Antisemittisme

Antisemittisme er et komplekst fenomen og innholdet i definisjonen diskuteres både i akademiske og politiske miljøer.^[1]

Det er en rekke forslag til definisjoner av ordet. Noen av dem er gjengitt nedenfor:

• Store norske leksikon har: Antisemittisme er en betegnelse for fiendtlige holdninger og handlinger mot jøder, og har utgangspunkt i tanker om at jødene som gruppe bærer negative egenskaper.^[2]
• Det Norske Akademis ordbok definerer antisemittisme som fiendtlig, hatsk innstilling til jøder eller jødedommen ; jødehat.^[3]
• International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA) vedtok i 2016 denne definisjonen: Antisemittisme er en bestemt oppfatning av jøder og kan komme til uttrykk som hat mot jøder. Språklige og fysiske former for antisemittisme rettes mot jødiske og ikke-jødiske enkeltpersoner og/eller deres eiendom, og mot jødiske institusjoner og religiøse samlingssteder.^{[4] [5]}
• Merriam-Webster Dictionary har fiendtlighet mot eller diskriminering av jøder som en religiøs, etnisk eller rasemessig gruppe.^[6]
• Encyclopædia Britannica har fiendtlighet mot eller diskriminering av jøder som en religiøs eller rasemessig gruppe^[7]
• Store danske lekskon har antijødiske holdninger, fjendtlige og uafhængige af tid og sted.^[8]

Det finnes også en rekke private definisjoner.

Rasisme er forestillingen om at menneskeheten kan kategoriseres i ulike raser som hver tillegges et sett egenskaper og som rangeres etter verdi. Rasisme er og har vært grunnlag for diskriminering eller segregering.^[9] Etter en slik smal definisjon er ikke diskriminering av jøder rasisme, siden jøder er tilhengere av religionen jødedommen, og ikke en rase.

I dag brukes begrepet rasisme også i vid betydning om flere former for etnisk diskriminering som ikke nødvendigvis bygger på forestillingen om «menneskeraser», men som også skjer på basis av andre kjennetegn som nasjonalitet, utseende, kultur eller religion.^[10] Med en slik definisjon kan antisemittisme forstås som en form for rasisme.

Begrepet antijudaisme sikter til en religiøst, hovedsakelig kristent, begrunnet fiendtlighet rettet mot jødene og jødedommen. Betegnelsen anvendes i tillegg om antijødiske forestillinger og handlinger i den førmoderne verden, i kontrast til den moderne nasjonalistiske og rasebaserte antisemittismen som vokste fram på 1800-tallet.^{[11] [12]} Antijudaisme er beslektet med antisemittismen, som er et nyere fenomen og er i første rekke religiøst begrunnet. Antijudaismen har spilt en stor rolle i kristendommens historie.^{[trenger referanse]}

Kommunal- og moderniseringsdepartementet skriver at Kritikk av Israel og israelske myndigheter kan være kraftig, ensidig og ubalansert uten å være antisemittisk. De legger også til at samtidig er det eksempler på at det som oppfattes som negative handlinger utført av staten Israel, beskrives som resultat av iboende, negative karaktertrekk hos jøder, noe som kan være antisemittisk. Det hender med andre ord at Israelkritikk inkluderer antisemittiske forestillinger, og at ytringer med antisemittisk innhold fremmes i enkelte sammenhenger kamuflert som «antisionisme». Jøder i Norge har også opplevd å bli stilt til ansvar for staten Israels politikk. Undersøkelser de siste årene har vist at norske jøders erfaringer med antisemittisme i stor grad kan knyttes til den israelsk-palestinske konflikten, og flere norske jøder opplever at de holdes personlig ansvarlig for Israels politikk.^[13]

 «Jøde» er en utvetydig betegnelse bare i antisemitters øyne. 

Imre Kertész^[14]

 

Betegnelsen antisemittisme skal første gang ha vært brukt av Wilhelm Marr i boken Der Sieg des Judenthums über das Germanenthum (1879). Theodor W. Adorno beskrev antisemittisme som «ryktet om jødene» preget av fleksible eller «mobile» fordommer og irrasjonelle fantasiforestillinger.^[15][16]

Antisemittisme er en fiendtlig eller hatefull holdning til eller forestilling om jøder som kategori, eller jøder som jøder. Dette kan komme til uttrykk som diskriminering, trakassering og vold.^[17][18][19] Antisemittisme kan være knyttet til jødedommen som religion og det kan være knyttet til forestillinger om jøder som en rase.^[20] Ifølge Brian Klug handler ikke antisemittisme om jøder som enkeltpersoner eller som gruppe, men om forestilling om jøder.^[21]

Antisemittismen kjennetegnes ifølge Harket, Eriksen og Lorenz ved at jødene kollektivt som rase, nasjon eller som sosialt definert gruppe tillegges uforanderlige egenskaper. Den gamle antisemittismen, antijudaismen, var en form for religionskritikk kombinert med forestillinger om jødisk moral og livsstil. Den moderne antisemittismen fra slutten av 1800-tallet tok i bruk gamle myter og fordommer, og utviklet en rasebasert antisemittisme med jødene som motsetning til «arierne». I den østeuropeiske nasjonalismen ble jødene betraktet som rotløse parasitter. Etter andre verdenskrig og opprettelsen av staten Israel har antisemittisme også vært knyttet til palestinernes skjebne og til ulike grader av holocaustbenektelse, blant annet blir jødene i den forbindelse beskyldt for å overdrive holocaust for vinne sympati og andre fordeler. Antisemittisme kan også være koblet til eller forkledd som antisionisme, kritikk av eller motstand mot staten Israel. Denne siste varianten forekommer særlig på den politiske venstresiden og blant muslimer.^[22]

Konspirasjonsteori har vært en viktig ingrediens i antisemittismen. Siden 1700-tallet har det versert forestillinger om jødenes plan for verdensherredømme blant annet gjennom liberalisme og demokrati som skulle undergrave både kirken og monarkiet. Konspirasjonsteorier fikk ny kraft etter den russiske revolusjonen der revolusjonen ble fremstilt som en jødisk konspirasjon.^[23] Konspirasjonsteorier har vært et viktig innslag i antisemittismen også i førmoderne tid for eksempel i middelalderen ble jøder fremstilt som en trussel mot kristendommen og majoritetsbefolkningen. På 1800-tallet kom rasistiske og nasjonalistisk motiver inn i tillegg eller fortrengte de religionsbaserte begrunnelsene.^[24]

Det er vanlig å skjelne mellom førmoderne antijudaisme og moderne antisemittisme. I den eldre antijudaismen ble forskjellen mellom jøder og kristne knyttet til religion og for eksempel jøder som kom til Danmark og Sverige på 1600-1700-tallet kunne bli værende om de lot seg døpe. I den senere antisemittismen ble forskjellen også knyttet til kultur, økonomi, politikk og biologi (forstillingen om jøder som en rase).^[15]

 

 

 

 

 

 

 

 

Den tidligste kjente bruken av ordet antisemittisme kom i 1879 av Wilhelm Marr i forbindelse med pamfletten Der Weg zum Siege des Germanenthums über das Judenthum. Samme år opprettet han Antisemiten-Liga, den første tyske organisasjon stiftet spesielt for å slåss mot den angivelige trusselen som jødene utgjorde mot Tyskland. Marr var ingen original tenker, og ordet kan ha vært i bruk før dette.^[25] I normal språkbruk benyttes begrepet «antisemittisme» bare om hat mot mennesker av jødisk opprinnelse; men både hebraisk og arabisk er semittiske språk, så betegnelsen er en sammenblanding av et lingvistisk begrep og et politisk begrep. Brian Klug viser til at det har vært antisemittisk støtte til sionismens ønske om en egen jødisk stat.^[17] Edward Said argumenterte i 1978 for at orientalisme og antisemittisme har viktige likhetstrekk.^[23] Mulige eller påståtte likhetstrekk mellom islamofobi og antisemittisme er også omdiskutert.^[20]

Diskrimineringen og forfølgelsen av jøder som sosial og religiøs gruppe, antijudaisme, har en århundrelang historie i kristendommen, særlig i Europa og Russland. I første rekke ble selve jødedommen fordømt, men også jødene som folk ble beskyldt, blant annet for å være født med mindreverdige karaktertrekk som sluhet, grådighet og upålitelighet. Bakgrunnen for disse påstandene ligger i den bokstavtro tolkningen av Jesu angrep på jødiske kremmere i tempelet. Jøder var som ikke-kristne utelukket fra å bli ansatt i det offentlige, i kirken og i militæret. Fordrevet fra sitt hjemland dannet de over mange hundre år minoritetsgrupper i de fleste europeiske land. Ettersom de sjelden eide egen jord, livnærte de seg som forretningsmenn og pengeutlånere, og ble derfor lett syndebukker i nedgangstider. Etter at kristendommens livssyn ble moderert i opplysningstiden, endret antisemittismen seg gjennom sosialistiske og kommunistiske filosofer som Pierre-Joseph Proudhon og Karl Marx.

