommen. De bidro til å etablere hans smak og økte hans utdannelse. Hans far besøkte forretningsklienter i Storbritannia, noe som førte til at Ruskin opplevde engelske landskap, arkitektur og malerier. Reisene tok ham til Lake District i nordlige England (hans første lange dikt, Iteriad, var en redegjørelse av hans reise i 1830)^[24] og til slektninger i Perth i Skottland. Så tidlig som i 1825 besøkte familien Frankrike og Belgia. Deres reiser på kontinentet ble i økende grad ambisiøse og i 1833 besøkte de Strasbourg, Schaffhausen, Milano, Genova og Torino, steder som Ruskin senere hyppig vendte tilbake til. Han utviklet også en livslang kjærlighet til Alpene, og i 1835 besøkte han Venezia for første gang,^[25] «byenes paradis» som utgjorde både symbolet og emnet for hans senere verk.^[26]

Reisene gjorde det mulig for Ruskin å observere og nedtegne hans inntrykk av naturen. Han skrev elegant, om enn konvensjonell, poesi, en del ble trykket i Friendship’s Offering, og hans tidlige notatbøker og skissebøker er fulle av visuelt sofistikerte og teknisk dyktige tegninger av kart, landskap og bygninger, bemerkelsesverdig for en gutt av hans alder. Han var dypt påvirket av Samuel Rogers’ dikt Italy (1830), som han hadde fått i fødselsdagsgave da han ble 13 år. I særdeleshet var han dypt imponert av bokens illustrasjoner, gjort av J.M.W. Turner og mye av den kunst han selv produserte på 1830-tallet var etterligninger av Turner og Samuel Prout. Ruskins beundret sistnevntes bok Sketches and Flanders and Germany (1833). Hans egen kunstneriske dyktighet ble forbedret ved undervisning av Charles Runciman, Copley Fielding og James Duffield Harding. Gradvis forlot Ruskin sin maleriske stil til fordel for naturalisme.

 

Ruskins reiser inspirerte ham til å skrive. Hans første utgivelse kom i august 1829, og var diktet «On Skiddaw and Derwent Water» (opprinnelig var tittelen «Lines written at the Lakes in Cumberland: Derwentwater» og trykket i Spiritual Times).^[27] I 1834 ble tre korte artikler utgitt i Loudons Magazine of Natural History. De viste tidlige tegn på hans dyktighet som en skarp «vitenskapelig» observatør av naturen, særlig dens geologi.^[28]

Fra september 1837 til desember 1838 gikk Ruskins The Poetry of Architecture som en serie i Loudons Architectural Magazine under skribentnavnet «Kata Phusin» (gresk for «i henhold til naturen»).^[29] Det var en undersøkelse av hytter, småhus, villaer og andre boliger som var sentrert rundt Wordsworths argument at bygninger skulle være sympatiske for deres umiddelbare miljø og benytte lokale materialer. Det foregrep nøkkeltemaer i hans senere forfatterskap. I 1839 ble Ruskins «Remarks on the Present State of Meteorological Science» utgitt i Transactions of the Meteorological Society.^[30]

I 1836 ble Ruskin matrikulert ved University of Oxford og fikk hybel ved fakultetet Christ Church i januar det påfølgende året.^[31] Han ble tatt inn som «gentleman-commoner», en herre, om enn fra middelklassen, og hadde således lik status med sin aristokratiske medstudenter. Hans studier av klassiske emner kunne, håpet hans foreldre, føre ham inn i kirken og til sist skaffe ham en høyere geistlig posisjon, kanskje biskop. Ruskin var generelt uinspirert av Oxford, og var samtidig preget av perioder med sykdom. Kanskje det beste han fikk ut av oppholdet var noen få, men nære vennskap han knyttet. Hans huslærer, prost William Lucas Brown, var alltid oppmuntrende, det gjaldt også hans yngre lærer Henry Liddell (far til Alice Liddell), og en privatlærer, prost Osborne Gordon.^[32] Han ble en nær venn av geologen og naturteologen William Buckland. Blant andre studenter var de viktigste Charles Thomas Newton og Henry Acland.

Ruskins fremste suksess kom i 1839, da han etter det tredje forsøket vant den prestisjefylte Newdigate-prisen for poesi (Arthur Hugh Clough kom for øvrig på andreplass).^[33] Han møtte William Wordsworth, som fikk en æresgrad, ved seremonien. Men Ruskin oppnådde aldri uavhengighet ved Oxford. Hans mor bodde ved High Street, og hans far var sammen med dem i helgene. Ruskins helse var svak, og han ble fortvilet over å høre at hans første kjærlighet, Adèle Domecq, andre datter av hans fars forretningspartner, var forlovet til en fransk adelsmann. Midt under en eksamen i april 1840 begynte han å hoste blod, noe som førte til frykt for lungetuberkulose, og et langt avbrudd fra Oxford.^[34]

Før han vendte tilbake svarte han på en utfordring fremmet av Effie Gray, som han senere giftet seg med. I løpet av et seks ukers avbrudd fra kursenteret Leamington Spa for å gjennomgå doktor Jephsons (1798–1878) berømte saltvannskur, skrev Ruskin sitt eneste skjønnlitterære prosaverk, The King of the Golden River (utgitt i desember) med illustrasjoner av Richard Doyle.^[35] Det var preget av kristen offermoral og nestekjærlighet, plassert i det alpelandskapet han elsket og kjente så godt. Det har forblitt det verk som har blitt mest oversatt.^[36] Ved Oxford tok han en grad i 1842, og ble belønnet med en uvanlig æresbevisning av dobbel fjerdeklasses grad i anerkjennelse av hans prestasjoner^{[bør utdypes]}.

 

Det meste av perioden fra slutten av 1840 til høsten 1842 tilbrakte han utenlands sammen med sine foreldre, hovedsakelig i Italia. Hans studier av italiensk kunst ble kortvarig rettledet av maleren George Richmond som ble introdusert til familien Ruskin av Joseph Severn, en venn av John Keats (hvis sønn Arthur Severn giftet seg med Ruskins kusine Joan). Han ble oppildnet til å skrive et forsvar av Turner da han leste angrep på flere av Turners bilder som var utstilt i Royal Academy. Det argumenterte mot et angrep fra kritikeren prost John Eagles i Blackwood's Magazine i 1836. John James Ruskin sendte det lange essayet til Turner, men han ønsket ikke at det ble trykket. Det kom ført ut i 1903 etter Ruskins død.^[37]

Før Ruskin begynte å skrive det monumentale verket Modern Painters, hadde John James Ruskin begynt å samle på akvareller, blant annet verker av Samuel Prout og fra 1839 også Turner. Begge malerne var tidvis gjester av familien Ruskin ved Herne Hill, og 163 Denmark Hill (revet 1947) som familien flyttet til i 1842.

