Aegyptus

 

Som provins ble Aegyptus styrt av en prefekt framfor den tradisjonelle senatoriske guvernør som i de andre romerske provinsene. Prefekten var en person med rang av equites og ble utpekt av keiseren. Den første prefekt av Aegyptus, Gaius Cornelius Gallus førte Øvre Egypt inn under romersk kontroll med våpenmakt, etablerte et protektorat i de sørlige grensedistriktene som hadde blitt oppgitt av de senere ptolemeerne. Den andre prefekten, Aelius Gallus, gjorde et mislykket forsøk på å erobre Arabia Petraea og Arabia Felix; imidlertid ble Egypts kyst mot Rødehavet først underlagt romersk kontroll i keiser Claudius' tid. Den tredje prefekt, Gaius Petronius, renset kanalene for irrigasjon, og stimulerte en fornyelse av jordbruket.

Fra og med styret til keiser Nero og framover, fikk Aegyptus en periode med framgang som varte minst et århundre. De religiøse konfliktene mellom grekerne og jødene forårsaket politisk uro, særlig i Alexandria, som etter ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 ble det nye senteret for jødisk religion og kultur (se hellenistisk jødedom).

Under keiser Trajan oppsto et jødisk opprør som endte i undertrykkelse av jødene i Alexandria og tap av alle deres rettigheter. Keiser Hadrian, som to ganger besøkte Aegyptus, grunnla byen Antinopolis til minne om sin elsker Antinous som hadde druknet i Nilen ikke langt fra dette stedet. Fra Hadrians tid og framover ble det reist bygninger i gresk-romersk stil over hele Egypt.

Under keiser Antoninus Pius førte imidlertid trykkende skattelegging til opprør i 139 fra de innfødte egypterne og som først ble slått ned etter flere år med krigføring. Denne bukoliske krig, som den ble kalt etter området Bucolia («beiteområde») i Nildeltaet, ble ledet av en egypter kalt Isidorus. Krigen førte til stor skade på økonomien og markerte begynnelsen på Egypts økonomiske nedgang. Avidius Cassius, som ledet de romerske styrkene i denne krigen, erklærte seg selv som keiser i 175, og ble anerkjent av romerstyrkene i Syria og Aegyptus. Da Marcus Aurelius ankom ble han øyeblikkelig avsatt og drept, og deretter gjenopprettet Aurelius freden. En tilsvarende opprør brøt ut i 193 da Pescennius Niger ble erklært som keiser da Pertinax døde det samme året. General Cornelius Anullinus møtte og beseiret Niger i slaget ved Issos i mai 194. Niger flyktet fra nederlaget, men ble siden tatt til fange og halshogd. Nigers hustru og barn ble også siden drept.^[1]

Keiser Septimius Severus ga en lovgivning til Alexandria i 202. Keiser Caracalla (211-217) ga romersk borgerskap til alle egyptere, tilsvarende som i andre romerske provinser, men det førte hovedsakelig til tyngre skatter som igjen ble økt etter hvert som keisernes behov for ytterligere inntekter ble stadig mer desperate.

Det var en rekke av opprør, både militære og sivile, gjennom hele 200-tallet. Under keiser Decius var det igjen kristenforfølgelser, men religionen fortsatte å spre seg. Prefekten av Aegyptus, Mussius Aemilianus, støttet i 260 usurpatorer til den romerske tronen, og ble i 261 selv en usurpator, men keiser Gallienus sendte sin general Aurelius Theodotus som etter en kort kamp beseiret Aemilianus og siden fikk ham kvalt i fengsel.^[2]

Zenobia, dronning av Palmyra, en utbryterstat i Syria, erobret Aegyptus fra romerne i 269, forviste den romerske prefekt og erklærte seg selv som dronning av Egypt også. Krigerdronningen hevdet at Egypt var hennes forfedres hjem og at hun nedstammet fra den berømte Kleoaptra (hvilket er tvilsomt). Hun var godt utdannet og velkjent med Egypts kultur, religion og språk. Hun styrte over Aegyptus fram til 274 da keiser Aurelian bestemte seg for å gjenerobre landet. Etter en fire måneders lang beleiring av hennes forskansning vant han fram først da hennes matforsyninger tok slutt. Hun ble ført til Roma i kjettinger og døde tilsynelatende ikke lenge etter.^[3]

To generaler som hadde base i Aegyptus, Probus og Domitius Domitianus ledet vellykte opprør og gjorde seg selv til keisere. Diokletian gjenerobret Alexandria fra Domitianus i 298 og deretter omorganiserte han hele den egyptiske provinsen. Hans forordning av 303 mot kristendommen startet en ny tid med forfølgelser av de kristne. Det var imidlertid det siste alvorlige forsøket på å bremse på den jevne veksten til kristendommen i Egypt før i muslimsk tid.