Den kristne antisemittismen har utgangspunkt i forestillingen om at jødene var skyld i Jesus død på korset. Dette motivet er fortsatt levende i mange kristne miljøer i Øst-Europa, men dette grunnlaget for antisemittisme er lite utbredt i Vest-Europa.^[22] Den kristne antisemittismen har også være begrunnet med jødenes motvilje mot å ta til seg den kristne lære og allerede i år 388 ble en synagoge i Syria brent av kristne. Middelalderens korstog var begrunnet med å gjenvinne det hellige land fra hedningene (der det ikke ble skjelnet særlig mellom jøder og muslimer). I Nord-Europa ble jødene på samme tid forsøkt tvangsomvendt. Martin Luthers senere skrifter inneholder sterkt jødefiendtlige utsagn, og Luther ville bare akseptere jøder som lot seg omvende.^[26] I sin bok Om jødene og deres løgner fra 1543 identifiserte Luther jøder som djevelen.^[27]

Rykter om jødiske ritualmord dukke jevnlig opp i europeisk middelalder.^[28] Blant de mest kjente er drapet på William fra Norwich i 1144.^[29] Fra nyere tid kjennes «Beilis-saken» fra Kyiv, der jøden Menahem Mendel Beilis (1874–1934) i 1911 ble anklaget for drap på en tolv år gammel gutt.^[30]

I tillegg til religiøse motiver hadde den kristne antisemittismen sosiale og økonomiske sider.^[31]

I det nye testamentet står det «jødene som drepte Herren Jesus». I Johannes åpenbaring brukes uttrykket «Satans synagoge». Den kristne og kirkelige antijudaismen har sitt ideologiske grunnlag i slike passasjer i det nye testamentet.^[32]

I den katolske kirken hadde antisemittismen lenge preg av offisiell politikk fordi antisemittismen ble fremmet av lederskapet blant andre flere paver. Dette var blant annet basert på fordommer og forestillinger om konspirasjoner mot kristendommen. Langfredagsbønnen rettet mot perfidis Judaeis (svikefulle eller troløse jøder) ble brukt til 1970 etterhvert i neddempede utgaver. Pius XII regnes som nokså passive mens jødeforfølgelsene og holocaust pågikk. På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet arbeidet den katolske kirke mot kulturell og politisk modernitet, og den katolske kirken tilla jødene en sentral og destruktiv rolle i moderniteten. Den anti-jødiske holdningen fikk særlig gjennomslag i land med dominerende katolsk nasjonalkirke.^[33]

Ola Tjørholm skriver at pavekirken var tvetydig overfor jødene: Fra tidlig middelalder var holdningen at jødene skulle vernes mot forfølgelser og overgrep, samtidig skulle jødene gjerne skilles fra kristne med klesplagg eller merker og jødene burde omvendes til kristendom.^[33]

TEKSTEN ER MAGINALT INNENFOR TEMAET AANTISEMITISME - strykes? Både islam og kristendom har på religiøst grunnlag et forhold til jødedommen. Da Muhammed sto frem som profet var det godt etablerte jødiske samfunn på den arabiske halvøy blant annet i Medina og Khaybar. Det grunnleggende budskapet i Koranen er at Muhammeds budskap bekreftet, korrigerte og kompletterte de eksisterende bibelske skriftene. Jøder og kristne blir respektfullt omtalt som «bokens folk». I sure 5: 44–49 blir jøder og kristne oppfordret til å være lojale mot sine respektive skrifter slik at de vennskapelig kan konkurrere med muslimene om gode gjerninger. Andre deler av Koranen kritiserer jødene for å rote til den guddommelige åpenbaringen. I løpet av Muhammeds tid ble forholdet til jødene mer anstrengt blant annet ved at bønneretningen ble endret fra Jerusalem til Mekka. Da Muhammed etablerte Medina som sin maktbase var forholdet til de jødiske stammene i byen et vanskelig punkt. I Medinakonstitusjonen ble jøder og muslimer omtalt som et fellesskap, umma, under Muhammeds ledelse med fulle religiøse og økonomiske retter for jødene. Da Muhammed innledet krig med Mekka ble jødene i Medina anklaget for å gå bak ryggen på Muhammed. Under et blodig oppgjør i Medina ble jødene fordrevet fra byen. I oasebyen Khaybar ble jødene tvunget til å underkaste seg og betale avgift.^[32]

I muslimske land har jøder, kristne og noen andre religiøse grupper spesiell status som beskyttet minoritet, dhimmi, med religionsfrihet og juridisk selvstendighet i familierettslige saker.^{[trenger referanse]} Generelt har jødene hatt bedre betingelser under islamsk styre enn under kristent.^{[trenger referanse]} For sin tid var betingelsene for jødene relativt generøse i de islamske landene. I flere islamske riker kunne både jøder og kristne inneha de fleste høye statlige embeter.^[32]

Den islamske antijudaismen blir beskrevet som historisk mindre ondsinnet enn den kristne (unquestionably historically less malicious than traditional Christian anti-Judaism).^{[trenger referanse]} I førmoderne tid ble jøder og kristne beskrevet som Ahl al-Kitab (bokens folk) og dermed definert som dhimmi (beskyttet) med religionsfrihet innenfor islamske riker. Spesielle regler for jøder (som at de bare kunne bruke esler og ikke hester) skapte i flere områder en diskriminering og markering av at det var en underordnet religion.^{[trenger referanse]} Blodanklagen mot jødene kom til den islamske verden fra de gresk-kristne i det osmanske riket under Mehmet II. Under det osmanske rikets oppløsning fra slutten av 1800-tallet ble antisemittisk litteratur spredd fra Europa til Midtøsten. Lokale kristne spredte på slutten av 1800-tallet antisemittisk materiale av europeisk opphav i Midtøsten.^{[trenger referanse]} I 1930-årene og under andre verdenskrig inspirerte nazister og fascister i Europa fremveksten av bevegelser i den arabiske verden.^{[trenger referanse]} Haj Amin al-Husseini, stormuftien av Jerusalem, regisserte anti-jødiske opptøyer i Palestinamandatet og allierte seg med Adolf Hitler.^{[trenger referanse]} Dette hadde bakgrunn i tilspisset konflikt mellom innfødte palestinere og innvandrede sionister.^{[34](s541)[32]}

Etter maurernes erobring av al-Andalus i år 711 fikk den innfødte befolkningen i stor utstrekning beholde sin religion og sine skikker under religiøst tolerante islamske herskeren. Trolig fikk maurerne hjelp av jøder til å krysse Gibraltarstredet.^{[trenger referanse]} Under maurerne i Spania var det mange jøder i ledende stillinger i statsadministrasjonen og jødene der hadde en omfattende intellektuell produksjon blant annet gjennom samarbeid med kristne og muslimer. De første sefardiske jødene hadde trolig ankommet mens den iberiske halvøy var under Romerriket, som handelsfolk eller flyktninger etter ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem i år 70. Etter at den mauriske kontrollen over store deler av Iberia gikk tapt til kristne herskere, var det på 1100-1200-tallet en periode med relativt fredelig sameksistens (spansk: La Convivencia) mellom folkegruppene. Etter 1492 (Reconquista) ble jøder og muslimer tvangskonvertert eller deportert. Av en jødisk befolkning på kanskje 400 000 i Iberia, ble omkring 160 000 i henhold til Alhambra-dekretet (spansk: Decreto de la Alhambra). Fordrevne jøder søkte tilflukt under islamske herskere i Marokko, Sarajevo, Istanbul eller Thessaloniki.^{[35][36][37][32]} Jødeforfølgelsene i det katolske Spania etter 1492 hadde dels rasebiologiske aspekter som ligner på nazistenes 400 år senere.^[26]

Etter fordrivelsen fra det katolske Spania tok mange sefardiske jøder imot sultanens invitasjon og slo seg ned i Istanbul.^{[trenger referanse]} Under det osmanske millet-systemet levde jødene i stor grad innenfor et selvstyrt område med egne lover.^[38] Ved sultanens hoff tjenestegjorde mange jøder blant annet som tolker.^[39] Konstantinopel hadde en jødisk samfunn før den osmanske erobringen i 1453.^[40]

Thessaloniki ble rundt 1500 et sentrum for sefardiske jøder som ble fordrevet fra spansk territorium i 1492. Det var en viss innvandring av jøder fra andre deler av Balkan til Thessaloniki, særlig etter at sultanen på 1800-tallet mistet herredømmet over Bulgaria, Serbia og Hellas, mens Thessaloniki forble osmansk. Jødene søkte da tilflukt i områder under osmansk kontroll.^{[trenger referanse]} Etter pogromene i Russland i 1881 og 1903 søkte en del jøder fra Russland tilflukt der.^{[trenger referanse]} Thessaloniki kom under gresk herredømme i 1913 etter Balkankrigene. Før første verdenskrig hadde byen rundt 150.000 innbyggere hvorav omtrent halvparten var jødiske.^{[trenger referanse]} Etter at Thessaloniki ble innlemmet i Hellas, søkte myndighetene å «hellenisere» byen. Etter første verdenskrig gjorde tilstrømming av etniske grekere fra det østlige Trakia og fra Anatolia til at jødene ble i mindretall i Thessaloniki som fikk en overveiende etnisk gresk befolkning. Blant etniske grekere vokste det i mellomkrigstiden frem nasjonalistiske og til dels antisemittiske bevegelser som angrep jødiske innbyggere.^[41][42][43] Under holocaust i Hellas ble 95 % av jødene i Thessaloniki drept etter at den tyske okkupasjonsmakten deporterte dem til utryddelsesleirene.^[44][45][46]

Sions vises protokoller ble oversatt til arabisk på 1920-tallet, og en arabisk oversettelse av Hitlers Mein Kampf ble utgitt på 1930-tallet.^{[trenger referanse]} Fra 1938 satte nazi-regimet i Tyskland i gang propaganda i Midtøsten som et ledd i mobiliseringen mot Storbritannia og britiske interesser i området.^{[trenger referanse]} Antijødiske holdninger ble spredt fra Europa og adoptert av Det muslimske brorskapet i Egypt.^[32]

Jødehatet har tatt mange former gjennom historien. Ett eksempel er den katolske kirkes påbud fra ... om at jødene måtte merkes og bære tydelige kjennetegn, blant annet karakteristiske flate, spisse hatter eller Judenflecken, «jødeflekker», runde tøymerker som måtte sys på kappene.^{[trenger referanse]} Ulike hatte- og merkepåbud gjaldt fra 1215 til 1789 både for jøder og arabere, og til dels også magikere, utenfor ghettoene der de var henvist til å bo. Tilsvarende påbud om synlig merking er i vår tid særlig kjent i form av den gule davidstjernen som jøder måtte bære i Tyskland og det okkuperte Europa fra 1942 til 1945.

