Danmark-Norge

De to skandinaviske kongerikene var på ulikt vis forent mellom 1380 og 1814, hvilket gjorde at unionen mellom Danmark og Norge ytre sett bestod over en periode på 434 år. Forfatningsmessig var det imidlertid en mangeartet epoke med hensyn til styresett og Norges formelle og reelle posisjon i riksfellesskapet med partneren Danmark.

Ved Håkon VI Magnusson død i 1380 regnes det som slutten på det gammelnorske kongedømmet, som hadde regjert Norge mer eller mindre uavbrutt siden borgerkrigstiden. Håkon var gift med Margrete, datter av Valdemar Atterdag, som var konge av Danmark. Deres eneste barn, Olav (1370-87), ble valgt til dansk konge i 1376, og han arvet Norge etter faren i 1380. Olav var i navnet den første unionskongen og innledet derved en personalunion mellom Norge og Danmark, som skulle vare i 434 år. Olav var imidlertid umyndig regent og det var i virkeligheten hans mor, Margrethe I, som i spissen av formynderrådet regjerte de to rikene.

Den meget ambisiøse dronning Margrete maktet i 1397 å samle de tre nordiske rikene under en felles regent, først seg selv og senere i praksis den danske kongen. Sveriges deltagelse i unionen var preget av mange stridigheter og gjentatte opprør mot danskekongen, mens Norge på den annen side var en mer stabil partner for Danmark i unionen. Sverige gikk etter flere forsøk på bryte ut, og brøt til slutt ut av Kalmarunionen i 1523, og skulle siden bli arvefienden til Tvillingrigerne Danmark-Norge.

Etter et mislykket forsøk på å fornye unionen mellom alle tre rikene i 1450 ble en bilateral unionsavtale, den senere omtalte Bergenstraktaten, inngått mellom Norge og Danmark samme år, og den første valgte konge var Christiern I. Ifølge unionsavtalen skulle rikene være likestilte og selvstyrte. Det siste betød at det norske riksrådet fortsatte sitt virke med å styre landet, slik at Norge beholdt en stor grad av selvstendighet. I ettertiden var de fleste (danske) unionskongene lite opptatt av norske anliggender, så Norge ble etter hvert den svake og avhengige part i unionen - og fra 1660 redusert til en provins under Danmark.

Noe som kompliserte statsanliggender ytterligere, var at Danmark-Norge også var i personalunion med hertugdømmene Slesvig (tysk Schleswig) (som dansk len) og Holsten (tysk Holstein) (som tysk len), og de tre hovedområdene ble kalt henholdsvis de «kongelige» delene (Danmark-Norge) og den «hertuglige» delen (Slesvig-Holstein), og kan derfor beskrives som en trippel-personalunion bestående av dansker, nordmenn og tyskere (slesvig-holstenere), foruten islendinger, færinger og grønlendere (samt orknøyinger og shetlendinger til 1468-9)

Hendelser i tilknytning til reformasjonen skulle bety en dramatisk endring for Norges stilling innenfor unionen. I 1536 ble det norske riksrådet avskaffet under Christian III, som måtte love den danske adelen at Norge skulle opphøre å fungere som eget rike og i stedet bli en dansk provins.^[4] Således ble det norske riksstyret med et pennestrøk opphevet og underlagt det danske riksrådet. Denne prosessen ble styrket av reformasjonen, selv om Norge besto som en separat enhet innenfor det tette unionsriket, med egne lover og enkelte separate institusjoner.^[klargjør] Norge ble klart tydeligere en underordnet part i unionen og kongene utviste stort sett liten interesse for den nordlige riksdelen Norge. Et unntak var imidlertid Christian IVs sjøreise til Finnmark i 1599, som ble avgjørende for å stagge svenske pretensjoner om en arktisk kyst for sitt rike. Uten denne ekspedisjonen er det trolig at Norge ville hatt sin nordgrense ved Lyngenfjorden.^[5]

Frederik III innførte eneveldet ved et statskupp^[6] i 1660, og en ny administrasjon som skulle gjelde hele den såkalte Helstaten. Ved dette ble Norge og dets besittelser underlagt Danmark som ordinære provinser, og alt styre foregikk fra København.

Christian V innførte også et nytt lovverk i 1687; Norge og Danmark fikk da hver sin lov, Norske Lov og Danske Lov (andre kongelige besittelser (dvs. bortsett fra hertugdømmene) var underlagt enten Norske Lov eller Danske Lov). Inntil denne tid hadde Magnus Lagabøtes landslov vært gjeldende grunnlov i Norge. Gjennom hele unionstiden titulerte kongene seg «konge av Danmark og Norge».

