Andrew Jackson

Jackson ble født i Waxhaw i North Carolina. Han var den yngste sønnen i familien og fikk kun sporadisk utdannelse. Både North Carolina og South Carolina har gjort krav på ham som «deres sønn», men selv sa han at han var fra South Carolina. Kun 13 år gammel ble han med i den amerikanske revolusjonshæren som kurér. Han ble tatt til fange av britene under den amerikanske uavhengighetskrigen, og er til nå den eneste president som har sittet som krigsfange. Han var den siste amerikanske presidenten som deltok i krigen.

 

Jackson sultet nesten i hjel etter at han og hans bror Robert ble tatt til fange av britene ved Charleston. Da han nektet å rengjøre støvlene til en britisk offiser, slo rødjakken ham og gav ham arr på venstre hånd og i hodet. Brødrene fikk kopper mens de satt i fangenskap, og Robert døde bare dager etter at de ble frigitt. To av Jacksons brødre og hans mor, altså hele hans gjenværende familie, døde på grunn av prøvelsene under krigen. Etter disse episodene fikk Jackson et intenst hat mot britene. Denne anglofobien førte også til at han ikke stolte på eller likte det østlige «aristokratiet» som han følte forsøkte å ligne landets tidligere koloniherrer. Jackson beundret Napoleon Bonaparte for hans vilje til å kjempe mot britenes militære herredømme.

Jackson flyttet til Tennessee i 1787 og slo seg opp som advokat etter knapt å ha studert jus. Siden han ikke kom fra en velstående familie, måtte han skape sin egen karriere gjennom egen innsats, og snart gjorde han det godt i den røffe verdenen i grenselandet. Flesteparten av sakene hans handlet om uenighet om eierskap til landområder eller overfall og legemsbeskadigelse. I 1795 utkjempet han en duell med en oberst etter en krangel i domstolen. Han ble valgt til Tennessees første kongressmann da den ble stat sent i 1790-årene og ble raskt valgt til senator i 1797, men sluttet innen et år. I 1798 ble han utnevnt til dommer i høyesteretten i Tennessee.

Jackson ble oberst i Tennessee-militsen som han hadde ledet siden 1801. Etter en massakre på 400 menn, kvinner og barn i 1813 ved Fort Mims (i det som nå er Alabama) utført av den nordlige creek-høvdingen Peter McQueen, kommanderte Jackson en styrke i et felttog mot de nordlige creek-indianerne i Alabama og Georgia

Creekledere som William Weatherford (Røde Ørn), Peter McQueen og Menawa hadde vært alliert med britene under krigen i 1812. De braket sammen i voldsomme sammenstøt med andre creek-høvdinger over de creek-områdene som hvite settlere hadde ranet til seg og de «siviliserende» programmene som ble administrert av Benjamin Hawkins. I creek-krigen, en del av den britisk-amerikanske krig i 1812, beseiret Jackson creekene i slaget ved Horseshoe Bend. Han ble hjulpet av allierte fra de sørlige creek-indianerne som hadde bedt Jackson om hjelp til å slå ned det de så på som et opprør i creeknasjonen. Med i Jacksons styrke var også noen cherokee-indianere som også hadde tatt amerikanernes parti. Selv om 800 nordlige creek-indianere ble drept i slaget, sparte Jackson Weatherfords liv fra hevnaksjoner. Sam Houston og David Crockett, som senere ble kjent i Texas, tjenestegjorde under Jackson på denne tiden. Etter seieren påla Jackson sine nordlige fiender og sørlige allierte Fort Jackson-traktaten og fravristet creekene et landområde på 81 000 km² til hvit bosetning.