Et annet tydelig eksempel på historisk antisemittisme er det såkalte Judensau- motivet («jødepurka»), det vil si bilder og skulpturer av jøder i omgang med svin og andre «urene» dyr.^{[trenger referanse]} Motivet er kjent både fra karikaturer og kirkekunst fra 1300-tallet og fram til 1900 - hvor?.^{[trenger referanse]}

Den tyske filosofen Johann Gottlieb Fichte skrev i 1793 at jødene dannet en stat i staten, og derfor ikke burde få borgerretter.^[17]

Den moderne antisemittismen oppsto etter opphevingen av den lovbestemte diskrimineringen av jøder i Tyskland og Østerrike.^{[trenger referanse]} Voksende antisemittisme fra rundt 1880 førte til at mange jøder tvilte på at assimilasjon var frigjørende.^{[trenger referanse]} I forbindelse med riksdagsvalget i 1893 fikk antisemittiske partier et oppsving hvorpå antisemittismen ikke hadde noe særlig fremgang i Tyskland.^{[trenger referanse]} I Ungarn, Østerrike og Frankrike fikk antisemittismen større utbredelse.^[15] Rundt 1900 var antisemittismen særlig tydelig i Frankrike (slik det blant annet kom frem i Dreyfus-saken), mens Tyskland var klart mer liberalt.^[47] Ett av de tyske vilkårene for våpenhvile med Romania i 1918 var at jødene skulle få borgerrettigheter på like fot med andre rumenere, og dette tyske kravet inngikk i Versaillestraktaten.^[48]

I Sverige var August Strindberg en ledende antisemitt på 1880-tallet.^[15] Strindberg var talsmann for den typen antisemittisme som ble spredt med utgangspunkt i Richard Wagner og Bayreuth-miljøets kulturteorier.^{[trenger referanse]} Strindberg hentet sine antisemittiske ideer særlig fra den tyske journalisten Wilhelm Marr og hans bok Der Sieg des Judentums über das Germanentum (1880). Han beundret Wagner og hentet forestillingen om «jødifisering» av Tyskland fra Das Judenthum in der Musik.^{[trenger referanse]} Wagner var overbevist om at jøder var ute av stand til å forstå «nasjonal kunst» og at jødene hadde en farlig innflytelse på kulturen; disse ideen ble utbredt i Sverige. Arthur Engberg, redaktør i det sosialdemokratiske avisen Arbetet, skrev antisemittiske artikler.^[49] Strindbergs antisemittisme var godt kjent i samtiden og Det nya riket (1882) fikk Edvard Brandes til å bryte kontakten med Strindberg. Hans misogyni (kvinnehat) er velkjent og mye studert.^[50]

Antisemittismen i Europa tiltok fra rundt 1890 og hadde blant sammenheng med konspirasjonsteorier som Sions Vises protokoller og Dreyfus-saken.^[51] Sions Vises protokoller kom første gang ut i 1903 i Russland og ga seg ut for å være referater fra hemmelige møter blant jøder som planla å sikre seg verdensherredømme. I tsarens Russland ble protokollene brukt av konservative og høyreradikale politikere i kamp mot liberale og sosialister, og spredt særlig etter oktoberrevolusjonen i 1917. I Tyskland ble protokollene utgitt i 1920 og trykt i 100.000 eksemplarer det første året.^[24] I forbindelse med Dreyfus-saken introduserte Anatole France også begrepet xenofobi, «fremmedfrykt».^[52] Theodor Herzl mente at en egen stat for jødene etter hvert var nødvendig.^{[trenger referanse]}

Storbritannias statsminister Arthur Balfour fikk i 1905 gjennomført en fremmedlov som særlig tok sikte på å begrense antallet østeuropeiske jøder som søkte tilflukt i Storbritannia. Balfour mente at bolsjevisme og lignende avvik kunne spores direkte til jøder.^[17] Det har forekommet betydelig overlapping mellom antisemittisme og antikommunisme i forestillingen om «judeo-kommunisme».^[53] Et utkast til en artikkel av Winston Churchill fra 1937 uttrykte anti-jødiske stereotypier, blant annet at jøder er blodsugere som tar ågerrenter (Hebrew bloodsuckers), og at jødene selv delvis var skyld i forfølgelsene fordi de ikke lot seg integrere. Utkastet var trolig skrevet av en ghostwriter som sympatiserte med Oswald Mosley, og Churchill avviste det og stanset publiseringen.^[54][55]

Antisemittismen tiltok etter «jødetellingen» i 1916.^{[trenger referanse]} Under Weimarrepublikken økte antisemittismen i Tyskland, og toppet seg i forbindelse med den økonomiske krisen omkring 1923 og etter 1929.^{[trenger referanse]} I Scheunenviertel 5. november 1923 beskyldte agitatorer særlig østjødene for den vanskelige økonomiske situasjonen, jøder ble deretter hentet ut av sine boliger og banket opp, og forretninger ble plyndret og ramponert.^{[trenger referanse]} Politiet i Berlin arresterte noen av jødene, men få fra mobben.^{[trenger referanse]} I Bayern bodde under 10 000 «østjøder» som ble utsatt for sjikane særlig etter revolusjonsforsøket i 1919. Gustav von Kahr innførte unntakstilstand høsten 1923 og gjennomførte raskt kartlegging og utvisning av «østjøder» fra delstaten. De tyske jødene var forskjelligartede og organisert i liberale, ortodokse og sionistiske grupper.^[56]

De tyske sionistene mente at bevissthet om jødisk identitet og respekten det ville skape hos øvrige tyskere, kunne bidra til å dempe antisemittismen i Tyskland.^{[trenger referanse]} En egen jødisk stat ville løse problemet.^{[trenger referanse]} Walther Rathenau talte for at jødene burde assimileres i det tyske samfunnet og var motstander av sionisme.^{[trenger referanse]} For antisemittene og antirepublikanere ble han et symbol på at Weimarrepublikken ga jøder adgang til landets politiske elite. Han ble myrdet av nasjonalsosialister i 1922.^[56]

Den nazistiske ideologien bygget på såkalt «apokalyptisk antisemittisme» som innebar en forestilling om en pågående eksistenskamp med «jødisk ånd», «jødisk verdensmakt» og jødene som «blodsfellesskap». En slik apokalyptisk antisemittisme handlet om mer enn hat og fordommer, som en fortolkningsramme for historiske hendelser. Nazistene skapte en forestilling om at «den internasjonale jødemakten» tilskyndet stormaktene til krig mot Tyskland for å knekke tyskerne og deres kultur, og andre verdenskrig kunne da fremstilles som en kamp mellom «det germanske» og «det jødiske». Denne verdensanskuelsen uttrykkes i Mein Kampf og Hitlers taler. NSDAPs partiprogram (vedtatt i 1920 og ikke senere endret) slo fast at nasjonalsosialistene skulle «bekjempe den jødisk-materialistiske ånd i oss og utenfor oss». Ifølge nazistene var «den jødiske ånd» skyld i fremveksten av det moderne og urbane samfunnet (med fallende fødselstall), samt kvinnefrigjøring, humanisme, melankoli, psykoanalyse, kommunisme, sosialisme, demokrati, liberalisme, kapitalisme, abstrakt kunst, jazz og moraloppløsning. Nazistenes antisemittiske konspirasjonsteoretiske forestillinger hadde til dels røtter i middelalderen og kristne antijudaiske ideer om jødene som «giftblandere» og «kristusmordere». Hitler hevdet selv at møtet med Wien gjorde ham til antisemitt.^[57] Ifølge Saul Friedländer var nazistenes antisemittisme basert både på forestillinger om biologisk rase (rasisme) og på historiske myter om jødene. I tillegg til et rasistisk element var nazistenes antisemittisme konspirasjonsteoretisk. De slaviske folkene i Øst-Europa ble av nazistene også betraktet rasistisk.^[58]

Etter valget i Tyskland juli 1932 ble Hitler intervjuet av den britiske avisen Times og uttalte der at NSDAP ikke var et antisemittisk parti, men gikk inn for «Tyskland for tyskere». Hitler fremholdt at jødene ville bli behandlet ut fra sin holdning til NSDAP, mens jøder som støttet bolsjevismen, ville bli behandlet som fiender.^[59]

Jødene fikk skylden for marxismen og den russiske revolusjon, men også for kapitalismen, av nazistene ofte kalt «plutokratiet» (rikmannsveldet). «Jødeplutokratiet» var en metafor for England og «jødebolsjevismen» for Sovjetunionen.^[60] Kapitalismen var skyld i at middelklassen mistet sparepengene sine under krisen i 1923. Innholdet i Sions vises protokoller, opprinnelig et skrift forfattet av tsarens hemmelige politi for å sverte jødene i Russland, ble brukt i propagandaen. Der ble det hevdet at jødene hadde en hemmelig plan med det mål å ta makten i hele verden.^[61][62] Ifølge ledende forskere som Saul Friedländer, Jeffrey Herf, Michael Wildt og Christopher Browning trodde nazistene i stor utstrekning på sin egen propaganda om jødene som en eksistensiell trussel.^[58] Utgivelser som Der Stürmer forsøkte å utbre antisemittiske holdninger, og man fikk småvers som skulle minne om gamle visdomsord.

