Skule Bårdsson

Skule ble født ca. 1189 som sønn av Bård Guttormsson (1150–1194) fra Rein og dennes andre kone, en stormannsdatter fra Valdres. Søster hans Ingeborg ble gift med lendmann Alv Erlingsson av Tornberg. Farens første kone var Cecilia Sigurdsdatter, datter av kong Sigurd Munn Haraldsson, og deres sønn, Skules halvbror, var kong Inge Bårdsson.^[2]

Skules hustru het Ragnhild, men hennes foreldre er ikke kjent.^[3]

Skule ble først gang nevnt i 1204, sammen med sin bror, Guttorm, som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De flyttet straks etter til den nyvalgte kongen, halvbroren Inge Bårdsson.

Første gang Skule Bårdsson gjorde seg bemerket var ved kong Inges side i 1213. Bøndene var blitt trøtte av borgerkrig og nektet å yte leidangskatt. På stevne i Inntrøndelag hogg bøndene ned kongens sysselmann. Kong Inge ville ikke i kamp med bøndene, men da de trykket på og drepte flere av kongsmennene, var det Skule som var handlekraftig nok til å få hæren til stå imot og tvinge bøndene på flukt.

Kong Inge ble konge i 1204, men døde allerede i 1217, knappe 30 år gammel. Kort før kongens død ble Skule gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn. Etter dette gjorde Skule krav på tronen, både gjennom byrd og sine gode evner, han var «ektefødt halvbror» av Inge. Han tok den private arven etter sin avdøde halvbror og gjorde krav på Norges krone, men på Øretinget ble han overrasket vitne til at birkebeinerhæren tvinger igjennom at Håkon Håkonsson skulle bli tatt til konge. Erkebiskopen var fraværende på visitasreise i Hålogaland, og kannikene i Nidaros nektet å bære ut St. Olavs skrin fra Kristkirken til høytiden.

Håkon Håkonsson kan ha vært en utenomekteskapelig sønn av kong Håkon Sverresson og Inga fra Varteig. Birkebeinere hentet gutten på Østlandet i 1205 da han var to år gammel. Etter at faren døde ble han anerkjent som kongesønn av kong Inge Bårdsson og oppfostret ved hans hoff.

Den tolv år gamle og umyndige Håkon kunne ikke overta noen selvstendig styring av hær eller rike, og kompromisset ble at Skule jarl skulle føre styret, og således være den egentlige riksstyrer. På et møte i Bergen kort tid etter ble det vedtatt at Skule jarl skulle ha en tredjedel av riket, det nordenfjeldske, som skatteland. Skule fikk en maktstilling i Norge som knapt noen utenom kongene selv hadde hatt før. Men allerede på dette tidspunktet kom de første forsøkene på å begrense Skules makt og innflytelse. «Rikskansleren» Ivar Bodde forsøkte å hindre Skule i å sende ut brev med kongens segl på. Etter hvert ble hans makt beskåret mer og mer, og han følte seg tilsidesatt.

Da baglerkongen Filippus Simonsson døde på Østlandet i 1217, sluttet også denne delen av landet seg til kong Håkon. Skule ble jarl over Østlandet, men flytter i 1224 til Nidaros. Håkon Håkonsson startet gjenoppbyggingen av kongsgården på Øra (Sørenga) som hadde strøket med i den store bybrannen året før.

Til tross for Håkons seier i 1217 var det i virkeligheten strid i seks år om hvem som rettmessig skulle være Norges konge, og den endelige avgjørelsen falt først på et stort riksmøte i Bergen i 1223. Håkons mor Inga Kongsmor bar jernbyrd for å bevise at Håkon var en ekte kongssønn. Inga besto testen ved å bære glødende jern uten å ha brannsår tre dager senere.

I 1225 var kong Håkon på hærtog i Värmland; en straffeekspedisjon etter at bøndene der hadde støttet norske opprørere. Samme år giftet Håkon seg med Margrete Skulesdatter i et forsøk på binde ættene sammen i en allianse, og for å forsone Håkon og Skule.

Samtidig som kong Håkon ble konge i 1217 hadde det reist seg misnøye fra andre flokker, blant annet ribbungene. De laget uro, og herjet Opplandene i mange år, helt til deres høvding Sigurd Ribbung døde i 1226. Da sluttet mange av ribbungene seg til kong Håkon på grunn av misnøye med sin høvding Knut jarl og året etter overgav også Knut jarl seg.^[4]

 

29. september 1225 ga Skule deler av gårdene Sjetnan i Tiller og Flakkstad på Frosta til korbrødrene i Trondheim. Som gjenytelse skulle korbrødrene ta Skule med i sine bønner og de skulle holde årlig sjelemesse til evig tid. De skulle også holde en årlig fest, så lenge han levde.^[6]

I 1226 lå hertug Skule syk i Nidaros, og i den forbindelse antar man at han ga et løfte.^[7] Etter dette ga han i hvert fall farsarven Rein som gave til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det. I denne forbindelse utspant det seg et bitter uvennskap mellom hertug Skule og Åsulv Eiriksson til Austrått. Årstallet for stiftelsen av klosteret er ukjent, men det må ha vært før 1230. Skules halvsøster Sigrid ble den første abbedisse på Rein kloster.