Jacksons innsats i krigen i 1812 var preget av mot og fremgang. Han var en streng offiser, men var populær blant troppene og ble sagt å ha vært «hard som old hickory» på slagmarken, noe som gav ham hans kallenavn. Krigen, og særlig hans ledelse i slaget om New Orleans den 8. januar 1815, gav ham et nasjonalt rykte og han ble forfremmet til generalmajor. Under dette slaget barrikaderte Jacksons 6 000 militsmenn seg bak bomullsballer. Mot ham sto 12 000 britiske regulære styrker. Under kommando av general Edward Pakenham marsjerte britene over åpent lende og resultatet ble en total amerikansk seier. Britene hadde over 2 000 drepte og skadde, mens Jackson mistet 13 mann mens 58 var skadet eller savnet.[1]

 

Jackson var i militærtjeneste igjen under den første seminolekrigen hvor han i desember 1817 ble beordret av president James Monroe til å lede et felttog i Georgia mot seminolene og creek-indianerne og for å hindre at det spanske Florida skulle bli et «tilfluktssted for rømte slaver». Det ble senere sagt at Jackson gikk ut over sine ordrer i Florida, men Monroe og offentligheten ønsket å erobre Florida. Før han reiste, skrev Jackson til Monroe at «gi meg signal gjennom hvilken som helst kanal (for eksempel John Rhea (en felles fortrolig)) om at kontroll over Floridaene er ønsket av USA, innen seksti dager skal det utføres.» Monroe gav Jackson ordrer som med kunne tolkes i flere retninger for å kunne benekte det internasjonalt.

Jacksons frivillige fra Tennessee ble angrepet av seminoler, men dette gjorde landsbyene deres sårbare, og Jackson brente dem og likene av drepte indianere. I sine undersøkelser fant han brev som tydet på at spanjolene og britene i hemmelighet støttet indianerne. Jackson mente at USA ikke ville bli sikkert så lenge Spania og Storbritannia oppmuntret amerikanske indianere til å kjempe, og argumenterte med at hans handlinger ble gjort i «selvforsvar». Jackson erobret Pensacola nesten bare med skremmeskudd og avsatte den spanske guvernøren. Han fanget, stilte for retten og henrettet to briter som hadde levert forsyninger og gitt råd til indianerne. Jacksons handlinger skapte også frykt blant seminolene etter hvert som ryktet om hans hensynsløshet i kamp ble kjent.

Dette førte også til en internasjonal krise, og mange i Monroe-regjeringen ønsket å legge bånd på Jackson. Men hans handlinger ble forsvart av utenriksminister John Quincy Adams. Da den spanske utsendingen krevde «passende straff» for Jackson, skrev Adams tilbake at «Spania må umiddelbart bestemme seg for enten å plassere en passende styrke i Florida som kunne forsvare hennes territorium…eller avgi provinsen til USA, som allerede har beslag på området i alt annet enn navnet, men som faktisk er…til bekymring for USA.» Adams brukte Jacksons erobring, og Spanias «svakhet», til å overbevise spanjolene (i Adams-Onis-traktaten) til å avstå Florida til USA. Jackson ble i ettertid utnevnt til territoriets guvernør.

Da Jackson stilte som presidentkandidat første gang i 1824, var han den kandidaten som fikk flest stemmer totalt og flest valgmannsstemmer. Men siden ingen av de tre kandidatene fikk majoriteten av stemmene, ble valget sendt til representantenes hus som i stedet valgte John Quincy Adams. Jackson avskrev det som en «korrupt avtale» siden Henry Clay gav de valgmannsstemmene han hadde fått i valget til Adams som så valgte Clay til utenriksminister. Jackson tok senere til orde for å avskaffe valgmannsforsamlingen. Jacksons nederlag gav ham et politisk fundament, siden mange velgere mente at «folkets mann» var blitt ranet av det «korrupte aristokratiet i øst». Hjemstaten Tennessee renominerte Jackson som presidentkandidat foran valget i 1828.

Jackson hadde fiender. Albert Gallatin, som en stund var visepresidentkandidat i 1824, så på Jackson som «en ærlig mann og idolet til de som tilber militærets storhet, men samlet sett er han på grunn av manglende kapasitet, militære vaner og manglende respekt for lover og grunnlovshensyn, ikke egnet for embetet.»

En pensjonert Thomas Jefferson sa om Jackson i 1824:

«Jeg er svært alarmert over muligheten for å se general Jackson som president. Han er en av de minst egnede mennene jeg vet om for en slik posisjon. Han har veldig lite respekt for lover eller grunnlov, og er faktisk en dyktig militær leder. Hans lidenskaper er forferdelige. Da jeg var president i senatet, var han senator, og han kunne aldri gjøre rede for impulsiviteten i hans følelser. Jeg har sett ham forsøke gjentatte ganger, og like ofte bli rasende. Hans lidenskaper er uten tvil dempet nå, han har blitt testet mange ganger siden jeg kjente ham, men han er en farlig mann.»