I 1948 lanserte Maurice Bardeche ideen om at holocaust var en svindel («hoax») iscenesatt for å sikre finansiering og legitimitet til opprettelsen av Israel. Senere ble samme ide fremmet av kommunisten Paul Rassinier som selv hadde overlevd Buchenwald. Holocaustbenektelse fikk i 1960- og 1970-årene en viss utbredelse i Europa og USA, særlig blant antisemitter og høyreradikale. Jean-Marie Le Pen uttalte for eksempel at gasskamrene var en bagatell i andre verdenskrig. Holocaustbenektelse ble særlig synlig gjennom Arthur R. Butz' bok The Hoax of the Twentieth Century. Senere ble David Irving, Ernst Zündel og Robert Faurisson frontfigurer.^[34] Claude Lanzmann samlet en del intervjuer med overlevende jøder, med tyske vaktmannskaper og polsk lokalbefolkning i sin mer enn ni timer lange dokumentarfilm Shoah fra 1985.^[63]

Blant islamister som Sayyid Qutb har tekststykker i koranen som beskriver jøder som falske, feige, grådige og upålitelige blitt utviklet til en islamistisk antisemittisme. På slutten av 1800-tallet ble antisemittisk litteratur spredd i Midtøsten og innenfor det ottomanske riket. I 1930-årene ble arabiske bevegelser inspirert av antisemittiske fascister i Europa. Haj Amin al-Husseini, stormufti av Jerusalem, var en av frontfigurene i den anti-jødiske bevegelsen.^[34]

Etter andre verdenskrig var det anslagsvis 350 000 jøder igjen i Polen, av 3,5 millioner før krigen. En stor del av de overlevende forlot Polen de første årene etter krigen. Holocaust-overlevende ble utsatt for antisemittisme og i Kielce ble et titalls jøder massakrert av polakker i 1946. I forbindelse med den politiske krisen i Polen i mars 1968 satte Władysław Gomułka og regjeringen i gang en antisemittisk propaganda. Jødene ble beskyldt for å være «femtekolonnister», «sionister», «utlendinger», «kosmopolitter» og fiender av den polske stat. Jødene ble beskyldt for å stå bak opptøyene i mars 1968. En antisemittisk demonstrasjon i Katowice samlet 100 000 og hadde slagord mot «sionistene». Gomułka tok til orde for å utvise de gjenværende jødene i landet. Omkring 20 000-25 000 jøder ble deretter presset til å forlate Polen og omkring 1970 var det 5 000-10 000 jøder igjen i Polen. Regjeringen i Polen ga jøder utreisetillatelse fra mars 1968. For å få forlate Polen måtte de oppgi sitt polske statsborgerskap og erklære at Israel var målet for utvandringen. Det var ikke tillatt å ta med eiendeler fra før 1945, som for disse stort sett bare var gjenstander av affeksjonsverdi.^[64][65]

I mars 2018, i forbindelse med 50 års minnet, ba president Andrzej Duda om unnskyldning for fordrivelsen av de polske jødene.^{[66][67][68][69]}

Bakgrunnen for den antisemittiske kampanjen var særlig seksdagerskrigen og kampanjen var i begynnelsen Israel-fiendtlig. President Duda signerte i januar 2018 en lov som gjør det ulovlig og straffbart å hevde at Polen eller polakker medvirket til holocaust.^[70][71][72]

Etter etableringen av staten Israel og konflikt med palestiner og omliggende arabiske land ble antisemittismen importert fra Europa forsterket. Antijødiske eller antisemittiske publikasjoner bidro til tiltagende demonisering av jødene som umoralske, falske og forræderske. I konspirasjonsteoretisk stil ble jødene fremstilt som bevegelse som søker å dominere hele verden. I siste halvdel av 1900-tallet gikk antisemittismen i Midtøsten fra primært å være en arabisk antijudaisme til å bli knyttet til islam blant annet av vanlige muslimske ledere og av islamister som Sayyid Qutb. På 2000-tallet er konflikten mellom Israel og palestinere (samt den arabiske verden mer generelt) den viktigste drivekraften i antisemittisme blant muslimer. For eksempel egyptiske skolebøker om islam formidler stereotypier av jøder: Mens relasjonen mellom kristne og muslimer fremstilles som godt blir jøder fremstilt som av natur svikefulle. I palestinske lærebøker har slike stereotypier blitt fjernet.^[32]

Etter Seksdagerskrigen (1967), Jom kippur-krigen og Libanon-krigen 1982 ble det advart om at den politiske venstresidens kritikk av Israel hadde preg av antisemittisme. Den «nye antisemittismen» skjulte seg bak anti-sionisme, spesielt innen den europeiske radikale venstresiden og i deler av den islamske verden. Denne antisemittismen er ikke basert på myter om den ariske rase eller på biologisk rasisme, som hos nazistene, ifølge Judaken. Denne antisemittismen er kulturelle, religiøs eller politisk, men ifølge Judaken ofte like dogmatisk «essensialistiske» som den rasebaserte antisemittismen. Det er et paradoks ifølge Judaken at motviljen mot Israel og sionismen begrunnes som antirasisme og slår selv over i antisemittisme: I 1975 vedtok FN resolusjon 3379 som erklærte at sionisme er en form for rasisme (Zionism is a form of racism and racial discrimination).^[34]

Under den kalde krigen medvirket Sovjetunionens innflytelse i Midtøsten til at antisemittismen også fikk en venstrevridd sjargong. Sionismen ble av blant andre Yasir Arafat beskrevet som aggressiv, ekspansiv, kolonial i sine ambisjoner og fascistisk i sine metoder.^[34](s542) Seksdagerskrigen forverret motsetningsforhold mellom Israel og den radikale venstresiden. Antisionisme ble i løpet den kalde krigen og avkoloniseringen etter andre verdenskrig gradvis en del av venstresidens syn. Palestinernes sak overtok rollen til de nasjonale frigjøringsbevegelsene i koloniene. Antisionismen ble koblet til antiamerikanisme, merkbart særlig i Ariel Sharons og George Bush' regjeringstid. Den høyreorienterte antisemittismen hadde i mellomkrigstiden snakket om «jødebolsjevisme».^{[34](s544-545)} Stalins jødeforfølgelser fra 1949 og etter hans død hadde utgangspunkt i motstand mot staten Israel og dens støttespillere i vesten. Den sovjetiske antisionistiske diskursen tok opp i seg gammel antisemittisme.^[34](s550)

Ifølge Judaken kan det være vanskelig å skjelne mellom antisemittisme og legitim kritikk av staten Israels politikk: Kritikk av Israel som er dobbelmoralsk ved at tilsvarende kritikk ikke blir rettet mot andre land har preg av antisemittisme; kritikk som inneholder en form for demonisering av Israel og israelere har preg av antisemittisme; og kritikk av Israel som en illegitim stat har et innslag av antisemittisme. Dobbelmoral (double standards) innebærer ifølge Zygmunt Bauman at jøder og jødedom skilles ut som noe spesielt og unikt, og som dermed fortjener å bli moralsk vurdert etter egne kriterier - dette er antisemittismens opprinnelige utspring ifølge Bauman. Israels politikere kritiseres ofte på en måte som kobles sammen med gamle antisemittiske forestillinger om jødenes generelle karaktertrekk. Charles de Gaulle uttalte 27. november 1967 at jødene er «et selvsikkert dominerende elitefolk» (fransk: un peuple d’elite, sur de soi-meme et dominateur).^{[34](s553-555)}

 

I det russiske imperiet hadde ikke jøder lov til å drive jordbruk eller bo på bondegårder. Under tsaren var jøder pålagt å bo i Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland og dette området omfattet en stor del av verdens jøder. Det var pogromer 1903-06 og 1919-21, og i 1881 hadde det vært en særlig stor bølge anti-jødisk vold. Tsarens tjenestemenn tillot trolig pogromene for å avlede oppmerksomheten fra misnøye med og kritikk av regimet. Jødene ble beskyldt både for å være sosialister og for å være kapitalistiske utbyttere.^[73]

I Russland og Øst-Europa bluset antisemittismen opp fra slutten av 1800-tallet til 1920, da flere blodige pogromer var inspirert av blant annet Sions vises protokoller. Pogromer innebar brann, vold og drap, ofte utført av kosakker oppmuntret av myndighetene.^[51]

Polen, den andre polske republikk, var i mellomkrigstiden en multietnisk stat der etnisk polske utgjorde omtrent 70 % (med betydelige tyske, jødiske, belarusiske og ukrainske minoriteter). Den polske republikken søkte å assimilere etniske ukrainere og etniske belarusere, mens mange polakker anså assimilering av jøder og etnisk tyske som umulig eller uønsket. Józef Piłsudski argumentere for at jødene og deres kultur var en del av den polske nasjon. Jødene ble i mellomkrigstiden utestengt fra mange stillinger og antallet jødiske studenter var begrenset til en liten prosen av alle studieplasser. Blant de moderate politiske partiene var det flere som argumenterte for at den polske republikken tilhørte det polske folkeslaget og ville utelukke «fremmede» som jødene. Roman Dmowski hevdet Polens problemer skyldtes «århundrer med jødisk invasjon».^[74]

På første halvdel av 1900-tallet ble jøder utsatt for omfattende diskriminering i USA. Mange organisasjoner nektet jøder medlemskap, samtidig som jødene ble forsøkt holdt utenfor i utdanningssystemet. I denne perioden ble organisasjonen Anti-Defamation League stiftet for å hjelpe jøder i å unngå diskriminering.