Da Roma overtok ptolemeiske system i Egypt, gjorde de mange endringer. Effekten av den romerske erobringen var først å forsterke posisjonen til grekerne og hellenismen mot innfødt egyptisk innflytelse. En del av de tidligere kontorene og navnene på kontorer fra hellenistiske ptolemeisk styre ble beholdt, en del ble endret og en del navn kan ha forblitt værende, men dens funksjon og administrasjon kan ha blitt endret. Romerne innførte betydelige endringer i det administrative systemet, hvor målet var større effektivitet og større avsetning. Pliktene til prefektene i Egypt kombinert med ansvaret for militær sikkerhet gjennom kommandoen av legioner og soldater, for organiseringen av finanser og skattlegging, og for gjennomføringen av rettsvesenet.

Reformene tidlig på 300-tallet etablerte grunnlaget for ytterligere 250 år med sammenhengnende framgang i Egypt som nok betød større rigiditet og mer undertrykkende statlig kontroll. Av administrative grunnervar Egypt inndelt i en rekke mindre provinser, og adskilte sivile og militære myndigheter ble etablert; praeses og dux. På midten av 500-tallet var keiser Justinian I den store til sist tvunget til å innse at denne politikken var feilslått og kombinerte sivil og militær makt i hendene på dux med en sivil fullmektig (praeses) som motvekt til den kristne kirkens makt. Alle påskudd om at lokal selvstyre eksisterte hadde på den tiden forsvunnet. Tilstedeværelsen av soldater var merkbart, deres makt og innflytelse var blitt mer gjennomtrengende i byene og landsbyenes rutiner og dagligliv.

 

De økonomiske ressurser som de romerske myndighetene hadde til disposisjon hadde ikke endret seg siden ptolemeiske tid, men utviklingen av et langt mer kompleks og forfinet skattesystem var kjennetegnet på romersk styre. Det var skatt på både penger og varer i landet, og et forvirrende mangfold av mindre skatter, foruten også toll, som ble samlet inn av utpekte autoriteter. En stor eksport av Egypts korn som ble fraktet nedover elven ble benyttet til å fø på befolkningen i Alexandria foruten også fraktet videre til den romerske hovedstaden. Til tross for jevnlige klager på undertrykkelse og utpressing fra skattebetalerne, er det ikke opplagt at skattetrykket var særlig høyt, og antagelig jevnt over lavere enn i ptolemeiske tid. Faktisk hadde de romerske myndighetene aktivt oppmuntret privatisering av landet og økning av privat virksomhet innenfor manufaktur og produksjon, forretninger og handel, og lav skatteprosent favoriserte private eiere og bedriftseiere. Fattigere folk tjente til livets opphold som forpaktere av statseid jord eller av eiendom som tilhørte keiseren eller til rike private landherrer, og de var relativt tyngre å opprettholde med høye leiepriser.

Den samlede graden av pengesystemet og kompleksiteten i økonomien, selv på landsbynivå, var omfattende. Varer ble flyttet rundt og utvekslet med penger i stor stil, og i byer og større landsbyer var det et høyt nivå på industriell og kommersiell aktivitet utviklet i sammenheng med utnyttelsen av den altoverveiende jordbruksbasen. Omfanget av handelen, både internt og eksternt, nådde sitt høydepunkt på 100- og 200-tallet, men mot slutten av århundret var betydelige problemer åpenbare. En rekke verdiminskninger av den keiserlige valuta underminerte tilliten til myntpregingen,^[4] og selv myndighetene bidro til dette ved å kreve mer og mer regelstridige skatter som ble kanalisert direkte til hovedkonsumentene, militærpersonellet. Lokal administrasjon ved rådene var uaktsomme, gjenstridige og lite effektive; synbart behov for bestemt og hensiktsmessige reformer var utfordringer for styrene til keiserne Diokletian og Konstantin den store.

