Amon

Amon og Amaunet er omtalt i de gammelegyptiske pyramidetekstene.^[4] Navnet Amon (skrevet imn) betyr noe i retning av «den skjulte» eller «usynlige».^[5][6]

Amon ble framhevet til posisjonen som skytsgud for Teben mot slutten av første mellomperiode under det ellevte dynasti. Som beskytter av Teben var hans hustru Mut (navnet hennes betyr rett og slett «mor»). I Teben dannet Amon som far og Mut som mor, og deres sønn måneguden Khonsu en guddommelig familie, eller i moderne termer, den tebanske triade.

 

Historien til Amon som skytsgud for Teben begynte en gang på 20. århundre f.Kr. med byggingen av helligdommen for Amon-Ra ved Karnak under farao Senusret I. Byen Teben synes ikke å ha vært av større betydning før under det ellevte dynasti.

 

Betydelig byggevirksomhet på området til Amon-Ra skjedde under det attende dynasti da Teben ble hovedstad for det forente Egypt. Konstruksjonen av søylehall kan ha begynt under attende dynasti, skjønt det meste av byggearbeidet skjedde under Seti I og Ramses II. Farao Merneptah fra det nittende dynasti feiret sine militære seirer over havfolkene på veggene til Cachetteplassen, begynnelsen av prosesjonsruten til Luxortemplet. Denne store inskripsjonen (hvor nå en tredjedel av innholdet har gått tapt) viser kongens kampanjer og påfølgende tilbaketur med krigsbytte og fanger. Ved siden av denne inskripsjonen er det en seiersstele, som i stor grad er en kopi av den mer berømte Merneptahstelen (også kalt for Israelstelen) i gravkomplekset til Merenptah på vestbredden av Nilen i Teben.^[7]

Merenptahs sønn Seti II la til to mindre obelisker foran den andre pylon og en helligdom nord for prosesjongaten i det samme området. Den ble konstruert i sandstein med et kapell for Amon flankert til de for Mut og Khonsu. Den siste større endringen til formgivningen av helligdommen til Amon-Ra var tillegget av den første pylon og en massiv vegger som omga hele området, begge bygget av Nektanebos I.

 

Da hæren til grunnleggeren av det attende dynasti forviste hyksosherskerne fra Egypt, ble seierherrens by den viktigste i hele Egypt, hovedstaden for et nytt dynasti. Den lokale skytsguden for Teben ble derfor av nasjonal betydning. Faraoene av det nye dynastiet tilskrev Amon all sin suksess, og de brukte mye av sin rikdom og krigsbytte til byggingen av templer dedisert til Amon.

Seieren utført av faraoer som dyrket Amon mot «utenlandske herskere» gjorde at Amon ble sett på som en forkjemper for de mindre vellykte og den som sto opp for rettferdighet for de fattige.^[3] Ved å beskytte de som reiste i hans navn ble han også beskytteren av veiene. Ettersom han holdt oppe ma’at (sannhet, rettferdighet og godhet),^[3] de som ga sine bønner til Amon ble først påkrevd å vise at de var verdige ved å bekjenne sine synder. Votivsteler fra kunstnernes landsby ved Deir el-Medina nedtegnet:

 [Amon] som kommer ved stemmen til fattige i sorg, som gir pust til ham som er elendig... Du er Amon, stillhetens herre, som kommer til stemmen til de fattige; når jeg påkaller deg i min elendighet, kommer du og redder meg... Selv om tjeneren kan gjøre det onde, kan herren tilgi. Herren av Teben tilbringer ikke en hel dag i raseri; hans sinne forsvinner i et øyeblikk; ingenting blir igjen. Hans pust kommer tilbake til oss i nåde... Må din ka være vennlig; må du tilgi; det skal ikke skje igjen.^[8] 

 

Følgelig, da Egypt erobret Kusj i sør, identifiserte de kusjittenes fremste gud som Amon. Denne guddommen ble framstilt med hodet til en vær (hanndyr av sau), mer særskilt en vær med mye ull og med buete horn. En solgud i form av en vær kan bli sporet til den førlitterære Kermakulturen i Nubia, samtidig med Det gamle rike i Egypt. Det senere, merolittiske navnet på nubiske Amon var Amani, bevitnet i tallrike personnavn som Tanwetamani, Arkamani, Amanitore, Amanishakheto, Natakamani og videre. Ettersom væren ble betraktet som et symbol på virilitet, ble også Amon betraktet som en fruktbarhetsguddom, og begynte da å overta identiteten til Min og ble Amon-Min. Denne tilknytningen til virilitet førte til at Amon-Min fikk epitetet Kamutef i betydningen «sin mors okse»,^[9] og i denne formen ble han avbildet på veggene i Karnak med en fallos, og med en pisk, slik også Min hadde.

