Albert Speer

Speer var født i en velstående familie i Mannheim,^[8] ifølge ham selv var barndommen ulykkelig.^{[trenger referanse]} Speer begynte sine arkitekturstudier på Universitetet i Karlsruhe, senere skiftet han til Techhnische Universität München. I 1925 byttet han igjen - denne gang til Technische Universität Berlin – hvor han studerte under Heinrich Tessenow, som Speer beundret. Året etter eksamen i 1927 ble Speer Tessenows assistent, noe som var en stor ære for en mann på 23 år. Som Tessenows assistent underviste Speer i noen av hans fag, mens han fortsatte sine egne videregående studier. I München og senere i Berlin innledet Speer et nært og langvarig vennskap med Rudolf Wolters som også studerte hos Tessenow.

Hans datter Hilde Schramm (født 1936) er en tysk politiker for Bündnis 90/Die Grünen.^[7]

Hans sønn Albert Speer (1934–2017) var også arkitekt og byplanlegger. Speer jr hadde større innflytelse som byplanlegger enn faren som i liten grad fikk sine store planer realisert. Speer jr planla blant annet Expo 2000 i Hannover, Nigerias hovedstad Abuja, campus for Fudan-universitetet i Shanghai, og den såkalte Automobile City i utkanten av Shanghai. Han hadde spesielt stor betydning for hjembyen Frankfurt am Main der han blant annet planla bygget for den europeiske sentralbank.^[9][10]

Speer meldte seg inn i det nasjonalsosialistiske arbeiderpartiet NSDAP i 1931.^[7] Han begynte å arbeide for Hitler fra 1933 etter å ha imponert ham med et tegningsutkast til en monumental partimøte-tribune i Nürnberg. Bruken av sterke luftvernslys for å skape imponerende lyseffekter under det nasjonalsosialistiske partiets store utendørs kveldsmøter, var Speers idé. Hitler, som siden ungdommen hadde vært lidenskapelig oppslukt av monumental klassisk arkitektur, må ha tenkt at Speer var den som kunne gjøre hans enorme byggeplaner til virkelighet. I 1934 utnevnte Hitler den 29-årige Speer til stillingen «Førerens arkitekt». I denne posisjonen fikk han etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen nærmest ubegrensede fullmakter og ressurser innenfor sitt område. Han ble utnevnt til professor, og som generalinspektør for byggvesenet i Berlin fikk han med sin stab ansvaret for å forme nasjonalsosialistiske Tysklands nye arkitektur i samsvar med Hitlers idealer. I 1936 imponerte Speer med «lyskatedralen» ved Olympiaden. De 150 lyskasterne var rettet opp mot himmelen, der blendende hvite søyler av lys kunne ses som gjenskinn så langt unna som i Frankfurt am Main – de hadde en effekt på førti tusen watt.^[11]

Som «Generalbygginspektør for rikshovedstaden Berlin (Germania)» utarbeidet han sammen med Hitler konkrete planer for omdanne det nye Germania til en verdenshovedstad preget av gigantiske praktbygninger. En enorm kuppelbygning, Volkshalle, skulle stå i sentrum. Dette ville ennå i dag vært verdens største bygning, hadde prosjektet blitt realisert. Planen var at den nye hovedstaden skulle stå ferdig i 1960. På grunn av krigen ble kun få av byggverkene ferdige, slik som Tempelhof lufthavn og det nye rikskanselliet. Det såvidt påbegynte prosjektet innebar massivt rivningsarbeide gjennom tett befolkete sentrumsstrøk i Berlin. Senere forskning har avdekket at Speer sto sentralt i tiltakene for å deportere byens jødiske innbyggere med den hensikt å skaffe tyskerne som var blitt hjemløse på grunn av ombyggingen, nytt husly.

 

Etter rustningsminister Fritz Todts død i en flyulykke i 1942, ble Speer utnevnt til hans etterfølger, både i regjeringen og som leder av Organisation Todt. De neste årene opplevde Tysklands krigsindustri en dramatisk produksjonsvekst som nådde toppen så sent som 1944. Det hevdes at Speers store organisasjonstalent og iherdige arbeidsinnsats, hensynsløse utnyttelse av tvangsarbeidere og tiltak i krigsindustrien bidro til å forlenge andre verdenskrig med omtrent ett år.^{[trenger referanse]} Ved krigens slutt saboterte imidlertid Speer langt på vei Hitlers ordre om å ødelegge det som var igjen av tysk infrastruktur. I Nürnbergprosessen hevdet han at han på dette tidspunktet planla å drepe Hitler med gass via førerbunkerens luftekanaler, men at planen mislyktes fordi luftekanalene kort tid etter ble sikret.