Den rikeste av de romerske provinsene, «Romas brødkurv», kunne bli militært styrt av en meget liten styrke, og trusselen indirekte i et eksportforbud av korn, vitalt for å fø borgerne i Roma, var opplagt. Intern sikkerhet var garantert av tilstedeværelsen av tre romerske legioner (senere redusert til to), hver på rundt 6 000 menn, og flere kohort (en tiendedel av en legion) med hjelpestyrker. I det første tiåret med romersk styre i ånden til Augustus' imperialisme, aktet å ekspandere øst- og sørover. De fleste av de tidligste romerske troppene som var stasjonert der besto av gresk-makedonske og innfødte egyptiske soldater, en gang en del av den oppløste ptolemeiske hæren som fikk tjeneste hos romerne. Til sist utgjorde romerne flertallet i hæren.

De sosiale strukturene i Egypt under romerne var både unike og kompliserte. På den ene siden fortsatte romerne å benytte mange av de samme organisatoriske taktikkene som fungerte for ptolemeerne. På samme tid så romerne på grekerne i Egypt som «egyptere», en forestilling som både de innfødte egypterne og grekerne avviste.^[5] En annen sammenheng var at jødene, selv om de var blitt meget hellenisert, hadde sine egne samfunn, adskilte fra både grekere og innfødte egyptere.^[5] Romerne begynte et system med sosialt hierarki som basert på etnisitet og hvor folk bodde. Andre enn romerske borgere, en gresk urban borger i en av de greske byene hadde høyest sosial status mens en rural innfødt egypter på landsbygda hadde den laveste.^[6] De som sto mellom disse to klassene var metropolitiske, og var som regel alltid av hellenistisk opprinnelse. Å oppnå statsborgerskap og bevege seg oppover i samfunnsklassene var meget vanskelig og det var ikke mange muligheter.^[7] En måte å komme seg opp og fram var å gå inn i hæren. Selv om kun romerske borgere kunne tjenestegjøre i legionene var det mange grekere som fant vegen inn. De innfødte egypterne kunne la seg verve av hjelpestyrkene og få statsborgerskap etter endt tjeneste.^[8] De ulike samfunnsklassene ble også skattlagt forskjellig. Grekere var fritatt fra koppskatt mens hellenistiske innbyggere i distriktshovedstedene ble skattlagt med en lavere prosent enn innfødte egyptere som måtte betale full koppskatt.^[8]

Den sosiale strukturen i Egypt var meget nært knyttet sammen med myndighetenes administrasjon. Elementer av sentralisert styre som var avledet fra ptolemeiske tid varte fram til 300-tallet. Et element i særdeleshet var utnevnelsen av strategoi for å styre nomene, distriktene, den tradisjonelle administrative inndelingen av Egypt. Boulai, eller byråd, i Egypt var kun formelt opprettet av Septimius Severus. Det var først under Diocletian senere på 200-tallet at disse byrådene og deres myndighetspersoner fikk viktig administrativt ansvar for sine nomer. Da romerne tok over Egypt under Augustus ble det introdusert et system med obligatorisk offentlig tjeneste som var basert på poros (kvalifisering ved eiendom eller inntekt), som var direkte basert på sosial status og makt. Romerne introduserte også en koppskatt som var tilsvarende den under ptolemeerne, men romerne satte særlig lav skatt til metropolitiske borgere.^[9] Byen Oxyrhynchus i Øvre Egypt, rundt 160 km sør for Kairo, hadde mange papyrus som inneholdt mye informasjon om de sosiale strukturene i disse byene. Denne byen, sammen med Alexandria, viste det mangfoldige oppsettet av forskjellige institusjoner som romerne fortsatte å bruke etter deres erobring.

