Iona

På moderne skotsk-gælisk kalles Iona enten bare Ì (av en gammel gælisk form for «øy», Ì Chaluim Chille («St. Columbas øy») eller Eilean Idhe («Øya Ì»). Øya har også vært kjent som Ì nam ban bòidheach, som betyr «Øya til de vakre kvinnene». En innbygger på Iona kalles på gælisk Idheach.^[9]

Det gæliske korte navnet Ì skapte rimelig nok litt forvirring når det skulle transkriberes og bøyes på latin og engelsk. Bede kalte øya Hy og Hii i Historia ecclesiastica gentis Anglorum,^[10] og navnet Hii vises til i litteraturen også i dag.^[11]

Navnet «Iona» kommer av en forvanskning av Adomnáns Ioua Insulae, hvor «Ioua» enten har vært et forsøk på å gi en latinsk genitivsform av Ì eller en variant av Ivova (= barlindstedet).

Øya Iona er rundt 1,6 km bred og 5,6 km lang med en fast befolkningsmengde på rundt 125 mennesker.^[12] Øyas grunnstein er dekket av et lag av basaltisk lava, og som andre steder som blir forblåst av sjøbris og vinder med saltvann, er det svært få trær.

Ionas høyeste punkt er Dùn Ì på 101 meter, som består av et festningsanlegg fra jernalderen som dateres til fra rundt 100 f.Kr. til 200 e.Kr. Øyas geografi består også av Camas Cuil an t-Saimh (Bay at the Back of the Ocean = «Bukta bakenfor havet») og Càrn Cùl ri Éirinn («Åsen med baken mot Irland»), som sies å være stranden hvor sankt Columba av Iona første gang gikk i land på Iona.

Fra øya kan man ta båt 9 km nordøst til den ubebodde øya Staffa, som har en meget spesiell natur.

Iona har et småkupert landskap dominert av heier og myrområder. På vestsiden er det flere lange sandstrender. Betydelige områder har skjellsand i jordbunnen og er derfor svært kalkrike, noe som gir opphav til en svært artsrik machair-vegetasjon (lavtliggende sletter med gress), dessverre er denne de fleste steder preget av hard sauebeiting. Det mest slående faunamessige særtrekket er at øya fortsatt har en bestand av den sterkt truede fuglen åkerrikse, som preger landskapet med sin monotone kreksing gjennom sommernettene.

 

 

12. mai 563 grunnla sankt Columba det som ble Iona-klosteret på øya, etter å ha forlatt sitt hjemland Irland med tolv mann i sitt følge. Han dro ikke ut som misjonær, men for å sone det han hadde stelt i stand i hjemlandet, hvor han la seg ut med kongen ved å nekte å levere tilbake en evangeliebok som han hadde kopiert uten tillatelse. Flere familiemedlemmer satte livet til i striden som fulgte. Full av anger over sin handling flyktet Columba hjemmefra og slo seg ned på Iona, som var det første stedet han kom til som han ikke kunne se hjemlandet fra. En av haugene på Iona heter fremdeles The hill with its back to Ireland («Haugen med ryggen til Irland»).^[13]

Columba drev aktiv misjonsvirksomhet fra Iona, og spredde kristendommen blant piktere i deler av Skottland, men kanskje fremfor alt til angelsakserne i det nordlige England. Iona lå ikke dengang isolert til. Tvert om lå den midt i skipsleden for handel og trafikk med Frankrike og andre land rundt Middelhavet. Iona lå langt nord i Dalriada-kongedømmet som ble styrt av Columbas fetter Conall mac Comgail, men Beda hevder at det var pikterkongen Brude som overlot Iona til Columba og ikke hans fetter.^[14] Columba ble sagt å ha bannlyst slanger og frosker fra Iona. I virkeligheten tok han æren for at det aldri har vært slanger på Irland.^[15] Heller ikke tolererte han kvinner eller kyr, da han mente at «der det er en ku, er der en kvinne, og der det er en kvinne, er det spetakkel».^[16] Konene til arbeiderne som reiste klosteret, fikk holde seg på Eilean nam Ban («Kvinnenes øy»).^[13] Men i 1203 etablerte augustinerordenen under priorinnen Beathag, datter av Somerled, et nonnekloster på Iona. Beathag ligger gravlagt der.^[17]

Klosteret drev utstrakt kopiering av bøker, og enkelte forskere mener at den eksepsjonelt vakre illuminerte Kellsboken ble laget på Iona omkring år 800, og så gitt til klosteret i Kells som også ble stiftet av Columba. Relikviene hans ble flyttet til Kells i starten av 800-tallet for å være bedre beskyttet mot vikingenes herjinger. Fredsavtalen mellom birkebeinere og baglere førte til at enkelte som ikke klarte overgangen til et liv i fredstid, slo seg sammen - tre navngitte birkebeinere og fem navngitte baglere dro i viking på tolv skip, gjorde en stund farvannet rundt Hebridene utrygt, og plyndret Iona-klosteret før de ble uvenner og dro hver til sitt.^[18]

Etter reformasjonen i England ble klosteret liggende i ruiner inntil 1899, da greven av Argyll overdro eierskapet til stiftelsen Iona Cathedral Trust som er tilknyttet Den skotske kirke.^[19]