Forholdet mellom konge og jarl ble verre utover i 1230-årene. I 1227 vender Håkon seg for første gang til paven for å bli kronet. Skules ærgjerrighet ble utfordret av den statsskikken og forvaltningen som kong Håkon og hans krets bygger opp. Til tross for intens mekling fra biskopene og nye forlik mellom jarl og konge ved riksmøtene i 1233 og igjen i 1236 i Bergen, ble avstanden stadig større. På det siste møtet forsøkte Skule å reise krav om at hans sønn Peter utenfor ekteskap skulle få arverett til hans del av riket, men han ble avvist og ble i tillegg satt utenfor riksstyret.

Muligens som kompensasjon får han på Ørating i 1237 tittelen hertug, som den første i landet. En tittel uten mye innhold, ifølge historikeren Andreas Holmsen,^[8] ettersom kongen og hans krets fortsatte å begrense Skules makt. Istedenfor å styre en tredjedel av riket skulle han nå få en tredjedel av inntektene av hele landet. Det faktum at Skule tok kongsnavn to år senere viser at det var en ordning som en ærgjerrig mann som Skule ikke kunne leve med.

En statsmann med Skules erfaring må ha visst at han med et åpent opprør ikke bare gikk det uvisse i møte, men at risikoen var svært høy. Kanskje var han av den formodning at han ikke hadde mer å miste og at det var nå eller aldri. Som en gammel mann etter datidens standard, i en alder av femti år, startet han et opprør mot kong Håkon Håkonsson som ikke kan karakteriseres som annet enn desperat. Han gikk til opprør i harme mot å bli politisk umyndiggjort og «rente hodet mot den mur han selv mer enn noen annen hadde virket til å reise omkring Håkon Håkonssons trone», i Andreas Holmsens ord.^[9]

Skule lot seg hylle til konge av Norge på Øretinget 6. november 1239, men ikke uten motstand fra geistligheten. Erkebiskopens stedfortreder Eystein Syre var imot å la Skules menn ta St. Olavs skrin ut av kirken. Da de likevel gjorde det, lyste han dem i bann. Etter kåringen ble skrinet ført tilbake, men ingen prosesjon møtte Skule og kun to korsbrødre tok imot skrinet. Som konge var Skule allerede lyst i bann av geistligheten i sitt eget rike. Likevel reiste han en hær mot kong Håkon Håkonsson og dro sørover over land mot Oslo. Ved Låke i Nannestad på Romerike vant han over en styrke av Håkons menn. Skule Bårdsson tok så kontroll over Oslo.

Skule var i Oslo med sine menn, vårbelgene, mens kongens menn hadde lagt til ved Hovedøya om natten, og speidet inn mot byen. Neste morgen fossrodde de mot byen i grålysningen for å overraske Skule og hans menn inne i byen, men de ble oppdaget, og hærklokkene ringte. Håkons menn gikk likevel i land syd for byen, under vestskråningen av Ekebergåsen, og tok seg så inn til byen over den halvveis ødelagte Geitabru. De kom i kamp med det samme. Kampene ble utkjempet ved Martestokker og ved kirkegården ved Halvardskirken. Håkon Håkonssons menn var i overtall og vant frem, og motstanderne måtte etter hvert søke inn i kirken for å redde livet. Mange falt, det lå en haug av døde og døende ved døren; inne i kirken rådet gudsfreden og flyktningene kunne ikke forfølges innenfor kirkeporten. Dagen etter fikk de komme ut.

Hertug Skule flyktet til skogs og holdt seg skjult gjennom vinteren, kom seg deretter nordover til Nidaros, men klarte ikke å samle en ny flokk om seg. 24. mai samme år kom en avdeling av kongens menn sjøveien til Trøndelag. I følget var også Skules gamle fiende Åsulv Eiriksson. Nedbrutt søkte Skule tilflukt i Elgeseter kloster. Erkebiskop Sigurd var der^[10], og forbød ufred. Han tilbød seg endog å betale løsesum for Skule. Til tross for erkebiskopens formaning satte birkebeinerne fyr på klosteret, og da Skule og følget hans kom ut, ble de hugget ned foran inngangen. Hertugens siste ord skal, ifølge tradisjonen, ha vært: "Ikke hugg meg i ansiktet."^[11] Hertug Skule var regnet for å være en vakker mann.

