Hallvard Vebjørnsson

Man vet lite sikkert om Sankt Hallvards liv, men ifølge de islandske annalene ble han drept i år 1043.^[2] Ifølge legenden var hans døpenavn Hallvard Vebjørnsson. Han vokste opp på farsgården som sønn av storbonden Vebjørn på Huseby i Ytre Lier og Torny, datter av den Gudbrand jarl som var far til Åsta Gudbrandsdatter, mor til Sankt Olav og Harald Hardråde, som dermed var Hallvards fetre. Hallvard ble ifølge legenden med sin far på handelsreiser, blant annet til Gotland.^[2]

En maidag i 1043, da Hallvard skulle krysse Drammensfjorden, kom en gravid kvinne løpende opp til ham og ba om å bli rodd over. Hun ble forfulgt av tre menn som urettmessig beskyldte henne for å ha brutt seg inn i et hus og stjålet. Hun rømte fra dem i frykt for sitt liv. Kvinnen sa seg villig til å bære jernbyrd for å bevise at hun ikke hadde stjålet noe. Hallvard trodde på hennes uskyld og tok henne med i båten.

Da de så vidt var kommet ut i fjorden, nådde kvinnens forfølgere stranden. Fra strandbredden prøvde de å overtale Hallvard til å utlevere kvinnen, men han nektet. En av mennene spente da buen sin i sinne, og pilen boret seg inn i Hallvards bryst. Også kvinnen ble drept og begravd på stranden. Deretter skal drapsmennene ha bundet en stein til Hallvards hals,^[2] og senket ham i sjøen for å skjule ugjerningen.

Likevel fløt den døde opp. Venner av Hallvard soknet etter ham, fant ham og ga ham en praktfull begravelse i hjembygden hans. Snart skal det ha vist seg jærtegn ved graven hans; vidjekvistene som skal vært bundet sammen til soknereip - men ikke er nevnt i legenden - begynte å spire, og hans ry som hellig mann vokste. Fordi han døde i forsvar for en uskyldig kvinne, ble Hallvard dyrket av folket som en martyr.

 

Det tidligste vitnemålet om Hallvards helgenkåring er Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum, en krønike skrevet av presten Adam av Bremen mellom 1073 og 1076, altså rundt 30 år etter Hallvards død.^[4][5] Adam av Bremen beskriver her en «Alfward» som kan være Hallvard, og som «lenge ubemerket levde blant nordmennene» og angivelig ble drept av venner da han forsvarte en fiende. Adam nevner også at ved Alfwards hvilested «opplever folk ennå i dag store helbredelsesundere». Hallvards grav på den tiden er ukjent, men Harald Hardråde kan ha fått den døde flyttet til sin Mariakirke i Oslo. Senere ble den døde flyttet videre til Oslos domkirke, som deretter tok navn etter Hallvard.^[2]

Kvelden 14. mai ble i middelalderen kalt «hallvardsvaka»,^[6] tilsvarende feiringen av andre helgener, som «olsok» og «jonsok».

Sankt Hallvard ble dyrket i Norge og på Island, men også i Skara i Sverige.^[7] Mest viktig ble likevel Hallvardkultusen i Sør-Norge, der St. Hallvard ble Oslos skytshelgen. Da Oslo-bispen skulle innvie Kristkirken (dvs. Hallvardskatedralen) i første halvdel av 1100-tallet, trengte man relikvier til innvielsen, og St. Hallvard ble vurdert som passende. Dermed ble han flyttet fra sin opprinnelige grav, skrinlagt, og relikvieskrinet satt opp over høyalteret. Skrinet skal ha befunnet seg i Hallvardskatedralen frem til november 1532. Ingen vet i dag hvor det ble av.^[8]

St. Hallvard er gjengitt i Oslos byvåpen. Utgangspunktet for avbildninger av St. Hallvard er Oslo bys segl fra 1300-tallet. Her sitter han på en trone med armlener formet som to løver, bærende på to av sine helgenattributter, en møllestein og piler. Under tronen ses en halvt liggende skikkelse, senere feiltolket som den druknede kvinnen. At det dukker opp en møllestein i seglet og senere i byvåpenet, skyldes trolig påvirkning fra legenden om biskop Quirinius fra Sisak i Kroatia, som ble druknet med en møllestein i 309. Legenden om Hallvard sier ingenting om noen møllestein; den nevner bare en stein.^[9]

