Charles-Thomas Maillard de Tournon

Han var av savoiardisk adelsslekt. Han var tilknyttet Den romerske kurie. I en alder av 33 år ble den høyt begavede, men uerfarne og oppfarende Tournon utnevnt av pave Klemens XI til «legatus a latere» og til patriark av Antiokia (en titularutnevnelse). Han ble bispeviet den 27. desember 1701.

Utstyrt med ekstraordinære fullmakter som apostolisk visitator reiste han til Kina for å bilegge ritestriden i Kina, som var blusset opp igjen etter at den apostoliske vikar av Fujian msgr. Charles Maigrot M.E.P. hadde utløst den på nytt ved en rekke forbud i 1693. Riktignok skjedde de Tournons avreise fra Europa i februar 1703 over ett år før Maigrots standpunkt var blitt offisielt approbert i Roma og utvidet til hele Kina ved dekretet «Cum Deus optimus» (20. november 1704. Men beslutningen var fattet, og de Tournon kjente til hva den var. Hans oppgave i Kina var å avklare enkelte delspørsmål i så måte med kinamisjonærene.

På vei til Kina var han innom India, der han fordømte de malabarske riter, dvs. jesuittenes akkomodasjonsmetoder innen sitt misjonsarbeid i landet. Så fortsatte han via Manila til Kina.

I april 1705 kom han med sitt følge til Kanton. Han hadde formet seg sin oppfatning om spørsmålene lenge før han ankom Kina, og samtalene han hadde med medlemmer fra forskjellige misjonsordener i Kina rokket ham ikke.

Jesuittene sørget for at han fikk foretrede for keiseren, Kangxi, i Beijing, dit han var kommet den 4. desember 1705. Den første audiensen fant sted den 31. dag av samme måned. Han ble mottatt av keiseren med samtlige æresbevisninger som det tilsto utsendinger fra fremmede makter, ettersom patriarken var utsending fra paven i Roma.

Men det tok ikke lang tid før klimaet ble forverret. de Tournon begynte å etablere et slags nuntiatur ved keiserhoffet, og det uten medvirkning fra noen av de lærde jesuittene som var tilknyttet hoffet som keiserlige rådgivere og vitenskapsmenn og som nøt keiserens høye respekt og store velvilje. Keiseren måtte også erkjenne at de Tournon ikke var beredt til å tillate de kristne å ta del i den kinesiske forfedrekult og konfuciuskult, selv om disse ritene gjaldt som helt fundamentale for det konfucianske statsskikk og selv om neglisjering av ritene nærmest var likeverdig med en opprørshandling. Ved den annen audiens keiseren gav de Tournon (29. juni 1706) og likeså ved den tredje, avskjedsaudiensen, (30. juni samme år) advarte keiseren ham, men uten at det hadde noen virkning.

Etter en utspørring av biskop Charles Maigrot av Fujian (2. august), som Tournon hadde referert til som sin fremste sakkyndige vedrørende konfucianismens og katolisismens uforenlighet, utviste keiseren Maigrot fra Kina den 17. desember. Samtidig forordnet han at alle misjonærer som ville farbeide i Kina måtte søke om en kombinert yrkeslisens og oppholdstillatelse (kalt piao), og at den kun ville bli innvilget hvis de forpliktet seg på å følge avdøde pater Matteo Riccis akkomodasjonspraksis. Det innebar at de måtte love å tillate kinesiske katolikker å delta under forfedre- og konfuciusseremoniene. De misjonærer som nektet, ble utvist.

Tournon, som imens var underveis på reise sørover mot Macao, promulgerte som svar det såkalte Nanjing-ediktet den 7. februar 1707, der han offentliggjorde i skjerpet form (med ekskommunikasjonstrussel) det pavelige dekret «Cum Deus optimus» av 1704.

En rekke misjonærer sendte da straks appeller til Roma, ettersom de med rette fryktet for fremtiden for den katolske kirke i Kina. Kangxi-keiseren utviste Tournon til Macao, og forordnet at der fikk han holde seg til et keiserlig sendebud til Roma hadde funnet ut hvor vide fullmakter Tournon egentlig hadde. Portugiserne i Macao betraktet Tournons misjon som et inngrep i Portugals padroadomyndighet over Kina, og tok ham til fange.

Tournon, som var blitt ille plaget av sykdommer under hele sitt kinaopphold, døde i fangenskapet av alvorlige mage- og tarmplager, kort etter at han hadde fått vite at paven noen år før, i august 1707, hadde utnevnt ham til kardinal.

Tournons dekret ble bekreftet både ved et pavelig dekret av 25. september 1710 og den apostoliske konstitusjon «Ex illa die» av 19. mars 1715.

Begivenhetene under Tournons Østen-reise ble detaljert nedtegnet av jesuitten Kilian Stumpf i hans «Acta Pekinensia», som for det meste ikke er offentliggjort (pr. 2005).

Hans episkopalgenealogi er:

• Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
• Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
• Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
• Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
• Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
• Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
• Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
• Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
• Kardinal Flavio Chigi den eldre (1631-1693) *1686
• Kardinal Emmanuel-Theódose de la Tour d’Auvergne de Bouillon (1643-1715) *1689
• Pave Klemens XI (1649-1721) *1700
• Kardinal Charles Thomas Maillard de Tournon (1668-1710) *1701^[5]

• Decretum Cardinalis Turnonii, seu Publicatio Judicii Pontificii, in Sinarum Imperii facta. – Datum Nankini: die 25 Januarii anno 1707. Publicatum Nankini: die 7 Februarii 1707, i: Acta Causae Rituum, 1709, 37-39, Memorie Storiche dell'Eminentiss. Monsignor Cardinale di Tournon, V, 1761, 65-68, Mémoires pour Rome..., I, 1709, 250-260, Mémoires de la Congrégation de la Mission... IV, 1865, 445-448, cf. Bibliotheca Missionum VII, 1932, Nr. 2457;
• De fleste av de Tournons brev og skrifter – i: Memorie storiche dell'Eminentiss. Monsignor Cardinale di Tournon..., vol. I-VIII, 1761-1762, in: N. Platel, Mémoires historiques VI, 1766 (s. Bibliotheca Missionum VII, 93-173), i Anecdotes sur l'état de la Religion dans la Chine, I-VII, 1733-1742, i Mémoires de la Congrégation de la Mission..., IV-VI, 1865-1868, og enkelte i J.H. da Cunha Rivara, O Chronista de Tissuary II og III, 1869 f. og Jordâo, Bullarium Patronatus... III, 1873.

• Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church