Germania (Tacitus)

 

Etnografi hadde en lang og fornem arv i klassisk litteratur, og Germania passer helt og holdent innenfor tradisjonen som var blitt etablert av forfattere fra Herodot til Julius Cæsar. Tacitus hadde selv allerede skrevet en tilsvarende, dog kortere, essay om landområdene og folkestammene i Britannia i hans bok De vita et moribus Iulii Agricolae, det vil si Agricola, (kapitlene 10–13). Germania begynner med en beskrivelse av landene, lovene og sedevanene til germanerne (kapitlene 1-27); deretter går teksten over til beskrivelser av de enkelte stammene og begynner med de som bor nærmest romerske landområder og avslutter med de fjerneste kystene mot Østersjøen, blant dem de ravsamlende Aestii, æstisere, de primitive og ville Fenni, fenniere (kanskje finner og/eller samer), og de ukjente stammene bortenfor disse. Verket kan opptre moraliserende til tider, kanskje underforstått sammenligner det verdiene til de germanske stammene med de til hans romerske samtidige, skjønt det blir ikke gjort noen direkte sammenligning mellom Roma og Germania i teksten. Da Tacitus skrev teksten ønsket han kanskje å understreke den fare som de germanske stammer betydde for Romerriket.

Tacitus' beskrivelser av den germanske karakter er til tider fordelaktig i kontrast til hans egne landsmenn. «Germania er en fremstilling som gjør bruk av kontraster, eller i hvert fall for hva som er underlig, er romernes egen. Selv tilsynelatende nøytrale beskrivelser rommer negative sammenligninger», slår Henrik Tvarnø fast.^[1] Tacitus framhever i rosende ordlyd den strenge monogami og ærbarhet i de germanske ekteskapsskikker. Kontrasten er hva han så som mangler og umoral som preget det samtidige romerske samfunnet (kapittel 18), og han beundrer germanernes åpne gjestefrihet, deres enkelhet og deres tapperhet i kamp. Alle disse trekkene ble framhevet, kanskje på grunn av deres likhet med de idealiserte romerske dyder. Disse fordelaktige portrettene gjorde verket senere meget populært i Tyskland, særlig blant tyske nasjonalister og tyske romantikere – fra 1500-tallet og framover. Men hans portrett av germanerne er ikke bare fordelaktig og positivt, han merket seg en tendens hos germanerne av hva han så som deres vanemessige drukkenskap, latskap og barbariske skikker, blant andre trekk.

 

Til tross for denne potensielle skjevheten gir han også mange navn på stammer som romerne hadde kommet i kontrakt med, skjønt hans informasjon var generelt ikke førsthåndskunnskap mer enn de fleste historier, og nyere forskning har antydet at en del av hans antagelser er feilaktige. Eksempelvis har dagens historikere diskutert om alle disse stammene egentlig var germanske i den forstand at de snakket germanske språk. En del av dem, som Batavi, bataverere, kan like gjerne ha snakket et keltisk språk. Få entydige bevis kan bli funnet i den ene eller den andre retningen. I et annet sted i Germania viser Tacitus ingen mangel på presisjon ved å hevde at Nervii, nerviere, ikke var germanere som de hevdet å være (kapittel 28). Han nevner også i kapittel 43 at en bestemt stamme kalt Cotini i sentrale Germania faktisk snakket et gallisk språk, og likeledes at Osi snakket en pannoniansk dialekt.

«Det betyr ikke at verket ikke rommer korrekte informasjoner, men det er vanskelig å se hvor Tacitus prøver å gi en nøyaktig informasjon og hvor moralen løpet av med ham. Tacitus var ikke feltantropolog. Han oppholdt seg ikke selv blant fremmede og forsøker ikke – hvis det er overhodet mulig – å forstå de fremmede ut fra deres egne forutsetninger. Tacitus betrakter germanerne utenfra og konsentrerer seg følgelig om det som for ham og for den romerske leser var annerledes. Dermed er det ikke til å unngå at han legger vekt på det merkelige og risikerer å overse det typiske.»^[2]

Hans beskrivelser av den germanske gudinnen Nerthus i sørlige Danmark har ført til betydelig spekulasjon blant forskere av norrøn mytologi og eldre germansk og indoeuropeisk mytologi ettersom dette er vår eneste skriftlige kilde av norrøn mytologi fra før Snorre Sturlason og andre sagatekster som kom rundt tusen år senere, og ettersom disse kun svakt minner om de religiøse forestillingene som er beskrevet hos Tacitus.