I mellomkrigstiden nådde diskrimineringen sitt høydepunkt, blant annet med de antijødiske ideene til Henry Ford. Enkelte politikere stemplet også Roosevelts New Deal-politikk som «jødisk». Lederen for Representantenes hus' bankkomité, Louis T. McFadden, mente for eksempel at Roosevelts beslutning om å gå bort fra gullstandarden, var et triks fra jødenes side for å avspise «ikke-jøder med papirpenger slik at jødene kunne ha gullet og «de ekte pengene»».^[75]

 

I moderne historie er særlig de tyske nasjonalsosialistenes jødeforfølgelser før og under annen verdenskrig kjent. I perioden 1938 til 1945 ble rundt seks millioner jøder drept som en del av en gigantisk, systematisk utryddelseskampanje, kjent som holocaust. Folkemordet fikk også en rekke andre konsekvenser. I kjølvannet av Nürnberglovene ble det forbudt for jøder å bruke ordet «blond» både skriftlig og muntlig.^[76] Likeledes var det forbudt for jøder å ha fødselsdag 20. april, samme dag som Adolf Hitler. Miriam Wattenberg som under pseudonymet «Mary Berg» utgav sin dagbok fra tiden i Warszawagettoen, var født i Łódź i Polen 20. april 1924, men i dagboken endret hun sin fødselsdag til 10. oktober, i tilfelle dagboken skulle bli funnet.^[77]

I tidsskriftet Deutsche Justiz («Tysk rettsvesen») utgitt 21. oktober 1938, skrev Walter Buch, leder for NSDAPs øverste domstol: «Jøden er intet menneske. Han er legemliggjørelsen av forråtnelse. På samme måten som sopp ikke kan gjennomtrenge treverket før det begynner å råtne, var det først etter at den tyske nasjon, svekket av blodtapet under tredveårskrigen, hadde begynt å råtne fra innsiden, at jøden klarte å kravle seg inn i det tyske folk og bringe ulykke over det.»^[78]

 

I barneboken Der Giftpilz (= Giftsoppen) av Ernst Hiemer, utgitt i Nürnberg i 1938, står det: «Ohne Lösung der Judenfrage - kein' Erlösung der Menschheit» (Uten en løsning på jødespørsmålet - ingen frelse for menneskeheten). En tekst i frontkjempersangboken fra 1943 er slik: «Vi svarte da vår Fører: Vi reiser alle mann til kamp mot bolsjevismen og jødisk verdensbrann.»

Harald Wibe, fylkesleder i Oslo Unghird, skrev 9. august 1941 i kampbladet Baunen under overskriften «Mennesker og jøder», at jødene «kaller oss dyr, men er det ikke de som er dyr? Kunne kanskje et menneske ellers gå frem på den måten de daglig gjør det i Russland? Nei, bare dyr, og da i første rekke jødiske dyr, kan gå frem på denne måten, og derfor, kamerater i Unghirden, la oss derfor behandle jødene som dyr.»^[79]

Etter krigen var den sterke jødiske bykulturen i Europa kjennetegnet av det tysk-jødiske blandingsspråket jiddisch, den karakteristiske klezmer-musikken og annet, nesten fullstendig utslettet i Tyskland, Polen og andre steder i Sentral-Europa. Mange jøder flyktet til USA og la dermed grunnlaget for jødenes sterke posisjon i amerikansk etterkrigspolitikk og offentlig bevissthet. Den internasjonale tilskyndelse av opprettelsen av staten Israel i 1948 ville neppe vært så bred, hadde det ikke vært for jødenes skjebne under verdenskrigen.

Holocaust var trolig ingen nødvendig konsekvens av antisemittismen, men antisemittismen la veien åpen for nazistenes fremvekst og politikk.^[23][19] Nazistenes antisemittisme kan ha inneholdt en kime til folkemordet som ble innledet i 1941, men trolig var det ingen plan om folkemord da de kom til makten i 1933. I forskning og debatt om ansvar for holocaust har et av de store spørsmålene vært om det fantes en plan før invasjonen av Sovjetunionen i 1941, eller om folkemordet vokste frem på grunn av en vidtrekkende lavterskel-radikalisering i nazistaten.^[58]

Ifølge Pew Research Center har antisemittismen i Tyskland og Frankrike, målt som «ufordelaktige oppfatninger om jøder», falt fra 2004 til 2016. Under 10 % av befolkningen rapporterte negative holdninger i 2016, mot 25 % i 2008. I Storbritannia var andelen i samme periode stabilt på rundt 7 %. Ifølge Lars Rensmann ved Universitetet i Groningen har det ikke vært økende antisemittisme i Europa, men den har blitt mer synlig gjennom sosiale media. I 2014 ble det jødiske museet i Brüssel angrepet av terrorister, i 2015 ble et kosher-supermarked i Paris angrepet med tap av menneskeliv. I Frankrike og Storbritannia har det på samme tid vært en økning i mindre voldelige angrep på jøder for eksempel i form av eggkasting, i årene før 2015 ble det registrert en nedgang.^[80]

Motstand mot eller kritikk av staten Israel tipper ofte over i antisemittisme. Særlig på venstresiden og blant europeiske muslimer er antisemittisme mer utbredt enn i befolkningen ellers. Ifølge Pears Institute for the Study of Antisemitism er den tradisjonelle nasjonalistiske antisemittismen mest utbredt. Ifølge Pew sier 23 % av innbyggerne i Litauen at de ikke ønsker jøder i landet, i Polen 18 %, mens i Ukraina sier 5 % av innbyggerne at de ikke ønsker jøder i landet. Ukraina er et multireligiøst land med en jødisk minoritet på omkring 300 000, mens det i Polen er svært få jøder igjen etter holocaust og fordrivelsen i 1967.^[80]

I Russland, den arabiske verden og de siste årene også i Europa, er hets mot jøder i tiltagende.^[81]

I begynnelsen av 2005 skrev 500 fremstående russiske intellektuelle, deriblant 20 medlemmer av Dumaen, det russiske parlamentet, et brev til den russiske riksadvokaten hvor de forlangte at alle jødiske organisasjoner i Russland skulle forbys.

14. desember 2005 erklærte Irans president Mahmoud Ahmadinejad i en TV-overført tale at han anså holocaust som en myte. Ahmadinejad hevdet blant annet at «[t]hey have invented a myth that Jews were massacred and place this above God, religions and the prophets. The West has given more significance to the myth of the genocide of the Jews, even more significant than God, religion, and the prophets, (it) deals very severely with those who deny this myth but does not do anything to those who deny God, religion, and the prophet».^[82]

De arabiske muslimenes hat mot jøder og jødedommen i vår tid får ofte et antisemittisk uttrykk og er som regel politisk og sosialt motivert med bakgrunn særlig i opprettelsen av Israel og konflikten om Palestina.^[83]

Også EU og OSSE mener at jødehat er et problem. Siden 2003 har OSSE arrangert årlige konferanser om hvordan antisemittiske holdninger best kan bekjempes.

En meningsmåling foretatt i 12 europeiske land sommeren 2005 av amerikanske Anti-Defamation League (ADL), viste at over 30 prosent av de spurte mente at jøder hadde for stor økonomisk makt, rundt 20 prosent at de var skyld i Jesu død. Godt over 40 prosent mente at jødene var mer lojale overfor Israel enn overfor det landet de var bosatt i.

Håvard Rem skrev i 2016 at «Antirasister tar «jødetesten» på utsagn om minoriteter. Dessverre bruker de ikke testen på utsagn om jøder».^[84]

I 2017-18 beskyldte Viktor Orbán, statsminister i Ungarn, George Soros for å kontrollere opposisjonen i landet for kriminelle formål. Kampanjen mot Soros som overlevde holocaust, beskrives som anti-semittisk.^[85][86] Polen innførte i 2018 en lov som gjør det straffbart å hevde at Polen medvirket til holocaust. Loven kritiseres som forsøk på å renvaske Polens antisemittiske historie.^[80] Det høyreorienterte polske partiet Ruch Narodowy anmeldte Israels president, Reuven Rivlin, for å ha brutt loven under en minnemarkering i Auschwitz.^[70][87]

Islamofobi som har vokst frem fra omkring år 2000, kan sammenlignes med mellomkrigstidens antisemittisme, ifølge forskere på området.^[88][23] Kunnskapsdepartementets arbeidsgruppe om antisemittisme og rasisme (2011) definerer antisemittisme og islamofobi med samme ordlyd. Islamofobien har trolig historiske røtter i betraktningen av muslimer som Europas ytre fiender. Det er en vanlig antakelse at islamofobien tiltok særlig etter terrorangrepene 11. september 2001 og kommer blant annet til uttrykk ved dreining fra å omtale mange innvandrere som innvandrer til å omtale dem som muslimer.^[89][90]

Cora Alexa Døving konkluderer med at det ikke er en fundamental likhet (særlig på grunn av antisemittismens konsekvenser), men stereotypiene i den offentlige omtalen av folkegruppene er viktige likhetstrekk: Felles er at begge handler om ekskludering av bestemte grupper. Dagens muslimfiendtlige agitatorer og mellomkrigstidens antisemitter oppfatter seg begge som voktere av den rene nasjonalstat. Forestillingen om et internasjonalt nettverk som i skjul arbeider for å ta kontroll over Europa viser fellestrekk mellom antisemittiske forestillinger om «jøden» og islamfiendtlige forestillinger om «muslimen» fra omkring år 2000, ifølge Døving. Jødene ble i 1920-årene beskrevet som en femtekolonne og parasitter på lignende måte som muslimer 80 år senere. «Jødifisering» av Europa var et vanlig uttrykk og minner om «islamisering». I 1920-årene hevdet blant andre Eivind Saxlund at det krevde mot til å si sannheten om jødene, på samme måte som det i diskursen på 2000-tallet om muslimer. Liberale og venstre-orienterte ble stemplet som jødeforsvarere og naive fornektere.^[23]

I renessansen og senere var tendensen at muslimer og jøder sett fra det kristelige Europa ble oppfattet som tilhørende en «arabisk religion». Under nazistene tidlig på 1900-tallet ble jødene i stedet å bli fremstilt som medlemmer av et trossamfunn fremstilt som en rase (såkalt «rasialisering»).^[23]

  Hvis den skyldige personen er ond, blir det jødiske offeret godt. I det øyeblikket det kan vises at sistnevnte også er ond, blir ‘den andre’ – det vil si europeeren – kvitt skyldfølelsen sin. Å hevde at israelere oppfører seg som nazister reduserer besteforeldrenes synd. Da kan ikke ofrenes barn lenger være anklagerne. Dette likestiller alle. Noen europeere må derfor hevde at jøder er i stand til å gjøre det samme som ble gjort mot dem. Den portugisiske forfatteren José Saramago, som sammenlignet Ramallah og Auschwitz, gjorde nettopp dette. Når man kaller alt Auschwitz, benekter man Holocaust. Når alt blir forferdelig, finnes det ikke lenger noe absolutt onde. Dette betyr en lettelse for arvingene til skylden.  