Utad ble helstaten ofte oppfattet som dansk,^{[av hvem?]} og begrepet «Kongeriket Danmark» bruktes derfor upresist for hele området den oldenburgske kongen hersket over. Dette inkluderte de «kongelige» delene av hans besittelser, Danmark og Norge, men ekskluderte den «hertuglige» delen i Slesvig-Holstein.

 

Unionen Danmark-Norge vedvarte til Frederik VI ved Kielerfreden i 1814 måtte gi avkall på den delen av sitt rike som omfattet det historiske kongeriket Norge, i realiteten provinsen Norge, ettersom han var på den tapende siden under Napoleonskrigene. Det vi kan kalle Fastlands-Norge ble ved denne freden avstått til Sverige, mens danskekongen på kløktig vis klarte å beholde de gjenværende norske skattlandene i Vesterhavet, det vil si Grønland, Island og Færøyene.

I en protokoll fra Kielfreden ble det også enighet om at Laurvig Grevskab skulle forbli den danske kronens eiendom, også etter Sveriges maktovertakelse. Det som i dag er Larvik, Sandefjord og Tjøme ble dermed ikke med i unionen med Sverige slik som resten av Fastlands-Norge med det første, men fortsatte å være en del av Danmark. Som følge av dette kunne man lese i lokalavisene at det var særlig uro i det lokale næringslivet, da det ble en maktkamp om hvem som skulle eie og drive hjørnesteinsbedrifter i grevskapet. I 1817, etter tre år med dansk uro, fulgte grevskapet til slutt resten av Norge inn i unionen med Sverige. Det skjedde ved at fire lokale kjøpmenn i Larvik gikk sammen og kjøpte grevskapet fra Danmark.^[7]

Kielerfreden utgjorde slutten på et dansk-norsk riksfellesskap som hadde vedvart i 434 år, og som har satt varige kulturelle og språklige spor i Norge.

Unionen mellom Danmark og Norge bestod gjennom ulike perioder fra 1380 til 1814, altså 434 år. Dette gav i ettertiden grobunn for begrepet 400-årsnatten, som stammer fra Henrik Ibsens Peer Gynt: mens Peer oppholder seg i dårekisten i Kairo uttaler Huhu, «en Maalstræver fra Malebarkysten»: «Firehundredaarig Natten/ruged over Abekatten».^[8]

Det er omstridt om hvorvidt foreningstiden med Danmark stod for en ren utbytting av Norge til fordel for den sterkere partneren Danmark.^[9] Enkelte historikere omtaler Norge som en dansk koloni, og det er et faktum at unionen med Danmark medførte at store verdier i form av tømmer, jern, kobber og sølv ble brakt fra riksdelen Norge til Danmark, og bidro bl.a. til å finansiere de mange krigene mot arvefienden Sverige. Denne råvareeksporten fra Norge ble til en viss grad balansert av kornimport fra Danmark, hvilket brødfødte den norske befolkning spesielt i hjemlige uår.

På den annen side er det en vanlig oppfatning at om Norge hadde blitt et selvstendig rike, gjerne ved Kalmarunionens oppløsning 1523, så hadde det vært et tidsspørsmål før Norge hadde blitt underlagt det etter hvert sterkere og ekspansive Sverige i løpet av 16- eller 1700-tallet.^[10] For å forstå hvilken skjebne Norge antakelig hadde lidt,^{[trenger referanse]} så kan man se til følgene for de av svenskene erobrede landskapene Jemtland, Herjedalen og Båhuslen, samt Skåneland tatt fra Danmark led: innlemmelse i Sverige og så intens svenskifisering. Spesielt i Skåne ble dette gjennomført særdeles brutalt, svenskekongen vurderte sågar å omplassere hele befolkningen til Baltikum. Det er således en rimelig antakelse at Norge, om det ikke hadde vært for foreningstiden med Danmark, ikke hadde vært et selvstendig land, men vært hvilken som helst landsdel i Sverige.

I stedet maktet unionen Danmark-Norge i hovedsak å holde begge unionsdelene utenfor Sveriges grep. Dette muliggjorde at en danske provinsen Norge etter Riksforsamlingen i 1814 ble et relativt selvstendig kongerike i personalunionen med Sverige,^[11][2] noe som under hundre år senere la grunnlaget for et helt selvstendig Norge i 1905. En annen viktig del av arven fra foreningstiden med Danmark er at det norske skriftspråket bokmål er basert på dansk skriftspråk. Denne situasjonen danner grunnlaget for den norske språkstriden som kom i kjølvannet av oppbruddet av unionen med Danmark.

