Country

Country finnes i et rikt mangfold av undersjangre, men har like fullt noen typiske kjennetegn:

• Musikken preges av strenginstrumenter. Som i mye annen populærmusikk høres gitartoner praktisk talt alltid. De mer konservative foretrekker akustiske gitarer, inkl. dobro. Ellers har pedal steelgitar vært typisk for country siden 1950-årene^[6][7].
• Felespill hører hjemme i eldre og i mer tradisjonell country og er ofte særlig markert i mellomspillene («breaks») mellom hvert vers – men mangler i bl.a. Nashville sound. Alison Krauss er blant dagens mest kjente felespillere innen country. Noen grupper har to eller flere felespillere.
• De dype tonene fra fiolinens storebror, kontrabassen, høres alltid i bluegrass. Utenom bluegrass hadde blant annet Hank Williams' gruppe Drifting Cowboys en bassist. Også rockabilly-giganten Bill Haley hadde tidvis en bassist i sin gruppe. Bratsj og cello forekommer sjelden.
• Banjo var vanlig i tidlig country, med påvirkning særlig fra Nord-Carolina. I dag brukes den alltid i bluegrass og er vanlig i oldtime-preget country.
• Mandolin forekom, men gjorde lite av seg før 1930-årene. Gruppen Prairie Ramblers hadde en viss suksess med Chick Hurt på mandolinens storebror mandola. Fremfor alt fikk mandolinen økt utbredelse da Bill Monroe midt på 1930-tallet vakte oppmerksomhet som en virtuos på dette instrumentet. Den brukes alltid i bluegrass, men ikke så ofte i annen country.
• Trommer og munnspill er instrumenter som brukes av en del countryartister og -band. En kjent virtuos på munnspill var Floyd «Salty» Holmes (1910-1970) i Prairie Ramblers.
• Messingblåsere er ikke typisk for countrymusikk. De forekom særlig innen western swing. Saxofon ble brukt av tidlige rockabillymusikere som Rudy Pompilli (i Bill Haleys gruppe) og Don Lang. Blåsere som tuba og sjofar har forekommet unntaksvis.
• Koring (harmonier), et lån fra gospelscenen, er ganske vanlig og er perfeksjonert blant annet av 1920- og 30-årenes The Carter Family og Monroe Brothers, senere særlig innen bluegrass.
• Sangene består gjerne av 3–4 vers, som regel med et refreng og deretter et mellomspill («break») før neste vers. Bluegrassgruppene legger vekt på improvisasjoner i mellomspillet; ellers gjentas ofte mellomspillet hver gang. Instrumentaler («breakdowns») er ganske vanlig innen de fleste undersjangre.
• Ofte nasal sang, herav uttrykket «nasal country»,^[8][9] ikke minst brukt blant folk som ikke liker country.^[10][11][12] J.E.Mainer (1898–1971) var fra 1933 en tidlig eksponent for nasal country. Senere eksempler var Hank Williams, Patsy Cline (1932-1963) og Ralph Stanley (1927-2016).

 

Midt på 1700-tallet begynte innvandrere fra De britiske øyer å bosette seg i «upland south», et område som ligger i Blue Ridge Mountains, i de sørlige Appalachene, og Piedmont, nærmere østkysten. Området omfattes av delstatene Virginia, Vest-Virginia, Nord-Carolina, Kentucky og Tennessee. I motsetning til «Deep South», med sine store bomullsplantasjer basert på slavedrift, egnet ikke dette området seg for bomull.

«Upland south» ble et kjerneområde for oldtime-musikken – til dels også den tidlige country, som også mottok impulser fra andre kilder. Den mottok ikke minst impulser fra tidens felespillere. Denne «fattigmanns fiolin» var konstruert slik at felespilleren kunne synge samtidig.^[13] I tillegg var den liten og lett å frakte med seg i en tid uten biler, og hvor heller ikke alle disponerte hest eller muldyr. Også mange svarte spilte fele. Iallfall blant enkelte slaveeiere i Virginia var svarte som også kunne spille særlig etterspurt.^[14] Typisk for USA var og er utallige felekonkurranser. De har vært arrangert siden 1730-årene, i alle delstater.^[15].

