Reformasjonen i Norge

Reformasjonen er et av de store vendepunktene i europeisk historie, og førte til at den vestlige kristenhet ble delt i to; den katolske og den protestantiske. Martin Luther, som slo opp de 95 tesene om avlatshandelen på Wittenberg kirke i 1517, stod i en lang tradisjon av kritikk mot kirken. Det hadde allerede vært flere reformatorer i Europa, for eksempel John Wyclif og Jan Hus. Luthers suksess skyldtes imidlertid i stor grad det at han ville gi de verdslige fyrstene myndighet over kirken, religionsutøvelsen og kirkelig eiendom. Dette var fristende for mange av de europeiske kongene. I flere land, også i Norge, hadde det gjennom hele middelalderen foregått en kamp mellom kongemakten og geistligheten om hvem som skulle ha kontroll over kirken. Et kjent eksempel er kong Sverre Sigurdssons konflikt med erkebiskop Eirik Ivarsson, som endte med at Sverre ble bannlyst i 1198. De europeiske kongenes ønsker om makt over kirken er likevel ikke den eneste forklaringen på reformasjonens gjennomslag; dette var også en bred folkelig bevegelse i mange land. I Norge var det, trolig på grunn av landets avsidesliggende geografiske plassering, ingen slike bevegelser eller forkjempere for reformasjon.^[1]

På begynnelsen av 1500-tallet var kirken den største organisasjonen i Norge, og bestod av elleve bispedømmer; fem på fastlandet og seks på øyene i vest (Orknøyene, Færøyene, Shetland, Grønland og Island). Kirken var også den største jordeieren i Norge, og eide nesten halvparten av alle eiendommene i landet. Den største kirkefesten var Olsok, og Nidaros var et viktig valfartssted for pilegrimer fra hele Europa. I 1380 døde den siste kongen av den gamle norske kongeslekten, Håkon VI Magnusson, og kongen over Norge var etter det bosatt i København. Uten en egen norsk konge ble kirken også den viktigste politiske institusjonen i landet. Erkebiskopen i Nidaros var også leder av det norske riksrådet.^[2]

 

Den siste norske erkebiskopen og formann i riksrådet, Olav Engelbrektsson, var Norges mektigste mann. Han innkalte til det siste norske riksrådsmøtet, ved Bud i Fræna høsten 1533. Her diskuterte riksrådet kongevalget. Danmark og Norge var i middelalderen valgkongedømmer, det vil si at kongen måtte bli valgt av riksrådet. Kong Frederik I var død, og i Danmark pågikk Grevefeiden, en konflikt om hvem som skulle bli dansk konge; Frederiks eldste sønn Christian (senere kong Christian III) eller hans yngste sønn Hans. Christian var lutheraner, og den danske geistligheten ønsket derfor heller den mindreårige Hans som konge. Konflikten gjorde at kongevalget i Danmark ble utsatt, og i Norge ble Olav Engelbrektsson og resten av riksrådet også enige om at de ville utsette kongevalget til de så hva som hendte i Danmark. Christian gikk av med seieren, og erkebiskopen tok opp kampen for norsk selvstendighet. Olav hadde vært gjennom en langvarig konflikt med lensherrene, blant annet Vincens Lunge, og erkebiskopen levde nå farlig. Han håpet på hjelp fra den katolske Karl V av Det tysk-romerske rike, men støtten kom aldri, og Olav måtte rømme landet.^[3]

1. april 1537 flyktet erkebiskop Olav Engelbrektsson ut Trondheimsfjorden, og etterlot St. Olavs skrin på Steinvikholm. Flere år med tronstridigheter i Danmark-Norge kombinert med almenneuropeiske religionsbrytninger, hadde dratt erkebiskopen inn i en maktkamp han til slutt hadde tapt. Erkebiskopens ferd fra Nidaros markerte derfor slutten for den katolske kirkes tid i Norge. Olav Engelbrektsson var imidlertid ikke ferdig med sitt politiske spill. Som sin siste kjente gjerning på norsk jord gikk erkebiskopen og hans menn i land på Austrått på Ørland. Her plyndret de herregården til adelskvinnen Ingerd Ottesdatter, svigermor til Vincens Lunge og en kvinne som i årene frem mot reformasjonen hadde fremstått som en av erkebiskopens fremste motstandere. Denne mektige kvinnen og hennes rolle i det politiske spillet i reformasjonsårene er utgangspunktet for Reformasjonsprosjektet – Austrått 1537^[4],som arrangeres i regi av Ørland Kultursenter^[5] på Brekstad i Ørland kommune.

 

Kong Christian III ble valgt til norsk konge høsten 1536. I hans håndfestning står følgende om den nye kirkeordningen:^[1]

 Bispene som her uti riket er, [har] til denne dag … stått imot Guds ord og evangelium, og forhindret det, at det er blitt prediket klart for den menige allmue … Og etterdi at biskopene nå er avsatt og fjernet, så vil dog behov gjøres at det tilsettes noen meget vise og lærde menn som skulle kontrollere at alle sokneprester over hele riket prediker og lærer det menige folket Guds ord og evangelium. 

Med Christian III som konge ble både det norske indre selvstyret; riksrådet, og den katolske kirken avskaffet. Kongen konfiskerte kirkegodset, kirkene og kostbarhetene, mens helgenbilder, arkiv og bøker ble ødelagt (ikonoklasme). De som forkynte katolsk lære risikerte forfølgelse, hets og strenge straffer som pisking og brenning.^[2] Samtidig lot Christian III sogneprestene forbli i stillingene sine. De fire første superintendentene i sine respektive stift hadde dessuten bakgrunn fra den katolske kirken. Dermed var Christian III til en viss grad også forsiktig med innføringen av reformasjonen i Norge, for ikke å opprøre befolkningen.

 

Blant folk flest tok det likevel lang tid før den nye troen sank inn. Folk reagerte med motvilje over å bli tvunget til å slutte med sitt vante religiøse liv. I opptil 200 år etter innføringen av reformasjonen fortsatte folk å be helgener om forbønn, og i mange år fantes det en katolsk «undergrunnskirke» av både prester og lekfolk. Flere unge norske menn dro til universiteter i katolske land, særlig til jesuittene, og blant disse ble flere lutherske prester som var katolikker i hemmelighet. Et eksempel er Christoffer Hjort, som ble landsforvist i 1613. Jesuittordenen var ledende i motreformasjonen, og også i Norge og Norden ble det forsøkt å gjeninnføre katolisismen. Den mest kjente jesuitten i Norge er Laurids Nielsen fra Tønsberg, populært kalt «Kloster-Lasse». Også han ble landsforvist. I 1624 ble det innført dødsstraff for katolske munker.^[2] Pilegrimsvandringer, blant annet til Røldal stavkirke og krusifikset der, etter katolsk tradisjon fortsatte lenge etter reformasjonen og skal ha forekommet så sent som 1850. Metafysiske forestillinger fra katolsk tid levde videre i folket. Umiddelbart etter reformasjonen var det omfattende protester mot utskifting av prester, mot fjerning av utsmykning i kirkene og fjerning av sidealter. Det skal også ha forekommet drap på prester. Historiker Henning Laugerud mener Draumkvedet er en motreformatisk reaksjon.^[6]

• Reformasjonen, artikkel hos Store norske leksikon
• Katolisismen i Norge på 1500-tallet, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Reformasjon og statskirke, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Etter reformasjonen: konfesjonaliseringa, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Synd og kykjestraff etter reformasjonen, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Skolen i det lutherske Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no