Fulham FC

Fulham Football Club ble stiftet i 1879 og dermed Londons eldste profesjonelle fotballklubb.^[2] Klubben ble startet da en lærer og en kirkeverge dannet et lag for guttene i Fulham St Andrew's Church i 1879.^[3] Fra starten var sporten cricket mer prioritert, men etter sju år vant laget sin første pokal ved å slå St.Matthews 2–1 i finalen i West London Amateur Cup. Klubben droppet St. Andrews i navnet i 1889 og ble bare hetende Fulham. Laget forbedret resultatene og ønsket å få sin egen bane i stedet for å spille i parker og måtte skifte på puber. De delte også bane med rugby union laget Wasps FC (må ikke forveksles med Wasps RFC fra Nord-London). I 1896 etter to års utvikling kunne klubben debutere på sin nye hjemmebane og vant din første kamp 4–0 mot Minerva i Middlesex Senior Cup. Klubben ble profesjonell 12. desember 1898 og rykket opp fra den lavere divisjonen (nivå 8) Southern League til The Football League (nivå 2) i 1907. I sin første sesong kom laget på fjerde plass og til semifinalen i FA-cupen samme år. De kom til semifinalen i 1935–36 også.

Fulham vant andre divisjon sesongen 1948–49 og var endelig klar for toppdivisjonen. De klarte bare tre sesonger på øverste nivå før de rykket ned i 1952 og brukte sju sesonger på å komme opp igjen. I den tiden kom laget til nok en semifinale i FA-cupen som de tapte i 1957–58. 1960-årene blir regnet som et av de beste tiårene for klubben hvor de holdt seg i ni sesonger og hadde svært talentfulle spillere som klubblegenden Johnny Haynes, verdensmester fra 1966 MBE George Cohen, Alan Mullery og sir Bobby Robson.

 

Klubben nådde endelig finalen i FA-cupen i 1975 etter å ha satt rekord med å gå ubeseiret i 11 kamper (6 av dem var omkamper), men de tapte 0–2 for West Ham. De rykket ned i 1968 og igjen i 1969. Utover 1970-tallet spilte kjente spillere som Bobby Moore og George Best for dem uten at klubben klarte å rykke opp til øverste nivå igjen. I 1983 var de nær å rykke opp til toppdivisjonen igjen og ville klart det hvis de vant over Derby borte i siste runde. Derby kjempet mot nedrykk og ledet 1–0 da hjemmefansen klatret over gjerdene og inn på banen da det gjenstod 12 minutter av kampen.^[4] Etter å ha ryddet banen kunne kampen fortsette, men hjemmefansen stormet igjen da dommeren blåste lenge i fløyten. Supporterne trodde kampen var over, men han hadde bare blåst for offside og det var ennå 78 sekunder igjen av kampen. Etter 15 minutter gav de opp å rydde banen for folk og kampen ble avbrutt. Fulham endte ett poeng bak Leicester som rykket opp. Fulham ønsket at kampen skulle spilles om igjen, men fikk ikke gjennomslag for det.^[5] De rykket ned i 1987 og påfølgende sesong hold klubben på å bli oppløst på grunn av økonomiske problemer.^[3] Den ble reddet av en gruppe investorer ledet av tidligere spiller Jimmy Hill.

I løpet av 1990-tallet nådde Fulham bunnen sportslig, men klarte å reise seg mesterlig. Klubbens laveste ligaplassering kom i 1996 da de havnet på 17. plass på nivå 4 (totalt 91. plass av alle lag). Micky Adams ble spillende trener etter nevnte sesong og laget ryddet direkte opp. Millionæren Mohammed Al-Fayed kjøpte klubben sommeren 1997. Adams gikk videre til Swansea og Ray Wilkins ble nye hovedtrener med Kevin Keegan som Chief Operating Officer. Laget kom på femte plass på nivå tre i 1998 og skulle spille play-off, men Wilkins fikk sparken og Keegan overtok. De tapte 1–2 sammenlagt mot Mal:Fk/lag/Grimsby. Neste sesong ledet Keegan laget til opprykk på en suveren måte, laget tok hele 110 poeng av 138 mulige. Keegan sluttet deretter for å bli trener for Englands landslag, og veteranspilleren Paul Bracewell overtok ledelsen i Fulham.

Fulhams første sesong i 1. divisjon endte med en niendeplass. Bracewell fikk sparken tidlig i sesongen, og flere midlertidige managere var innom klubben i løpet av sesongen. Jean Tigana ble så ny manager, og etter å ha kjøpt inn flere unge stjerner, blant andre Louis Saha, ledet han Fulham til klubbens tredje opprykk på fem sesonger. Laget vant ligaen på en overbevisende måte og klubben kunne endelig spille i øverste divisjon igjen, nå Premier League for første gang siden 1968. De slo ligarekorden for flest seire (30), færrest tap (5), flest poeng (101) og best målforskjell (+58)^[3] (noen av disse har slått slått i ettertid). I løpet av sesongen ble klubbens kaptein og nå manager, Chris Coleman, innblandet i et trafikkuhell, som førte til at fotballkarrièren tok slutt.