Også banjoen, et instrument av vestafrikansk opphav, fikk tidlig innpass i dette området. I Notes on the State of Virginia fra 1743 skrev Thomas Jefferson om de svarte i Blue Ridge at de hadde med sin «banjar» (banjoens forgjenger) fra Afrika.^[16] Fra 1860-årene flyttet mange tidligere slaver opp til «Upland South», hvor rasehatet var mindre utpreget enn i «Deep South». Banjoen ble snart vidt utbredt, men ble særlig populær i North Carolina. Banjo og fele fikk også innpass i minstrelshowene, som ble svært populære over det meste av USA. I Cincinnati spilte svarte musikere alt i 1870-årene opp til dans med fele og kontrabass i tillegg til banjoen.^[17] Også de svartes gitarspill ble skoledannende.^[15] Disse tre instrumentene – fele, banjo og gitar – var de vanligste i de tallrike «string bands» som vokste frem tidlig på 1900-tallet. Kanskje vi ville ha kalt musikken deres for «country» om vi hadde hørt den i dag. Men disse musikerne opptrådte som regel svært lokalt. Folk danset til dem i familiesammenkomster og små forsamlinger. Masseutbredelse via radio og plater ble ikke aktuelt før i 1920-årene.

Countrymusikken har dype røtter i en form for gospel som i USA kalles southern gospel. Den fremstod i sin tur fra spirituals og vokste frem mot slutten av 1800-årene, med både svarte og hvite musikere. Typisk var kvartetter som fremførte harmonier, ofte uten instrumenter (a cappella) eller med piano, enkelte steder supplert med banjo. Tekstene var preget av evangelisk kristendom, som regel av baptistisk eller metodistisk merke.^[18] For øvrig fantes også sekulær musikk fremført i en gospel-lignende stil.

Til countrymusikkens røtter hører også blues, som i likhet med gospel ble utviklet fra spirituals, men med tilsig av tekster av britisk opphav. Det kristne budskapet var nedtonet eller manglet. Gitaren var det vanligste instrument i tidlig blues.

Vaudevillescenen og minstrelshowene var preget av vitser, humor og komedier i tillegg til musikk og annen underholdning. Enkelte tidlige countrymusikere (f.eks. Gid Tanner) tok med erfaringer herfra.

 Back in the early days, he was the best. 

Bill Monroe, «gudfaren av bluegrass», om Clayton McMichen, felemester i den første countrygruppen som opptrådte i radio.

 

.

Countrymusikken utviklet seg hurtig fra visse deler av oldtime-musikken på 1920-tallet (oldtime utgjorde i virkeligheten et stort mangfold). Grensen mellom denne formen for oldtime og tidlig countrymusikk («ur-country») er flytende. Countrymusikkens fødselsdag er ofte datert til 1923, det året felespilleren John Carson fra Georgia fikk utgitt sin første plate – selv om en plate med Eck Robertson fra Texas (enda en felespiller) var utgitt året før.^[13] Både de to og grupper som Carter Family, Charlie Poole and the North Carolina Ramblers og The Skillet Lickers kan regnes både som oldtime og country. Innen 1926 fantes alle disse, og mange andre, på markedet med country-plater. Begrepet «country music» ble tatt i bruk på 1940-tallet siden den gamle betegnelsen «hillbilly music» ble sett på som nedverdigende. Ironisk nok ble hillbilly et populært uttrykk på 1970-tallet.

I tidlig countrymusikk var mangfoldet betydelig. Musikerne var påvirket av så forskjellige kilder som kirkekor, blues og musikk og morsomheter fra minstrelshowene og vaudeville-scenen. I tillegg fantes forskjellige musikkstiler i fjell- og dalstrøk som lenge hadde vært isolert fra hverandre. Jernbanen, radiostasjonene og platespillerne begynte riktignok å binde landet sammen – men dette tok tid.

Tross alt hadde tidlig countrymusikk en del fellestrekk. Soloartisten spilte som regel fele, selv om det var forskjell på «appalachian fiddling» og «Texas fiddling». En medspiller i f.eks. en brødreduo spilte kanskje gitar eller banjo. Hadde felespilleren to medspillere i et «string band», spilte de antagelig gitar og banjo. Vokste gruppen til en kvartett, kunne den ha to felespillere. Andre instrumenter forekom – som mandolin, kontrabass, autoharpe, jug, munnspill, sag og piano. Kvintetter ble ikke vanlig før Bill Monroe fra Kentucky slo gjennom med sin bluegrass rundt 1945, og større grupper var enda sjeldnere. Al Hopkins fra North Carolina, med gruppen The Hill Billies (som antagelig gav sjangeren navnet hillbilly music), hadde opptil fem medspillere. Hack's String Band fra Kentucky hadde opptil åtte medlemmer.