Nathan Durst^[91]

Theodor Adorno argumenterte etter andre verdenskrig for at det fantes en sekundær antisemittisme. Begrepet er omdiskutert og det er uklart om det har empirisk grunnlag. Teorien er at påminnelser om holocaust og tyske overgrep blant tyskere utløser antismettisme som et forsvar mot ubehagelig skyldfølelse; dette er motvilje mot jøder fordi de ved sin eksistens minner tyskerne om holocaust. Andre har argumentert for at det å skylde på ofrene er en måte å rasjonalisere og å opprettholde troen på en rettferdig og velordnet verden der alle, også ofrene, får som fortjent. Sekundær antisemittisme omtales også som "antisemittisme på grunn av Auschwitz" og psykoanalytikeren Zvi Rex hevdet at «tyskerne vil aldri tilgi jødene for Auschwitz».^[92][93][94] Holocaustbenektelse, og relaterte fenomener som bagatellisering og relativisering av holocaust, kan springe ut av sekundær antisemittisme. Israels krigføring og behandling av palestinerne kan brukes til å underbygge sekundær antisemittisme ved å hevde at Israel er like ille som nazistene.^[95][96] Psykologen Nathan Durst fremholdt at dersom ofrene (eller deres barnebarn) også viser seg å være onde, blir gjerningspersonen (og deres etterkommere) frigjort fra skyld.^[91]

Norge hadde i mellomkrigstiden en liten jødisk minoritet på rundt 1.500 mennesker. Norsk presses forestillinger om eller fremstillinger av «jøden» handlet i liten grad om jødiske enkeltpersoner eller grupperinger i Norge, men jødiske enkeltindivider ble beskrevet på en nøytral eller positiv måte. Forestillinger om «jøden» ble mer brukt til å henge ut meningsmotstandere oppfattet som en trussel mot norske verdier og samfunnsidealer. Forestillinger om «jøden» handlet først om jødenes antatte rolle under bolsjevikrevolusjonen i Russland, forestillinger også knyttet til politisk strid og nasjonal identitet i Norge tidlig på 1900-tallet.^[97][98] Antisemittismen i pressen kom ikke fra grasrota, men fra akademikere, forfattere og kunstnere. Antisemittismen kom til uttrykk på lederplass i ledende aviser som Aftenposten og Tidens Tegn, og i mange regionale aviser. Forestillingene var i stor grad importert fra kontinentet og knyttet jødene både til kommunisme og kapitalisme. For eksempel ble Sam Eyde fremstilt som jøde.^[88]

De nasjonsløse jødene ble på 1800-tallet oppfattet som en symbolsk motsetning til nasjonal identitet. Ved folketellingen i 1875 var det bare 25 jøder i Norge. Jøder var et vanlig tema i avisen Morgenbladet på 1800-tallet. Morgenbladet støttet kampen mot jødeparagrafen, men var nedlatende i omtale av jøder. Morgenbladet argumenterte prinsipielt mot jødeparagrafen og advarte samtidig mot konsekvensene av å oppheve paragrafen. Henrik Wergeland var også nedlatende i omtale av to arresterte jøder i 1844. Wergeland mente at ved å oppheve paragrafen ville det komme mange rike, opplyste og foretaksomme jøder til landet. I tillegg til dette økonomiske argumentet begrunnet han motstanden mot paragrafen med kristen nestekjærlighet. For Wergeland var det en forutsetning av jødene var kulturelt assimilerte og lot religionen være en privatsak. I 1920-årene trykket Aftenposten og Tidens Tegn, landets to største aviser, mange antisemittiske karikaturer. På valgdagen til Stortinget i 1924 trykket Aftenposten en karikatur av den internasjonale bolsjeviken med jødiske trekk, og appellerte «stem norsk». Nils Kjær, en populær journalist og forfatter av blant annet obligatoriske skolebøker, var åpent antijødisk, men var klar motstander av vold mot jøder.^[99]

Før andre verdenskrig var ideologisk og organisert antisemittisme i Norge et relativt marginalt fenomen og forekom mest i litteraturen. Den første antisemittisme propagandaen dukket opp omkring 1910 med juristen Eivind Saxlunds tekst Jøden og Gojim.^[100] Saxlund advarte mot et semittisk livssyn som trussel mot Norges nasjonale karakter og kritiserte at jødene hadde fått frihet til å praktisere sin religion, og mente at jødene i Norge laget en stat innenfor staten. National Tidsskrift og Fronten. Organ for politisk nyorientering la vekt på raseteorier i sin antisemittisme, med referanser til sammenhengen mellom religion, kultur og «jødisk mentalitet». Disse tidsskriftene beskrev jødene som en femtekolonne i Norge og parasitter innenfor Europas grenser. «Jødifisering» av Europa var et vanlig uttrykk i disse tidsskriftene i 1920-årene. Saxlund og andre på den tiden fremhevet at det krevde mot til å si sannheten om jødene. Liberale og venstre-orienterte ble stemplet som jødeforsvarere og naive fornektere.^[23]

 

Den russiske revolusjon og de andre etterdønningene etter første verdenskrig bidro til å nøre opp under frykten for kommunismen i borgerlige miljøer, og anti-revolusjonære holdninger smeltet ofte sammen med antisemittiske holdninger til en forestilling om «bolsjevikjøden». Generalstabens etterretningskontor ledet arbeidet med å overvåke venstreorienterte miljøer, og mange jøder i Norge ble mistenkt for å stå i forbindelse med de russiske kommunistene. Generalstaben så også på sionistbevegelsen som høyst suspekt, og rapporterte til Kristiania-politiet i 1919 om hvordan sionistene til en og samme tid både arbeidet for «jødeverdensherredømme ved kapital» og for å «nedkjempe den bestående samfunnsordning ved hjelp av bolsjevismen, for så å proklamere Jøde-herredømmet».^[101]

Den borgerlige pressen drev regelrette antijødiske kampanjer i 1920-årene. Aftenposten skrev i 1924 at «vi oversvømmes av alle lands jøder, særlige russiske […] Osterhausgaten er fremtidens ghetto eller jødekvarter. Men bare vent, om noen tid finder vi dem som smarte eiere av villaer paa Vestkanten.» Da høyesterettsadvokat Eivind Saxlund saksøkte kritikere av kampskriftet «Jøder og Gojim»^[102] i 1923 fikk han støtte på lederplass i Nationen; her skrev redaktør Thorvald Aadahl at Saxlund «kjæmpet en racekamp» mot «[d]en store jødebevægelse som langsomt, men sikkert tar strupetak paa Europa».^[103][104] Holdninger som disse gikk gradvis av moten i norske borgerlige aviser, og utover i 1930-årene ble den antisemittiske retorikken betydelig nedtonet.^[105]

Teologen Ole Hallesby hadde i årene før andre verdenskrig apokalyptiske forestillinger om skjebnetid i Guds rike. Hallesby anså arbeiderbevegelsen og særlig den sovjetiske bolsjevismen som den største trusselen. Hans perspektiv hadde rasistiske aspekter ved at han fryktet at de «fargede» ville dominere og ta over verden. Antisemittismen hans var dessuten basert på at jødene ikke ville bøye seg og ta i mot det kristne budskap og derfor ville jødene «sitte i historiens skammekrok». Hallesby tok avstand fra Quislings mytiske eller rasebaserte perspektiv på jødene, mens han selv begrunnet sin antisemittisme i teologiske og bibelske argumenter.^[106]

Vidkun Quisling uttrykte under den tyske okkupasjonen av Norge antisemittiske ideer som en form for konspirasjonsteori eller paranoid stil: Han hevdet i sine taler 1940-1945 at jødene sto bak en farlig internasjonal sammensvergelse slik at forfølgelsen av jødene ble fremstilt som en legitim forsvarskamp mot «overmakten». Antisemittismen ble fra midten av 1930-tallet stadig viktigere i Nasjonal Samlings agitasjon og i Quislings politisk syn. Hans Fredrik Dahls biografi beskriver forestillingen om en jødisk sammensvergelse som et vesentlig innslag i Quislings tenkning. Fra 1935 begynte Quisling å omtale politikk som en kamp mellom det nordiske og det jødiske prinsipp. Nasjonal Samling ble etterhvert et ekstremt antisemittisk parti. NS-avisen Fritt Folk skrev 2. september 1939 (dagen etter invasjonen av Polen) at «den internasjonale jødedommen» støttet britiske politikere som ønsket krig. Under den tyske okkupasjonen av Norge skrev NS-avisene at jødene deltok i en internasjonal sammensvergelse. Avisens antisemittiske innhold tiltok etter invasjonen av Sovjetunionen i 1941 og fortsatte til mai 1945.^[24]