 

Fulham holdt seg i Premier League i hele ti-året selv om de var nære å rykke ned flere ganger. De første fem sesongene havnet laget mellom niende og fjortende plass. I 06–07 sesongen vant de 1–0 over Liverpool i nest siste runde og havnet ett poeng over nedrykk. I 07–08 sesongen lå Fulham ett poeng over nedrykk med Reading på nedrykkplass. Reading ledet sin siste kamp 4–0 mend Fulham spilte målløst borte mot Portsmouth. Med disse resultatene ville Fulham rykket ned. I det 76. minuttet scoret Danny Murphy mål for Fulham og de klarte å holde på ledelsen. Dermed holdt seg seg i Premier League og Reading rykket ned.^[6] Den neste sesongen ble den beste i øverste divisjon da laget havnet på sjuende plass i 08–09 sesongen; dette er per 2024 den beste ligaplasseringen til laget. Manager Roy Hodgson hadde hentet keeper Mark Schwarzer og spissene Bobby Zamora og Andy Johnson. Sistnevnte ble laget dyreste kjøp noensinne for 10,5 millioner pund.
Fulham ble da kvalifisert til Europaligaen den påfølgende sesongen 2009–10. De måtte ut i kvalifiseringsrunde hvor de enkelt slo FK Vėtra 6–0 sammenlagt og videre i play-off FK Amkar Perm 3–2 sammenlagt. De kom i gruppe med Roma, Basel og CSKA Sofia og kom på andre plass i gruppen. I utslagrundene vant de sammenlagt 3–2 mot Sjakhtar Donetsk (16.-delsfinale), 5–4 mot Juventus (åttendedelsfinale), 3–1 mot Wolfsburg (kvartfinale) og 2–1 mot Hamburg i semifinale. Finalen ble spilt i Hamburg på Volksparkstadion mot Atlético Madrid fra Spania. Atlético tok ledelsen ved Diego Forlán etter 32 minutter, men utlignet bare fem minutter senere ved Simon Davies. Det stod 1–1 etter fulltid og kampen gikk til ekstra omganger. Atlético scoret ved Forlán etter 116 minutter og vant kampen 2–1 sammenlagt. Det var flere norske spillere med i troppen til Fulham: Brede Hangeland startet og spilte hele kampen, Erik Nevland ble byttet inn etter 84 minutter og Bjørn Helge Riise var ubenyttet innbytter.^[7] Det samme året som de spilte europacup kom laget på tolvte plass i ligaen.

Mellom 2011 og 2020 gjennomgikk Fulham FC en turbulent periode preget av variasjon og endringer i resultater, lederskap og endringer på og utenfor banen. De kom på åttende plass i Premier League i 2010–11 under manager Mark Hughes og ble kvalifisert til Europa League via en fair-play plass. Hughes trakk seg sommeren 2011 og Martin Jol overtok. Laget kom til gruppespillet i Europa League i 2011–12, men kom på tredje plass i gruppa og kom ikke videre til sluttspillet. Dimitar Berbatov ble kjøpt fra Manchester United sommeren 2012 og var en stor suksess første sesongen, men ble solgt til Monaco i januar 2014 etter mye kritikk for manglende innsats på banen og fem mål på 19 kamper. Laget kom på nittende plass og rykket ned igjen. Mellom 2014 og 2018 spilte laget i Championship før de klarte å rykke opp igjen via Play-off i 2018. I januar 2018 lånte klubben Aleksandar Mitrović fra Newcastle ut sesongen. Han ble kjøpt sommeren 2018 og har vært lagets toppscorer de fleste sesongene han var i klubben. Laget rykket opp og ned de neste årene uten å klare å etablere seg i den øverste divisjonen og avsluttet tiåret med å rykke ned fra Premier League i 2020–21 etter bare fem seire i løpet av sesongen.

Fulham spiller sine hjemmekamper på Craven Cottage, men benyttet banen til Queens Park Rangers, Loftus Road, i sesongene 2002/2003 og 2003/2004.

 

• Vinner av 1. divisjon (gamle 2. divisjon): 2000/01.
• Vinner av 2. divisjon: 1948/49.
• Vinner av 2. divisjon (gamle 3. divisjon): 1998/99.
• Vinner av 3 divisjon (sør): 1931/32.
• Finalist i FA-cupen: 1975.
• Finalist i Europaligaen: 2010.

Det har vært flere norske spillere på Fulham hvor Brede Hangeland har flest kamper. Både han og Stefan Johansen var kaptein på laget.

Fra 1879 til 2005 har Fulham hatt 10 engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 107 kamper, og scoret 18 mål. I 106 av kampene har spilleren fra Fulham vært med fra start, og i 22 kamper har det engelske landslaget hatt en kaptein som representerte Fulham på klubbnivå.

Oppdatert 14. september 2024. ^[8]

Nr. Posisjon Spiller 1   K Bernd Leno 2   F Kenny Tete 3   F Calvin Bassey 5   F Joachim Andersen 6   MB Harrison Reed 7   A Raúl Jiménez 8   A Harry Wilson 9   A Rodrigo Muniz 10   MB Tom Cairney   11   A Adama Traoré 12   A Carlos Vinícius 15   F Jorge Cuenca

Nr. Posisjon Spiller 16   MB Sander Berge 17   A Alex Iwobi 18   MB Andreas Pereira 19   A Reiss Nelson (på lån fra Arsenal) 20   MB Saša Lukić 21   F Timothy Castagne 23   K Steven Benda 30   F Ryan Sessegnon 31   F Issa Diop 32   MB Emile Smith Rowe 33   F Antonee Robinson

Nr. Posisjon Spiller 38   MB Luke Harris (hos Birmingham til 13. juni 2025)   K Luca Ashby-Hammond (hos Gillingham til 13. juni 2025)   F Devan Tanton (hos Chesterfield til 13. juni 2025)   F Harvey Araujo (hos Chesterfield til 13. juni 2025)

Nr. Posisjon Spiller   MB Matt Dibley-Dias (hos Northampton til 13. juni 2025)   A Olly Sanderson (hos Bradford til 13. juni 2025)   A Tom Olyott (hos Walton & Hersham til 13. juni 2025)

• (en) Offisielt nettsted  
• (en) Fulham FC – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• BBC sin side for artikler om Fulham FC
• FFC Norway, hjemmeside for norske fans