I 1828 var det klart for omkamp mellom John Quincy Adams og Jackson i presidentvalget. Adams vant nøyaktig de samme statene som hans far vant i valget i 1800, statene i New England, New Jersey og Delaware. Jackson vant resten. Adams ulempe var at det var langt flere stater med i dette valget enn i 1800 og tapte solid.

 

Jackson er anklaget for å ha innført «byttesystemet», eller «privilegiesystemet», i amerikansk politikk. Begrepet «byttesystem» ble tillagt senator William L. Marcy fra New York som skal ha sagt at «byttet tilhører seierherren» («To the victor belong the spoils of the enemy»). Da Jackson ble president, oppdaget et betydelig antall føderale embetsmenn at de plutselig var blitt skiftet ut med støttespillere og venner av Jackson. Jackson mente at dette systemet fremmet demokratisk vekst, belønnet personer som var involvert i hans parti og derfor oppmuntret andre til å involvere seg. En annen tolkning er at Jackson som den første presidenten som ble valgt utenfra de tretten opprinnelige delstatene, ønsket å sette sitt preg på regjeringen på samme måte som de seks foregående presidentene som ofte refereres til som «Virginia-dynastiet». På denne måten skapte ikke Jackson et nytt system, men fortsatte kun «privilegiesystemet» som hadde vært tidligere. Det var utskiftningen av personer som var stort, ikke at Jackson innførte noe nytt.

Som president arbeidet Jackson for å ta fra Amerikas forente staters andre bank den føderale kontrakten (den ville fortsette å eksistere som statsbank). Den opprinnelige banken til USA ble introdusert i 1791 av Alexander Hamilton for å organisere de føderale styresmaktenes finanser. Den første bankens kontrakt gikk ut i 1811. Den ble fulgt av den andre banken som ble introdusert av James Madison i 1816 og hadde kontrakt for en 20-årsperiode for å «bygge opp mot de økonomiske problemene krigen i 1812 førte til.» Begge bankene var svært viktige i veksten til den amerikanske økonomi, men Jackson motsatte seg konseptet på ideologisk grunnlag. Jackson mente at banken måtte avskaffes fordi:

• den var ikke grunnlovsmessig
• den konsentrerte store mengder av nasjonens finansielle styrke i en enkel institusjon
• den utsatte styresmakten for «utenlandske interesser»
• den utøvde for mye kontroll over medlemmene av kongressen
• den favoriserte nordøstlige stater fremfor de i sør og vest (nå midtvesten)
• Jackson mislikte bankens president, Nicholas Biddle, personlig og politisk

Jackson fulgte Jefferson som tilhenger av idealet om en «landbruksrepublikk», og følte at banken forbedret rikdommene til en «elite» av kommersielle og industrielle entreprenører på bekostning av bønder og arbeidere. Etter en voldsom kamp, lyktes Jackson i å ødelegge banken, ved å legge ned veto mot kongressens ønske om å fornye kontrakten i 1832 og ved å trekke ut statens midler i 1833. Bankens utlånsfunksjoner ble overtatt av de lokale bankene og statsbankene som dukket opp og vokste på økt kreditt og gjennom spekulasjoner.

Senatet kritiserte Jackson i harde ordelag den 27. mars 1834 fordi han hadde fjernet midlene fra USAs bank. Kritikken ble senere trukket tilbake da Jacksons tilhengere fikk flertall i senatet.

Uenigheter om paragrafer i lovverket og handelstollen førte til en betydelig krise i 1828–1832. Denne ble kalt «nullifikasjonskrisen» (eller «løsrivelseskrisen»). Kritikere påstod at høy toll på import av vanlige fabrikkvarer gjorde europeiske varer mye dyrere enn de fra nordstatene og hevet prisnivået som bønder i sørstatene måtte betale. Politikere fra sør hadde derfor en krangel om i hvilken grad tollen kom nordlig industri til gode på bekostning av bøndene i sør.