Musikerne spilte opp til dans – i familiesammenkomster, låver («barn dance»), skolestuer, rådhus og andre lokaler. Dette forble en viktig inntektskilde lenge etter at countrymusikken begynte å bli fremført i radio og publisert på grammofonplater. Aksjonsradien var begrenset, selv om noen av dem deltok i regionale felekonkurranser.^[13] I 1920-årene begynte enkelte musikere å nå frem til stadig større deler av regionen. Og da unge mennesker reiste nordover for å få jobber i Chicago og andre steder, tok de med seg «sin» musikk. Kjente eksempler var Bill Monroes eldre brødre Birch og Charlie; i 1929 også Bill selv.

Sangene, iallfall de som ble innspilt på plate, bestod som regel av 3–4 vers. Stort mer fikk sjelden plass på tidens vanligste plateformat – en 25 cm 78-plate, med en spilletid på ca. tre minutter.^[19] I 1936 klarte riktignok Monroe Brothers å klemme inn seks vers i sin versjon av «New River Train», men den var lang til countrymelodi å være (3:40) og ble dessuten fremført i høyt tempo.

Hvert vers ble gjerne avsluttet med et refreng, og av og til et instrumentalparti før neste vers. Improvisasjoner forekom sjelden og var lite utpreget. Dette gjorde musikken forutsigbar, selv hos så fremragende artister som Charlie Poole and the North Carolina Ramblers^[20]. Dagens poplåter er gjerne bygget opp på lignende vis: En typisk poplåt varer 3–4 minutter og inneholder ett minutt med en originalmelodi.^[21] Harmonier – inspirert av kirkekor og gospel – forekom hos enkelte grupper. I tidlig countrymusikk ble de særlig perfeksjonert av The Carter Family. Jodling, som har oppstått flere steder uavhengig av hverandre, tok countrymusikerne opp fra minstrelshowene, kanskje med Riley Puckett (kjent som gitarist i The Skillet Lickers) som den første i 1924. Populært ble jodling i countrymusikken med Jimmy Rodgers i 1927. En annen jodler var Patsy Montana (1908-96), en av de store stjernene innen western swing. For øvrig utgjorde instrumentaler en betydelig del av den tidlige country.

 

 

De fleste musikkhistorikere regner at 1922 var året for de første faste innslagene av countrymusikk i radio, og at de første countryplatene ble utgitt i 1923. Enkelte regner voksrull-innspillingene til Polk Miller (1844–1913) fra Virginia og hans svarte medspillere i Old South Quartet i perioden 1909–1912 som de første.^[23] Til repertoaret hørte gospelmelodier og sanger om borgerkrigen (hvor Miller hadde deltatt som artillerist på sørstatenes side).^{[trenger referanse]} I 1922 spilte Eck Robertsen inne «Sally Goodin» og «Arkansas traveller» som regnes som en av de tidligste countryinnspillingene. Robertsen spilte fele i keltisk tradisjon. Plateprodusenten Ralph Peer var en av pionerene innenfor innspilling av tidlig countrymusikk. Peer reiste rundt i sørstatene for å finne og gjøre innspillinger med lokale talenter som drev med musikk som hobby. Peer og Al Hopkins med gruppen The Hill Billies tok i bruk betegnelsen «hillbilly» som i løpet av 1920-tallet ble en fellesbetegnelse for den innspilte hvite folkemusikken som senere ble country. Betegnelsen brukes fortsatt til dels nedsettende, mens noen bruker merkelappen med stolthet.^[3]

I august 1927 besøkte Peer Bristol som ligger på begge sider av delstatsgrensen Tennessee–Virginia. Lokalavisen hadde Peers besøk som førstesideoppslag, og mange talenter meldte seg. Jimmie Rodgers og The Carter Family gjorde sine første innspillinger da. Carter-familien skilte seg ut ved bruk av gitar og autoharpe, og ved at de ikke hadde noen felespiller i gruppen. Carter-familiens sang handlet ofte om konservative verdier som familie, hjemmet, gud, nasjonen og naturen. A.P. Carter samlet inn tradisjonelle sanger av både hvit og svart opprinnelse i Virginia og Tennessee. Denne konservative og patriotiske tematikken har preget countrymusikken siden. Carter-familien sang flerstemt noe som var vanlig i kirkene, mens det i folkemusikken ikke var tradisjon for flerstemt sang. Carter-familiens tradisjoner ble videreført av June Carter (hun giftet seg med Johnny Cash) og av Junes datter Carlene Carter. Jimmie Rodgers blir omtalt som den moderne countrymusikkens far og var den første store stjernen. Rodgers bidro særlig til at country ble populært i byene. Han vokste opp i Mississippi og ble der påvirket svart av musikk og blues.^[3]:96-97

