Egon Krenz

Krenz ble født i Kolberg (nå Kołobrzeg) i Pommern, som sønn av en skredder. Hans familie ble fordrevet i 1944 og fant senere en ny tilværelse i Damgarten.

I 1953 ble han medlem av den kommunistiske ungdomsorgasnisasjonen Freie Deutsche Jugend (FDJ). Han gikk i lære som metallarbeider. Mellom 1953 og 1957 utdannet han seg til lærer ved lærerhøyskolen i Putbus på Rügen. I 1955 ble han medlem av Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), det statsbærende partiet i DDR. Han tjenestegjorde i Nationale Volksarmee fra 1957 til 1959 og ble samtidig engasjert i politisk arbeid for SED.

 

Fra slutten av 1950-tallet frem til 1989 var Krenz aktiv i en rekke funksjoner for kommunistregimet.

I 1961 ble han sekretær for sentralrådet i Freie Deutsche Jugend og ansvarlig for organisasjonens virksomhet på universiteter og høyskoler.

Mellom 1964 og 1967 studerte Krenz ved det sovjetiske kommunistpartiets partiskole i Moskva, der han fikk tittelen «diplom-samfunnsviter». Mellom 1967 og 1974 var han ansvarlig for agitasjon og propaganda for FDJs sentralråd. Samtidig var han leder for Pionierorganisation Ernst Thälmann fra 1971 til 1974.

Han var medlem av Folkekammeret, DDRs ikke demokratisk valgte parlament, fra 1971 til 1990 og medlem av Folkekammerets presidium fra 1971 til 1981.

Fra 1973 var Krenz medlem av sentralkomitéen i SED. Mellom 1974 og 1983 var han førstesekretær, dvs. leder, for FDJs sentralråd og hadde dermed den høyeste posisjonen i DDRs eneste tillatte ungdomsorganisasjon.

Mellom 1981 og 1984 var Krenz medlem av statsrådet i DDR. I 1983 ble han medlem av politbyrået og sekretær for SEDs sentralkomité.

I 1984 ble han stedfortreder for statsrådsformannen og dermed DDRs nest mektigste mann etter Erich Honecker.

Krenz besøkte Vest-Tyskland for første gang i juni 1989, etter invitasjon fra Oskar Lafontaine. De vesttyske sosialdemokratene fikk imidlertid ikke noe godt inntrykk av ham. SPDs sjefsinnpisker i Forbundsdagen, Brigitte Schulte, som ledsaget ham under besøket, beskrev Krenz som «fullstendig usympatisk». Krenz snakket innsiktsfullt om gourmetmat, dyre viner og maktens privilegier. «Han virket på meg som en gjennomført apparatsjik, et sant barn av systemet, omgitt av de mest oljeglatte rådgivere, den typen personer som vil gjøre hva som helst. Jeg var fullstendig sjokkert», uttalte Schulte samme høst. Krenz fremstod for henne ikke som en mulig reformator, men som en kynisk politiker som hovedsakelig var interessert i sin egen karriere.^[5]

 

I 1989 var Krenz leder for den sentrale valgkommisjonen i DDR og hovedansvarlig for den omfattende forfalskningen av valgresultatet under kommunevalget. Om demontrasjonene på Den himmelske freds plass i Beijing samme år sa Krenz at «myndighetene har gjort noe for å gjenopprette ro og orden». Han gjentok også senere i klare ordelag sin støtte til de kinesiske myndighetenes handlemåte.

Da Erich Honecker ble presset til å gå av etter landsomfattende demonstrasjoner mot regimet ble Krenz 18. oktober utnevnt til ny generalsekretær i SED.

Til tross for mange protester ble han av Folkekammeret 24. oktober valgt til formann for statsrådet og det nasjonale forsvarsrådet, dvs. statsoverhode og sjef for militæret. For andre gang i Folkekammerets historie var en avstemning ikke enstemmig (første gang var en avstemning om abortlovgivning); 26 stemte mot og 26 avstod.

Selv om Krenz lovet reformer, økte motstanden mot regimet. Krenz bestemte at grensen mot Tsjekkoslovakia, som hadde blitt stengt for å hindre DDR-innbyggere i å flykte til Vest-Tyskland, skulle gjenåpnes, og politbyrået vedtok å innføre nye reisebestemmelser. Disse reformene var imidlertid utilstrekkelige for å stanse protestene.

9. november falt Berlinmuren etter en pressekonferanse om nye reisebestemmelser holdt av politbyråmedlem Günter Schabowski. Murens plutselige og dramatiske fall ledet til SED-regimets politiske kollaps.

18. november utnevnte Krenz en ny regjering. Men tidlig i desember gikk hele SEDs sentralkomité og politbyrå av, og en arbeidsgruppe overtok ansvaret for å lede partiet. De såkalte blokkpartiene annonserte at de forlot den såkalte «demokratiske blokken», dvs. den SED-ledede alliansen av partier og organisasjoner.

7. desember 1989 gikk Krenz av som DDRs siste statsoverhode. I januar 1990 la han ned sitt mandat i Folkekammeret, og i et forsøk på å distansere seg fra fortiden ekskluderte SEDs etterfølger SED-PDS ham fra partiet.

 

Etter 1991 var Egon Krenz vitne i flere rettssaker mot representanter for DDR-regimet.

Etterforskning av Krenz for hans rolle i drapene på flyktninger ved muren og deltagelse i forfalskning av valgresultater ble innledet i 1993. Han ble formelt tiltalt av statsadvokaten i Berlin samme år. Tiltalen for valgforfalskning ble senere frafalt.

I august 1997 ble han dømt for fire drap til fengsel i seks og et halvt år. Siden han anket dommen ble han imidlertid løslatt fra fengsel i påvente av ankebehandlingen. I 1999 bekreftet tysk høyesterett dommen. Krenz betegnet det som «seiersjustis»^[6] og «kald krig i rettssalen». 11. januar 2000 avviste forfatningsdomstolen en forfatningsklage fra Krenz, og 13. januar påbegynte han soningen i Berlin-Spandau. Han ble løslatt før tiden etter nærmere fire års soning julen 2003. Etter løslatelsen slo han seg stille ned i Dierhagen i Mecklenburg.

Krenz har i motsetning til mange andre tidligere partifunksjonærer i DDR, slik som de tidligere politbyråmedlemmene Günter Schabowski og Günther Kleiber, uttalt at han ikke har endret politisk oppfatning, og han har ved flere anledninger omtalt den tyske gjenforeningen som «Anschluss».^[7][8]

• (en) Egon Krenz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Egon Krenz på Internet Movie Database  
• (fr) Egon Krenz på Allociné  
• (en) Egon Krenz på AllMovie  
• (en) Egon Krenz hos The Movie Database  
• (no) Friheten: «Egon Krenz endelig løslatt»