Saken tilspisset seg da visepresident John C. Calhoun, i South Carolinas utmelding og protest i 1828 støttet kravet til sin hjemstat, South Carolina, om at den hadde rett til å «nullifisere», erklære ulovlig, tolloven av 1828, og mer generelt om de enkelte delstatenes rett til å nullifisere lover som gikk mot dens interesser. Selv om Jackson sympatiserte med sørstatene i tolldebatten, var han også sterk tilhenger av en sterk union med betydelig makt lagt til de sentrale styresmaktene. Jackson forsøkte å dempe Calhoun i saken, men det førte til en bitter rivalisering mellom de to mennene. Særlig berømt er hendelsen den 13. april 1830 ved middagen på Jefferson Day da de skulle skåle etter middag. Jackson reiste seg først, stirret på Calhoun og skrek med høy stemme: «Vår føderale union: DEN MÅ BEHOLDES!» En tydelig utfordring til Calhoun. Calhoun stirret på Jackson og skrek med skjelvende stemme: «Unionen: NEST ETTER FRIHETEN, MEST KJÆR!» Året etter brøt Calhoun og Jackson med hverandre. Dette var første gang noe slikt hadde skjedd i USA. Calhoun trakk seg i 1832 for å tjene som senator for South Carolina.

I respons til trusselen fra South Carolina, vedtok kongressen en «tvungen lov» i 1833, og Jackson lovte å sende tropper til South Carolina for å gjennomføre lovene. I desember 1832 utstedte han en sterk proklamasjon mot «nullifisererne» der han sa at «jeg regner...makten til å annullere en lov tilhørende USA, som en stat tror, uforenelig med unionens eksistens, motsagt gjennom grunnloven, uautorisert av dens ånd, uforenelig med alle prinsipper som den ble grunnlagt på og destruktiv for det store målet som den ble grunnlagt på.» South Carolina, erklærte presidenten, stod på «kanten av opprør og forræderi», og han appellerte til folket i delstaten om å forsikre på nytt sin troskap til den unionen som deres forfedre hadde kjempet for. Jackson nektet dem retten til å melde seg ut: «Grunnloven…danner en «styresmakt», ikke et forbund...Å si at hvilken som helst stat kan trekke seg ut etter eget forgodtbefinnende fra unionen, er å si at De forente stater ikke er en nasjon.»

Krisen ble løst i 1833 med et kompromiss utarbeidet av Whig–politikeren Henry Clay og godkjent av en konvensjon i South Carolina. Kompromisset senket tollen betydelig og gav hint om at den sentrale styresmakten regnet seg som «svak» i møtet med bestemt opposisjon i en individuell stat. For å forsterke dette synet, erklærte konvensjonen stolt, men uten mening at den føderale loven var nullifisert, selv om loven bare hadde mening i forhold til tollnullifikasjonen. Dermed hadde delstatsforsamlingen både unngått en alvorlig konflikt med den føderale styresmakten og bekreftet Calhouns godt likte nullifikasjonsdoktrine.

I dag er kanskje den mest kontroversielle siden av tiden til Jackson som president hans politikk overfor innfødte amerikanere. Jackson var en ledende talsmann for en politikk om å fjerne indianerne og skrev under på vedtaket om fjerning av indianere i 1830. I motsetning til populære misforståelser beordret ikke dette vedtaket fjerning av alle indianere. Den ga presidenten fullmakt til å forhandle frem avtaler om kjøp av stammeland i øst i bytte for land lenger vest, utenfor Unionens grenser. Ifølge biografen Robert V. Remini førte Jackson denne politikken hovedsakelig for å beskytte nasjonen. Han så at Storbritannia og Spania hadde rekruttert innfødte amerikanere innenfor USAs grenser i tidligere kriger med USA. Ifølge historikeren Anthony Wallace, talte Jackson aldri offentlig for å fjerne indianerne med makt. I stedet prioriterte Jackson forhandling av avtaler. Nesten 70 indianske avtaler, mange av dem om salg av land, ble ratifisert i hans periode, mer enn under noen annen president.

Vedtaket var særlig populært i sør hvor befolkningsveksten og oppdagelsen av gull i landet til cherokeene hadde øket presset på stammelandet. Georgia ble involvert i en kontinuerlig juridisk krangel med cherokeene som kulminerte med en avgjørelse i høyesterett i 1832 (Worchester mot Georgia) som sa at Georgia ikke kunne påtvinge sine lover på cherokeenes landområder. Om denne saken er Jackson ofte sitert i å ha sagt at «John Marshall har bestemt seg, nå la ham gjennomføre det!» Jackson sa antagelig aldri dette, den populære fortellingen om at Jackson satte seg i mot høyesterett ved å vedta fjerningen av indianerne er ikke sann.

