Forlovelse
En forlovelse (gammel form: trolovelse) inngås av et par for å kunngjøre for slekt og venner at man har til hensikt å gifte seg i nær fremtid, normalt innenfor ett års tid. Et forlovelsesløfte var tidligere ansett for bindende nok til at det ved brudd i enkelte tilfeller kunne utløse erstatningsplikt. I mange land tar paret på seg ringer, eller hun mottar en forlovelsesring som gjerne er utsmykket med en diamant eller flere. I Norge har ofte paret brukt de samme ringene som senere blir kalt gifteringer allerede fra forlovelsen av.
I Forvaltningsloven fra 1967 paragraf 6 nevnes forlovelse som en inhabilitetsgrunn i forvaltningssaker.[1]
Under gitte forutsetninger kan det kreves gaver som er gitt til det forlovede paret tilbake. Gavene må da være gitt med tanke på et livslangt samliv. Og gavene må være av en viss verdi. Blir forlovelsen brutt 20 år etter at man ga gaven, blir den neppe returnert. Ved et brudd etter bare 3-4 måneder, kan det være muligheter.
Det vi i dag regner for ikke-formalisert samboerskap, ble ofte på folkemunne kalt «bukseforlovelse».
Forlovelsesring
redigerGeistligheten i Norden stilte seg positiv til skikken med forlovelsesring, men befolkningen var lite tilbøyelig til å la en ring avløse festegavene, som hadde større praktisk verdi. En ring var i Norden heller ikke noe vedtatt troskapstegn mellom mann og kvinne. Det gikk tregt med å etablere skikken, men kort før reformasjonen ser den ut til å være godtatt i de øvre lag av befolkningen. Teologen Christiern Pedersen skrev om forlovelsesringen: «Han skal være af Guld, være trind, at han haver ingen Ende, og sættes paa den fjerde Finger, thi vise Mestere og Læger skrive, at der ganger en Aare fra Hjertet og til den fjerde Finger.»
Biskop Peder Palladius skrev: «Her skal man agte, om det er Herrefolk, som bruge Trolovelsesring; da skal Præsten tage Ringen af Brudgommen og sætte hannem paa Brudens Finger, før han beder dennem give hverandre deres Hænder.»
I Danmark og Norge var det presten som satte ringen på brudens finger. I Sverige var det derimot brudgommen, som etter at presten hadde velsignet ringen, selv satte den på bruden med følgende ord: «Jeg N. N. tar deg N. N. nå til min ektehustru, til å elske deg i nød og lyst, og til et sikkert tegn gir jeg deg denne ring.» Bruden svarte: «Jeg N. N. tar deg N. N. nå til min ektebonde, til å elske deg i nød og lyst, og til et sikkert tegn tar jeg av deg denne ring.» Deretter satte brudgommen ringen først på brudens pekefinger, så på langfingeren og endelig på ringfingeren hennes, idet han sa: «I navnet Faderens, Sønnens og Den hellige ånds.» I 1693 ble det befalt at det skulle være presten og ikke brudgommen som sa treenighetens navn.
Kirkefedrene sa seg enige i at forlovelsesringen burde sitte på venstre hånd, ut fra en forestilling om at det går en blodåre direkte til hjertet fra venstre ringfinger. Men dette kom i strid med at ringen som troskapstegn burde sitte på den hånden, man avgir troskapsløftet med, nemlig høyre. Iblant har romerkirken uttalt seg til fordel for venstre hånd uten at man kom til enighet. På det 4. kirkemøtet i Milano i 1576 ble det imidlertid påbudt å anbringe ringen på venstre hånd, men i kirkeritualet for Bordeaux av 1596 fikk befolkningen igjennom at forlovelsesringen skal bæres på høyre hånd.
Ved reformasjonen besluttet man i Danmark å ha forlovelsesringen på høyre hånd. I Sverige ble det i 1614 offentlig påbudt å gå med forlovelsesringen på venstre hånd.[2]
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ «Etter § 6 første ledd (c) er den inhabil som er forlovet med en part i saken. Bestemmelsen tar direkte bare sikte på mer tradisjonelle forlovelser. Har de utvekslet ringer eller kunngjort forlovelse i avisen, vil det i hvert fall være klart nok.» Fra: https://www.nav.no/rettskildene/Rundskriv/Forvaltningsloven+-+Saksbehandlingsrundskriv+-+Kapittel+II.+Om+ugildhet.169420.cms Arkivert 18. februar 2015 hos Wayback Machine.
- ^ https://runeberg.org/salmonsen/2/8/0508.html