 

Akkurat som under ptolemeerne hadde Alexandria og byens borgere særstatus. Hovedstaden hadde høyere status og flere privilegier enn resten av Egypt. Akkurat som det var under ptolemeerne var den fremste måten å bli en borger av romerske Alexandria når man registrerte for en deme’’ at begge foreldrene var borgere av Alexandria. Byens borgere var de eneste innfødte egyptere som kunne oppnå romersk statsborgerskap.^[10] Om en vanlig egypter ønsket å bli romersk borger, måtte han først bosette seg i byen og bli borger av Alexandria. Den første romerske perioden i Egypt førte til opprettelsen av urbane samfunn for de «hellenistiske» landeierherrer. Denne eliten ble plassert i en posisjon med privilegier og makt, og mer selvstendighet enn den øvrige egyptiske befolkningen. Innenfor borgerskapet var det egne skoler for grekere om begge foreldrene var medlemmer av skolen basert på en liste som var satt sammen av myndighetene i årene 4-5 e.Kr.^[11] Kandidaten kunne deretter bli sluppet inn ved efebos (som tenåring). Det var også et eldreråd kjent som gerousia. Dette rådet hadde ikke noe boulai å være ansvarlig overfor. All denne greske organiseringen var en viktig del av metropolis og de greske institusjoner fremmet en elitegruppe av greske borgere. Romerne så på disse elitene som ga kommuneoffiserer og velutdannede administratorer.^[11] Disse elitene betalte også mindre koppskatt enn de lokale innfødte egypterne, fellahin. Det er godt dokumentert at borgerne i Alexandria kunne nyte lavere skatteprosenter på landeiendommer.^[12] Selv om Alexandria hadde høyest status blant de greske byene i Egypt, er det klart at andre greske byer, eksempelvis Antinopolis, også hadde privilegier ganske like som i Alexandria.^[13] Årsaken var at grekere ble betraktet og behandlet som allierte i Egypt mens innfødte egyptere ble behandlet som et erobret folk.

Den såkalte Gnomon av Idios Logos, en skriftlig retningslinje som antagelig ble gitt til finansielle kontorer i Egypt, er et av de viktigste dokumenter for å studere administrasjonen av landet i romersk tid. Teksten består av rundt 115 avsnitt.^[14] Den viser sammenhengen mellom lov og status. Den legger ut de inntekter som den behandler, hovedsakelig bøter og konfiskering av eiendommer. Gnomon bekrefter også at frigitte slaver kan ta sin tidligere herres sosiale status. Den sosiale kontroll som romerne hadde på plass gikk via pengemidler basert på status og eiendom.

 

Egyptiske kristne mente at patriarkatet i Alexandria ble grunnlagt av evangelisten Markus allerede i 33, men det er lite som er kjent om hvordan den nye kristne tro etablerte seg i Egypt. Historikeren Helmut Koester har foreslått at de første kristne i Egypt var overveiende påvirket av gnostiske strømninger inntil patriark Demetrius av Alexandria gradvis førte den egyptiske kristendom i overensstemmelse med den øvrige kristendommen. Mangelen på detaljer fra den første tid har blitt forklart som kollektiv forlegenhet over hva som senere ble betraktet religiøse avvik. I nyere tid har de første gnostiske strømningene fått fornyet interesse blant forskerne, blant annet i kjølvannet av Judasevangeliet som ble gjenfunnet i 1978 i en hule ved Nilen.

Oldtidsreligionen i Egypt ga fra seg forbausende liten motstand mot spredningen av kristendommen. Muligens hadde den lange historien med samarbeid med greske og romerske herskere i Egypt fjernet de religiøse ledernes deres autoritet. Alternativt kan den livsbekreftende innfødte religionen ha tapt sin appell blant de lavere klasser grunnet undertrykkelsen av harde skatter og liturgiske tjenester som ble fremmet av og om romerske keisere ført til redusert generell livskvalitet. I et religiøst system som ser det jordiske livet som evig, når det jordlige livet blir tungt og gledeløst, da kan også forestillinger om det evige liv miste sin tiltrekning. En annen tolkning er at flere av de religiøse symboler i den gamle tro ble overtatt av den nye, og at nykristne fant gjenklang av kristendommen i den gamle tro, slik som at Isiskulten med Isis med Horus tilsvarte jomfru Maria med Jesusbarnet. Oldtidens egyptiske ankh eller hakekors var det allestedsnærværende symbol på åndelig liv. De første egyptiske kristne overtok dette gamle symbolet og knyttet det til den tro som representerte kristendommen ved at Jesus hadde blitt henrettet på lignende kors.