Jackson brukte derimot Georgia-krisen til å presse cherokee-lederne til å undertegne en avtale. En fraksjon av cherokeene ledet av Jacksons gamle allierte Major Ridge fremforhandlet New Echota-avtalen med Jacksons regjering, et dokument av tvilsom lovlighet som ble forkastet av de fleste cherokeene. Men betingelsene i avtalen ble strengt gjennomført av Jacksons etterfølger, Martin Van Buren, noe som resulterte i tusenvis av døde cherokeer langs «tårenes sti».

Totalt ble mer enn 45 000 amerikanske indianere flyttet vestover under Andrew Jackson. I løpet av denne tiden kjøpte regjeringen 400 000 km² for rundt 68 millioner dollar og 130 000 km² i vest. Selv om forflytningen generelt sett var populær blant amerikanerne på den tiden, resulterte den i lidelse og død blant innfødte amerikanere. Jackson ble kritisert av samtiden for sin rolle i disse hendelsene og kritikken har vokst med årene.

 

Jackson ble utsatt for et mislykket attentat den 30. januar 1835. Dette var det første attentatet mot en amerikansk president. Da Jackson forlot en begravelse, nærmet Richard Lawrence seg presidenten og avfyrte en pistol på kort hold, men bommet. Han trakk umiddelbart en annen pistol, men bommet også med den. Jackson angrep så Lawrence med stokken sin og ufarliggjorde ham. Lawrence ble senere erklært sinnssyk og innlagt på et psykiatrisk sykehjem.

• Maysvillevei-veto.
• Signerte vedtaket om fjerning av indianere (1830).
• Nedla veto mot fornyet kontrakt til Amerikas forente staters andre bank (1832).
• Signerte tvangsvedtaket av 1833.
• Utøvende ordre: Myntvedtaket av 1836.

Jackson utnevnte følgende dommere til høyesterett:

• John McLean – 1830.
• Henry Baldwin – 1830.
• James Moore Wayne – 1835.
• Roger B. Taney, Chief Justice – 1836.
• Philip Pendleton Barbour – 1836.

• Cherokee-nasjonen mot Georgia, 1831.
• Worcester mot Georgia, 1832.
• Charles River Bridge mot Warren Bridge, 1837.

• Arkansas – 1836.
• Michigan – 1837.

 

Jacksons kone, Rachel, døde av hjerteattakk bare to måneder før han overtok som president. Hun var visstnok skilt fra sin første mann, oberst Lewis Robards, men legaliteten i skilsmissen var omstridt. Jackson mislikte sterkt angrepene på konens ære. Han drepte Charles Dickinson i en duell over gjeld etter et hesteveddemål og en fornærmelse mot fru Jackson kone den 30. mai 1806. Jackson ble også skadet i duellen og kulen var så nær hjertet hans at den aldri kunne fjernes på en trygg måte. Han hadde betydelige smerter resten av livet. Jackson anklaget John Quincy Adams for å være årsak til Rachels død fordi ekteskapsskandalen ble tatt opp igjen i valgkampen i 1828. Jacksons motstandere laget en nidvise med antydninger til hans brutalitet som general og legaliteten i hans ekteskap: «Oh Andy! Oh Andy, How many men have you hanged in your life? How many weddings make a wife?» Jackson mente at angrepene fra hans politiske motstandere hadde fremskyndet hennes død.

Jackson hadde to adoptivsønner, Andrew Jackson Jr., sønnen til Rachels bror Severn Donelson, og Lyncoya, en foreldreløs creek-indiansk gutt adoptert av Jackson etter creek-krigen. Lyncoya døde i 1828 bare 16 år gammel, antagelig fra lungebetennelse eller tuberkulose.