Skule ble gravlagt i Kristkirken i Nidaros. Erkebiskopen, alle korsbrødrene, mange prester, byfolk og mange av birkebeinerne var til stede. En hertugkrone kan påvises på en grav i domens krypt, og siden det har vært få hertuger i norsk historie, regnes det i dag som sannsynlig, men ikke sikkert, at graven inneholder Skules levninger.

Skules død markerte den endelige slutten på borgerkrigene i Norge. Borgerkrigene hadde vart i 110 år. En årsak var at alle kongssønner hadde rett til å kalle seg konge. Skules død markerte slutten på all opposisjon mot Håkon Håkonsson som norske konge, og han var heretter ubestridt enekonge. Han ble kronet til konge, selv om han ikke var ektefødt, av kardinal Vilhelm av Sabina i Bergen i 1247. I samsvar med det europeiske kirkelige synet på kongedømmet satte Håkon til side sin eldste sønn fordi han var født utenfor ekteskap. I stedet lot han sin eldste ektefødte sønn, Håkon, bli første arving til tronen. Etter de nye arvereglene som ble innført etter Skules død, forbeholdtes tittelen hertug kun for kongssønner som ikke selv kunne bli konge.

Islendingen og sagafortelleren Snorre Sturlason oppholdt seg i årene 1237–1239 i Norge. Han ga sin tilslutning til hertug Skule; og ble etter foranstaltning av kong Håkon drept i Reykjaholt i 1241.^[12]

 

Få historiske konflikter i Norge har vært mer omdiskutert av historikerne enn forholdet mellom Skule og Håkon. Det meste av informasjonen har vi fra Håkon Håkonssons saga, ført i pennen av islendingen Sturla Tordsson, en brorsønn av Snorre Sturlasson, kort tid etter kong Håkons død. Det er kongens sønn Magnus som har gitt oppdraget, og hensikten er å framheve kongen på bekostning av andre. Sagaen er samtidig en av de mest etterrettelige med tanke på detaljer og ytre hendelsesforløp, og bygger på et omfattende skriftlig samtidsmateriale. Det er også verdt å merke seg at kong Magnus også var dattersønn av Skule, og sagaforfatteren formulerer et fromt ønske om at Skules etterkommere forhåpentlig skal styre Norge i lang tid.^[13]

Historikeren Peter Andreas Munch fremstilte i 1857 kong Håkon som høymiddelalderens store norske konge, mens Skule var svikeren mot landets rette konge.^[14] Dramatikeren Henrik Ibsen bygde på Munchs fremstilling av Håkon og Skule da han skrev «Kongsemnerne». Ibsen tolket i tillegg konflikten i lys av egne erfaringer fra sin samtid.

I 1923 brøt Halvdan Koht med denne kongetro oppfatningen og fremstilte Skule som en helt, en vinnende personlighet og et uvanlig politisk talent i kontrast til ‘gjennomsnittsmannen’ Håkon.^[15] Han stilte seg på linje med Hans E. Kincks kulturfilosofiske vurdering av Skule i «Storhedstid» (1922), der Kinck ifølge historikeren Knut Helle^[16] på tynt grunnlag gjør ham til en siste representant for den døende norrøne kulturen.

Historikeren Andreas Holmsen er en forlengelse av Koht når han skriver at «hans stortenkthet, hans herskerevne og hele hans høyreiste, vinnende personlighet lyser fram tvers gjennom den fiendtlige skildringen (i Håkon Håkonssons saga). «Og han var mer enn en strålende høvdingeskikkelse. Hans handlinger viser ham som tidens store statsmann.»^[17] Knut Helle mener derimot at «Skule forholdsvis lett ble utmanøvrert av kretsen rundt Håkon i de første årene etter 1217; det kan tyde på begrensninger både i hans handlekraft og realpolitiske evner.»^[18]

• Andreas Holmsen: Norges historie, fra de eldste tider til 1660. Gyldendal, Oslo 1949.
• Knut Helle: Under kirke og kongemakt, 1130-1350, Aschehougs Norgeshistorie. Oslo 1995.
• Halvdan Koht: «Skule jarl», i Historisk Tidsskrift 5. r. V. Gjenopptrykt i Menn i historia. Oslo: Aschehoug, 1963.
• Sturla Tordsson, Håkon Håkonssons saga. Oversatt av Alexander Bugge, Kristiania 1914