Hva som ble det første bindet av Modern Painters (1843), utgitt av Smith, Elder & Co. tilskrevet den anonyme forfatteren «A Graduate of Oxford» var Ruskins svar på Turners kritikere. En elektronisk utgave er tilgjengelig online.^[38] Ruskin argumenterte kontroversielt at moderne landskapsmalere — og i særdeleshet Turner — var overlegen de såkalte «gamle mestre» fra den postrenessanseperioden. Ruskin opprettholdt at de gamle mestre som Gaspard Dughet (Gaspar Poussin), Claude, og Salvator Rosa, i motsetningen til Turner, favoriserte maleriske konvensjoner, og var ikke «sannferdig til naturen». Han forklarte at han mente «moralsk så vel som materiell sannhet».^[39] Oppgaven til kunstneren er å observere naturens virkelighet og ikke oppfinne den i studioet — å gjengi hva han har sett og forstått, og forestille seg det på lerretet uhemmet av noen regler for komposisjon. For Ruskin demonstrerte moderne landsmalere en overlegen forståelse for «sannheter» om vann, luft, skyer, steiner, og vegetasjon, en inngående forståelse av hva Ruskin demonstrerte i sin egen prosa. Han beskrev verker han hadde sett i National Gallery og Dulwich Picture Gallery med en enestående verbal evne til finne de rette uttrykke.

 

Selv om kritikere var langsomme i reagere og anmeldelsene var blandet, var mange kjente litterære og kunstneriske personligheter imponert over den unge mannens arbeid, i særdeleshet Charlotte Brontë og Elizabeth Gaskell.^[40] Plutselig hadde Ruskin funnet sin métier (fag), og med et stort hopp hadde han bidratt til redefinere kunstkritikken som tekstsjanger ved å blande avhandling med polemikk sammen med estetiske, vitenskapelige observasjon og etikk. Det sementerte Ruskins tette forhold til Turner og etter kunstnerens død i 1851, katalogiserte Ruskins nær 20 000 skisser som Turner testamenterte til den britiske nasjon.

Ruskin turnerte kontinentet på nytt med sine foreldre i 1844, besøkte Chamonix og Paris, studerte geologien i Alpene og maleriene til Tizian, Veronese, Perugino og andre i Louvre. I 1845, 26 år gammel, tok han en reise uten sine foreldre for første gang. Det gjorde det mulig for ham å studere kunst og arkitektur fra middelalderen i Frankrike, Sveits og særlig Italia. I Lucca så han graven of Ilaria del Carretto av Jacopo della Quercia som Ruskin betraktet som et eksemplar av kristen skulptur (hans kom senere til å knytte det til hans kjærlighetsobjekt, Rose La Touche). Han trakk inspirasjon fra hva han så i Campo Santo i Pisa, og Firenze. Han var særlig imponert av verkene til Fra Angelico og Giotto i San Marco, og Tintoretto i Scuola di San Rocco (begge deler i Venezia), men ble alarmert av de kombinerte virkningene av forfall og modernisering av Venezia som han mente var «tapt for meg».^[41] Det utkrystalliserte seg til hans livslange overbevisning om å restaurere det som var ødelagt, og om viktigheten av bevarelse og konservering av fortidens monumenter.

Ved å trekke veksler av sine reiser skrev han et andre bind av Modern Painters (utgitt april 1846).^[42] Dette bindet konsentrerte seg mer om kunstnere fra før og under renessansen enn om Turner. Det var mer av teoretisk verk enn forløperen. Ruskin knyttet uttrykkelig det estetiske og det guddommelige, argumenterte at sannhet, skjønnhet og religion er uoppløselig bundet sammen: «skjønnheten er en gave fra Gud».^[43] I defineringen av kategorier for skjønnhet og forestilling, argumenterte Ruskin at alle store kunstnere må fornemme skjønnhet og med deres forestillingsevne kommunisere den kreativt via symboler. Generelt ga kritikerne det andre bindet en langt varmere mottagelse, skjønt mange fant angrepet på den estetiske ortodoksi assosiert med Joshua Reynolds vanskelig å godta.^[44]

Den samme sommeren var Ruskin på nytt på reise utenlands med sin far som fortsatt håpet at hans sønn ville bli en poet, kanskje til og med en poet laureate, hvilket var en del av de mange faktorer som økte spenningene mellom dem.

 

 

Ruskin var selv en utøvende kunstner og tegnet eller malte hver dag. Han hadde hatt undervisning fra tidlig i tenårene av Alexander Runciman, Copley Fielding og av James Duffield Harding.. Fra tidlig av var han i stand til å etterligne stilen til både betydelige som ubetydelige kunstnere, en prosess som mange utøvende kunstnere har gjennomgått som en metode for å lære, men for Ruskin stoppet etterligningen brått. Endringen som han selv nedtegnet for å ha skjedd i 1842, var åpenbart likevektig en ekstatisk som åpenbarende erfaring. Han tegnet «et løvblad i sin naturlige vekst» og «jeg imiterte aldri noen etter at den skissen var gjort...» ^[45] I en annen nedtegnelse skrev han at han måtte forkaste all sin tidlige kunstneriske trening ettersom «ingen hadde fortalt meg å tegne hva som faktisk var der.» ^[45] Denne erfaringen synes å innebære at ordinære, enkle former for naturlige ting som et eksempelvis et stykke løvblad hadde i kontrast til romantikkens oppfattelse at alle ting er hellige, sin moderne betydning at alt som eksisterer er potensielt kunstnerisk.^[46]

I sine egne tegninger etterfulgte han sitt eget estetiske overbevisning. Det var det kun naturen som opptok ham, han brydde seg knapt om at tegningen skulle ha en komposisjon, således etterlot en følelse av noe uferdig, skisseaktig med store flater ikke fylt ut, noe som ga dem moderne uttrykk. Årsaken var at han ikke hadde behov for å gjøre «kunst» for sin egen del, og han knapt nok aldri rammet inn og hengte opp egne bilder. Han endret aldri på det han hadde tegnet ned og tegnet aldri fra hukommelsen.^[47]

Ruskins estetiske smak utviklet seg til å bli vitenskapelig og antiklassisk. På reiser i Italia var hans avsky for det katolske en hindring for hans evne til å ta til seg de store monumentene i Roma. Han skrev til sin lærer Thomas Dale at han hadde forventet å føle skuffelse over Peterskirken i Vatikanet, men følte avsky.^[48] Denne holden til arkitektur hadde sin parallell til hans oppfattelse av malekunsten. Alt fra den italienske renessansen og til og med romantikken er forkastelig. Han fant større glede av vandringer i Alpene på samme vis som han gledet seg over Turners landskapsmalerier ettersom de var «sanne». Det var også den samme overbevisningen som han fant i geologi, en vitenskap i sin førdarwinianske fase, ved at det var undre fra Guds skapelser. Han benyttet et cyanometer for måle intensiteten av det blå i himmelen, han samlet mineraler og målte nedbør. «Han nedtegnet, analyserte, og klassifiserte, og gjorde således, til sist, for lovprise. Naturen var Guds gode natur, og alt som Gud gjorde var godt. Det var ikke noe slikt som dårlig vær, kun ulike varianter av godt vær.»^[49]

 

I løpet av 1847 ble Ruskin nærmere knyttet til Effie Gray, datter av familievenner. Det var for henne han skrev sitt eventyr. Paret ble forlovet i oktober og de giftet seg den 10. april 1848 i hennes hjem i Bowerswell i Perth, en gang boligen til Ruskinfamilien.^[51] Det var også stedet hvor Ruskins bestefar, John Thomas Ruskin, begikk selvmord. I stor grad grunnet denne hendelsen deltok ikke Ruskins foreldre i bryllupet. De urolige årene med de europeiske revolusjonene i 1848 betydde at det nygiftet parets valg av reisemål utenlands var begrenset, men de kunne besøke Normandie hvor Ruskin kunne beundre gotisk arkitektur.

