Festspillene i Salzburg

Musikkfestivaler hadde blitt holdt i Salzburg med ujevne mellomrom siden 1877 i regi av Internationale Stiftung Mozarteum, men de ble avviklet i 1910. Selv om en festival var planlagt i 1914, ble den avlyst ved utbruddet av første verdenskrig. I 1917 dannet Friedrich Gehmacher og Heinrich Damisch en organisasjon kjent som Salzburger Festspielhaus-Gemeinde for å etablere en årlig festival for musikk og drama, med særlig vekt på Mozarts verker.^[4] Ved slutten av krigen i 1918 kjempet fem menn festivalens gjenopplivning, disse anses som festivalens grunnleggere:^[5] poeten og dramatikeren Hugo von Hofmannsthal, komponisten Richard Strauss, scenedesigneren Alfred Roller, dirigenten Franz Schalk, og regissøren Max Reinhardt, den gang intendant ved Deutsches Theater i Berlin, som hadde produsert den første forestillingen av Hofmannsthals skuespill Jedermann ved Berlin Zirkus Schumann arena i 1911.

Ifølge Hofmannsthals politiske skrifter skulle Salzburg-festivalen, som et motstykke til det prøyssiske, nordtyske og kompromissløse verdensbildet, understreke de århundregamle Habsburg-prinsippene om «lev og la leve» med hensyn til etniske grupper, folkeslag, minoriteter, religioner, kulturer og språk.^[6][7][8] Salzburg-festivalen ble offisielt innviet den 22. august 1920 med Reinhardts fremføring av Hofmannsthals Jedermann på trappene til Salzburg-katedralen, med Alexander Moissi i hovedrollen. Oppførelser av Jedermann er blitt en tradisjon, og stykket spilles nå alltid på Domkirkeplassen; siden 1921 har den blitt akkompagnert av flere fremføringer av kammermusikk og orkesterverk. Den første operaproduksjonen kom i 1922, med Mozarts Don Giovanni dirigert av Richard Strauss. Sangerne ble hovedsakelig hentet fra Wiener Staatsoper, inkludert Richard Tauber i rollen som Don Ottavio.

•  
  Hugo von Hofmannsthal, portrett av Karl Bauer (1916)
•  
  Richard Strauss (1922)
•  
  Max Reinhardt (1911)

Den første festsalen ble oppført i 1925 ved de tidligere erkebiskopenes hestestaller ved den nordlige foten av Mönchsberg-fjellet, basert på planer av Clemens Holzmeister; den åpnet med Gozzis Turandot dramatisert av Karl Vollmöller. På den tiden hadde festivalen allerede utviklet et storstilt program inkludert direktesendinger fra det østerrikske radionettverket RAVAG (Radio Verkehrs AG). Året etter ble det tidligere rideakademiet Felsenreitschule, hugget inn i fjellveggen i Mönchsberg, omgjort til et teater, innviet med en forestilling av Il servitore di due padroni (En tjener for to herrer) av Carlo Goldoni. I det 21. århundre ble den originale festivalsalen, kun egnet for konserter, rekonstruert som et tredje sted for fullt iscenesatte opera- og konsertforestillinger og gjenåpnet i 2006 som Haus für Mozart (hus for Mozart).

I løpet av årene fra 1934 til 1937 dirigerte berømte dirigenter som Arturo Toscanini og Bruno Walter mange forestillinger. I 1936 inneholdt festivalen en forestilling av von Trapp-familien, hvis historie senere ble dramatisert som musikalen og filmen The Sound of Music (med en scene der Trapp-familien synger i Felsenreitschule, men unøyaktig satt til 1938). I 1937 fremførte Boyd Neel og hans orkester premieren av Benjamin Brittens Variations on a Theme of Frank Bridge ved festivalen.^[9]

Festivalens popularitet led stort på grunn av Anschluss, annekteringen av Østerrike av Nazi-Tyskland i 1938. Toscanini trakk seg i protest, artister av jødisk avstamning som Reinhardt og Georg Solti måtte emigrere, og Jedermann, sist fremført av Attila Hörbiger, måtte droppes. Ikke desto mindre forble festivalen i drift frem til 1944, da den ble kansellert etter ordre fra riksminister Joseph Goebbels som reaksjon på 20. juli-attentatet. På slutten av andre verdenskrig gjenåpnet Salzburg-festivalen sommeren 1945 umiddelbart etter den allierte seieren i Europa.