Jackson fungerte også som verge for åtte andre barn. John Samuel Donelson, Daniel Donelson og Andrew Jackson Donelson var sønnene til Rachels bror Samuel Donelson som døde i 1804. Andrew Jackson Hutchings var Rachels foreldreløse grandnevø. Caroline Butler, Eliza Butler, Edward Butler og Anthony Butler var de foreldreløse barna til Edward Butler, en familievenn. De levde sammen med Andrew og Rachel etter at deres far døde.

Enkemannen Jackson inviterte Rachels niese Emily Donelson til å fungere som hans vertinne i Det hvite hus og uoffisiell førstedame. Emily var gift med Andrew Jackson Donelson som fungerte som Jacksons privatsekretær. Forholdet mellom Jackson og Emily ble anstrengt under Petticoat-affæren, og de to var ikke på talefot på over et år. De ble til slutt gjenforent, og hun fortsatte sine plikter som vertinne. Sarah Yorke Jackson, konen til Andrew Jackson Jr., ble medvertinne i Det hvite hus i 1834. Det er eneste gang at to kvinner samtidig fungerte som uoffisielle førstedamer. Sarah tok over som vertinne etter at Emily døde i 1836.

 

Jackson hadde innflytelse på både nasjonal og statlig politikk etter at han trakk seg tilbake til sitt hjem The Hermitage i Nashville i 1837. Selv om han eide slaver, var Jackson en bestemt forkjemper for den føderale unionen og nektet å gi støtte til snakk om å trekke seg ut av unionen.

Jackson var en slank mann, han var 1,85 m høy og veide rundt 64 kg. Han hadde rødt hår, som hadde blitt grått da han ble president 61 år gammel i 1829. Øyene var dypt blå. Jackson var mye syk, han led av kronisk hodeverk, smerter i mellomgulvet og han hostet mye. Han hostet ofte opp blod og noen gangen ristet hele kroppen i hostekulene. Etter at han trakk seg tilbake til Nashville nøt han åtte år som pensjonist og døde i sitt hjem den 8. juni 1845, 76 år gammel, av kronisk tuberkulose, ødem og hjertestans. Hans siste ord var: «Å, gråt ikke. Vær snille barn, og vi skal møtes i himmelen.»

I hans testament etterlot han hele sin eiendom til sin adopterte sønn, Andrew Jackson Jr., med unntak av spesielt nummererte ting som ble gitt til forskjellige venner og familiemedlemmer. Jackson etterlot seg flere slaver til sin svigerdatter og barnebarn. Han etterlot seg et sverd til sitt barnebarn med inskripsjonen «at han alltid vil bruke det i forsvaret av vår strålende union».

• Under Jacksons regjering var den amerikanske staten for første og (per 2016^[13]) siste gang gjeldfri.
• Under valgkampen i 1828 henviste hans motstandere til ham som en «Jackass» (esel). Jackson likte navnet og brukte det som et symbol en stund.^[14] Uttrykket ble illustrert som et esel og ble etter hvert symbolet for Det demokratiske partiet.[2]

Jackson har fått mye oppkalt etter seg, blant annet hovedstaden Jackson i delstaten Mississippi og Jackson Square i New Orleans. Det demokratiske partiet fører sine røtter tilbake til Thomas Jefferson og Andrew Jackson og feirer dem med partiets årlige Jefferson-Jackson middag.^{[trenger referanse]}

Walter Russell Mead omtaler Jackson som USAs første populistiske president. Han fulgte i stor grad Jeffersons linje, men mer populistisk og elitekritisk. Denne hovedretningen innenfor amerikansk utenrikspolitisk tenkning kalles derfor «jacksonianisme».^[15]

• Bassett John Spencer, ed. Correspondence of Andrew Jackson Vols. 1-6. (1926).
• Smith Sam B., and Harriet Chappell Owsley, eds. Papers of Andrew Jackson . Knoxville: University of Tennessee Press, Vol. 1, 1980.
• Moser Harold D., Sharon MacPherson, and Charles F. Bryan Jr., eds. The Papers of Andrew Jackson. Vols. 2-4. Knoxville: University of Tennessee Press, 1988.
• online speeches and presidential messages