Omkring 200 er det åpenbart at Alexandria var blitt til et av de store kristne sentra i verden. De kristne apologister Klemens og Origenes levde begge deler eller hele sitt liv i denne byen hvor de skrev, underviste og debatterte.

 

Med Milanoediktet i 313 avsluttet keiser Konstantin den store forfølgelsen av de kristne. Kristne benyttet toleransen overfor sin tro som en mulighet til å undertrykke alle andres tro. I løpet av 400-tallet ble det som ble betraktet som hedensk eller kjettersk undertrykt med vold og brutalitet, og annen tro enn den kristne tapte tilhengere, slik poeten Palladius bittert konstaterte. Gammelegyptisk tro fortsatte å bli praktisert i undergrunnen i mange tiår. Det siste edikt mot hedendommen kom i 435, men graffiti ved Philae (File) i Øvre Egypt viste at dyrkelsen av Isis fortsatte i dets tempel inn på 500-tallet. Mange egyptiske jøder ble også kristne, men andre jøder nektet å endre tro, noe som etterlot dem som den eneste religiøse minoritet av en viss størrelse i en kristent land.

Ikke før hadde den egyptiske kirken oppnådd frihet og overherredømme, havnet den i skisma (splittelse) og i en langvarig konflikt som til tider utløste borgerkrig. Alexandria ble et senter for den første store splittelse i den kristne verden, mellom arianisme, oppkalt etter presten Arius (ca. 250 – 336) fra Alexandria, og deres motstandere, representert av Athanasius (ca. 296 – 373), som ble erkebiskop av Alexandria i 326 etter at det første konsilet i Nikea avviste Arius' lære. Striden om arianisme førte til år med opprør og opptøyer gjennom det meste av 300-tallet. I løpet av et av disse ble det store tempelet til Serapis, et senter for den gamle tro, angrepet og ødelagt. Athanasius ble forvist fra Alexandria, men gjeninnsatt som erkebiskop mellom fem og syv ganger.

Egypt hadde en vedvarende oldtidstradisjon med religiøs spekulasjon, noe som gjorde det mulig for en rekke kontroversielle religiøse oppfatninger til å blomstre. Ikke bare arianismen, men også andre religiøse doktriner, blant annet gnostisismen og manikeismen, enten stedsværende eller importert, fikk mange tilhengere i Egypt. Annen religiøs utvikling i Egypt var monastiske forestillinger som omfattet ørkenfedrene, det vil si eremitt- og klosterbevegelsen. De var religiøse som avsverget den materielle verden for å kunne leve et liv i fattigdom og åndelig renhet, kun opptatt av Gud.

Egyptiske kristne henga seg til klosterbevegelsen med slik entusiasme og til dels fanatisme at keiser Valens måtte begrense antallet menn som kunne bli munker. Egypt eksporerte klosterbevegelsen til resten av den kristne verden, og monastisk tro fikk stor utbredelse i Europa i senantikken og videre inn i middelalderen.

En annen utvikling i denne perioden var utviklingen av koptisk språk, en form for oldtidsegyptisk språk skrevet med det greske alfabet utvidet med flere bokstaver som representerte lyder i egyptisk som ikke var til stede i gresk. Koptisk ble oppfunnet som et virkemiddel for å sikre korrekt uttale av magiske ord og navn i «hedenske» tekster, de såkalte greske magiske papyrus. Koptisk språk ble snart adoptert av tidlige kristne for å spre evangeliet til andre innfødte egyptere og det ble det liturgiske språket til egyptisk kristendom og er så det den dag i dag; se koptisk kristendom og den koptiske kirke.