Speer ble personlig hardt rammet av krigen da hans bror Ernst Speer (1906-1943) omkom i slaget om Stalingrad. Han er aldri blitt funnet. Siste tiden lå han på et feltsykehus uten vegger og bare delvis dekket av tak, syk av gulsott, med oppsvulmete bein og nyresmerter. Moren gråt i telefonen til Albert som hadde sendt Ernst til østfronten med løfte om forflytning til Frankrike straks felttoget var over. I det siste brevet fra Ernst skrev han at han var dradd tilbake til fronten i sin elendige tilstand, heller enn å se kameratene sine dø rundt seg på feltsykehuset.^[12] Erhard Milch ble sendt til Stalingrad for å stå for en overvåkning av luftforsyningen fra 15. januar 1943. Speer fulgte ham til lufthavnen. Milch lovet å prøve å finne Ernst og få ham ut med fly, men både Ernst Speer og restene av enheten hans viste seg å være sporløst borte, «savnet, antagelig døde». Et brev kom ut med fly, «fortvilt over livet, sint på døden, bitter på meg, sin bror».^[13]

Historikere har interessert seg for forholdet mellom Speer og Hitler. Det har blitt hevdet at hvis Hitler hadde en nær venn så må det ha vært Speer. De omgikkes ofte privat når Hitler oppholdt seg i Obersalzberg nær Berchtesgaden. Speers hus lå kun noen hundre meter fra Berghof og Speer med familie var ofte gjester på Berghof. Fru Speer og Eva Braun var nære venninner. Gjennom Speer dyrket Hitler sine gigantomane arkitektoniske visjoner. Hitler ble helt oppslukt av en modell av det nye Berlin/Germania som Speer ga ham som bursdagspresang. Byggeplanleggingen med Speer fungerte trolig som en kjærkommen virkelighetsflukt fra de voksende problemene med krigen.

Speer visste muligens noe om det forestående 20. juli-attentatet mot Hitler, men unngikk å bli innblandet og forble lojal helt til slutten. Med stor fare for eget liv fløy han inn i det omringede Berlin sentrum og møtte Hitler i Førerbunkeren kun få dager før Hitler begikk selvmord. I senere intervjuer tok Speer alltid avstand fra det nasjonalsosialistiske regimets forbrytelser. I sin dagbok fra fengselsoppholdet i Spandau, skriver Speer: «Både objektivt og følelsesmessig sto jeg ham [Hitler] nær nok, og samtidig var min bakgrunn og oppdragelse så vidt forskjellig fra hans at jeg – riktignok altfor sent – ble klar over det fremmedartede, uhyggelige og onde i hans vesen.» ^[14]

Under Nürnberg-prosessen ble Speer dømt til 20 års fengsel for sin bruk av slavearbeidere i krigsindustrien. Under rettssaken uttrykte han anger over å ha tilhørt det tredje rikets ledelse, og han tok avstand fra regimets forbrytelser, samtidig som han nektet for å ha hatt kjennskap til dem. Han nektet for kjennskap til utryddelsen av jødene.^[15] Denne opptreden, trolig også i kombinasjon med et sjarmerende og tillitvekkende vesen, medvirket til at han ble dømt mildere enn det han ellers ville ha risikert.^[16] Den sovjetiske dommeren var imidlertid mindre opptatt av hva Speer sa enn hva han faktisk hadde gjort, og stemte for å dømme ham til døden.

Han ble overført til Spandau-fengselet i 1947 for å sone dommen. Tross et løfte innledningsvis om å vise sin skyldfølelse ved å avstå fra å søke benådning, fikk han senere startet en kampanje for å bli løslatt før tiden. Denne mislyktes, og han ble først løslatt midnatt 1. oktober 1966, på dagen 20 år etter at han fikk fengselsdommen.

I et brev til Hélène Jeanty, enken etter en belgisk motstandsmann, innrømmet Speer at han hadde vært tilstede ved Himmlers tale i Posen 4. og 6. oktober 1943 der det gikk klart frem at regimet var i ferd med å utrydde jødene. Under rettssaken hevdet Speer at han ikke var tilstede under Himmlers tale, noe som trolig medvirket til at han unngikk dødsstraff. I selvbiografien fra 1969 og i intervjuer etter krigen nektet han for kjennskap til jødenes skjebne.^[15] I september 1942 var Speer involvert i utvidelsen av brakkeanleggene i Auschwitz i forbindelse med Ostwanderung (naziregimets omskriving av deportasjonen av jødene). Han skjøv fra seg ansvaret for bruk av millioner slavearbeidere i rustningsindustrien, inkludert i Mittelbau-Dora.^[7]