Iona ble også gravsted for kongene av Dalriada, et kongedømme i dagens Skottland. En oversikt fra 1549 hevdet at 48 skotske konger, 8 norske og 4 irske var gravlagt på Iona. Blant de skotske kongene nevnes Kenneth I, Donald II, Malcolm I, Duncan I, Macbeth og Donald III.^[20] Ingen av disse gravene kan identifiseres i dag, og inskripsjonene sies å være slitt bort mot slutten av 1600-tallet. Etter å ha gått i land ved Port nam Mairtear, beveget begravelsesprosesjonene seg langs Sraid nam Marbh - de dødes gate - til gravplassen. Port nam Mairtear kan oversettes til Martyrviken, som enten viser til St. Columbas relikvier som ble flyttet til Kells, eller til en viking-massakre på stedet.^[21] Columba kronet selv Aedan av Dalriada i 574. Det er sagt at da Columba døde, ble gravsteinen hans laget av den steinen han hadde hvilt sitt hode på når han sov. En stein kalt «Sankt Columbas pute» ble gravd opp i 1870 og er nå utstilt på klosterets museum.^[21]

 

 

Den eldste kirken på Iona er viet til sankt Oran, også kjent som Odhrán og Otteran. Han nedstammet fra Conall Gulban, en irsk konge på 400-tallet som grunnla kongedømmet Tír Chonaill. Orans død ble registrert i 548 i Annalene av de fire mesterne, og hans grav på Iona holdes høyt i ære. Minnedagen hans er 27. oktober.^[22] De norrøne beboerne gjorde ham til skytshelgen for Waterford i 1096.^[23]

Sankt Oran var abbed i Meath og grunnla klosteret Lattreagh i Tipperary. Ifølge legenden var han den eldste av de tolv som fulgte Columba i eksil. Da han merket døden nærme seg, spådde han at ville bli den første munken som døde på Iona. Columba skal da ha sagt: «Den som fremfører en bønn ved min grav, får ikke bønnen oppfylt før han har bedt til deg også.» Etter ha velsignet Oran, gikk Columba utenfor, hvor han opplevde en visjon av engler som kjempet mot demoner mens Orans sjel ble båret til himmelen. Oran døde i samme øyeblikk. Kirkegården på Iona vokste frem rundt gravstedet hans.^[24] En annen legende vil ha det til at kapellet som Columba ville reise på Iona, ble revet ned hver natt. Til sist hørte han en stemme si at kapellet ikke ville bli ferdig før et levende menneske ble begravd under det. Oran meldte seg frivillig, og kapellet ble ferdig; men en dag skjøv den døde mannen hodet sitt gjennom veggen og sa at det finnes hverken himmel eller helvete slik folk tror. Forskrekket lot Columba vennen dekke til med jord igjen. I en versjon fra Hebridene fikk Oran løfte om at hans sjel ville være trygg i himmelen. Men Columba savnet sin døde venn og åpnet graven under kapellet. Da avdøde fikk øye på verden igjen, kjempet han for å komme seg ut; men St. Columba skyndte seg å lukke graven igjen, for å redde vennens sjel fra verden og dens synder.^[22]

Disse legendene regnes blant de få eksemplene på grunnsteins-ofringer i Storbritannia. George Henderson hevder at legendene stammer fra eldgammel folketro, og trekker en parallell til Nennius' beretning om byggingen av Dinas Emris, der kong Vortigern rådes til å ofre «et farløst barn», for at barnets blod skal sikre at ikke festningsmurene bryter sammen.^[25] Uansett kan umulig de to helgenene ha vært sammen på Iona, ettersom Columba ankom i 563, mens Oran døde allerede i 548.

I 1994 ble den populære Labour-lederen John Smith gravlagt ved St. Orans kapell.^[26] Dette førte til store mengder besøkende som ødela stier fra 1200-tallet, og fikk de fem gravene nærmest John Smiths gravstein til å styrte sammen.^[27]

I 1938 grunnla George MacLeod Iona-kommuniteten, som er et økumenisk kristent fellesskap for menn og kvinner. Formålet er å samle menn og kvinner fra forskjellige kristne tradisjoner for å finne nye måter å leve som kristne i dagens verden. Kommuniteten er en drivkraft i bevegelsen som søker å fremme åndeligheten fra den keltiske kristendom.

 

Iona klosterkirke tiltrekker seg både historisk interesserte turister og pilegrimer. Det er også ruiner av nonneklosteret ved siden av, fra det 1200-tallet, med en vakker klosterhage.

Der drives fortsett en del jordbruk på øya, som beites av sauer og storfe.

•  
  Kart over Mull og Iona.
•  
  St Martins kors fra 800-tallet.
•  
  Nonneklosteret på Iona.
•  
  Kart over Iona.
•  
  Klosterhagen.
•  
  St. Columba's Bay.
•  
  Lokal bokhandel.
•  
  Baile Mòr.
•  
  Marmorbruddet

• Iona-klosteret
• Abbed av Iona

• the Iona Community Arkivert 17. oktober 2007 hos Wayback Machine., nettsted for Ionafellesskapet.