Den lange unionstiden innebar store endringer i hvilke områder som inngikk i unionskongenes riker, og ble etter hvert preget av unionens tap av de østlige landsdeler til Sverige.

 

Norge brakte med seg inn i Kalmarunionen de fleste besittelser fra Norgesveldet som hadde bestått uendret siden 1266, og omfattet i tillegg til det som i dag er Norge, de følgende landskapene Båhuslen, Jemtland, Herjedalen og finnebygdene Idre og Særna, samt såkalte skattland i Vesterhavet: Island, Grønland, Shetlandsøyene, Orknøyene og Færøyene.

 

Danmark på sin side hadde gjennomlevd en tidsepoke hvor store deler av landet var pantsatt, men i årene 1340-65 var Valdemar Atterdag (1321-75) i stand til å innløse pantene og samle det som tilsvarer dagens Danmark, og de neste årene erobret han tilbake Skåne, Halland og Blekinge fra den svenske kongen Magnus Eriksson. I tillegg også besittelsene i Slesvig-Holstein, samt Øland og Gotland, men disse områdene gikk igjen tapt mot slutten av hans regjeringstid.

 

Under Kalmarunionen 1397-1523 ble hele Norden underlagt unionskongenes herredømme, og hverken før eller siden har et større territorium i Norden vært samlet under samme konge (eller dronning), men alle tre landene var selvstendige riker. Christiern I arvet i 1460 Slesvig-Holstein og ble henholdsvis greve og hertug over disse områdene, som også bestod som uavhengige enheter inntil 1864, da prøysserne påførte danskene et nådeløst nederlag i den annen slesvigske krig og de sydlige riksdelene gikk tapt.

De første dansk-norske besittelsene som gikk tapt, var imidlertid Orknøyene og Shetland, som ble pantsatt av Christiern I i 1468-9 som medgift da hans datter prinsesse Margrete ble bortgiftet til Jakob III av Skottland. Dette pantet ble senere aldri innfridd til tross for iherdige forsøk på innløsning. Sverige brøt ut av unionen i 1523, mens Danmark-Norge beholdt alle besittelser fra før Kalmarunionen. Gjennom utallige kriger de neste par hundrede årene skulle dette endre seg ved at Sverige styrket sin territorielle posisjon på bekostning av Danmark-Norge. Det var særlig etter freden i Roskilde i 1658 at grensene på Skandinaviakartet ble forflyttet. I nord ble imidlertid Danmark-Norges stilling styrket ved freden i Knærød i 1613, hvor de svenske krav over Nord-Norge og en atlanterhavskyst for alltid ble oppgitt.

 

Grensen mellom Norge og Sverige mellom Kornsjø i Østfold og Nesseby i Finnmark ble ikke endelig fastlagt før ved grensetraktaten av 1751.

Økonomisk var Danmark og Norge likeverdige; Norge hadde betydelige ressurser takket være gruvedrift og omfattende trelasteksport. Med nasjonalismens frembrudd i årene frem mot 1814 ble det utgitt en rekke pamfletter fra norsk hold med anklager om utbytting av Norge til fordel for Danmark. Nicolai Wergeland utga i 1816 skriftet Sandferdige Beretninger om Danmarks Forbrydelser mod Kongeriget Norge. Denne bitterheten satt i hos mange nordmenn langt opp i unionstiden med Sverige, og foreningstiden med Danmark har senere blitt omtalt som 400-årsnatten.

Nyere forskning ^{[trenger referanse]} har nyansert bildet av epoken. Riksdelen Danmark (dvs. hovedstaden i imperiet, København) tjente trolig godt på råvarene fra Norge i hele perioden. Dette gjelder for eksempel sølvverket på Kongsberg, hvor det var statuert at alt sølv som ble utvunnet, skulle gå til (kongen i) Danmark. Unionen med Danmark var stort sett en økonomisk oppgangstid for Norge, samtidig var det Danmark som tjente mest på den. Dette ble oppfattet som såpass mye av en urettferdighet at den norske grunnloven nedfelte en passus om hjemfallsrett til den norske stat angående norsk ressursforvaltning.