I 1910 publiserte musikkforskeren John Lomax «Cowboy Songs and Other Frontier Ballads», og i 1912 en samling av det som i USA ble kalt «cowboy songs». Flere av de tidlige countryartistene og -gruppene hadde opptrådt på scenen lenge før 1923. «Fiddlin'» John Carson (ca. 1868–1949) fra Texas var således kjent som en fremragende, profesjonell felespiller i 1913, kanskje før. 1913 var også året da to andre country-pionerer, felespilleren og komikeren Gid Tanner og den blinde Riley Puckett, opptrådte på Georgia Old-Time Fiddlers Convention i Atlanta. Puckett skulle særlig utmerke seg som vokalist og gitarist. I 1918 kom han med i en gruppe hvis musikk på flere måter skulle peke fremover mot senere tiders country. Gruppen tok navnet Lick the Skillet og var dannet av en prisbelønnet virtuos på fele, Clayton McMichen. Hans felespill var inspirert av jazz og swing. På den måten tok han det første skritt vekk fra det som kalles «old-time fiddling» til en stil som ikke minst skulle prege senere tiders bluegrass. Det er iallfall slik en fagmann som Bill Monroe så det. Som medspillere hadde McMichen og Puckett Lowe Stokes (fele), Mike Whitten (gitar) og Ted Hawkins (mandolin).^[24]

Det er litt usikkert når de første countrymusikerne kom på lufta, men regelmessige countrysendinger på radio begynte i 1922. McMichen og hans gruppe – som hadde skiftet navn til Hometown Boys – skal ha spilt for en liten radiostasjon i Georgia allerede før den større WSB i Atlanta begynte å sende i mars 1922. I september samme år begynte gruppen å opptre regelmessig.^[24] Piero Scaruffi gir WSM – også den i Georgia – æren for den første radiostasjonen som sendte country.^[13].

1922 var også året da Eck Robertson spilte inn de første countrymelodiene, selv om både disse og John Carsons første plater ble utgitt i 1923.

Perioden var preget av mangfold – med et rikt utvalg av instrumenter, tross dominansen av fele, banjo og gitar. Jug, vaskebrett og andre hjemmelagede instrumenter forekom. Albert Everigde i trioen South Georgia Highballers spilte på sag, blant annet i «Blue Grass Twist», «Bibb County Grind» og «Green River Train», utgitt på Okeh i 1927. Showmannen John Carson forsøkte å trene opp sin hund til å synge med når han spilte fele; hunden kom riktignok aldri på plate.^[25]

Vernon Dalhart (født Marion T. Slaughter, 1883–1948) fra Texas spilte munnspill og munnharpe, men utmerket seg ikke minst som vokalist. Han hadde klassisk musikkutdanning og ville bli operasanger.^[3] Da han i 1924 begynte som countrysanger, var han allerede en erfaren musiker, med bakgrunn i bl.a. klassisk musikk, hvor han hadde medvirket i operaen Madame Butterfly. Hans versjon av «Wreck of the Old 97» fra 1924 solgte over en million i perioden 1925-34.^{[trenger referanse]} Dalhart ble en av 1920-årenes mest populære plateartister og han var den første som gjorde kommersiell suksess med hillbillymusikk.^[3]

De tidlige countrymusikerne gikk ofte fra gruppe til gruppe, fra gruppe til solo eller fra solo til gruppe. Riley Puckett og Gid Tanner slo seg sammen i 1924 og reiste til New York og begynte å spille inn plater, bl.a. «Chicken Don't Roost Too High», for Columbia Phonograph Company. Året etter lanserte Columbia sin Hillbilly Series, hvor Riley Pucketts plater var blant de mest solgte. Han sang også duett med tenoren Hugh Cross i bl.a. en tidlig innspilling av Red River Valley.