Da kulten til Amon vokste i betydning, ble han identifisert med hovedguden som ble dyrket i andre områder i løpet perioden, det vil si solguden Ra. Denne identifikasjonen førte til enda en sammensmeltning av identiteter da Amon ble Amon-Ra. I Hymnen til Amon-Ra er han beskrevet som:

 Sannhetens herre, gudenes far, menneskenes skaper, skaper av alle dyr, herre av alle ting som er, skaperen av livets stav.^[10] 

 

I løpet av den siste halvdelen av det attende dynasti gjorde farao Amenhotep IV, bedre kjent under navnet Akhnaton, opprør mot makten og posisjonen til presteskapet ved Amons tempel. Han fremmet isteden solguden Aton, opprinnelig en eldre guddom hvis makt ble manifestert i soldisken, både bokstavelig og symbolsk. Akhnaton fjernet symbolene til mange andre eldre guddommer, og baserte den nye religiøse praksis på Aton som en monoteistisk gud, ikke bare den øverste, men i hovedsak den eneste. Akhnaton flyttet også hovedstaden vekk fra Teben og til en ny by, Amarna, som ble bygget med dette for øye. Den lå 312 km sør for dagens egyptiske hovedstad Kairo og 402 km nord for Luxor.^[11] Denne brå og revolusjonære endringen var meget upopulær blant Amons prester som mistet sin tidligere makt og innflytelse. Egypts religion var ubønnhørlig knyttet til landets ledelse. Farao var den fremste presten i tempelet i hovedstaden, og det neste nivået av religiøse ledere var viktige rådgivere for farao, mange av dem var administratorer av byråkratiet som drev landet.

 

Innføringen av atonismen under Akhnaton konstruerte en monoteistisk dyrkelse av Aton i direkte konkurranse med den til Amon. Lovprisninger av Amon på en stele er påfallende lik i språket med de som senere ble for Aton, i særdeleshet i utformingen av Den store Atonhymnen: «Når du krysser himmelen, alle ansikter skuer deg, men når du drar, er du skjult fra deres ansikter...»^[13]

Da Akhnaton døde grep presteskapet til Amon-Ra makten på nytt. Den avdøde faraos navn ble fjernet fra egyptiske nedtegnelser, alle hans religiøse og politiske endringer ble omgjort, og hovedstaden vendte tilbake til Teben. Tilbakevendingen til den tidligere hovedstaden og dens skytsgud ble utført så raskt at det synes nesten som om den monoteistiske kulten og dens politiske reformer aldri hadde eksistert. Dyrkelsen av Aton opphørte og dyrkelsen av Amon-Ra ble gjenopprettet. Prestene til Amon fikk også Akhnatons unge sønn Tutankhaton (som hadde betydningen «det levende bildet til Aton») å endre sitt navn til Tutankhamon («det levende bildet av Amon»).

I Det nye rike ble Amon suksessivt identifisert med alle andre egyptiske guddommer, til det punkt hvor det var nær monoteisme som var innført. Vindguden Amon kom til å bli identifisert med solguden Ra og med guden for skapelse og fruktbarhet, Min, slik at Amon-Ra hadde de fremste karaktertrekkene til en solgud, skapergud og fruktbarhetsgud. Han adopterte også aspektet med væren fra den nubiske solguden, foruten en rekke andre titler og aspekter.

Som Amon-Ra ble han påkalt for nåde av de som trodde at deres lidelser hadde kommet som et resultat av deres egne eller andre synder. En bønn påkalt Amon-Ra:

 ... som hører bønnene, som kommer ved de fattige og nødlidendes gråt... Vokt deg for ham! Gjenta ham til sønnen og datteren, til store og små; fortell om ham til generasjoner av generasjoner som ennå ikke har blitt til; fortell om ham til fiskene i dypet, til fuglene i himmelen; fortell om ham til han som ikke kjenner ham og til han som kjenner ham...^[14] 

I Leidenhymnene^[15] er Amon, Ttah og Ra vurdert som en treenighet som består av særskilte guder, men som en enhet i flertall.^[16][17] Denne enheten i flertall er uttrykt i en tekst: «Alle gudene er tre: Amon, Ra og Ptah, som ingen er like. Han som skjuler sitt navn Amon, hans som opptrer med ansiktet som Ra, hans legeme er Ptah.»^[18]