Tacitus sier i kapittel 2 at fysisk synes germanerne å være en egenartet rase som ikke var blandet med sine naboer. I kapittel 4 nevner han at de har felles trekk som blå øyne, blondt eller rødlig hår og lange kropper.

I kapittel 7 beskriver Tacitus deres styre og deres ledere som basert på hva de har gjort tidligere og egalitært med et lederskap ved eksempel heller enn ved autoritet og at straff ble utført av prestene. Han nevner i kapittel 8 at kvinnenes meninger ble respektert. I kapittel 9 beskriver Tacitus en form for folkesamlinger som minner om de offentlige ting som er nedtegnet i senere norrøne kilder. Her hvilte den endelige beslutningen på mennene i stammen som en helhet.

Tacitus diskuterer kvinnenes rolle i kapittel 7 og 8, nevner at de ofte fulgte mennene i kamp og støttet dem. Han forteller at menn er ofte motivert til å slåss for kvinnene på grunn av en ekstrem frykt for at de skal bli tatt levende. Tacitus sier i kapittel 18 at germanerne holder seg til en hustru, unntatt i en del politiske ekteskap, og særlig og uttrykkelig sammenligner han denne praksisen med andre barbariske kulturer, kanskje siden monogami var en delt dyd i de romerske og germanske kulturene. Han nedtegner også i kapittel 19 at utroskap var svært sjelden og at en utro kvinne ble forvist av hele samfunnet uansett hvor vakker hun var.

De siste kapitlene av verket beskriver de ulike germanske stammene, deres relative lokaliseringer og en del av deres karaktertrekk. Mange av stammenavnene tilsvarer med andre (og senere) historiske nedtegnelser og tradisjoner, mens skjebnen til andre stammer er mindre klart.

Tacitus selv reiste aldri til germanske land. All hans informasjon er i bestefall annenhånds.^[3] Ronald Syme antok at Tacitus kopiert tett den tapte verket Bella Germaniæ av Plinius den eldre ettersom Germania er tidvis foreldet: i dens beskrivelser av stammene ved Donau sier Syme at «de er lojale klienter av Riket... Noe som er underlig. Sviket til disse folkene i år 89 under Domitians krig mot dakerne modifiserte hele grensepolitikken for keiserdømmet».^[4] Mens Plinius kan ha vært hovedkilden har forskerne også identifisert andre: blant dem er Cæsars Gallerkrigen, Strabo, Diodorus Siculus, Poseidonios, Aufidius Bassus og tallrike ikkelitterære kilder: intervjuer med handelsmenn og soldater som hadde reist over grensene til Rhinen og Donau.

• J.G.C. Anderson (red.): Germania. Oxford, Clarendon Press, 1938
• Hedeager, Lotte og Tvarnø, Henrik: Tusen års Europahistorie. Romere, germanere og nordboere. Oslo 2001. ISBN 82-530-2251-4
• T.A. Dorey, 'Agricola' and 'Germania', i Tacitus. London, Routledge and Kegan Paul, 1969. (Studies in Latin Literature series)
• Alfred Gudeman, The Sources of the Germania of Tacitus, in Transactions and Proceedings of the American Philological Association, Vol. 31. (1900), ss. 93-111
• Christopher B. Krebs: Negotiatio Germaniae. Tacitus' Germania und Enea Silvio Piccolomini, Giannantonio Campano, Conrad Celtis und Heinrich Bebel (Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 2005). ISBN 3-525-25257-9.
• Schama, Simon (1995): Landscape and Memory 2.i "The hunt for Germania"
• Syme, Ronald: Tacitus, vol. 1. Oxford, Clarendon Press, 1958
• Rodney Potter Robinson, 1935: The Germania of Tacitus. Middletown, Connecticut; American Philological Association. (tekst- og manuskriptanalyse)
• Schellhase, Kenneth C. (1976): Tacitus in Renaissance Political Thought (Chicago)

(en) Germania – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden

• Tacitus.nu: Germania, med innledning av Per Persson (svensk)
• Roman empire: Germania
• En kopi av Germania online hos Fordham.edu Arkivert 16. september 2008 hos Wayback Machine.
• Germania, fortsettelse Arkivert 20. mars 2012 hos Wayback Machine.
• The Internet Medieval Sourcebook Arkivert 10. september 2014 hos Wayback Machine. – middelalderkildetekster
• Perseus text
• Roger Pearse, «Tacitus and his manuscripts»