Quisling hevdet 24. juni 1940 at Norge før krigen var et engelsk lydrike og en provins i den britisk-jødiske verdenskapitalismen. Quisling hevdet stadig at den internasjonale jødedommen var en mektig og velorganisert trussel som søkte verdensherredømme. I nyttårstalene 1944-45 snakket han om «den falske demokratiske og bolsjevikiske jødepropaganda», og om kommunismen som ville gjøre folket til «statsslaver under jødiske makthavere». Quisling beskrev det «jødiske» som uforenlig med motpolen, det «nordiske»/«germanske», og at kampen mellom disse var historiens vesentligste drivkraft.^[24]

Hans Fredrik Dahl skrev i biografien at Quislings antisemittisme var et middel til å innsmigre seg hos tyske okkupanten og dermed styrke NS' posisjon. Kjetil Braut Simonsen skriver at Quisling brukte antisemittismen for å legitimere «nyordningen» av landet blant annet ved å påstå at alle de gamle partiene var «jøde-lakeier». Quisling hevdet at et pågikk en «jødifisering» særlig ved «jødeinvasjon» (etter 1935) i form av jødisk tankegods som smittet nordmenn med en nedbrytende mentalitet. Ifølge Quisling var både liberalismen og marxismen jødiske ideer som alle partier unntatt NS hadde omfavnet. Fra 1940 til angrepet på Sovjetunionen i 1941 ble «jødebolsjevismen» tonet ned på grunn av ikke-angrepspakten, men etter invasjonen av Sovjetunionen ble «jødebolsjevismen» det sentrale.^[24]

Hirdmannens artikler virket radikaliserte i månedene forut for deportasjonen av de norske jødene høsten 1942, med en motløs konklusjon: «(…) noen jødeforfølgelse kan neppe ventes fra massenes side». 12. september 1942 ble det brakt en artikkel som het «Jødene er skyld i krigen». 3. oktober stod det på lederplass: «Det er heller ikke vår mening å oppmuntre til noen «jødeforfølgelse» i alminnelig forstand, men det forekommer oss at tiden snart måtte være inne til å sette disse rasefremmede og folkefiendtlige elementer på plass.» Men også etter at jødene var deportert, fortsatte artiklene om denne angivelige indre fienden. Antisemittismen trengte ingen faktiske jøder for å fortsette propagandaen.^[107]

 

På spørsmål fra den østerrikske forfatteren Hermann Bahr (1863-1934) svarte Henrik Ibsen at antisemittismen forekom ham fullstendig ubegripelig og uforståelig. Bjørnstjerne Bjørnson mente det ikke fantes antisemittisme i Norge på den tiden.^[15]

Ludvig Holberg ga uttrykk for antisemittiske holdninger og ideer, og skrev blant annet at det ikke finnes større løgnere enn jøden og at de lyver bare for å lyve. Holberg baserte seg blant annet på Johann Andreas Eisenmengers Entdecktes Judenthum (utgitt posthumt 1711)^[108] som senere ble et antisemittisk standardverk.^[15]

Aasmund Olavsson Vinje skrev lange lister med nedsettende karakteristikker av jødene blant annet de befattet seg lite med nyttig arbeid og derimot var durkdrevne i diskontering. Han mente at jøders handelsvirksomhet i egentlig bare var svindel. Vinje hadde ikke noe personlig kjennskap til jøder. Han endret ikke sin fiendtlige innstilling etter å ha blitt kjent med verker av blant andre Meïr Aron Goldschmidt og Heinrich Heine som han beundret.^[15]

Amalie Skram skrev generaliserende om jøder som ekle, små ting uten morsmål, viljesterke og fæle. Skram skrev om brødrene Georg Brandes og Edvard Brandes at de var «funklende slangeglatte, magtbegjærlige revanchetørstende jødebegavelser». Til Erik Skram skrev hun hatet disse jødetampene av jøderasen som hun oppfattet som en motbydelig slekt. Erik Skram var sjokkert over Amalies holdning, og overtalte henne til å fjerne utfallene mot Brandes i manuskriptet til Constance Ring. Arne Garborg var til dels på linje med Amalie Skram, og de to korresponderte. Garborg spurte seg i dagbøkene om det egentlig var Hamburg-jødene som eide jorden i Norge, at de jødiske pengeveldet holdt første verdenskrig i gang, og at hele Europa var i «lomma på pengejøden». Garborg både beundret og anklaget jødene, og mente blant annet, med et med innslag av konspirasjonsteorier, at vestlige kultur ble styrt av pengesterke jøder. Garborg kjente til og tok avstand fra pogromene i Øst-Europa.^[15]

Nils Kjær var en åpenlys (i essays fra rundt 1910) og erklært antisemitt. Kjær var blant annet inspirert av Houston Stewart Chamberlain, og knyttet etter hvert alt han foraktet til jødene.^[15]

Knut Hamsun (1859–1852) støttet tidlig Hitler og Quisling, også etter at tyskerne okkuperte Norge under andre verdenskrig. Som både nazist og antisemitt bidro Hamsun aktivt til den nazistiske propagandaen i den offentlige debatten før og under krigen. I boka Knut Hamsun og det norske Holocaust fra 2021 fremholder nordisk-professoren Ståle Dingstad at Hamsuns antisemittisme og reaksjonære holdninger tydelig inngår i hans forfatterskap.^[109][110] Også Tore Rems biografiske Knut Hamsun: reisen til Hitler fra 2014 dokumenterer Hamsuns jødehat.

Rolf Jacobsen var fra januar 1941 redaktør i Kongsvinger Arbeiderblad (kalt Glåmdalen fra 1943) der han skrev rasistiske og antisemittiske lederartikler. I 1944 skrev Jacobsen at krigen føres mot verdenskapitalismen og jødene som «ser sin stilling truet av et samlet Europa». Jacobsen hadde i 1934 vært i Berlin og der sett Hitler, Goebbels og parader med SS og SA på Unter den Linden. Jacobsen ble ved landssvikoppgjøret etter krigen dømt til 3 års fengsel og 10 års tap av rettigheter.^[15]

 Den er like opprørende og motbydelig som den samfunnsordning som er skapt av jødene og pengemakten. De som har tolerert en verden hvor millioner har sultet mens jorda har bugnet av overflod, hvor arbeidsløshet og nød har bodd vegg i vegg med fråtseri og raffinert luksus, med moralsk forsumpning og systematisk fordummelse av folkene, har ingen grunn til å skrike opp over dramaets slutning. 

Rolf Jacobsen (Glåmdalen, 27. desember 1943)^[15]

Idéhistorikeren Jan-Erik Ebbestad Hansen har i sin bok En antisemitt trer frem (2018) kalt Alf Larsen «norsk litteraturs største antisemitt».^[111] Han tenkte på aforismesamlingen Jødeproblemet som ikke ble utgitt.^[112] Dette upubliserte verket ble til i 1950-årene, og Larsen gir uttrykk for forståelse for Hitlers jødeforfølgelser og bagatelliserer holocaust. «Nazismen er jødedommens endelige triumf i verden,» skrev Larsen blant annet. Ebbestad-Hansen skriver at Larsen var kritisk til nazistisk ideologi og til Vidkun Quisling.^[113] Larsen anså den tyske okkupasjonen for en nødvendig renselse av det norske samfunnet, og at de samfunnstoppene som satt på Grini, fikk som fortjent. Verre syntes han det ville være om kongen og regjeringen kom tilbake.^[114]

Alf Larsens antisemittisme tiltok og ble etterhvert dominerende i hans politiske syn. Han var etter andre verdenskrig en ledende antisemitt i Norge: Han uttrykte seg skeptisk til tall og vitneskildringer om holocaust. Larsen benektet ikke at det fantes gasskamre og at jøder ble forfulgt, men mente at jødene selv var skyld i forfølgelsen og tilintetgjørelsen. Larsen mente at Hitler og hans folk med rette skar alle jøder over en kam, og Larsen gikk langt i å rettferdiggjøre folkemordet. Larsen beskrev den stereotype jøde med utgangspunkt i handelsmannen Leib Sachnowitz i Larvik. Sachnowitz og Larsen drev fra slutten av 1920-tallet antikvitetshandel sammen. Sachnowitz ble drept i Auschwitz i desember 1942 og Larsen mente i praksis at Sachnowitz fikk som fortjent. Sønnen Herman Sachnowitz overlevde.^[15]

Forfatteren Marta Steinsvik var en av 1920-årenes mest aktive antisemitter i Norge. Hun forsvarte Sions vises protokoller lenge etter at det var påvist som forfalskning. Hun holdt flere foredrag om det hun mente var jødenes destruktive innflytelse og deres forsøk på å vinne verdensherredømme. Hun ivret også for gjeninnføringen av «jødeparagrafen» i den norske grunnloven.^{[115][116][117][118]} Steinsvik hevdet at jødene sto bak samtlige revolusjoner, fra den franske revolusjon til den russiske i 1917.^[119]

Kong Christian Vs Norske Lov av 15. april 1687 erklærte løsgjengere, tatere og jøder for uønsket i Norge. Bestemmelsen som gjaldt, lød:

Tredie Bog. Om Verdslig- og Huus-Stand. – 22 Cap. Om Jøder og Tatere.

1 Art. Ingen Jøde maa sig her i Riget indbegive, eller sig finde lade, uden Kongens særdelis Lejdebrev under tusinde Rixdalers Straf af hver Person, som uden forskrefven Lejdebrev betrædis.