Etter løslatelsen vurderte Speer å vende tilbake til arkitektbransjen, men han kom frem til at han hadde vært for lenge borte fra arkitektgjerningen; han var ikke faglig oppdatert. Speer forstod dessuten at han ville forbli assosiert med de store byggeprosjektene fra det tredje riket og at det derfor ville bli vanskelig å fremstå som en troverdig moderne arkitekt. I stedet gjorde han karriere av å være det tredje rikets innsidevitne. Speer fremstilte seg selv som urettmessig dømt i Nürnberg fordi han, ifølge seg selv, ikke hadde kjent til Hitler-regimets mørkere sider. Hans offentlige avstandtagen fra den nasjonalsosialistiske tiden gjorde at han for mange tyskere fremstod som et slags moralsk alibi. Speer ble illustrasjonen på forestillingen om at de mange som hadde fulgt Hitler ikke selv hadde skyld i regimets forbrytelser, men snarere var ofre for en folkeforfører. Speer ble en etterspurt mann for massemedia, og skrev selv tre bestselgende bøker med temaer fra sin fortid. Under et besøk i Norge i 1980 ble han intervjuet av NRK (Olav Gran-Olsson). Besøket førte til en heftig debatt da det ble kjent, riktignok etter at han hadde forlatt landet.^[16]

Han døde plutselig i 1981 under et kort opphold i London, hvor han samme dag var blitt intervjuet av BBC.

Speer er begravet i Heidelberg i Tyskland.

I 1982 begynte Speers image som den uskyldige, velmenende idealist å slå sprekker da den tyske historikeren Matthias Schmidt ga ut en bok der han dokumenterte at Speers «selv-iscenesettelse» under selve rettssaken og i årene etter hans løslatelse ikke bygget på faktiske forhold, men at Speer derimot var en av de drivende kreftene bak utnyttelsen av «mindreverdige» slavearbeidere i den tyske krigsindustrien. Samtidig viser Schmidts bok at Speer, stikk i strid med sine egne påstander, hadde meget god innsikt i forholdene i og omkring tyske konsentrasjonsleirer, og at han flere ganger bebreidet SS for ikke å gå hardt nok frem overfor de innsatte. Speer hadde brukt sitt siste leveår på å prøve å forhindre at denne informasjonen ble offentliggjort. Imidlertid er det stadig uvisst hvorvidt Speer kjente til jødeutryddelsene. Selv om han kanskje ikke kjente detaljene, er det sannsynlig at Speer med sitt intellekt og sin posisjon som en av det nasjonalsosialistiske Tysklands mest sentrale maktpersoner, må ha undret seg over hva som egentlig foregikk.

I sin omfattende biografi fra 2017 forsterker og utdyper den tyske historikeren Magnus Brechtken påstandene om at Speer i høy grad hadde iscenesatt en revisjonistisk fremstilling av sitt virke under annen verdenskrig.^[17][18] Brechtken avviste påstanden om at Speer i februar 1945 skulle ha vært involvert i planer om et attentat mot Hitler.^[7] En utstilling i Nürnberg samme år var viet kontrasten mellom Speers reelle holdninger og handlinger under krigen og historieoppfatningen som ble dannet i den senere forbundsrepublikken.^[19]

• Erindringer, Albert Speer, ty. originaltittel Erinnerungen 1969, no. utg. Oslo, Gyldendal 2005, ISBN 82-05-34701-8
• Fengselsdagbøker, Albert Speer, ty. originaltittel Spandauer Tagebücher 1975, no. utg. Oslo, Gyldendal 1976, ISBN 82-05-08716-4
• Slavestaten – mine oppgjør med SS, Albert Speer, ty. originaltittel Der Sklavenstaat – meine Auseinandersetzungen mit der SS 1981, no. utg. Oslo, Gyldendal 1982, ISBN 82-05-13305-0

• Albert Speer, artikkel i Store norske leksikon
• Albert Speer: Das Ende eines Mythos – Speers wahre Rolle im Dritten Reich, Matthias Schmidt, Bern og München, Scherz, 1982, (ISBN 3-502-16668-4)
• Albert Speer – his battle with truth, Gitta Sereny, London, Macmillan 1995, (ISBN 0-333-64519-7)
• Speer. Eine Biographie, Joachim Fest, Berlin, Alexander Fest-Verlag 1999, (ISBN 3-8286-0063-8)
• De umulige spørsmålene – notater fra samtaler med Albert Speer fra slutten av 1966 og frem til 1981, Joachim Fest, Oslo, Damm 2005, (ISBN 82-04-11757-4)
• Magnus Brechtken (2017). Albert Speer : eine deutsche Karriere (på tysk). München: Siedler. ISBN 978-3-8275-0040-3. Arkivert fra originalen 11. september 2017. Besøkt 11. september 2017.  [909 sider]

• (en) Albert Speer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Albert Speer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Albert Speer på Internet Movie Database  
• (sv) Albert Speer i Svensk Filmdatabas  
• (fr) Albert Speer på Allociné  
• (en) Albert Speer hos The Movie Database