Det gamle norske (norrøne) språket var ikke spesielt truet i den første delen av unionstiden, men etter reformasjonen i 1537 ble det gamle norske språket ganske raskt fortrengt som skriftspråk til fordel for dansk.^{[omstridt – diskuter]} Dette skjedde først i kirkene, og etter hvert ble dansk benyttet også i landets administrasjon. Dette medførte etter hvert at det norske talemålet ble sterkt påvirket av dansk.^{[omstridt – diskuter]} Det er betegnende at den første Bibelen på norsk^[klargjør] ble utgitt i 1858. Den norske språkstriden har sitt opphav i dansketiden.^{[omstridt – diskuter]}

• Esben Albrectsen, Øystein Rian, Ståle Dyrvik & Ole Feldbæk, Danmark-Norge – 1380-1814 (4 bind), Universitetsforlaget, Akademisk Forlag, 1997-1998. ISBN 87-500-3517-7.
• Jørgen P. Barfod: "Danmark-Norges handelsflåde 1650-1700"; Handels- og Søfartsmuseet på Kronborg: Søhistoriske Skrifter VI; 1967
• Arent Berntsen: Danmarckis oc Norgis Frugtbar Herlighed; Kiøbenhavn 1656 (Reprografisk genudgivet og forlagt af Selskabet for Udgivelse af Kilder til Dansk Historie, København 1971). ISBN 87-7500-700-2
• Rolf Fladby: Hvordan Nord-Norge ble styrt. Nordnorsk administrasjonshistorie fra 1530-åra til 1660; Universitetsforlaget, Tromsø – Oslo – Bergen 1978; ISBN 82-00-01792-3
• Ole Feldbæk: "Den lange fred" (Bind 9 i: Olaf Olsen (red.): Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie); 1990; ISBN 87-89068-11-4
• Edvard Holm: Danmark-Norges Historie fra den store nordiske Krigs Slutning til Rigernes Adskillelse (1891-1912)
• Hans Chr. Johansen: "København-Norge en handels- og skibsfartsakse i slutningen af 1700-tallet" (Søfart. Politik. Identitet. Festskrift tilegnet Ole Feldbæk; Handels- & Søfartsmuseet på Kronborg, Søhistoriske Skrifter XIX; Falcon 1996; ISBN 87-88802-13-2; s. 295-303)
• Anders Monrad Møller: Fra galeoth til galease. Studier i de kongerigske provinsers søfart i det 18. århundrede. Fiskeri- og Søfartsmuseet – Saltvandsakvariet i Esbjerg 1981; ISBN 87-87453-48-7
• Albert Olsen: Danmark-Norge i Det 18. Aarhundrede; Nyt Nordisk Forlag, København 1936
• Øystein Rian: "Norsk utenrikshandel i krigenes Europa i 1600-årene" (Søfart. Politik. Identitet. Festskrift tilegnet Ole Feldbæk; Handels- & Søfartsmuseet på Kronborg, Søhistoriske Skrifter XIX; Falcon 1996; ISBN 87-88802-13-2; s. 117-126)
• Benito Scocozza: "Ved afgrundens rand" (Bind 8 i: Olaf Olsen (red.): Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie); 1990; ISBN 87-89068-10-6
• Mette Skougaard, Norgesbilleder – dansk-norske forbindelser 1700-1905, Gad, 2004. ISBN 87-12-04117-3.
• Bjørn Sogner: "De "anlagte" byer i Norge" (i: Grethe Authén Blom (red.): Urbaniseringsprosessen i Norden, Del 2: De anlagte steder på 1600-1700-tallet; Universitetsforlaget 1977; ISBN 82-00-01664-1
• Uffe Østergård: Europa. Identitet og identitetspolitik, 1998.