2 Art. Hvo, som nogen Jøde angiver og Kongens Amptmand anviser, skal have derfor et halvt hundrede Rixdaler.

Dette forbudet, som man vet ble håndhevet, reflekteres i den såkalte jødeparagrafen i den selvstendige, norske grunnloven av 1814, der også jesuitter og munkeordener var utestengt fra riket.

§ 2.

Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Det var hverken bøndene eller handelsstanden som var pådriverne for «jødeparagrafen», men de tyngste intellektuelle som dominerte konstitusjonskomiteen, ifølge idéhistorikeren Håkon Harket. Ifølge Harket var ikke paragrafen religiøst begrunnet, i stedet var det intoleranse basert på opplysningstidens religionskritikk, som førte til at jødene eksplisitt ble nektet adgang til riket i en av Europas frieste konstitusjoner.^[120] Prestene Jonas Rein, Hans Midelfart og Peter Hount talte mot jødeparagrafen. Hount sa at paragrafen var avskyelig intolerant da jødene «intet sted at holde til på Guds grønne jord» fikk. Wedel Jarlsberg mente også at paragrafen var illiberal.^[121][122]

Forbudet for jøder ble raskt håndhevet. Allerede på slutten av 1814 ble de første som ble mistenkt som jøder fordrevet eller forvist.^[123] Fire menn ble i slutten av 1814 forvist fra Bergen etter påtrykk fra den lokale handelsstanden. Frykten for konkurranse fra jødiske kjøpmenn var en viktig drivkraft for å håndheve paragrafen.^[124][125]

Til tross for ordet fremdeles, innebar bestemmelsen i Grunnloven av 1814 den første helt konsekvente avvisning av jøder. Det er nemlig kjent fra en politiforordning fra 1710 at jøder hadde lov til å «opholde sig, bo og bygge» i Bergen. Folketellingen av 1801 avdekker at det i Christiania var bosatt tre personer med fornavnet Baruch, som er av klart jødisk type, og gitt de relativt små forhold må det antas at deres nærvær var kjent og tolerert av myndighetene. Jødeutelukkelsen i paragrafen ble endelig opphevet først i 1851, blant annet etter tidligere press fra dikteren Henrik Wergeland. Hans far, Nikolai Wergeland, hadde på Eidsvoll støttet innføring av jødeparagrafen.^[126]

Skepsisen til jøder før den andre verdenskrig var ikke bare et særtysk eller nazistisk fenomen, men utbredt også i deler av det norske samfunnet. Jødene ble latterliggjort og mistenkeliggjort gjennom karikaturtegninger og i avisartikler, og mange nærte en generell mistro overfor jøder i Norge, særlig overfor jødiske forretningsfolk.

Norge fikk en ny fremmedlov i 1915. I lovens forarbeider ble det diskutert om det skulle innføres fullstendig innvandringsforbud for jøder, men konklusjonen ble at dette ikke var nødvendig dersom regelverket ble strengt håndhevet. Dette var en del av en internasjonal trend under og etter første verdenskrig, der de fleste vestlige land strammet inn innvandringspolitikken kraftig. I Norge ble «fysisk eller moralsk forkomne» nektet adgang, og i årene som fulgte ble flere jøder utvist med den nye loven som begrunnelse.^[127]

Det var mye vanskeligere for jøder å få norsk statsborgerskap enn det var for andre innvandrergrupper i mellomkrigstiden. Jøder (spesielt de østeuropeiske) måtte som regel søke flere ganger og vente lenger enn andre, og søknadene ble ofte trenert eller motarbeidet av Justisdepartementets saksbehandlere. Departementet stilte også diskriminerende særkrav (som ekstra lang botid i Norge) overfor jødiske søkere, noe som førte til at mange norske jøder ikke hadde statsborgerskap i 1940.^[128]

 

Ved innledningen til andre verdenskrig var det rundt 2 100 jøder i Norge. Under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig ble over 770 deportert jøder til utryddelsesleirer på det tyskokkuperte kontinentet, der det store flertallet av dem ble drept. Kun et trettitall av disse overlevde deportasjonen fra Norge. Arrestasjon og internering av jødene ble utført av vanlig norsk politi med bistand av Hirden og Germanske-SS Norge. Jødenes eiendommer i Norge ble beslaglagt av NS-regimet og i mange tilfeller solgt billig til frontkjempere og NS-medlemmer. I ettertid har det lenge vært diskutert og forsket på hvorfor deportasjonene fra Norge var så lett å gjennomføre blant annet hvilken rolle mulig antisemittisme hadde. Oddvar Høidal konkluderte, blant annet ved sammenligning med Danmark, med at kollaboratørstyret og dets antisemittisme var avgjørende for den store andelen norske jøder som ble deportert. De ledende personene i NS fremmet en ekstrem antisemittisme begrunnet i konspirasjonsteori og NS-regimet tok egne initiativ til antijødiske tiltak.^[24]

Det norske fascistpartiet Nasjonal Samling (NS) hadde fra begynnelsen av raseteorier i sitt idégrunnlag. Blant NS' medlemmer var det svært varierende grad av antisemittiske holdninger, og i NS' partiprogram fra 1934 var ikke jøder nevnt og antisemittisme var ikke et dominerende trekk ved NS før krigen. I NS-pressen var det innslag av antisemittisme, og fra 1935 ble det mer antijødisk retorikk fra NS, blant annet i regi av forfatteren Halldis Neegaard Østbye.^[129]

En kartlegging (fra 2014) av lærbøker for grunnskole og videregående skole viser at antisemittisme i noen grad forekommer som tema i historiebøker (samt i religionskunnskap) mens begrepet er fraværende i lærebøker i samfunnsfag. Antisemittisme knyttes i bøkene særlig til holocaust og til Tyskland. Lærebøkene er mest opptatt av Hitlers personlige antisemittisme, og om i hvilken grad denne hadde opphav i Hitlers unge år i Wien.^[58]

Sammen med tradisjonell antisemittisme og sekundær antisemittisme, nevnes antisemittisme sprunget ut av antisionism og hat mot Israel som den tredje typen moderne antisemittisme.^[95][91]

Noen motstandere av staten Israel omtaler seg selv som antisionister.^{[trenger referanse]} Antisionisme trenger i seg selv ikke å være antisemittisk, for eksempel vil en generell avvisning av nasjonalisme og nasjonalstater også innebære en avvisning av Israel som egen jødisk stat. Det finnes likevel eksempler på antisemittisk bruk av antisionismen. Blant annet ble det i de tidligere kommunistiske landene framført antisemittisk propaganda under dekke av å være antisionisme.^{[trenger referanse]} Sionismen skulle angivelig være kjernen i en global konspirasjon styrt av «jødekapitalen» og/eller den internasjonale imperialismen.^{[trenger referanse]} Her blandet marxistisk antisionisme seg med ren nazipropaganda og klassiske kristne stereotyper om jøder.^{[trenger referanse]} På begynnelsen av 1950-årene ble jøder renset ut av kommunistpartier.^{[trenger referanse]} Den kommunistiske antisemittismen fikk skjebnesvangre konsekvenser for Polens få gjenværende jøder. De ble anklaget for å være «sionister» og «femtekolonnister», og størstedelen av dem ble drevet ut av landet på slutten av 1960-tallet.^{[trenger referanse]}

I 1975 vedtok FNs generalforsamling etter sovjetisk og arabiske lands initiativ at sionisme er en form for rasisme og rasediskriminering. Israelvenner hevder at denne resolusjonen, som på amerikansk initiativ ble opphevet i 1991, var et ledd i den samme antisionistiske kampanjen som ble ført i Øst-Europa med antisemittiske understrømninger.^{[trenger referanse]}

Sammenhengen mellom antisionisme og antisemittisme kom særlig etter økende motstand etter Israel kriger med nabolandene.^[34]

Brian Klug viser til at antisemitter opprinnelig støttet sionistenes ønske om en egen jødisk stat.^[17]

• Ritualmordanklagen på Rhodos

• Eriksen, Trond Berg, Håkon Harket, Einhart Lorenz med bidrag fra Terje Emberland og Izabela A. Dahl (2005): Jødehat : antisemittismens historie fra antikken til i dag. Oslo: Damm. ISBN 9788249609963
• Lars Lien (2016): "...Pressen kan kun skrive ondt om jøderne". Jøden som kulturell konstruksjon i norsk dags- og vittighetspresse 1905-1925. Avhandling for doktorgraden, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo.
• Hetland, Øystein (2012). Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust? (PDF). Oslo: HL-senteret. ISBN 978-82-92988-42-8. Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2016. Besøkt 8. mai 2022. 
• Michelet, Marte (2014). Den største forbrytelsen : ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 9788205470446. 
• Johansen, Per Ole (2005). «Minst tyve år for en jøde» (PDF). Materialisten (4): 31-67. Arkivert fra originalen (PDF) 27. januar 2022. Besøkt 8. mai 2022. 
• Irvin-Erickson, Douglas (2017). Raphael Lemkin and the Concept of Genocide. University of Pennsylvania Press. ISBN 978-0-8122-4864-7. 

• (en) Antisemitism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Didrik Søderlind «En politisk korrekt antisemittisme?», Forskning.no 14. juni 2003
• Hans-Wilhelm Steinfeld: «Relativisering av antisemittisme», Aftenposten 6. februar 2005
• Sara Azmeh Rasmussen: «Det muslimske jødehatet», Aftenposten 30. mars 2012
• Jødeforfølgensen på Agder, nettutstilling fra Statsarkivet i Kristiansand
• Om antisemittisme og nynazisme i Norge fram til 2000 (på engelsk)
• Senter mot antisemittisme
• Attitudes Toward Jews In Ten European Countries, rapport fra Anti-Defamation League (2012)
• Hva er antisemittisme? Religionsoraklene. https://religionsoraklene.no/hva-er-antisemittisme/