Parets første tid sammen ble tilbrakt i 31 Park Street, Mayfair (senere adresser var de nærliggende 6 Charles Street, og 30 Herne Hill), sikret for dem av Ruskins far. Effie var altfor syk til bli med på Ruskins europeiske reise i 1849 slik at han besøkte Alpene sammen med sine foreldre. Han samlet materiale for tredje og fjerde bind av Modern Painters. Han ble grepet av kontrasten mellom skjønnheten i Alpene og fattigdommen til bøndene i det samme området, noe som vekket hans sosiale samvittighet som med årene økte.

Ekteskapet med Effie ble aldri vellykket, etter flere år oppløst grunnet uenighet og til sist annullert.

Ruskins utviklet interesse i arkitektur, særskilt nygotikk, og det førte til det første verk som bar hans navn, The Seven Lamps of Architecture (1849).^[52] Det inneholdt 14 plater med etsninger gjort av forfatteren. Tittelen refererte til de sju moralske kategorier som Ruskin betraktet som viktige og uatskillelig fra all arkitektur: offer, sannhet, kraft, skjønnhet, liv, minne og lydighet. Alle disse var tilbakevendende temaer i hans forfatterskap.

Seven Lamps fremmet virtuositet av en sekulær og protestantisk form for gotikk. Det var en utfordring til den katolske innflytelsen til Augustus Welby Pugin. Ruskin argumenterte at restaurering er ødeleggelse; gamle bygninger burde bli bevart, men det burde ikke var noe forsøk på viske ut akkumulert historie som lå i deres forfall.

I november 1849 besøkte Effie og John Ruskin Venezia og ble boende på hotell Danieli.^[53] Deres ulike personligheter er framhevet i skarp kontrast av deres ulike prioriteringer. For Effie var Venezia en mulighet for sosialisering. Mens hun møtte en østerriksk løytnant, Charles Paulizza, var Ruskin opptatt med sine enslige undersøkelser. Deres liv i London var mye av det samme. Da de kom tilbake til Venezia i 1851 oppdaget Effie at Paulizza var død. I mellomtiden gjorde Ruskin omfattende studier av Ca' d'Oro og Dogepalasset i tegninger ettersom han fryktet de ville bli ødelagt av den okkuperende østerrikske hæren. Ruskin fylte bøker med skisser og notater som siden benyttet til å skrive et verk på tre bind, The Stones of Venice (1851–53).^[54]

Utviklet fra en teknisk historie av venetiansk arkitektur, fra romansk til renessansen og til en bred kulturhistorie, reflekterte The Stones of Venice også Ruskins syn på samtidens England. Den fremmet en advarsel om samfunnets moralske og åndelige helse. Ruskin argumenterte at Venezia hadde langsomt blitt forringet, dets kulturelle prestasjoner hadde blitt brakt i fare, og dets samfunn blitt ødelagt ved tilbakegangen av den sanne kristne tro. Istedenfor å ære det guddommelige hadde renessansens kunstnere æret seg selv, og arrogant feiret menneskelige sanser.

John Everett Millais, William Holman Hunt og Dante Gabriel Rossetti etablerte kunstnergruppen det prerafaelittiske broderskap i 1848. Gruppen forpliktet seg til «naturalisme – male fra kun naturen»,^[55] å beskrive naturens i dens fine detaljer, noe som hadde blitt ved Ruskins innflytelse og han var således bevegelsens fødselshjelper.

Ruskin kom i kontakt med Millais etter at kunstnerne hadde henvendt seg til ham via deres felles venn Coventry Patmore.^[56] Innledningsvis hadde Ruskin ikke vært særlig imponert av Millais' maleri Christ in the House of His Parents (1849–50), et maleri som ble betraktet som bortimot blasfemisk i sin samtid, men Ruskin skrev brev som forsvarte det prerafaelittiske broderskap i avisen The Times i mai 1851.^[57] Ved å gi Millais kunstnerisk støtte og oppmuntring reiste han med sin bror sammen med Ruskin og Effie til Skottland hvor han i Glenfinlas malte en tett observert landskap av gneisberg hvor han senere, slik han hele tiden hadde til hensikt, la til Ruskins portrett.

Millais hadde malt Effie for maleriet The Order of Release, 1746, utstilt ved Royal Academy i 1852. Mens hun led i økende grad fra fysisk sykdom og akutt mental nervøsitet, argumenterte Effie heftig med sin ektemann og hans overbeskyttende foreldre. Hun søkte trøst hos sine egne foreldre i Skottland. Ekteskapet med Ruskin var allerede for lengst kaldt da hun og Millais ble forelsket. Hun forlot Ruskin for maleren og utløste en skandale.

I april 1854 søkte Effie om at ekteskapet måtte kjennes ugyldig på grunnlag av «ikke fullbyrdelse» grunnet hans «ubotelig impotens»,^[58][59] en anklage som Ruskin senere motsatte seg.^[60] Annullering av ekteskapet ble gitt i juli. Ruskin nevnte det ikke en gang i sin dagbok. Effie giftet seg med Millais det påfølgende året. De komplekse årsakene for at ekteskapet var mislykket har siden vært en jevnlig debatt (se nedenfor).

Ruskin vendte ikke ryggen til prerafaelittene, men fortsatte å støtte Hunt og Rossetti. Han skaffet også en livrente på 150 pund i 1855–57 til Elizabeth Siddal, Rossettis hustru, som oppmuntring for kunsten (og som betalte tjenestene til Henry Acland for hennes medisinske behandling).^[61] Andre kunstnere som ble påvirket av prerafaelittene fikk også kritisk og finansiell støtte fra Ruskin, inkludert John Brett, John William Inchbold, og Edward Burne-Jones som ble en god venn av ham (han kalte ham for «Broder Ned»).^[62] Hans fars misnøye med slike venner var ytterligere en årsak til betydelig spenning mellom dem.

I løpet av denne perioden skrev Ruskin jevnlig omtaler av de årlige utstillingene ved Royal Academy under tittelen Academy Notes (1855–59, 1875).^[63] De hadde stor innflytelse, i stand til å opphøye eller nedbryte kunstneres omdømme. Det satiriske magasinet Punch publiserte eksempelvis den 24. mai 1856 følgende linjer: «I paints and paints,/hears no complaints/And sells before I’m dry,/Till savage Ruskin sticks his tusk in/Then nobody will buy.»^[64]

Ruskin var en kunstfilantrop. I mars 1861 ga han 48 Turner-tegninger til Ashmolean Museum i Oxford, og ytterligere 25 til Fitzwilliam Museum i Cambridge i mai.^[65] Ruskins egne kunstneriske verker var meget særskilte, og tidvis lot hans sine akvareller stille ut; eksempelvis i USA i 1857–58 og 1879, og i England ved Fine Art Society i 1878, og hos Royal Society of Painters in Watercolour (hvor han var æresmedlem) i 1879. Han malte en rekke omsorgsfylte studier av naturlige former, basert på hans detaljerte biologiske, geologiske og arkitektoniske observasjoner.^[66] Eksempler på hans verker omfattet en blomstermalt pilasterdekorasjon i det sentrale rommet Wallington Hall i Northumberland, hjemmet til hans venn Pauline Trevelyan.

