Død

Død er enten opphør av liv i en levende organisme, eller tilstanden til organismen etterpå.

Foto av en hodeskalle — En menneskelig hodeskalle, et gjennomgående symbol på død.

Døden kan inntreffe for en hel organisme, eller bare deler av organismen. Det er for eksempel mulig å leve selv om et eller flere organer i kroppen dør. Det kan også hende at deler av kroppen til et individ som nylig har dødd fortsetter å være virksomme en tid. Dessuten er det slik at individuelle celler oppstår og dør hele tiden, og i løpet av et langt liv vil de aller fleste cellene ha blitt erstattet av nye. Læren om, eller det vitenskapelige studiet av døden, kalles thanatologi.

Definisjon

I Norge er den juridiske definisjonen på død hos mennesker at det foreligger irreversibelt totalt opphør av alle hjernens funksjoner.^[1] Dette kan fastslås på flere måter, enten indirekte ved å måle hjernens elektriske aktivitet (elektroencefalogram), eller ved å fastslå opphørt blodsirkulasjon i hjernen. At det ikke lenger går blod gjennom hjernen, kan man vise med ultralyd eller røntgenkontrast (angiografi). At hjernen ikke fungerer er ikke til hinder for at andre organer kan leve videre en stund, dersom vitale funksjoner som respirasjon fungerer eller blir opprettholdt kunstig. Dette gir mulighet for organdonasjon.

En person kan også erklæres som død dersom hen er forsvunnet og det er overveiende sannsynlig at vedkommende er død.^[2]

Obduksjon

Utdypende artikkel: Obduksjon

En obduksjon, også kjent som post-mortem undersøkelse, autopsi eller likåpning, er en medisinsk prosedyre som består i å undersøke et lik for å bestemme årsak og forløp av vedkommendes død og å undersøke eventuelle sykdommer eller skader. Den er vanligvis utført av en spesialistutdannet lege som kalles en patolog.

En klinisk eller akademisk obduksjon blir vanligvis utført i et sykehus for å avgjøre dødsårsak for forsknings- eller undervisningsformål, mens en rettslig obduksjon foretas når det er mistanke om at døden ikke har naturlige årsaker.^[3]

En nekropsi er en post-mortem undersøkelse av et dyr.

Diagnose

Nedenfor er en oversikt over de sikreste tegnene, eller sterkeste indikasjonene, på at døden har inntruffet hos et varmblodig dyr.

Respirasjonsstans

Se også: Respirasjon

Respirasjonsstans vil si at individet ikke lenger puster. Hjertet kan fortsette å slå selv om respirasjonen opphører, men vedvarer stansen i mer enn tre minutter er sannsynligheten stor for hjerneskade og etter fem minutter er sjansen for å overleve minimal.

Hjertestans

Utdypende artikkel: Hjertestans

Ved hjertestans er det ikke lenger mulig å kjenne en puls på huden over en arterie. Hjertemuskelen har da sluttet med de rytmiske sammentrekningene som sørger for at blod sirkulerer rundt i kroppen. Uten denne blodsirkulasjonen får ikke cellene oksygen og næring og vil dø.

Avkjøling

Avkjølingen, også kalt algor mortis, begynner straks etter døden inntreffer og fortsetter til liket har fått samme temperatur som omgivelsene. Det er riktignok observert en indre temperaturstigning rett etter dødstidspunktet, men dette har kun kortere varighet og avkjølingen gjør seg raskt gjeldende. Hvor grensen skal settes for temperaturen som er uforenelig med livets bestående er det ikke godt å si, men det er sannsynlig at når et menneskes indre temperatur, målt i endetarmen, går ned under 30 °C eller forblir her over litt tid, så vil personen dø, og en temperatur under nevnte grense må foreløpig anses for et sikkert dødstegn. Hvor lang tid det tar etter døden før denne kritiske grensen nås, og hvor lang tid som passerer til den omgivelsenes temperatur nås, varierer noe avhengig av tilstanden før døden (feber eller normal temperatur, fedme eller magerhet, sommer eller vinter, tildekket eller nakeen tilstand med mer). Det kan derfor være vanskelig å avgjøre hvor lenge det er siden døden intraff basert på likets temperatur, men det kan gjøres et omtrentlig anslag.

Likblekhet

Likblekhet eller pallor mortis er blekheten i en kropp etter døden og forårsakes av at blodsirkulasjonen har stoppet og blodet forlater de kapillære blodkarene. Pallor mortis intreffer ganske umiddelbart, iblant allerede 15 minutter etter dødsøyeblikket, og er derfor ingen pålitelig indikator for å avgjøre tidspunktet for døden.