En Leidenhymne til Amon beskrev hvordan han roet stormfullt hav for sjømannen i vanskeligheter:

  Uværet flytter seg til side for sjømannen som husker Amons navn. Stormen blir en mild bris for han som påkaller Hans navn... Amon er mer virkningsfullt enn millioner for han som har Ham i sitt hjerte. Takket være Ham blir den enkelte mann sterkere enn en flokk av mennesker.^[19] 

 

Mens de ikke er ansett som et dynasti hadde yppersteprestene til Amon ved Teben uansett slik makt og innflytelse at de praksis var Egypts herskere fra 1080 til rundt 943 f.Kr. På den tiden da Herihor ble proklamert som den første herskende ypperstepresten for Amon i 1080 f.Kr., den 19. året av styret til farao Ramses XI, hadde yppersteprestene full kontroll over Egypts økonomi. De eide to tredjedeler av alle tempeleiendommer i Egypt, rundt 90 prosent av landets skip, og kontrollerte mange andre ressurser.^[20] Følgelig var presteskapet mektigere enn farao. En av sønnene til yppersteprest Pinedjem kom til sist å overta Egypts trone som kong Psusennes I (1047-1001 f.Kr.), mens yppersteprest Psusennes III kom til å overta tronen som kong Psusennes II — den siste herskeren av det tjueførste dynasti.

På 900-tallet f.Kr. hadde den overveldende dominansen til Amon over alle i Egypt til sist begynt å gå tilbake. I Teben fortsatte imidlertid hans kult med uforminsket styrke, særlig under det nubiske tjuefemte dynasti ettersom Amon ble sett på som en nasjonalgud for Nubia. Tempelet for Amon, Jebel Barkal, som ble grunnlagt i Det nye rike, ble senteret for den religiøse ideologi for kongedømmet Kusj. Seierstelen til Piye ved Gebel Barkal (700-tallet f.Kr.) gjorde forskjell på en «Amon av Napata» og en «Amon av Teben». Tantamani (død 653 f.Kr.), den siste farao fra det nubiske dynasti, bar fortsatt et navn som refererte til Amon i den nubiske formen Amani.

 

I områdene utenfor Egypt hvor egyptere hadde tidligere brakt Amons kult fortsatte dyrkelsen av ham inn i antikken. I Nubia, hvor hans navn ble uttalt som Amane eller Amani, forble han en nasjonal guddom med sine prester i Meroë og Nobatia,^[21] som regulerte hele regjeringen av landet via et orakel, valgte dets hersker, og ledet militære ekspedisjoner. I henhold til Diodorus Siculus, var disse religiøse lederne i stand til å tvinge konger til å begå selvmord, skjønt denne tradisjonen stoppet da Arakamani (eller Ergamenes) av Meroë beseiret dem på 200-tallet f.Kr.^[22]

I Sudan begynte utgravningen av et tempel for Amon ved Dangeil i 2000 under ledelse av Salah Mohamed Ahmed og Julie R. Anderson fra henholdsvis National Corporation for Antiquities and Museums (NCAM) i Sudan og British Museum i Storbritannia. Tempelet ble avslørt som ødelagt av brann og undersøkelser via massespektrometri (AMS) og karbondatering (C14) har datert de forkullede takbjelkene fra den siste konstruksjonen av tempelet til å stamme fra 100-tallet e.Kr. Denne datoen er ytterligere bekreftet via keramikk og inskripsjoner på stedet. Som følge av tempelets ødeleggelse, forfalt tempelkulten og gikk i oppløsning.^[23]

I oldtidens Libya forble det et enkelt orakel for Amon i den libyske ørken ved Siwaoasen.^[24] Dyrkelsen av Ammon (Amon) ble introdusert i antikkens Hellas fra en tidlig periode, antagelig via den greske kolonien Kyrene, som må ha dannet en forbindelse med store orakelet til Ammon i oasen ikke lenge etter at den ble etablert. Iarbas (eller Hiarbas), en mytologisk konge av Libya i henhold til romersk mytologi, ble også betraktet som en sønn av Hammon (Amon).^[25]

Amon er omtalt som en guddom i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) og i Nebiim (den andre av tre hoveddeler av Tanákh), tekster som er antatt skrevet en gang på 600-tallet f.Kr., navnet נא אמון, No Amown, opptrer to ganger med referanse til Teben,^[26] I den norske (og engelske) bibeloversettelsen er Teben gjengitt som No:

 Herren over hærskarene, Israels Gud, sier: Nå vil jeg straffe Amon fra No, farao og Egypt, landets guder og konger, både farao og dem som stoler på ham. 