Ruskins teorier inspirerte også en del arkitekter til å tilpasse seg den nygotiske stilen. De bygninger preget av dette har blitt karakterisert som «ruskiniansk gotikk».^[67] Via hans vennskap med sir Henry Acland støttet Ruskin fra 1854 forsøk på å etablere hva som ble Oxford University Museum of Natural History (designet av Benjamin Woodward), hvilket er det nærmeste til en modell av denne stilen, men det tilfredsstilte likevel ikke Ruskin. De mange omformingene og endringene i museets utvikling, ikke minst dets økende kostnader, og universitetets autoriteters minskende entusiasme for det, skaffet Ruskin store frustrasjoner.^[68]

 

På midten 1850-tallet kom Ruskins første direkte deltagelse i utdannelsemetodikken^[69] da han underviste i tegning, assistert av Dante Gabriel Rossetti, ved Working Men's College, etablerte av de kristne sosialistene Frederick James Furnivall og Frederick Denison Maurice.^[70] Selv om han ikke delte grunnleggernes politiske tanker, støttet han ideen at arbeidsfolk gjennom utdannelse kunne oppnå en viktig følelse av selvoppfyllelse.^[71] Et resultat av denne aktiviteten var utgivelsen av Ruskins Elements of Drawing (1857).^[72] Han hadde undervist i tegning til flere kvinner via brev, og hans bok var både et svar på og en utfordring til flere av samtidens tegnemanualer.^[73]

Fra 1859 og fram til 1868 var Ruskin involvert i progressive skoler for piker ved Winnington Hall i Cheshire. Han besøkte dem jevnlig, skrev brev og donerte bilder og geologisk materiale, og han støttet blandingen av idrett, håndarbeid, musikk og dans som ble fremmet av lektor, Margaret Alexis Bell.^[74] Denne tilknytningen førte til Ruskins verk The Ethics of the Dust (utgitt desember 1865, opptrykk 1866), en tenkt samtale med pikene ved Winnington hvor han framstilte seg selv som «den gamle foreleser».^[75] På overflaten var det en avhandling om krystallografi (vitenskapen om krystaller), men representerte en metaforisk undersøkelse av sosiale og politiske idealer. På 1880-tallet ble Ruskin involvert med et annet lærested, Whitelands College, en lærerskole, hvor han opprettet en festival, May Queen, som eksisterer fortsatt.^[76]

Bindene III og IV av Modern Painters ble begge utgitt i 1856.^[77] I bind III argumenterte Ruskin at all stor kunst er «uttrykket av åndene til store menn».^[78] Kun moralsk og åndelige friske er i stand til å beundre det edle og det vakre, og omforme det til stor kunst ved forestillingens evne ved å komme inn dens innerste vesen. Bind IV presenterte geologien i Alpene i henhold til landskapsmaleri, og dets moralske og åndelige innflytelse på de som levde i området. De konstaterende siste kapitler, «The Mountain Glory» og «The Mountain Gloom»^[79] ga et tidlig eksempel på Ruskins sosiale analyse, og framhevet fattigdommen til bøndene som bodde og virket i de nedre Alpene.^[80]

Ruskin var i Venezia da han fikk høre om Turners død i 1851. Han ble navngitt som eksekutor i Turners testamente, en ære som Ruskin med respekt avslo, men som han senere tok på seg. Ruskins bok fra 1856, The Harbours of England, roterte rundt Turners tegninger.^[81] I januar utga han Notes on the Turner Gallery at Marlborough House, 1856.^[82] Han overtalte det britiske nasjonalgalleriet for å la ham arbeide med Turners testamentariske gave på rundt 20 000 kunstverker som var gitt til nasjonen av kunstneren. Det involverte et enormt arbeide, fullført i mai 1858: katalogisering, innramming og konservering.^[83] 400 akvareller ble utstilt i kabinetter formgitt av Ruskin. Nyere forskning har argumentert at Ruskin ikke, som tidligere antatt, lot Turners erotiske tegninger i all hemmelighet bli ødelagt.^[84] Fram til 2005 hadde biografier for både Turner og Ruskin hevdet at Ruskin i 1858 lot Turners erotiske tegninger og malerier bli brent for å beskytte Turners omdømme. Ruskins venn, Ralph Nicholson Wornum, bestyrer ved National Gallery, ga inntrykk av disse ble ødelagt. I 2005 ble disse verkene utstilt ved Tate Britain ved Turner-kurator Ian Warrell som således konkluderte at Ruskin og Wornum ikke hadde ødelagt bildene.^[85][86]

I 1858 reiste Ruskin igjen i Europa, Reisen tok fra Sveits til Torino hvor han så Paolo Veroneses maleri Presentasjonen av dronningen av Saba. Han hevdet senere (i april 1877) at oppdagelsen av dette maleriet, i sterk kontrast til en meget kjedelig preken, førte til hans «av-konvertering» fra evangelisk kristendom.^[87] I virkeligheten hadde han vært i tvil om evangelisk kristendom i lengre tid, geologisk kunnskap hadde underminert den bokstavelige sannheten i Bibelen og dens absolutte autoritet.^[88] «Disse forferdelige hammere!» skrev han til Henry Acland, «jeg hører dem klinke i takt ved slutten av hvert bibelvers.»^[89] Denne «tapet av troen» førte til en betydelig krise. Hans selvtillit ble rokket og han kom til at mye av hans forfatterskap hadde blitt grunnlagt på en seng av løgner og halvsannheter.^[90]

 

Selv om Ruskin sa i 1877 at i 1860 hadde han «oppgitt mitt kunstarbeid og skrev Unto This Last... det sentrale verk i mitt liv», var bruddet verken dramatisk eller endelig.^[91] Som følge av hans troskrise og påvirkninger fra hans venn Thomas Carlyle (som han først møtte i 1850), skiftet Ruskins fokus fra kunst til sosiale emner ved slutten av 1850-tallet. Uansett fortsatte han å forelese om og skrive om utallige emner innenfor kunst, og blant annet geologi, botanikk, mytologi og andre emner. Han fortsatte å male og tegne, og reiste omfattende rundt i Europa med tjenere og venner. I 1868 tok hans reiser ham til Abbeville i nordlige Frankrike, og året etter var han i Verona for å studere gravsteiner. Deretter til Venezia hvor han møtte William Holman Hunt. Likevel konsentrerte han seg på å rette bistre angrep på industriell kapitalisme, og mot de moralfilosofiske teoriene for politisk økonomi som understøttet det. Han gikk bort fra sin veltalende skrivestil og benyttet et enklere og mer endeframt språk for å kommunisere sitt budskap.^[92]