Likflekker

Likflekker er blå eller lilla områder på de lavestliggende delene av legemet, og de skyldes at blodets synker ned til disse partiene når hjertet ikke lenger presser blod rundt i årene. Dette begynner så snart blodsirkulasjonen opphører og begynner å bli synlige en halv til en time etter dødsøyeblikket og når sin største utbredelse etter omkring fire timer.^[4] Likflekker kan vanskelig forveksles med andre fargeendringer i huden og er anses derfor som et godt dødstegn.

Dødsstivhet

Utdypende artikkel: Dødsstivhet

Dødsstivhet eller rigor mortis er en stivhet som inntrer gradvis i et biologisk legeme de første timene etter døden. Denne stivheten inntreffer i kroppens muskler og begynner vanligvis etter 2-5 timer etter døden, og når en maksimal tilstand av stivhet etter 8-12 timer. Dødsstivheten slipper gradvis etter 1-3 dager. For en oppmerksom iakttager kan dødsstivheten neppe forveksles med andre fysiologiske forhold og regnes som et rimelig sikkert dødstegn. Siden den opphører etter noe tid, og dessuten taper seg ved bøying av lemmene, kan døden ha intruffet selv om dødsstivheten ikke kan observeres.

Forråtnelse

Utdypende artikkel: Forråtnelse

Forråtnelsen er prosessen der organisk materiale gjennomgår nedbrytning ved enzymer produsert av levende organismer. Det er det siste og sikreste av alle dødstegn, da det ikke kan inntreffe hos noe individ som bare er i dvale. Det finnes riktignok sykdommer som kan fremkalle en forandring av enkelte legemsdeler som kan minne om forråtnelse (for eksempel koldbrann), så lukten kan minne om forråtnelse uten at dette er tilfelle for hele legemet. Foruten lukten endrer kroppen farge der det ligger blodkar under ogoverhuden løsner. I hvilken rekkefølge disse fenomenene inntreffer, og hvor raskt etter døden det begynner, avhenger av flere forskjellige forhold. Forråtnelsen kommer hurtigere ved varme, langsommere ved kulde, hurtigere hos mennesker med betennelsessykdommer (for eksempel barselfeber), langsommere hos friske individer. Det er også omstendigheter der et lik ikke råtner i det hele tatt, som for eksempel ved frost.

Forestillinger

Ugjenkallelighet brukes ofte som et av nøkkelpunktene for å beskrive døden. Hvis noen har dødd vil det ikke være mulig å bringe vedkommende tilbake til livet igjen ved medisinsk behandling.

Forskjellige kulturer, religioner og tradisjoner har mange forskjellige forestillinger om døden. Dette kan være tro på:

åndelig eller fysisk oppstandelse,
reinkarnasjon,
eksistens i en annen dimensjon.

Dette er noen av de viktigste spørsmålene innen religion. Andre tror at vitenskapen i fremtiden vil kunne vekke døde mennesker til live.

Døden i kunst og symbolikk

*Ars longa, vitta brevis* av Pieter van Steenwijck, et typisk vanitas-maleri fra 1600-tallet

I kunsten er det siden antikken blitt brukt mange symboler for døden, særlig menneskers skjeletter og deler av disse. I enkelte kulturer er det en personifikasjon av døden eller en dødsgud som blir framstilt.

Et dødningehode er mye brukt som symbol og kjennetegn.

En ljå kan symbolisere døden, men det er uvanlig at ljåen er brukt alene i kunsten. En skråstilt ljå finnes i våpenskjoldet til den norske slekten Kahrs.

Timeglass er i kunst, dekorasjoner, merker og emblemer brukt som symbol på at alle har sin tilmålte tid på jorden, at døden kommer og ikke kan unngås. Strekfigurer som ligner timeglass, finnes i mange norske bumerker, uten at det kan ses om de har vært ment som symboler for død eller tid. Malerier med typsiek dødssymboler som timeglass, hodeskaller og døde dyr var særlig populære i barokken under betegnelsen vanitas (forgjengelighet) eller memento mori (husk døden). Tilsvarende dikting fantes også, for eksempel den parodiske norske Smeden og Bageren av Johan Herman Wessel, der moralen er «Beredt til Døden alltid vær, den kommer naar man mindst den tænker nær».

Heraldisk litteratur