 There were a few good three-finger banjo pickers I admired who lived near Flint Hill. Mack Woolbright stands out in my mind. 

Earl Scruggs.^[26]

Tidlig countrymusikk kunne også oppvise fremragende banjoister, som skulle påvirke både denne musikksjangeren og annen populærmusikk like til denne dag.

 

Først ute på plate av alle kvinnelige countryartister – april 1924 – var Samantha Bumgarner (1878–1960) og Eva Davis fra North Carolina. Bumgarner var også den første som spilte 5-strengs banjo (i dag kalt bluegrassbanjo) på plate. Hun spilte også fele.

 

«Uncle» Dave Macon (1870–1952) fra Tennessee lærte å spille banjo alt i 1885, men hadde en mangslungen yrkeskarriere før han ble profesjonell musiker. En stund drev han The Macon Midway Mule and Mitchell Wagon Transportation Company. Underveis kunne han underholde publikum med å synge og spille. Da Macons muldyr ble utkonkurrert av biler, nedla han selskapet i 1920 og ble vaudevilleartist og senere musiker på heltid. I 1924 platedebuterte Macon og felespilleren Sid Harkreader med "Hill Billie Blues". Sammen med gruppen Hill Billies fra North Carolina, som slo gjennom året etter, kan dette ha gjort at countrymusikk lenge ble kalt «hillbilly music». Macon var blant de første som (i 1925) opptrådte i Grand Ole Opry. Med skiftende medspillere forble han aktiv til sin død i 1952. Kistebærerne var en slags hvem-er-hvem i tidens countrymusikk: George D. Hay (grunnleggeren av Opry), Kirk McGee, Roy Acuff og Bill Monroe. Macon var en brobygger mellom 1800-tallets oldtime og mer moderne former for country. Ifølge musikkforskere opererte Macon med ikke mindre enn 19 banjostiler. I slutten av 1940-årene var han på en turné med Bill Monroe, som i sin gruppe hadde en banjovirtuos som snart skulle bli den mest berømte av alle, Earl Scruggs. Men den gamle banjoisten holdt fast med tofingerspill av «clawhammer»-typen. For egen del ville han ikke vite av noen «Scruggs-stil».

 

Samme år som Hill Billies platedebuterte en annen countrygruppe fra North Carolina, Charlie Poole and the North Carolina Ramblers. For å finansiere kjøpet av sin første ordentlig banjo drev Poole (1892–1931) «moonshining», ulovlig whiskeyproduksjon. Poole er kalt den mest fremtredende utøver av trefingerspill før Earl Scruggs^[26] (men var langt fra den første). Han spilte også baseball. Det var her han pådrog seg en håndskade som også skulle prege den senere banjostilen. Poole brukte også banjoen som balltre mot en politimann. Tatt bokstavelig, foregrep han senere tiders outlaw country. Med denne vaskeekte hillbillien i spissen ble gruppen raskt blant de mest populære. Deres musikk var preget av Pooles markante banjospill og skarpe, klare stemme, sammen med medspillernes gitar- og felespill. Gruppen slo gjennom med blant annet «Don't Let Your Deal Go Down Blues», som solgte i over 102 000 – og «The Girl I Left In Sunny Tennessee», som gikk i 66 000.

Earl Scruggs (1925–2012) regnes fortsatt som den store banjovirtuosen innen bluegrass og country. Han perfeksjonerte trefingerstilen, men hadde sine forgjengere på 1920-årenes oldtime- og countryscene. Alt som liten gutt ble han svært påvirket av store trefingerbanjoister som Smith Hammett (Hammetts kone var kusine av Scruggs' mor), Rex Brooks og en mann som kanskje kan kalles en elev av de foregående – Snuffy Jenkins. Scruggs selv fremhevet særlig Mack Woolbright fra South Carolina, som platedebuterte med gitaristen Charles Monroe Parker i 1927 (må ikke forveksles med gitaristen Charlie Monroe, eldre bror av Bill).^[26]

 

 Well folks, here we are again, the Skillet Lickers, red hot and rarin' to go, gonna play you a little tune this morning, want you to grab that gal and shake a foot and moan. 

Clayton McMichen, intro til Soldier’s Joy.