Ruskins sosiale syn utvidet seg fra bekymringer om arbeidsfolks verdighet til å betrakte bredere saker om borgerskap, og forestillinger om det ideelle samfunn. Akkurat som han hadde stilt spørsmål ved estetisk ortodoksi i sine tidligste skrifter, dissekerte han den ortodokse politiske økonomi slik som den var fremmet av Adam Smith, David Ricardo og Thomas Malthus. I sine fire essayer i Unto This Last avviste han arbeidsinndeling som umenneskeliggjøring (det skilte arbeideren fra hans produkt), og argumenterte at «vitenskapen» i politisk økonomi feilet å betrakte de sosiale innvirkningene som knyttet samfunnet sammen. Ruskin artikulerte en utvidet metafor for husholdet og familien, trakk veksler på Platon og Xenofon for å demonstrere den kommunale og tidvis ofrende vesen i sanne økonomier.^[93] For Ruskin var alle økonomier og alle samfunn ideelt forsikret av en politikk bestående av sosial rettferdighet. Ruskins ideer påvirket konseptene om «sosial økonomi», karakterisert av nettverk av ideelle, samarbeidende og andre frivillige organisasjoner.

Essayene ble opprinnelig utgitt i etterfølgende månedlige utgivelser av det nye litterære bladet Cornhill Magazine i tiden mellom august og november 1860, og ble deretter utgitt en bok i 1862.^[94] Imidlertid ble bladets redaktør, William Makepeace Thackeray, tvunget til oppgi å trykke artikkelserien grunnet oppstyr fra bladets store konservative lesergruppe og frykt for en nervøs utgiver, Smith, Elder & Co. Pressens reaksjon var bisk og fiendtlig, og Ruskin ble, hevdet han, «fordømt på brutalt vis».^[95] Hans far var også sterk motstander av artiklene.^[96] Andre var derimot entusiastiske, blant annet Ruskins venn Thomas Carlyle, som skrev: «Jeg har lest din publikasjon med løftet stemning... slik en ting kastet brått på en halv million trege britiske hoder... vil gjøre svært mye godt.»^[97]

Ruskins politiske tanke, og særlig Unto This Last, fikk senere stor innflytelse, ble lovprist og sitert fra på gujaratispråket av Mahatma Gandhi, en stor gruppe autodidakter, økonomen John A. Hobson og mange av grunnleggerne av det britiske arbeiderparti, Labour Party.^[98] Ruskin trodde på en hierarkisk sosial struktur. Han skrev: «Jeg var, og min far før meg igjen, en heftig tory av den gamle skole.»^[99] Han trodde på plikter og ansvar til, og under, Gud, og søkte å løse sosiale ulikheter ved å oppgi kapitalismen til fordel for en samarbeidende samfunnsstruktur basert på lydighet og menneskekjærlighet grunnlagt på en jordbruksøkonomi.

 

Ruskin ble enstemmig utnevnt til den første Slade-professor i de skjønne kunstarter på University of Oxford i august 1869, hovedsakelig grunnet hans venn Henry Acland.^[100] Professoratet hadde navn etter, og var opprettet ved tilskudd fra filantropen Felix Slade (1788–1868). Ruskin ga sin innsettelsesforelesning i 1870 på sin fødselsdag, da han fylte 51 år. Det skjedde ved Sheldonian Theatre med et langt større publikum enn forventet. Her sa han blant annet at «Kunsten til et hvert land er eksponenten til dets sosiale og politiske dyder.»^[101] Cecil Rhodes eide en lang håndskrevet kopi av forelesningen som han verdsatte høyt, og mente at innholdet støttet hans eget syn på det britiske imperiet .^[102] I 1871 grunnla John Ruskin sin egen kunstskole ved Oxford, The Ruskin School of Drawing & Fine Art,^[103] også muliggjort via midler fra Slade, men Ruskin donerte selv 5000 pund av egne penger. Han etablerte også en stor samling av tegninger, akvareller og annet materiale, over 800 rammer, som ble benyttet som illustrasjoner til hans forelesninger. Tegneskolens pedagogikk utfordret den ortodokse, mekaniske metodelære til myndighetenes skoler, det såkalte «South Kensington-systemet».^[104]

Hans forelesninger var ofte så populære at de måtte bli holdt to ganger — en gang for studentene, og på nytt for offentligheten. Mange av dem ble til sist publisert. Han holdt forelesninger over en mengde emner ved Oxford. Hans tolkning av «kunst» omfattet bortimot alle områder, inkludert treskjæring og gravering i metall (Ariadne Florentina), forholdet mellom vitenskap og kunst (The Eagle’s Nest) og skulptur (Aratra Pentelici). Hans forelesninger tok opp emner som myter, ornitologi, geologi, studiet av naturen og skjønnlitteratur. «Undervisning i kunst,» skrev Ruskin, «er å lære om alle ting.»^[105]

 

Mest kontroversielt sett fra universitetets ledelse, tilskuere og den britiske pressen, var gravingen i Ferry Hinksey Road i nærheten av Oxford, som Ruskin satte i gang i 1874 og fortsatte med i 1875. Det involverte at studenter drev med reparasjon av veien.^[106] Det var motivert delvis av å undervise i det fortreffelige og dydige ved manuelt arbeid, og det bidro til å fostre en etikk for å yte offentlige tjenester. Blant dem som drev arbeidet var Oscar Wilde, Alfred Milner og Ruskins framtidige sekretær og biograf, W. G. Collingwood, og som ble grunnleggende inspirert av erfaringen, Arnold Toynbee, Leonard Montefiore og Alexander Robertson MacEwen.^[107]

I 1879 tok Ruskin avskjed fra Oxford, men gjenopptok sitt professorat i 1883, trakk seg på nytt året etter.^[108] Som grunn oppga han sin motstand mot viviseksjon,^[109] men han hadde i økende grad vært i konflikt med universitetets ledelse, som ikke ville godta en utvidelse av hans tegneskole, men han led også i økende grad av dårlig helse.

I juli 1877 i sitt brev til Fors Clavigera fremmet Ruskin et bitende angrep på maleriene til James McNeill Whistler, som da var utstilt i galleriet Grosvenor Gallery. Han fant særlige feil ved Nocturne in Black and Gold: The Falling Rocket, og anklaget Whistler for «å be om to hundre guineas for å ha kylt en boks med maling fjeset på publikum.»^[110] Whistler saksøkte for fornærmelse mot Ruskin, og vant rettssaken, hvor Ruskin ikke var til stede grunnet sykdom, men juryen satte skadeserstatningen til kun en kvartpenny til kunstneren. Saksomkostningene ble derimot delt mellom partene. Ruskin betalte ved offentlig subskripsjon, men Whistler gikk konkurs innen seks måneder. Episoden var skadelig for Ruskins omdømme, og kan ha bidratt til hans mentale tilbakegang.^[111] Det gjorde ingenting for å dempe Ruskins konstant overdrevne følelse av å ha mislykkes i å overbevise sine lesere om å dele hans egne heftig følte prioriteringer.^[112]

 