• Brustein, Andrew. The Passions of Andrew Jackson. New York: Knopf, (2003).
• Bugg Jr. James L. ed. Jacksonian Democracy: Myth or Reality? (1952), excerpts from scholars
• Gammon, Samuel Rhea. The Presidential Campaign of 1832 (1922)]
• Hammond, Bray. Andrew Jackson's Battle with the "Money Power" (1958) ch 8, an excerpt from his Pulitzer-prize-winning Banks and Politics in America: From the Revolution to the Civil War (1954).
• Hofstatder, Richard. The American Political Tradition (1948), chapter on Jackson.
• James, Marquis. The Life of Andrew Jackson New York: Bobbs-Merrill, 1938. Combines two books: The Border Captain and Andrew Jackson: Portrait of a President; winner of the Pulitzer Prize for Biography.
• Latner Richard B. The Presidency of Andrew Jackson: White House Politics, 1820-1837 (1979), standard survey.
• Ratner, Lorman A. Andrew Jackson and His Tennessee Lieutenants: A Study in Political Culture (1997)
• Robert V. Remini, The Life of Andrew Jackson. Abridgment of Remini's 3-volume biography, (1998)
  • Andrew Jackson and the Course of American Empire, 1767-1821 (1977); Andrew Jackson and the Course of American Freedom, 1822-1832 (1981); Andrew Jackson and the Course of American Democracy, 1833-1845 (1984)
• Remini Robert. The Legacy of Andrew Jackson: Essays on Democracy, Indian Removal, and Slavery (1988)
• Rowland, Dunbar. Andrew Jackson's Campaign against the British, or, the Mississippi Territory in the War of 1812, concerning the Military Operations of the Americans, Creek Indians, British, and Spanish, 1813-1815 (1926)
• Schlesinger, Arthur M. Jr. The Age of Jackson. (1945). Winner of the Pulitzer Prize for History.
• Taylor, George Rogers, ed. Jackson Versus Biddle: The Struggle over the Second Bank of the United States (1949), excerpts from primary and secondary sources
• Thorsen, Bjarne: En manns minne. 30 år med Andrew Jackson i historiografien, Masteroppave i historie, Universitetet i Oslo 2007.
• Syrett, Harold C. Andrew Jackson: His Contribution to the American Tradition (1953)
• Temin, Peter. The Jacksonian Economy (1969)
• Wallace, Anthony F.C. The Long, Bitter Trail: Andrew Jackson and the Indians (1993)
• Ward, John William. Andrew Jackson, Symbol for an Age (1962)
• Wilentz, Sean. The Rise of American Democracy: Jefferson to Lincoln (2005)

• (en) Andrew Jackson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Andrew Jackson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Andrew Jackson hos Amerikas forente staters kongress’ biografiske kartotek  
• (en) Andrew Jackson hos American National Biography  
• (en) Andrew Jackson hos The Peerage  
• Alt om Andrew Jackson (engelsk)
• American Political History Online (engelsk) Arkivert 1. august 2015 hos Wayback Machine.
• Biografien fra Det hvite hus (engelsk) Arkivert 12. januar 2009 hos Wayback Machine.
• Andrew Jackson on the Web (engelsk)
• Kritiske kilder: Andrew Jackson og fjerningen av indianerne (engelsk)
• Andrew Jacksons familie (engelsk)
• Jacksons medisinske historie (engelsk)
• PBS dokumentar om Rachel og Andrew (engelsk)
• Andrew Jackson sine brev til Richard K. Call (engelsk)

  Wikiquote: Andrew Jackson – sitater

• Første innsettelsestale (engelsk)
• Andre innsettelsestale (engelsk)

• Første tale, 1829 (engelsk) Arkivert 5. mars 2021 hos Wayback Machine.
• Andre tale, 1830 (engelsk) Arkivert 5. mars 2021 hos Wayback Machine.
• Tredje tale, 1831 (engelsk) Arkivert 5. mars 2021 hos Wayback Machine.
• Fjerde tale, 1832 (engelsk) Arkivert 5. mars 2021 hos Wayback Machine.
• Femte tale, 1833 (engelsk) Arkivert 5. mars 2021 hos Wayback Machine.
• Sjette tale, 1834 (engelsk) Arkivert 5. mars 2021 hos Wayback Machine.
• Sjuende tale, 1835 (engelsk) Arkivert 18. januar 2006 hos Wayback Machine.
• Siste tale, 1836 (engelsk) Arkivert 18. januar 2006 hos Wayback Machine.