Men Quirinius, som er gravlagt i en krypt ved via Appia i Roma,^[10] ble ofte avbildet i tyske middelalderkirker med en møllestein som attributt. Da den nye byen ble anlagt ved Akershus festning i 1624, trengte man et nytt byvåpen og tok utgangspunkt i det gamle seglet. Nå ble skikkelsen på tronen endret til en kvinne med tre piler. Møllesteinen ble endret til en slange som biter seg selv i halen, og under kvinnens føtter lå en soldat i full rustning. Denne endringen medførte at Hallvard-motivet ble glemt. Først mot slutten av 1800-tallet våknet et ønske om å vende tilbake til det opprinnelige helgenmotivet, og riksarkivar H.J. Huitfeldt-Kaas utarbeidet malen som seglet gjengis etter i dag. Flere kunsthistorikere, deriblant Erla Bergendahl Hohler, har påpekt at Huitfeldt-Kaas feiltolket skikkelsen ved helgenens føtter som en kvinne, enda det var en kriger i brynje, fremstilt hvilende med beina i kryss. Dette var et tradisjonelt middelaldermotiv, basert på et eldgammelt orientalsk herskermotiv der seierherren tramper på den overvunne. Skikkelsen under St. Hallvards føtter var den beseirede drapsmannen, ikke den druknede kvinnen han forsøkte å redde.^[11]

Man finner blant annet byvåpenet på vestveggen i Oslo rådhus. Byvåpenet viser St. Hallvard som i sin høyre hånd holder kvernsteinen som drapsmennene bandt fast til ham. De tre pilene Hallvard holder i den andre hånden representerer de tre som ble skutt av forfølgerne; Hallvard selv, kvinnen han prøvde å berge og hennes ufødte barn.

• St. Hallvard kirke og kloster på Enerhaugen er sognekirke for den katolske menigheten for Oslo øst for Akerselven.
• «Sankt Hallvards brønn» er en fontene på Bragernes torg i Drammen.^[12]
• På Gilhusodden i Lier holdes annethvert år et utespill, Hallvards valg, om hendelsen.^[13]
• I Lier finnes St. Hallvard videregående skole som har røtter tilbake til 1911, selv om skolen først fikk «St. Hallvard» i navnet i 1965.
• Hellige Hallvard ortodokse menighet er en ortodoks kirke som ligger på Grefsen i Oslo og er viet til St. Hallvard. Kirken har også sterke tilknytninger til andre ortodokse menigheter i Oslo som; Hellige Olga menighet, Hellige Nikolai ortodokse menighet og Maria Bebudelses kirke.

• I Oslo feires St. Hallvards festdag hvert år den 15. mai gjennom ulike arrangementer i Middelalderbyen. Denne dagen kalles også Oslo-dagen.
• St. Hallvardsdagen er også datoen for utdeling av St. Hallvard-medaljen.
• «St. Hallvards menn» er ett av kallenavnene til fotballaget Vålerenga.^[14]

Ole Rikard Høisæther har skrevet boken Sankt Hallvard: helgen og symbol der han ser Oslos skytshelgen som ledd i et maktspill, der Harald Hardråde ønsket å styrke byen og sin egen posisjon mot dansk innflytelse og mot det gamle maktsenteret i Nidaros. Trønderne hadde sin St. Olav, nå fikk Oslo en motvekt i sin St. Hallvard.^[15]

•  
  Oslo rådhus med Nic Schiølls relieff av St. Hallvard på hovedfasaden ut mot sjøen.

  Foto: Michal Klajban, 2012
•  
  Alf Rolfsens fresker i festsalen i Oslo rådhus med motiv basert på byvåpenet og byens historie.

  Foto: Jean-Pierre Dalbéra, 2010
•  
  Oslo byvåpen over indre dør i hovedinngangen til Oslo domkirke.

  Foto: 2014
•  
  Else Poulssons billedteppe av blant annet Sankt Hallvard til bystyresalen i Oslo rådhus.

• Hl. Hallvard fra Lier – en ortodoks helgen i Norge ved Thomas Arentzen
• Sankt Hallvard nettsted ved Svend Asbjørn Sylling
• Hallvards biografi katolsk.no