I 1871 opprettet Ruskin sitt utopiske samfunn, Guild of St George, «Sankt Georgs laug», en pedagogisk veldedighetsforening som hadde til hensikt å oppretteholde Ruskins verdier og sette hans tanker ut i praksis. Den var basert på likeverd blant medlemmene, men hierarkisk oppbygd med Ruskin som Mester og dedikert medlemmer som ble kalt «companions», kamerater, hvis lojalitet var alltid rettet til Ruskin personlig.^[113] Ruskin ville vise hvordan man trives med livet ute på landet med tradisjonelt gårdsbruk og med minimal mekaniske støtte. Med en personlig donasjon på 7000 pund skaffet han landeiendom og bemerkelsesverdig boksamling.^[114]

 

I Sheffield opprettet Ruskin i 1875 St. George’s Museum for arbeidsfolk i byen og omegnen. Det besto av en stor samling kunstverker som blyantskisser, arkitektoniske tegninger, akvareller, kopier av de gamle mestre, men også mineraler, geologiske prøver, gamle manuskripter og tallrike vakre gjenstander.^[115] Ruskin hadde skrevet i Modern Painters III (1856) at «det største en menneskelig sjel noen gang gjør i denne verden er å se noe og å fortelle hva det så på enkelt vis.»^[116] Det opprinnelige museum har blitt gjenopprettet online.^[117] I 1890 ble museet flyttet til Meersbrook Park og er per 2011 utstilt i Sheffield’s Millennium Galleries.^[118]

Ruskin hadde blitt introdusert til den rike irske familien La Touche av Louisa Beresford, markionesse av Waterford, selv billedkunstner og poet, som ønsket at Ruskin underviste hennes datter i tegning i 1858. Rose La Touche var da ti år og Ruskin bortimot 39 år. Han ble gradvis forelsket i den langt yngre piken.

Deres første møte skjedde på en tid da Ruskins religiøse tro var blitt skrøpelig. Det første til vanskeligheter for den solid protestantiske familien La Touche som førte til at han ved ulike tider ikke kunne møte henne.^[119] Hans kjærlighet for Rose førte vekselvis til stor glede og dyp depresjon hos ham, og alltid en kilde til bekymring og uro.^[120] Han fridde til henne på hennes eller i nærheten av hennes 18 års fødselsdag i 1867, men hun ba ham vente i tre år på et svar da hun fylte 21 år. Et tilfeldig møte i Royal Academy i 1869 var en av de få tilfeller de møttes personlig deretter. Hun avslo endelig hans frieri i 1872, men de fortsatte å møtes nå og da, og siste gang den 15. februar 1875.

Etter en lang sykdom døde Rose den 25. mai 1875, kun 27 år gammel. Disse hendelsene sendte Ruskin inn i fortvilelse og førte til hans mentale sykdom bestående av et antall sammenbrudd og deliristiske fantasier. Det første av disse skjedde i 1871 i Matlock, Derbyshire, en by og et område han kjente godt fra sine reiser der i barndommen, og hvor floraen og faunaen, foruten mineraler hadde bidratt til å forme og styrke hans verdsettelse og forståelse av naturen. Ruskin vendte seg til tåkedrømmer og spiritualisme og ble både beroliget og forstyrret av hva han trodde var hans evner til å kommunisere med den avdøde Rose.

 

Ruskin fortsatte å reise, studere landskaper, bygninger og kunst i Europa. I mai 1870 og juni 1872 beundret han Carpaccios Sankt Ursula i Venezia, en visjon som han assosiert med Rose La Touche og som hjemsøkte ham.^[121] I 1874 på en reise til Italia besøkte han Sicilia, og det ble det lengste han noen gang reiste. Han omfavnet en økende populær litterær sjanger, reiseguider, som fikk ham til å skrive nye verker, og tilpasse eldre det som han uttrykt, «å gi den veiledning jeg kan til reisende...»^[122] Han rettledet sine lesere som framtidige reisende til å se med hans øyne på landskapene, bygningene og kunsten i Frankrike og Italia i bøker som Mornings in Florence (1875–77), The Bible of Amiens (1880–85) (en nærstudie av dens skulpturer og bredere histire), St Mark’s Rest (1877–84) og A Guide to the Principal Pictures in ... Venice (1877).

På 1880-tallet vendte han tilbake til en del litterære emner som hadde vært hans favoritter siden barndommen. Han skrev om Walter Scott, lord Byron og Wordsworth i Fiction, Fair and Foul (1880) og vendte også tilbake til meteorologiske observasjoner i sine foredrag, The Storm-Cloud of the Nineteenth-Century (1884), beskrev de tilsynelatende effektene av industrialiseringen og værmønstre. Ruskins Storm-Cloud har blitt sett på som en bebudelse av framtidig miljøvern og beslektede emner på 1900-tallet.^[123] Ruskins profetiske skrifter var også knyttet til hans følelser og hans mer generelle etiske misnøye med den moderne verden som han følte liten sympati for.

 

Hans siste store verk var hans selvbiografi, Praeterita (1885–89) (i betydningen «Av ting i fortiden»), en meget personlig, selektiv, veltalende, men fullstendig ufullstendig redegjørelser av aspekter av hans liv, og hvor forordet ble skrevet i hans barndomshjem ved Herne Hill. Perioden fra slutten av 1880-tallet var en jevnlig og ubønnhørlig tilbakegang. Gradvis ble det for vanskelig for ham å reise til Europa. Han led av et fullstendig sammenbrudd på sin siste tid som omfattet Beauvais, Sallanches og Venezia i 1888. Framkomsten og dominansen av den estetiske bevegelse og impresjonismen distanserte Ruskin fra den morderne kunstverden, hans ideer om den sosiale nytte av kunsten i kontrast til den moderne «l’art pour l’art», eller kunst for kunsten egen del, som var begynt å bli framtredende.

Hans senere skrifter ble i økende grad oppfattet som irrelevant, særlig siden han synes mer interessert i bokillustratører som Kate Greenaway enn i moderne kunst. Han angrep også den darwinistiske teori om evolusjon med økende heftighet, selv om han kjente og respekterte Darwin personlig. Som middelaldrende og mens han var i sin beste alder som foreleser ble Ruskin beskrevet som slank, kanskje litt kort,^[124] med en ørneliknende nese og skarpe, blå øyne. Ofte benyttet han en dobbeltknappet vest, høy krage og når det var nødvendig en diplomatfrakk med sitt kjennetegn i form av en blå halsduk.^[125] Fra 1878 kultiverte han et økende langt skjegg og framsto mer og mer som en gammeltestamentlig profet.