• Norge under dansk styre 1537-1814, artikkel hos Store norske leksikon
• Norge blir et lydrike, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Maktbalanse i dansketiden, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Norsk nasjonal identitet i dansketida, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Kong Christian IV.s Norske Lovbog af 1604
• Forsidebillede af Christian IVs norske lov 1604
• Christian V.s Norske Lov 1687
• Schous forordninger
• Da eneveldet kom til Norge. Nettutstilling fra Riksarkivet
• C.O.Bøggild Andersen: Apropos Norgesartikelen i Kong Christian III's Haandfæstning (Historisk Tidsskrift, Bd. 10, rk. 3; 1934-36)
• Jørgen H. Barfod (anmeldelse af): "Dagny førgensen: Danmark-Norge mellom stormaktene 1688-1697. Dansk-norsk sjøfart og utenrikspolitikk under den phalziske arvefølgekrig. Oslo-Bergen-Tromsø, Universitetsforlaget 1976. 350 s. N.kr. 113,75." (Historisk Tidsskrift, 13. række, Bind 6; 1979)
• L. V. Birck (anmeldelse af): "E. Bosse: Norwegens Volkswirthschaft vom Ausgang der Hansaperiode bis zur Gegenwart I—II. Jena, Gustav Fischei 1916." (Nationaløkonomisk Tidsskrift, 3. række, Bind 28; 1920)
• Aage Fasmer Blomberg: "Bidrag til Belysning af Aalborgs Handel i 2. Halvdel af det 17 Aarhundrede" (Historie/Jyske Samlinger, 5. række, Bind 1; 1932)
• Chr. Christensen: "Tilstanden i Thy og paa Mors ved Aar 1735" (Historie/Jyske Samlinger, 4. række, Bind 3; 1917)
• Søren Bitsch Christensen: "Helstaten og kornmonopolet 1735-1788" (Historie/Jyske Samlinger, Bind 2001; 2001)
• J. A. Fridericia: "Statistiske Notitser fra Aarhus Raadstue-Arkiv" (Historisk Tidsskrift, 6. række, Bind 2; 1889)
• Astrid Friis (anmeldelse af): Johan Scheiner: Hanseaterne og Norge i det 16. Århundre; Oslo 1941 (Historisk Tidsskrift, Bd. 10, rk. 6; 1942)
• Arthur G. Hassø: Den danske Regering og Koffardifarten Nord om Norge i det 16. Aarhundrede (Historisk Tidsskrift, Bd. 10, rk. 2; 1932)
• E. Holm: Styrelsen af Danmark-Norges Udenrigspolitik under Struensee (Historisk Tidsskrift, Bd. 4, rk. 2; 1870-1872)
• C. Klitgaard: "Nordjylland og det norske Sørland. Skudehandelens Indvirken paa Befolkningsforholdene" (Historisk Tidsskrift, 10. række, Bind 5; 1939)
• Helge Kongsrud: En karakteristikk av Danmark-Norges historie på 1600-tallet (Historie/Jyske Samlinger, Ny rk 16; 1985-1987)
• Joakim Larsen: "Skoleforhold i de danske og norske Købstæder i Midten af det 18. Aarhundrede" (Historie/Jyske Samlinger, 4. række, Bind 3; 1917)
• Gunner Lind: Den dansk-norske hær i det 18. århundrede (Historisk Tidsskrift, Bd. 15, rk. 1; 1980)
• Axel Linvald: Bidrag til Oplysning om Danmark-Norges Handel og Skibsfart 1800-1807 (Historisk Tidsskrift, Bd. 8, rk. 6; 1915-1917)
• Knut Mykland: "Firehundreaaeig natten" (Historisk Tidsskrift, 15. række, Bind 1; 1986)
• Erik Møller: England og Danmark-Norge 1807 (Historisk Tidsskrift, Bd. 8, rk. 3; 1910-1912)
• Maria Nielsen (anmeldelse af): "Danmark-Norges Traktater 1523—1750. Paa Carlsbergfondets Bekostning udg. af L. Laursen. I—II. Kbhvn. 1905—1912" (Historisk Tidsskrift, 8. række, Bind 4; 1912)
• Torben Nielsen: "Prams rejser i Norge 1804-06" (Fund og Forskning, Bind 10; 1963)
• Albert Olsen (anmeldelse af): "Oscar Albert Johnsen: Norwegische Wirtschaftsgeschichte. (Jena 1939)" (Historisk Tidsskrift, 10. række, Bind 5; 1939)
• Erling Ladewig Petersen: Henrik Krummedige og Norge. Studier over Danmarks forhold til Norge 1523-1533 (Historisk Tidsskrift, Bd. 12, rk. 3; 1968)
• Erling Ladewig Petersen: Norgesparagraffen i Christian IIIs håndfæstning 1536 (Historisk Tidsskrift, Bd. 12, rk. 6; 1973)
• E. Ladewig Petersen: "Christian IV's skånske og norske fæstningsanlæg 1596-1622" (Historisk Tidsskrift, 16. række, Bind 4; 1995)
• P. Hertel Rasmussen: Danmarks Udenrigspolitik 1812-1813 (Historisk Tidsskrift, Bd. 13, rk. 4; 1977)
• Øystein Rian: "Christian IV. Et norsk syn pa den dansk-norske konge og den nye danske litteratur om ham" (Historisk Tidsskrift, 15. række, Bind 4; 1989)
• Johan Schreiner: "Gammelt og nytt syn på norsk middelalderhistorie" (Historisk Tidsskrift, 10. række, Bind 5; 1939)
• Bjarne Stoklund: "Tømmerskuderne fra Læsø" (Handels- og Søfartsmuseets årbog 1972; s. 153-198)
• Mikael Venge: "To studier over problemer fra Christian II's tid" (Historisk Tidsskrift, 14. række, Bind 2; 1981)
• CHRISTIAN 4.s DRISTIGE SJØREISE TIL DET YTTERSTE NORD I 1599