I 1926 slo Riley Puckett og Gid Tanner seg sammen med Clayton McMichen og banjoisten Fate Norris. Det skal ha vært Tanner som tok initiativet til supergruppen, som altså omfattet to av tidens dyktigste felespillere og en av de fremste gitaristene. Den tok navnet The Skillet Lickers eller Gid Tanner And His Skillet Lickers. Gruppens modus operandi var mesterlig felespill, akkompagnert av Riley Pucketts gitar, det hele i høyt tempo, av og til med tungegymnastikk og latter. Banjoen var mindre fremtredende enn hos f.eks. Charlie Poole. I tillegg til gruppens musikalske ferdighetene kom Tanners evner som showmann.

Senere har Tanners barn og barnebarn ledet etterfølger-gruppene Junior Skillet Lickers og Skillet Lickers II.

I 1927 platedebuerte – i tillegg til Mark Woolbright og Charlie Parker – flere countryartister som beveget musikken vekk fra det rustikke «old-time fiddling»-preget.

Fra «the deep south» (trolig Mississippi; også Alabama er nevnt som fødested) kom en mann kalt «countrymusikkens far», Jimmie Rodgers (1897–1933)^[27]. Han ble også kjent som «The Singing Brakeman» og «The Blue Yodeler» – det første etter bakgrunn som jernbanemann, det siste etter jodlingen og til dels en bluesinspirert musikk. Rodgers spilte gitar og opptrådte dels som soloartist, dels med musikere som Louis Armstrong og Will Rogers. Rodgers' svigerinne, Elsie McWilliams, var en av countrymusikkens første store låtskrivere. 39 melodier er helt eller delvis tilskrevet henne, deriblant store hits som Blue Yodel. En annen slager, Blue Yodel #8, mer kjent som Mule Skinner Blues (eller Muleskinner Blues), ble skrevet av Rodgers selv, sammen med George Vaughn Horton. Den ble innspilt av Rodgers i 1930. Fra 1939 av ble den nærmest en signaturmelodi for en mann som hadde passet muldyr i sin ungdom, Bill Monroe. Den er innspilt av minst to dusin andre artister og grupper. I 1970 gav Carlton Heany sitt nye bluegrassmagasin navnet Muleskinner News.^[28] – Rodgers selv døde tidlig av tuberkulose.

 

Fra Virginia kom Carter Family, opprinnelig med ekteparet A.P. og Sara Carter samt A.P.s betydelig yngre svigerinne Maybelle Carter. Gruppen skulle få stor innvirkning på senere tiders country, gospel, bluegrass, rock og folk. Flere av deres mange innspillinger ble svært populære og er senere spilt inn av en rekke artister og grupper. Deres betydning lå også i at A.P.Carter samlet inn hundrevis av sanger og således bevarte en stor del av Virginias sangskatt for ettertiden. I tillegg komponerte gruppen sine egne sanger. Typisk for Carter Family var harmonier, som de perfeksjonerte etter forbilder i korsang og gospel – og gitarspillet til Maybelle Carter. De var blant de få som på den tiden spilte uten fele. Gruppen ble i 1939 forsterket med Maybelles datter June (den senere så berømte June Carter Cash). Den holdt sammen i 17 år, til 1944 – uvanlig lenge for en tidlig countrygruppe. Som hos Gid Tanner var flere av Maybelle Carters etterkommere aktive musikere, som dannet sine egne grupper. I første omgang spilte døtrene med moren, som fikk tilnavnet «Mother Maybelle». Døtrene, og etter hvert nok en generasjon av Carter-barn og deres slektninger og venner, har fulgt opp familietradisjonen like til i dag.

 

Innen countrymusikk ble det etter hvert utviklet en rekke undersjangre. Byen Nashville i Tennessee i USA er i dag ansett som hovedsenteret for countrymusikk. Andre kraftsentre har vært Atlanta i Georgia og Galax, Virginia.