I august 1871 kjøpte Ruskin det falleferdige huset Brantwood ved breddene av innsjøen Coniston Water for 1500 pund.^[126] Det ble hans hovedhjem fra 1872. Eiendommen ble et sted for hans eksperimenter. Et ishus ble bygget, hageanlegget ble omformet, og fikk bygget en havn og derfra kunne han ro med sin båt. Han endret bygningen, la til et spisestue, fikk bygget et tårn til soveværelse som ga ham et bredt utsyn over innsjøen.^[127]

Selv om hans 80-årsdag ble omfattende feiret i 1899 med gratulasjoner fra ulike Ruskin-samfunn, var Ruskin selv knapt klar over det.^[128] Han døde ved Brantwood av influensa den 20. januar 1900, 80 år gammel. Han ble gravlagt fem dager senere ved kirkegården i Coniston i henhold til egne ønsker.^[129] Etter hvert som han ble svakere, lidende av lange omganger av mentale sykdommer, senere antatt å ha vært CADASIL-syndom, ble han pleiet av sin tremenning Joan(na) Severn som arvet hans eiendom. «Joanna’s Care» var det uttrykksfulle siste kapittel til hans selvbiografi som han dedikerte til henne som en passende hyllest.^[130]

Joan Severn, sammen med Ruskins sekretær W. G. Collingwood, og hans framstående amerikanske venn, Charles Eliot Norton, var eksekutører av hans testamente. E. T. Cook og Alexander Wedderburn redigerte det monumentale biblioteksutgaven av Ruskins tanker i hele 39 bind. De fungerte alle for å vokte, og selv kontrollere, Ruskins offentlige og personlige omdømme.^[131]

Hundreårsdag for Ruskins fødselsdag ble feiret i 1919, men hans omdømme var allerede i nedgang og sank ytterligere i de neste femti årene.^[132] Innholdet av Ruskins hjem ble spredt i en rekke auksjonssalg og Brantwood selv ble kjøpt i 1932 av pedagogen og Ruskin-entusiasten, samleren og biografen John Howard Whitehouse.^[133] I 1934 ble det åpnet til offentligheten som et fast minnesmerke til Ruskin.^[134]

 

Ruskins innflytelse nådde over det meste av kloden. Leo Tolstoj beskrev ham som «en av de mest bemerkelsesverdige menn ikke bare i England og i vår generasjon, men av alle land i alle tider», og siterte omfattende fra ham på russisk.^[135] Marcel Proust ikke bare beundret Ruskin, men hjalp til med å få oversatt hans verker til fransk.^[136] Mahatma Gandhi skrev om den «magiske forhekselse» som ble kastet på ham av boken Unto This Last og parafraserte fra den på sitt språk. I Japan samarbeidet Ryuzo Mikimoto aktivt med oversettelsen av Ruskin til japansk. Han bestilte skulpturer og andre ulike gjenstander, og inkorporerte Ruskins rosemotiver i smykker som ble produsert av hans perleimperium. Han etablerte et Ruskin-samfunn i Tokyo og hans barn bygget et dedikert bibliotek i hans hus for hans Ruskin-bøker.^[137][138]

Et antall utopiske sosialistiske Ruskin-kolonier ble forsøkt etablert for å sette hans politiske idealer ut i praksis. Disse omfattet samfunn i Ruskin i Florida, Ruskin i Britisk Columbia, og Ruskin Commonwealth Association, en koloni som eksisterte i Dickson County i Tennessee fra 1894 til 1899.

Ruskins verker hadde blitt oversatt til en rekke språk, blant annet, i tillegg til de allerede nevnt, tysk, italiensk, spansk, portugisisk, ungarsk, polsk, svensk, dansk, nederlandsk, kinesisk, walisisk, og selv esperanto og kikuyu.

Teoretikere og praktikere i en bred rekke av fag anerkjente sin gjeld til Ruskin. Arkitekter omfattet Le Corbusier, Louis Sullivan, Frank Lloyd Wright og Walter Gropius som inkorporerte Ruskins ideer i sine verker.^[139] Forfattere så ulike som Oscar Wilde, G. K. Chesterton og Hilaire Belloc, T. S. Eliot, W. B. Yeats og Ezra Pound var åpen for Ruskins innflytelse.^[140] Den amerikanske poeten Marianne Moore var en entusiastisk leser av Ruskin. Kunsthistorikere og kunstkritikere, blant dem Herbert Read, Roger Fry og Wilhelm Worringer kjente godt til Ruskins arbeid og verker.^[141] Blant hans beundrere fantes fra den britiskfødte amerikanske akvarellmaleren og gravøren John William Hill til skulptøren, trykkeren og utopisten, Eric Gill. Foruten E. T. Cook, Ruskins redaktør og biograf, var andre ledende britiske journalister som var påvirket av Ruskin J. A. Spender, og krigskorrespondenten H. W. Nevinson.

William Morris og C. R. Ashbee (Guild of Handicraft, «håndverklauget») var ivrige disipler, og gjennom dem kan Ruskins arv bli sporet til den britiske kunsthåndverksbevegelsen Arts and Crafts. Ruskins tanker om bevaring av åpne rom og konservering av historiske bygninger og steder inspirerte hans venner Octavia Hill og Hardwicke Rawnsley til å bidra til å grunnlegge National Trust (Den nasjonale stiftelse for steder av historiske interesse eller naturskjønnhet»).^[142]

Foregangsmann innenfor byplanlegging, slike som Thomas Coglan Horsfall og Patrick Geddes kalte Ruskin for inspirerende og påberopte seg hans ideer i sine skifter. De samme er sant for grunnleggerne av hageby-bevegelsen, Ebenezer Howard og Raymond Unwin.^[143]

Edward Carpenters samfunn i Millthorpe i Derbyshire var delvis inspirert av Ruskin, og John Kenworthys koloni ved Purleigh, kortvarig et tilfluktssted for de russiske dukoborzere, kombinerte Ruskins ideer med de til Leo Tolstoj.

Den mest profilerte samleren av Ruskiniana var John Howard Whitehouse, som reddet Ruskins hjem Brantwood, og gjenåpnet det fast som et minnesmerke etter ham. Inspirert av Ruskins pedagogiske idealer etablerte Whitehouse skolen Bembridge School på Isle of Wight, og drev den etter Ruskins retningslinjer. Pedagoger fra William Jolly til Michael Ernest Sadler skrev om Ruskins ideer.^[144] Ruskin College, en skole etablert i Oxford, som opprinnelig hadde vært ment å fungere for arbeiderklassen, var oppkalt etter ham av dens amerikanske grunnleggere, Walter Vrooman og Charles A. Beard.

Ruskins innovative utgivelseeksperimenter, ledet av hans elev fra voksenopplæringskolen Working Men's College, George Allen, hvis forretning til sist ble slått sammen til å bli Allen & Unwin, foregrep etableringen av den britiske «Net Book Agreement», en prisavtale mellom bokhandlere og utgivere i Storbritannia.

Ruskin var en inspirasjon for mange kristne sosialister og hans tanker og informerte verkene til økonomer som William Smart og John A. Hobson, og positivisten Frederic Harrison.^[145] Ruskin ble diskutert på universitetene, lesesirkler og samfunn opprettet i hans navn. Han bidro til å inspirere den sosiale bosetningsbevegelsen i Storbritannia og USA. William Beveridge (forfatter av Beveridge-rapporten) og den framtidige statsminister Clement Attlee anerkjente sin gjeld til Ruskin i arbeidet med å opprette den britiske velferdsstaten. Også de tidligste medlemmene av det britiske arbeiderpartiet gjorde det samme.^[146] I nyere tid har Ruskins verker også påvirket Phillip Blond og Red Tory-bevegelsen i Canada.^[147]

 

Interesserte og forskere på Ruskin kan besøke Ruskinbiblioteket ved Universitetet i Lancaster, også hans siste hjem Brantwood, og Ruskinmuseet, begge i Coniston i Lake District. Alle tre har faste utstillinger åpne for publikum året rundt.^[148] Ruskins Guild of St George fortsetter hans arbeid i dag.

