Byråkrati

Byråkrati (av fransk bureau «kontor» og gresk -κρατία kratía «styre») er en hierarkisk organisering av beslutningstaking der enkeltsaker behandles av saksbehandlere med nøye avgrenset beslutningsmyndighet etter et felles sett regler, og der alle ansatte («byråkrater») er ansvarlige overfor ledelsen for at beslutningene er i henhold til regelverket. Hensikten med byråkrati er å sikre likebehandling av like saker og stor grad av detaljkontroll fra ledelsen.

I 1801 utga den franske skribenten Louis-Sébastien Mercier^[1] boken Néologie, en liste over nyord som den franske revolusjon hadde introdusert. Mercier var selv opphav til en rekke nydannelser, deriblant ordet «byråkrat»,^[2] kanskje hans varigste minnesmerke i moderne språk.

At offentlig forvaltning fungerer, har fra oldtiden av vært basert på skriveres arbeid og deres registrering av varebeholdninger, inntekter og utgifter, på leirtavler som i Sumer^[3] og Babylonia. Også assyrerne så viktigheten av disse byråkratenes arbeid, slik to av dem gjengis på et relieff fra palasset i Nimrud.^[4] I det gamle Egypt var skriveren et aktet samfunnsmedlem,^[5] gjengitt i diverse kunsterverker med papyrus og penn, som skriveren Nebmertouf sammen med bavianen Tot, gud for skrivekunst.^[6]

I Norge vokste byråkratiet frem rundt kansleren, som ifølge Hirdskråen var den som oppbevarte kongens segl, satte opp brev etter kongens diktat, og leste igjennom dem før besegling. Kansleren førte fortegnelse over kongens eiendommer og oppdaterte landskylden; han satt blant kongens rådgivere og fulgte kongen på reiser.^[7] Hirdskråen forutsatte at kansleren ansatte skrivere, og en kongelig skrivestue må ha eksistert iallfall i kong Sverres tid da brevmengden tok seg opp. Rundt 1265 ble Håkon Håkonssons saga i stor grad satt sammen av stoff funnet i arkivene i den kongelige skrivestuen i Bergen. Etter 1280 økte antall bevarte kongebrev sterkt, og fra Magnussønnenes tid (dvs. Øystein Magnusson, Sigurd Magnusson og Olav Magnusson) kjennes rundt tretti navngitte skrivere av kongebrev, omtalt som «klerk» eller «notarius», lønnet av sportler av brevene, jfr sorenskrivere i nyere tid. Tre av Magnussønnenes skrivere avanserte til lagmenn, den ene fehirde. Skriverne fulgte med kongen på reise, men det fantes også en stasjonær skrivestue, først i Bergen, men fra Håkon Vs tid ved Mariakirken i Oslo.^[8] I nyere tid vokste embetsmannsstaten frem, der en snever gruppe satt med makten ved å styre forvaltning og byråkrati. Hans Nielsen Hauges sak kom først opp for retten like før jul 1814, ifølge aktors forklaring pga det høye sykefraværet til kommisjonens faste skriver.^[9]

Byråkrati er en forutsetning for offentlig forvaltning, men ses også i (større) private bedrifter. Vektlegging av korrekt prosedyre og fremgangsmåte bidrar ofte til trenering og fører til kritikk for unødig sommel underveis til en avgjørelse. Derfor brukes ordet «byråkrati» i dagligspråket oftest nedsettende om tungvint saksbehandling. Innenfor samfunnsvitenskap brukes ordet «byråkrati» verdinøytralt som et faguttrykk for organisasjoner med byråkratiske trekk.

For jurister er en byråkratisk organisasjonsform ofte regnet som naturligste og riktigste måte å styre en organisasjon på^{[trenger referanse]}. Dette fordi jussens metode og innebygde verdisyn tilstreber flere av de samme idealene som byråkratiske organisasjoner er satt til å ivareta^{[trenger referanse]}. Jurister var også dominerende i alle etater i sentralbyråkratiet inntil sosialøkonomer og statsvitere begynte å gjøre seg gjeldende i etterkrigstiden også i disse etatene.