Undersjangrene omtalt nedenfor hadde ofte en kort blomstringstid. Men om populariteten avtok eller de gikk av mote, så forsvant de ikke. Mange musikere fortsatte innen samme sjanger i tiår etter tiår, og de fikk etterfølgere og arvtagere. Heller ikke var det vanntette skott mellom undersjangrene. Hele tiden forekom krysspollinering mellom ulike former for country – og mellom country, jazz, sigøynerjazz, blues, polka, cajun, lokal folkemusikk, rock og andre musikkslag – også klassisk musikk. Således finnes f.eks. bluegrassversjoner av Mozarts 40. symfoni og andre musikkstykker av Mozart og Beethoven.^[29][30] Også Richard Wagners Ritt der Walküren er bluegrasset.^[31]

 

Western swing er en blanding av cowboymusikk, swing, jazz, polka m.m. Messingblåsere var vanligere enn i annen country, og bandene var ofte større. Riktignok fantes også rene «string bands» (strengelag), og fela var ledeinstrumentet enten gruppene hadde med blåsere eller ikke. Western swing-musikerne var ofte mer eksperimentelle enn andre countryartister. Som i jazzen var improvisasjoner ganske vanlig. Som navnet sier, hadde western swing kjerneområdet vestpå – i Oklahoma, Texas og California. Etter hvert ble den spilt og danset til – for western swing var typisk dansemusikk – også langt utenfor dette området. Den dukket opp før 1930, men nådde høydepunktet i popularitet fra 1930-årene og frem til 1944, da myndighetene begynte å skattlegge nattklubbene.

Til pionerene hørte «King of western swing» Bob Wills (1905–75), Milton Brown (1903–36) og Patsy Montana (1908–96). Sistnevntes komposisjon «I want to Be a Cowboy's Sweetheart», som hun spilte inn med Prairie Ramblers i 1935, ble den første millionselgeren med en kvinnelig countrysanger. Også Clayton McMichen begynte tidlig med western swing – da han i 1931 brøt med The Skillet Lickers og dannet The Georgia Wildcats.

 

Tradisjonell bluegrass spilles bare med akustiske strenginstrumenter: Banjo, fele, gitar (og/eller dobro), kontrabass og mandolin. Sammen med tette harmonier (koring) i hvert refreng, etterfulgt av improviserte instrumentalpartier («breaks»), gir dette et karakteristisk lydbilde. Bluegrass forbindes av og til med et forrykende tempo og tungegymnastikk «Folk music with overdrive», «high-speed bluegrass» osv.), men dette gjelder langt fra all bluegrass.

De fleste regner Bill Monroe (1911–96) fra Kentucky som «gudfaren av bluegrass». Midt på 1930-tallet var han kjent som en virtuos på mandolin, som også – kanskje inspirert av jazzen – behersket improvisasjonens kunst. I 1936–38 spilte han inn plater sammen med broren, gitaristen og sangeren Charlie (1903–75). Alt nå fikk Monroe etterlignere med sitt mandolinspill. I 1939 dannet han gruppen The Blue Grass Boys og ble medlem av Grand Ole Opry. Etter en del utskiftninger fremstod bandet i 1945 som en fullt utviklet bluegrassgruppe. I tillegg til Monroe deltok Earl Scruggs (banjo), Lester Flatt (gitar, vokal), Chubby Wise (fele) og Cedric Rainwater eller Alan Watts (kontrabass).

Bluegrass, særlig til å begynne med, trakk veksler på oldtime-musikken og den veldige sangskatten fra Appalachene. Snart tilkom nye komposisjoner fra Monroe, Lester Flatt og andre. Svart musikk var viktig for utviklingen – Monroes første sjef som betalt musiker var den svarte bluesgitaristen Arnold Schultz. Bluegrass er inspirert av spirituals, blues, jazz og gospel. Ofte er det vanskelig å skille bluegrass og gospel. Tidlig bluegrass hadde mange religiøse tekster. De tette bluegrass-harmoniene (koringen) er inspirert av gospel-korene, kanskje også av kirkemusikk. De ble perfeksjonert av Monroe og hans gruppe, og av etterfølgere som The Osborne Brothers og The Dillards. Monroe pleide ikke spille fele, men var blant de mange som beundret Clayton McMichens felespill. Lester Flatt, som regnes for den første bluegrass-gitarist, videreførte på sin side Riley Pucketts gitarspill. Earl Scruggs' banjospill ble skoledannende og bidrog til banjoens popularitet i den grad at den vanlige 5-strengs banjoen gjerne kalles bluegrassbanjo. I populæremusikken gjentas ofte samme mellomspill mellom versene. I bluegrass improviseres mellomspillene – snart med banjo, snart med mandolin; snart med fele.