Mange gater, bygninger, organisasjoner og institusjoner bærer hans navn. Priory Ruskin Academy i Grantham, Lincolnshire, Anglia Ruskin University i Chelmsford og Cambridge kan spore sine opprinnelser tilbake til Cambridge School of Art ved opprettelsen, og hvor Ruskin holdt tale i 1858. John Ruskin College, South Croydon, er navngitt etter ham. Ruskin Literary and Debating Society, (grunnlagt i 1900 i Toronto, Ontario, Canada), den eldste overlevende klubb av denne typen, promoterer fortsatt utviklingen av litterær kunnskap den dag i dag. Ruskin Art Club er den eldste dameklubben i Los Angeles. I tillegg finnes Ruskin Pottery, Ruskin House, Croydon og Ruskin Hall ved Universitetet i Pittsburgh.

Siden 2000 har forskning fokusert på aspekter av Ruskins arv, inkludert hans påvirkning på vitenskapene; John Lubbock og Oliver Lodge beundret ham. To betydelige akademiske prosjekter har sett på Ruskin og kulturturisme (undersøkt eksempelvis Ruskins forbindelse med grunnleggeren av verdens første reisebyrå Thomas Cook og sammenslutningen av vandrerhjem, Youth Hostels Association);^[149] Andre fokus er Ruskin og teateret.^[150] Sosiologen og mediateoretikeren David Gauntlett har argumentert for at Ruskins oppfatning av håndverk kan spores i dagens internettsamfunn som YouTube, og gjennom hele Web 2.0.^[151]

Av dagens kjente Ruskin-entusiaster er forfatterne Geoffrey Hill og Charles Tomlinson, og politikerne Patrick Cormack, Frank Judd,^[152] Frank Field^[153] og Tony Benn.^[154] I 2006 var Chris Smith, baron Smith av Finsbury, Raficq Abdulla, Jonathon Porritt og Nicholas Wright blant dem som bidro til symposiet There is no wealth but life: Ruskin in the 21st Century.^[155] Jonathan Glancey i The Guardian og Andrew Hill i Financial Times har begge skrevet om Ruskin,^[156] hvilket også fjernsynsmannen Melvyn Bragg har gjort.^[157]

Ruskin skrev over 250 verker som begynte med kunstkritikk og historie, men som etter hvert ble utvidet til å dekke emner som strakte seg over vitenskap, geologi, ornitologi, litteraturkritikk, miljøeffekter av forurensning, mytologi, reiseskildringer, politisk økonomi og sosiale reformer. Etter sin død ble hans verker samlet i stor biblioteksutgave på 39 bind, fullført i 1912 av hans venner Edward Tyas Cook og Alexander Wedderburn.^[158] Bredden og kvantiteten i Ruskins skrifter, og dens komplekse metode for hentydninger og assosiasjoner fører til visse vanskeligheter. I 1898 observerte John A. Hobson at i et forsøk på å sammenfatte Ruskins tanker, og ved å trekke ut avsnitt fra hans verker ble «magien i hans talekunst brutt».^[159] Clive Wilmer har skrevet at «antologisere korte purpuravsnitt, fjernet fra deres tilsiktede sammenhenger» er «noe som Ruskin selv avskydde og som har forkludret hans omdømme fra begynnelsen».^[160] Uansett er det en del av Ruskins teori og kritikk som krever ytterligere betraktninger.

• The Poetry of Architecture (1838)
• The King of the Golden River (1841)
• Modern Painters (1843)
• Modern Painters II (1846)
• The Seven Lamps of Architecture (1849)
• Pre-Raphaelitism (1851)
• The Stones of Venice I (1851)
• The Stones of Venice II and III (1853)
• Architecture and Painting (1854)
• Modern Painters III (1856)
• The Harbours of England (1856)
• Political Economy of Art (1857)
• The Two Paths (1859)
• The Elements of Perspective (1859)
• Modern Painters IV (1860)
• Unto This Last (1862)
• Munera Pulveris (Essays on Political Economy) (1862)
• Cestus of Aglaia (1864)
• Sesame and Lilies (1865)
• The Ethics of the Dust (1866)
• The Crown of Wild Olive (1867)
• Time and Tide (1867)
• The Flamboyant Architecture of the Somme (1869)
• The Queen of the Air (1869)
• Verona and its Rivers (1870)
• Aratra Pentelici (1872)
• The Eagle's Nest (1872)
• Love's Meinie (1873)
• Ariadne Florentina (1873)
• Val d'Arno (1874)
• The Ethics of the Dust 1875
• Mornings in Florence (1877)
• Fiction, Fair and Foul (1880)
• Deucalion (1883)
• St Mark's Rest (1884)
• Storm-Clouds of the Nineteenth Century (1884)
• Bible of Amiens (1885)
• Proserpina (1886)
• Praeterita (1889)

• Viljoen, Helen Gill (1956): Ruskin‟s Scottish Heritage: A Prelude, University of Illinois Press
• Rosenberg, John D. (1961): The Darkening Glass: A Portrait of Ruskin’s Genius, Columbia UP (Routledge and Kegan Paul, 1963)
• Hewison, Robert (1976): John Ruskin: The Argument of the Eye, Thames and Hudson
• Conner, Patrick (1979): Savage Ruskin, Macmillan Press
• Quill, Sarah (2000): Ruskin's Venice: The Stones Revisited, Ashgate
• Jackson, Kevin (2010): The Worlds of John Ruskin, Pallas Athene
• Quigley, Carroll (1966): Tragedy and Hope: A History Of The World In Our Time, GSG & Assoc

Biografier

• Collingwood, W. G. (1893): The Life of John Ruskin (2 bind), Methuen^[161]
• Cook, E. T. (1911): The Life of John Ruskin (2 bind), George Allen^[162]
• Leon, Derrick (1949): Ruskin: The Great Victorian, Routledge & Kegan Paul
• Hilton, Tim (1985): John Ruskin: The Early Years, Yale University Press
• Hilton, Tim (2000): John Ruskin: The Later Years, Yale University Press
• Batchelor, John (2000): John Ruskin: No Wealth But Life, Chatto & Windus
• O’Gorman, Francis (1999): John Ruskin, Pocket Biographies, Sutton Publishing Ltd.
• Hewison, Robert (2007): John Ruskin, Oxford University Press
• Dearden, James S. (2004): John Ruskin, Shire Publications

• (en) John Ruskin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) John Ruskin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) John Ruskin hos The Peerage  
• Ruskin på Victorianweb
• John Ruskin – General Articles, tekster og nettsteder om Ruskin
• Ruskin Library and Research Centre
• Brantwood, Ruskin' hjem i Lake District ved Coniston Water
• Ruskin’s Guild of St George Collection at Millennium Galleries, Sheffield
• Ruskin at Walkley en online rekonstruksjon av Ruskins opprinnelige St. George’s Museum, i Walkley, Sheffield
• The Ruskin Society
• Ruskin Museum
• Ruskins Unto This Last