 

Etterkrigsfestivalen gjenvant sakte sin fremtredende plass som en sommeroperafestival, spesielt for verk av Mozart, med dirigent Herbert von Karajan som kunstnerisk leder fra 1956. I 1960 åpnet operahuset Großes Festspielhaus (det store festspillhuset) dørene. Ettersom denne sommerfestivalen fikk berømmelse og status som et sted for opera, drama og klassiske konserter, konsentrerte dens musikalske repertoar seg om Mozart og Strauss, men andre verk, som Verdis Falstaff og Beethovens Fidelio, ble også fremført. Karajan initierte også påskefestivalen i Salzburg i 1967, som forble knyttet til Berlinfilharmoniens musikksjef etter hans periode.^[3]

Ved Karajans død i 1989 ble festivalen drastisk modernisert og utvidet av regissør Gerard Mortier, som ble etterfulgt av Peter Ruzicka i 2001.

På grunn av covid-19-pandemien ble Salzburg-festivalen i 2020 forkortet og modifisert.^[10]

Salzburg-festivalen rapporterte i 2017 billettsalgsinntekter på rundt 27 millioner euro, og skaper direkte og indirekte verdier til summen av 183 millioner euro i Salzburg hvert år. Festivalen sikrer dermed sysselsetting i Salzburg (inkludert helårsansatte og årsverk-justerte sesongarbeidere ved festivalen) på 2800 heltidsjobber (Østerrike: 3400). Gjennom sin effekt i andre sektorer, sørger festivalen for inntekter til offentlig sektor på ca. 77 millioner euro i skatter og avgifter.^[11][12]

•  
  Scenen i Felsenreitschule.
•  
  Domplatz med Jedermann-tribunen.
•  
  Mozarteum.
•  
  Großer Saal i Mozarteum.
•  
  Portal ved Großes Festspielhaus.
•  
  Großes Festspielhaus: hovedscenen.
•  
  Karl-Böhm-Saal, Haus für Mozart.

• Stephen Gallup: Die Geschichte der Salzburger Festspiele. Orac, Wien 1989, ISBN 3-7015-0164-5.
• Robert Hoffmann (Hg.): Festspiele in Salzburg. Quellen und Materialien zur Gründungsgeschichte. Band 1: 1913-1920, Böhlau Verlag, Wien, Köln, Weimar 2020, ISBN 978-3-205-21031-3
• Robert Kriechbaumer (Hrsg.): Die Salzburger Festspiele 1945–1960. Jung+Jung, Salzburg 2007, ISBN 978-3-902497-30-7.
• Robert Kriechbaumer (Hrsg.): Die Salzburger Festspiele 1960–1989 – Die Ära Karajan. Jung+Jung, Salzburg 2009, ISBN 978-3-902497-32-1.
• Robert Kriechbaumer (Hrsg.): Die Salzburger Festspiele 1990–2001 – Die Ära Mortier/Landesmann. Jung+Jung, Salzburg 2011, ISBN 978-3-902497-33-8.
• Salzburger Festspiele: Das große Welttheater – 90 Jahre Salzburger Festspiele. Eigenverlag, Salzburg 2010, OCLC 845844257.
• Harald Waitzbauer: Festlicher Sommer. Das gesellschaftliche Ambiente der Salzburger Festspiele von 1920 bis zur Gegenwart. Schriftenreihe des Salzburger Landespressebüros, Salzburg 1997.

• (en) Offisielt nettsted  
• (en) Salzburger Festspiele – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Ausführliche Geschichte der Salzburger Festspiele, festspillenes historie