 

Under styret til Konstantin den store ble Konstantinopel grunnlagt som den nye hovedstaden for det romerske riket, og i løpet av 300-tallet ble riket delt i to, en vestlig og østlig del, og Egypt havnet i den østlige delen, Østromerriket med Konstantinopel som hovedstad. Latin som aldri ble godt etablert i Egypt, fikk mindre betydning mens gresk fortsatte å være det dominerende språket i administrasjonen og i læreinstitusjoner. I løpet av 400- og 500-tallet ble Østromerriket, i dag mest kjent som Det bysantinske riket, gradvis omformet til en gjennomgående kristen stat som skilte seg betydelig fra sin hedenske fortid. Sammenbruddet i Vestromerriket på 400-tallet isolerte de egyptiske romere ytterligere fra Romas kultur og påskyndte spredningen av kristendommen. Den nye religionens triumf førte til at de gamle faraoistiske tradisjoner ble bortimot helt forlatt. Da de egyptiske prestene og prestinnene forsvant fra de gamle templene, var det ingen igjen som kunne lese hieroglyfene fra faraoistiske Egypt, og de gamle templene ble enten ødelagt, omgjort til kirker, eller forlatt i ørkenen.

 

Østromerriket ble i økende grad «orientalsk» i stil da dets forbindelse til den gamle gresk-romerske verden falmet. Det greske systemet med lokalt selvstyre av borgerne hadde nå helt forsvunnet. Offisielle kontorer, med nye bysantinske navn, var blitt arvelige for rike familier av landeiere. Alexandria, den nest største byen i riket, fortsatte å være et religiøst senter preget av religiøse kontroverser og vold. Kyrillos, patriark av Alexandria, overtalte byens guvernør til å forvise jødene fra byen i 415 med støtte fra en mobb. Mordet på den kvinnelige filosofen Hypatia i mars 415 markerte det endelige brudd med klassiske hellenistiske kulturen i Egypt. Et annet skisma i kirken førte til langvarig borgerkriger og fremmedgjorde Egypt overfor resten av riket.

Den nye religiøse striden var om Jesus Kristus' vesen. Sakens kjerne var om han to naturer, menneskelig og guddommelig, eller en kombinert (fra hans menneskelighet og guddommelighet). Det kan synes som en vanskelig og uforståelig skjelning, men i en intens religiøs tidsalder var det nok til å skape splid et rike. Striden om miafysittisme oppsto etter det første konsil i Konstantinopel i 381 og fortsatte fram til konsilet i Khalkedon i 451 som bestemte at Jesus faktisk var «av to naturer» grunnet forvirringen om miafysittisme (kombinert natur) med monofysittisme (enkelt natur). Det monofysittiske syn var ikke akseptert av miafysittene da de hevdet at Jesus var ute av to naturer i en natur som ble kalt for «inkarnerte (legemliggjort) logos av Gud». Mange av miafysittene hevdet at de var misforstått, at det ikke var noen forskjell mellom deres posisjon og den til konsilet i Khalkedon, og at konsilet hadde bestemt imot dem av politiske motivasjoner alene. Kirken i Alexandria ble skilt fra kirkene i Roma og Konstantinopel på grunn av denne saken, og det skapet hva som ble den koptiske ortodokse kirke i Alexandria, som forble en betydelig kraft i det egyptiske religiøse livet den dag i dag.^[15] Egypt og Syria forble arnested for miafysittiske stemninger, og organisert motstand mot bestemmelsen til konsilet i Khalkedon ble ikke undertrykt før på 570-tallet.

Egypt fortsatte uansett å være et viktig økonomisk senter for Det bysantinske riket ved at landet, som for Roma tidligere, skaffet det meste jordbruksprodukter og framstilling av andre varer, foruten å fortsette å være et senter for lærdom. Landet fylte behovene for Det bysantinske riket og for Middelhavet som en helhet. Under styret til keiser Justinian I den store (482–565) ble Roma gjenerobret og det meste av Italia fra barbarer. men disse framgangene i vest gjorde at rikets østlige grenser ble farlig utsatte. Egypt, rikets «brødkurv», manglet beskyttelse.

