Forbundsfellekrigen

Romersk seier i samnitterkrigene førte til romersk dominans over Den italienske halvøy, hovedsakelig fra elven Po og sørover til byene i Magna Graecia, det greske området i sørlige Italia, inkludert Sicilia. Denne dominansen ble uttrykt i et kollektiv allianser mellom Roma og byene og samfunnene i Italia på mer eller mindre fordelaktige betingelser avhengig om det gitte byten hadde frivillig alliert seg med Roma eller blitt beseiret i krig. Disse byene var i teorien uavhengige, men i praksis hadde Roma retten til kreve tributt fra dem i form av penger eller et bestemt antall soldater: ved 100-tallet f.Kr. bidro de italienske allierte mellom en halv og to-tredjedeler av soldatene i de romerske hærene. Roma hadde også full kontroll over de alliertes utenrikspolitikk, inkludert deres samhandling hverandre. Bortsett fra den andre punerkrig (krigen mot Kartago), hvor Hannibal hadde en del begrenset suksess med å vende en del italienske samfunn mot Roma, var de italienske samfunn stort sett tilfreds med å forbli klientstater av Roma i bytte med lokalt selvstyre.

Romernes politikk med fordeling av landområder førte til stor ulikhet mellom landeiere og rikdom.^[2] Det førte til at «italiske folk havnet litt for litt stadig mer i fattigdom og knapphet i økende antall uten noe håp om bedring.»^[3]

I 123 f.Kr. ble Gaius Gracchus folketribun. Hans bror Tiberius Gracchus hadde forsøkt å hjelpe romerske borgere som ikke eide jord, men Gaius forsøkte også å støtte ikke-romerske borgere i Italia, noe som også ville gi fordeler til Roma ved at det ville gi tilgang på mannskap til den romerske hæren. Han foreslo endring i statusen for latinske allierte ved å gi dem full romersk statsborgerskap. Forslaget feilet, og i 121 f.Kr. ble han myrdet, men saken døde ikke med ham.^[4] De allierte måtte gi soldater til den romerske hæren, ble i økende grad stadig mer misfornøyde med manglende rettigheter og representasjon i Roma.^[1]

En rekke anstrengelser for å bedre situasjonen for de allierte ble ledet av den romerske politikeren Marcus Livius Drusus i 91 f.Kr. Hans reformer ville ha gitt romerske allierte romersk borgerskap, og en medvirkning i den eksterne politikken til den romerske republikken. Reaksjonen til den romerske senatoreliten var å avvise Drusus' forslag og deretter myrde ham. Dette opprørte de allierte bystatene som erklærte uavhengighet. Forbundsfellekrigen var et faktum i 91 f.Kr. Allierte over hele sentrale og sørlige Italia fra Firmum i nord til Grumentum (ved dagens Grumento Nova) i sør grep til våpen mot Roma. I henhold til den nær samtidige historikeren Marcus Velleius Paterculus (død 31 f.Kr.), og som selv hadde forfedre som kjempet i krigen, ble rundt 300 000 menn drept i den tre år lange krigen. Antallet er antagelig en overdrivelse, men krigen var helt klart skjebnesvanger.^[1]

Forbundsfellekrigen brøt ut i 91 f.Kr., samme år som mordet på Drusus. Latinerne som helhet forble i stor grad lojale til Roma, med unntak av Venusia (i dagens provins Potenza). De opprørske allierte planla ikke bare en formell adskillelse fra Roma, men også opprettelsen av deres egen uavhengige føderasjon kalt for Italia med deres egen hovedstad i Corfinium (dagens Abruzzo) som ble omdøpt til Italica. De etablerte deres eget senat på 500 senatorer. Blykuler for å bli slynget mot fienden fikk inskripsjoner med navnene på deres magistrater og ordet Itali, italienere, noe som antyder at deres soldater åpenbart så på seg selv som en felles enhet.^[1] For å betale sine soldater ble det opprettet egen mynt som også ble benyttet som propaganda mot Roma. Myntene viste åtte krigere som sverget en ed, antagelig representerte Marsi, Picentines, Paeligni, Marrucini, Vestini, Frentani, Samnites og Hirpini.^[5] Teksten på myntene var både på latin og oskisk, språket som var felles over hele Italia (oskisk: Víteliú). Også oskisk var et signal om stå uavhengig av Roma.^[1] Særskilt dramatisk var at opprørerne trakk en symbolsk tilknytning mellom det italiske ordet for kalv (latin: vitulus) og navnet på Den italienske halvøya, ved at en avbildning på myntene viste en okse som spiddet en (romersk) ulv med et av sine horn.^[6]

Den romerske strategien fokuserte på å overleve de første kampene samtidig som Roma forsøkte å beholde lojaliteten til de gjenværende allierte italienske samfunnene, og deretter møte trusselen fra opprørstyrkene med soldater fra provinsene og fra klientstater. Til tross for flere nederlag og tap, greide romerne å unngå totalt nederlag og fortsatte krigen. Ved 88 f.Kr. var krigen i stor grad over, unntatt for samnittene, Romas gamle rivaler, som fortsatte. Det er sannsynlig at krigen ville ha fortsatt om ikke Roma gikk med på innrømmelser til sine allierte.

Roma vant krigen og innrømmet det som tidligere hadde vært en umulighet for dem. De tilbød først romersk borgerskap til alle de italienske samfunn som ikke hadde gjort opprør, men i 88 og 87 f.Kr. også til menn i alle samfunn sør for elven Po. Ved år 70 f.Kr. preget Roma en mynt som viste Roma og Italia som tok hverandre i hendene. Begge sider var skjønt enige om at konflikten utelukkende besto over spørsmålet om romersk borgerskap, som sjenerøst var blitt innviglet av Roma.^[6] Den økte geografisk spredningen av romersk borgerskap som et resultat av krigen, først de lojale og deretter til opprørerne, innebar enorm økning av romerske borgere. Folketelling på midten av andre århundre f.Kr. har nedtegnet et antall av voksne menn til et tall mellom 313 000 og 337 000, et antall som antagelig må økes med 20 prosent for de som tjenestegjorde oversjøisk og underregistrering. De mest pålitelige tall for kort etter forbundfellekrigen er 910 000, som antagelig også må økes med 20 prosent. Resultatet var en tredobling av antallet romerske borgere.^[7]

Et annet resultat var en kulturell og språklig enhet av Italia. Oskisk og andre italiske språk døde ut til fordel for latin. Den italienske halvøy ble en romersk stat.