I 1948 brøt Flatt og Scruggs med Monroe og dannet Flatt & Scruggs & The Foggy Mountain Boys. Flatt og Scruggs spilte sammen til 1969 og ble den mest populære bluegrassgruppen. Mest populære av nålevende (2019) artister og band er antagelig Ricky Skaggs & Kentucky Thunder, og Alison Krauss & Union Station. Øystein Sunde, Kari Svendsen («Banjo-Kari»), Claudia Scott og grupper som Ila Auto og Onkel Tuka er kjente størrelser innen norsk bluegrass.

 

«Honky-tonk» ble opprinnelig brukt om en type barer sør og sørvest i USA, etter hvert også om musikken på disse stedene. I dag brukes betegnelsen helst om en form for countrymusikk som fra 1941 av ble fremført av artister som Ernest Tubb og Hank Williams. I løpet av sitt korte liv rakk Williams å bli en gigant innen country. Tidlige honky-tonk-artister var inspirert både av Jimmie Rodgers og av jazz, blues, og ikke minst western swing. Typiske instrumenter var gitar, fele, kontrabass, «Hawaii-gitar» og pedal-steel-gitar. I motsetning til i tradisjonell bluegrass ble elektriske instrumenter tidlig tatt i bruk. Rå, nasal sang var typisk for tidlig honky-tonk, selv om «nasal country» ikke var enestående for denne musikkstilen. Senere ble sangen glattere.
       Honky-tonk hadde en gullalder tidlig i 1950-årene. Som bluegrass ble den deretter delvis fortrengt av rockablilly-bølgen og Nashville sound, men Grand Ole Opry ble et sterkt støttepunkt også for denne formen for countrymusikk.

 

Denne kanskje første formen for det som hører under det senere sekkebegrepet «rock» hentet inspirasjon fra bl.a. tidlige former for country og jazz – og jump-blues, en rask form for blues. Og rockabilly kjennes ved et høyt tempo og intense rytmer. Én eller flere gitarister forekom alltid. Kontrabass var vanlig, men ble ofte erstattet av trommer. Piano og saxofon forekom. Rudy Pompilli (en av Bill Haleys Comets) og engelskmannen Don Lang var tidlige rockestjerner som spilte saxofon.
       Det vi nå regner som rockabilly kan føres tilbake til 1940-årene, kanskje enda tidligere. Maddox Brothers & Rose ble dannet i 1937, selv om det er usikkert når de første gang spilte rockabilly-melodier. Gjennombruddet for rockabilly kom med "Crazy man, crazy", som Bill Haley & his Comets spilte inn i 1953, og fremfor alt med "Rock Arould the Clock" fra 1954. Til tidligere rockere hørte også Chuck Berry, Carl Perkins, Elvis Presley, Little Richard – og i England Don Lang & his Frantic Five og Cliff Richard og The Shadows.
       Da rockabilly nådde høyden av sin popularitet i annen del av 1950-årene, var platebransjen inne i en periode med eventyrlig vekst. Dette skyldtes dels en enorm velstandsøkning, dels overgangen fra tunge, knuselige 78-plater til vinyl. For første gang kunne country-artistene selge sine egne plater på turneene. Mens The Skillet Lickers skapte sensasjon da "Down Yonder" fra 1934 ble en millionslager, fant "Rock Around the Clock" over 25 mill. kjøpere^[32], og salget av Elvis-plater skal ha passert en milliard^[33]. De store stjernene ble attraktive for filmindustrien; det var riktignok ikke første gang i countrymusikkens historie. Berømmelsen økte ytterligere med filmene – Elvis Presley medvirket i 27 av dem bare i 1960-årene^[34].

• Outlaw Country | Country blues | Country-pop | Progressive Country | Instrumental Country | Country-soul | Alternativ Country-Rock | Alternativ Country | Americana | Neo-traditional folk | Contemporary country | New Traditionalist | New-traditionalist country |Contemporary Bluegrass | Urban Cowboy | Folkrock | British Folkrock |Truck driving country | Country-folk | Traditional Bluegrass | Old-Timey | Cowboycountry | Jodling | String bands | Country Gospel | Country Boogie | Close harmony | Square dance | Rodeocountry | Bluegrass-gospel | Western Swing Revival

• Rosenberg, Neil V. 1985: Bluegrass: A History. University of Illinois Press. ISBN 978-0252002656

• (en) Country music – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Ryan Carlson Bernard 2006: The Rise and Fall of the Hillbilly Music Genre: A History, 1922-1939, 121 s. http://citeseerx.ist.psu.edu/viewdoc/download?doi=10.1.1.462.5127&rep=rep1&type=pdf