Segregering

Individer eller folkegruppers spesifikke tilknytning til en bestemt lokalitet eller territorier kalles «territorialitet». Territorialitetsbegrepet knyttes til en prosess hvor gruppemedlemskap og gruppemedlemmers identitet etableres og opprettholdes.

Det første trinnet i dannelsen av en gitt gruppeidentitet er å definere «de andre», på en ekskluderende og stereotypisk måte. Kongregering er territoriell- og bostedskonsentrering av spesifikke grupper eller undergrupper av mennesker. Kongregring bidrar til å konsolidere gruppeidentitet i relasjon til mennesker og steder utenfor gruppens kjerneområde.

Kongregering er en stedsformende aktivitet og er en essensiell faktor i utformingen av urbane strukturer og hvordan landområder brukes generelt. Det har spesiell betydning i situasjoner hvor flere distinkte minoritetsgrupper møtes. Definert i relasjon til den generelle populasjonen eller vertssamfunnet, er minoritetsgrupper undergrupper i populasjonen, som vurderes av majoriteten eller av seg selv, som på en eller annen måte forskjellige fra den generelle populasjonen.

Forskjellene defineres gjerne med basis i begreper som: rase, språk, religion, nasjonalitet, kaste, seksuell orientering eller livsstil.

Det eksisterer flere konsekvenser av kongregering som antas å ha positive effekter for den aktuelle minoritetsgruppen:

• Kongregering bidrar til bevaring av minoritetsgruppers kultur. Den tillater praktisering av religiøse og kulturelle tradisjoner, og styrker gruppeidentiteten gjennom daglig deltagelse i bestemte rutiner og måter å organisere livet på. I denne sammenheng synes tradisjoner for ekteskap innenfor gruppen og lojalitet til familienettverket å være spesielt viktig.
• Kongregering kan bidra til reduksjon i antall konflikter og deres intensitet, og gir beskyttelse mot «utenforstående».
• Kongregering skaper et rom hvor gjensidig støtte kan etableres, for eksempel innenfor minoritetsinstitusjoner, forretningvirksomhet, sosiale nettverk og velferdsorganisasjoner.
• Kongregering bidrar ofte til dannelsen av en maktbase i relasjon til vertssamfunnet eller majoriteten av populasjonen. Denne maktbasen kan være demokratisk, organisert gjennom lokale valg eller kan ta form av et territorelt kjerneområde for opprørsgrupper.

 

Kongregering er derimot ikke alltid frivillig. Vertssamfunnet er også preget av territorialitet, og deres reaksjon på sosiale og kulturelle forskjeller mellom dem selv og minoritetsgruppen kan gjerne ta form av diskriminering. Diskriminering kan ha en sterk territoriell basis, hvor målet er å begrense minoritetsgruppens territorielle størrelse, og begrense deres assimilasjon eller integrering i vertssamfunnet.

Majoritetens motstand har ulike kjennetegn, men «sosial fiendtlighet» eller avvisende holdninger ovenfor minoritetsgruppen og dens medlemmer er det vanligste uttrykket, men det eksisterer også former for diskriminering som har mer vidtrekkende effekter.

Eksempel på mer vidtgående former for diskriminering er: Fordommer og eksklusjon i arbeidsmarkedet, manipulering av bruksretten til private og offentlige områder samt eiendomsmarkedet, investeringer styres bort fra områder befolket av minoritetsgrupper og institusjonalisering av diskriminering forekommer gjennom offentlige organers praksis.

Segregering er resultatet av sammenfall av kongregering og diskriminering, det er identifisert tre sentrale former for romlige uttrykk for dette resultatet, enklaver, ghettoer og kolonier.

Enklaver er definerte områder som har eksistert i lang tid, og kjennetegnes av langvarige kongregering- og diskrimineringstendenser, men domineres av intern enighet og felles identitet. De jødiske distriktene i dagens europeiske byer, samt i byene på USAs østkyst er eksempel på enklaver.

Ghettoer er i likhet med enklavene gjerne etablert for lenge siden, men er mer et produkt av diskriminering enn kongregering. Segregeringen av afroamerikanere og hispanjoler i amerikanske byer har produsert denne distinkte romlig formen.

Kolonier kan oppstå som resultat av kongregering, diskriminering eller begge, disse prosessene er i dette tilfellet relativt svake og varer gjerne ikke over tid. Opprettholdelse over tid betinger kontinuerlig tilstrømning av nye medlemmer til minoritetsgruppen.

Tidlig i det tyvende århundre inneholdt byene i USA distinkte kolonier, befolket henholdsvis med tyskere, skandinaver, irer og italienske immigranter. Disse har mer eller mindre forsvunnet med tiden. I dag finner man greske og «jugoslaviske» nabolag i australske byer, og koreanske kolonier i japanske byer.