 

Den persiske invasjonen av Egypt begynte i 616, og landet hadde da vært uten krig i nær tre århundrer.^[16] Egypterne var ikke begeistret for keiseren i Konstantinopel, heller ikke med den khalkedonske avgjørelsen og var ikke motivert til å gi støtte til keiserens soldater. Den persiske erobringen som fullført i 618 eller 619 var den siste store triumf som det persiske sasanidedynastiet hadde i de romersk-persiske krigene mot Det bysantinske riket. Khosrau II av Persia hadde begynt denne krigen som hevn over mordet på keiser Maurikios (582-602) og hadde oppnådd en rekke tidlige suksesser, noe som kulminerte med erobringene av Jerusalem i 614 og Alexandria i 619. Det bysantinske rike hadde gjort seg avhengig av kornimport fra Egypt. En bysantinsk motoffensiv ble satt i gang av keiser Herakleios våren 622 endret fordelen, og krigen ble ført mot sin slutt ved fallet til Khosrau den 25. februar 628. Khosraus sønn og etterfølger Kavadh II av Persia gikk i gang med fredsforhandlinger om tilbakelevering av erobrede områder.

En konsekvens av den persiske erobringen var at miafysittisme kunne komme til overflaten igjen, og da det bysantinske styret ved keiser Herakleios ble gjeninnført i 629 ble miafysittene forfulgt og deres patriark forvist. Egypt var således i en tilstand av både religiøs og politisk fremmedgjøring fra Det bysantinske riket da en ny invasjon truet.

 

En hær på 4 000 arabere, ledet av ʿAmr ibn al-ʿĀṣ, ble sendt av kalif Umar ibn al-Khattab, etterfølger til Muhammed, for å sørge for at islamsk styre ble spredd vestover. Disse araberne gikk inn i Egypt fra Palestina i desember 639 og dro raskt inn i Nildeltaet. Keiserens garnisoner trakk seg tilbake i befestede byer hvor du holdt i et år eller mer. Men araberne sendte forsterkninger, og i april 641 erobret de hovedstaden Alexandria. Bysantinerne samlet en flåte med det mål frigjøre Egypt og vant tilbake hovedstaden i 645, men allerede året etter tok muslimene byen på nytt, således fullførte den muslimske erobringen av Egypt og avsluttet 975 år med gresk-romersk styre over det gamle landet.

• Alston, Richard (Oktober 1997): «Philo's In Flaccum: Ethnicity and Social Space in Roman Alexandria» i: Greece and Rome. Second Series. Vol. 44. No. 2. s. 166.
• Angold, Michael (2001): Byzantium : the bridge from antiquity to the Middle Ages. 1. utg.. New York : St. Martin's Press
• Bell, Idris H. (Oktober 1922): «Hellenic Culture in Egypt» i: The Journal of Egyptian Archaeology, Vol. 8, No. ¾ , s. 139–155.
• Bowman, Alan Keir (1996): Egypt After the Pharaohs: 332 BC–AD 642; From Alexander to the Arab Conquest. 2. utg. Berkeley: University of California Press
• Bowman, Alan K. & Dominic Rathbone (1992): «Cities and Administration in Roman Egypt» i: The Journal of Roman Studies 82, s. 107-127.
• Chauveau, Michel (2000): Egypt in the Age of Cleopatra: History and Society under the Ptolemies. Overs. av David Lorton. Ithaca: Cornell University Press
• Delia, Diana (1991): Alexandrian Citizenship During the Roman Principate, Atlanta: Scholars Press.
• Ellis, Simon P. (1992): Graeco-Roman Egypt. Shire Egyptology 17, ser. red. Barbara G. Adams. Aylesbury: Shire Publications Ltd.
• Hill, John E. (2003): «Annotated Translation of the Chapter on the Western Regions according to the Hou Hanshu», 2. utkast.
• Hölbl, Günther (2001): A History of the Ptolemaic Empire. Overs. av Tina Saavedra. London: Routledge Ltd.
• Lewis, Naphtali (1995): «Greco-Roman Egypt”: Fact or Fiction?» i: On Government and Law in Roman Egypt, red. Ann Ellis Hanson, s. 138-149. Atlanta: Scholars Press.
• Lloyd, Alan Brian (2000): «The Ptolemaic Period (332–30 BC)» i: The Oxford History of Ancient Egypt, red. Ian Shaw. Oxford and New York: Oxford University Press. s. 395–421
• Peacock, David (2000): «The Roman Period (30 BC–AD 311)» i: The Oxford History of Ancient Egypt, red. Ian Shaw. Oxford and New York: Oxford University Press. 422–445
• Sherwin-White, A.N. (1973): The Roman Citizenship. Oxford: Clarendon Press, s. 391.