Jeremia 46:25 ^[27]

og:

 Er du bedre enn No-Amon, / som lå ved Nilen, med vann omkring, / med havet som voll / og vannet som mur? 

Nahum 3:8^[28]

 

Amon, anerkjent av grekerne som Ammon, hadde et tempel og en statue, en gave fra Pindaros (død 443 f.Kr.) ved den greske byen Teben (gammelgresk: Θῆβαι, Thēbai),^[29] og en annen ved Sparta, og innbyggerne der, i henhold til geografen Pausanias,^[30] rådførte seg med orakelet til Ammon i Libya fra de eldste tider mer enn noen andre grekere. Ved Afytis i Khalkidiki i nordlige Hellas ble Amon også dyrket, i det minste fra tiden til den spartanske admiralen Lysandros (død 395 f.Kr.). Pindaros æret guden med en hymne. Ved Megapolis ble den egyptiske guden representert med hodet til en vær,^[31] og grekerne i Kyrenaika i Libya dediserte ved Delfi en hestestridsvogn med en statue av Ammon.

Amons orakel i Siwaoasen i Libya hadde godt omdømme blant grekere, såpass at Aleksander den store valgte å reise dit etter seieren ved Issos og etter okkupasjonen av Egypt. Der ble han erklært som «sønn av Amon» av orakelet og grekerne forsto Amon som Zevs. Etter sigende skal Aleksander deretter ha betraktet seg selv som guddommelig.

Flere ord er avledet av navnet til Amon via den greske formen Ammon, blant annet ammoniakk, ammonitter og ammonium.^[32] Romerne kalte ammoniumklorid (salmiakk) som de samlet fra et deponi i nærheten av tempelet til Jupiter-Ammon i Libya for sal ammoniacus («Amons salt») grunnet dets nærhet til det nevnte tempelet. Helligdommen var gammel allerede i Augustus’ dager, og salter ble samlet «fra sandene hvor kamelene ventet mens deres herrer ba om gode varsler».^[32][33]

Ammonitter er en utdødd underklasse av blekkspruter som hadde et ytre spiralformet skall som minnet om en værs horn, og væren var en av Amons visuelle attributter. Tilsvarende er regionen hippocampus i hjernen kalt for cornu ammonis, bokstavelig for «Amons horn», grunnet dens hornlignende framtoning i mørke og lyse bånd på cellelag.^[34]

John Milton identifiserte i sitt episke diktverk Det tapte paradis (Paradise Lost), første utgave i 1667, Ammon med den bibelske Kam, en av Noahs sønner, og hevdet at hedningene kalt ham for den «libyske Jove». Jove er et avledende navn for romerske Jupiter, som var likestilt med greske Zevs, som igjen var egyptiske Amon.^[35]

• Assmann, Jan (1995): Egyptian Solar Religion in the New Kingdom: Re, Amun and the Crisis of Polytheism. Kegan Paul International. ISBN 978-0710304650.
• Ayad, Mariam F. (2009): God's Wife, God's Servant: The God's Wife of Amun (ca.740–525 BC). Routledge. ISBN 978-0415411707.
• Budge, E.A.W. (1923): Tutankhamen: Amenism, Atenism, and Egyptian Monotheism.
• Cruz-Uribe, Eugene (1994): «The Khonsu Cosmogony» i: Journal of the American Research Center in Egypt. 31. JSTOR 40000676.
• Erman, Adolf (1907): Handbook of Egyptian Religion, London
• Klotz, David (2006): Adoration of the Ram: Five Hymns to Amun-Re from Hibis Temple, New Haven.
• Roucheleau, Caroline Michelle (2008): Amun temples in Nubia: a typological study of New Kingdom, Napatan and Meroitic temples. Archaeopress. ISBN 9781407303376.
• Otto, Eberhard (1968): Egyptian art and the cults of Osiris and Amon. Thames & Hudson.
• Warburton, David (2012): Architecture, Power, and Religion: Hatshepsut, Amun and Karnak in Context, ISBN 9783643902351.

(en) Amun – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• «Leiden Hymns to Amun» av Wim van den Dungen
• «Amun with features of Tutankhamun» (statue, ca 1332–1292 f.Kr., Penn Museum)