Munkegribb

 

 

 

Arten regnes per i dag som monotypisk, men det er gjort forsøk på å beskrive minst to underarter. Den ene er chincou (av og til også skrevet som chinou) etter et eksemplar i fangenskap i Kina med opprinnelse fra Korea, mens den andre er danieli etter et eksemplar fra Mongolia. Ingen av dem anerkjennes i øyeblikket.^[2]

Munkegribben er en av de største gribbene i den gamle verden. Det er en storvokst og bredvinget åtselgribb som måler cirka 100–120 cm og har et vingespenn på 250–295 cm.^[2] Hannene veier 7–11,5 kg, hunnene 7,5–12,5 kg^[2]. Den er altså betydelig større enn både kongeørn og havørn. Hunnene blir litt større enn hannene, men hannene er forholdsmessige mye større i forhold til hunnene enn tilfellet er blant ørner.

Fjærdrakten har mørk brun til sort overside, lys krage og svart strupe. Stjerten er svakt kileformet. Hodet er ganske lite og halsen relativt kort, på toppen av hodet er den lys. Nebbet er tungt og kraftig. Ungfuglene har et helt mørkt hode og mørk krage.^[2]

Arten er monogam og hekker i tidsrommet februar–april, men parene hekker ikke alltid hvert år. Hekkingen foregår enten solitært eller i løse kolonier. I Spania kan redene ligge med alt fra 30 m til 2 km avstand. I Tasjkent i Usbekistan er tettheten av hekkende par omkring 1,7–2 per 1 000 hektar, mens det i Mongolia i snitt hekker fem par per 100 km.^[2] Redene er enorme kvistreder, typisk omkring 145–190 cm i diameter og omkring 95–300 cm dype. Redet plasseres gjerne cirka 1,5–5 m opp i et tre, av og til også på framspring i klipper, og gjenbrukes. Hunnen legger typisk ett egg, og bare ytterst sjelden to. Inkubasjonstiden er cirka 50–62 dager (typisk 54–56 dager). Avkommet har grå dun, som er blekere på hodet. Flygedyktig fjærdrakt oppstår etter cirka 95–110 dager i Spania og 104–120 dager i Asia.^[2]

Habitatet består i hovedsak av skogkledde åser og fjell, i Spania typisk landmasser som ligger 300–1 400 moh, men opp i mye større høyder i Asia. I Kina og Tibet også i områder med krattskog opp mot 780–3 800 moh. og i gresskledd alpint sletteland typisk opp mot 3 800–4 500 moh.^[2]

Arten livnærer seg i hovedsak av åtseler, men den kan av og til også ta levende bytter, som øgler, slanger, skilpadder, og noen større insekter. Kosten varierer allikevel en god del gjennom utbredelsesområdet. På åtsler regnes arten som dominant.^[2] Hekkende par vender alltid tilbake til redet, som gjerne brukes som utgangspunkt for leting etter mat året rundt. Under leting etter mat bruker fuglene synet som den viktigste sansen.

Arten er i hovedsak utbredt i den palearktiske sone, fra Den iberiske halvøy og det sørøstre Frankrike, Balearene og Balkan østover gjennom Tyrkia, Kaukasus. Iran, Afghanistan, Pakistan og muligens også det sørvestre Kashmir, til Sør-Sibir, Mongolia, og det nordøstre Kina. Om vinteren migrerer en del fugler så langt sør som til det nordlige Afrika.^[2]

Det finnes omkring 7 800–10 500 hekkende par i verden,^[4] hvorav minst 2 300–2 500 par i Europa.^[4] Ifølge BirdLife International så er bestanden økende i Spania (estimert til cirka 1 500 par i 2010), Portugal og Frankrike, stabil i Hellas og Makedonia, men synkende i Russland, Tyrkia, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan og Ukraina. Den iberiske populasjonen blir antatt å være en god del større enn estimert. 16 par hekket også på Mallorca i 2011.^[2] Man vet imidlertid svært lite om populasjonen i Asia,^[2] annet enn at den teller cirka 5 500–8 000 par.^[4]

Arten regnes for det meste å være resident i Europa, mens den i Asia om vinteren delvis regnes som en migrant, spesielt i sin nordligste utbredelse.^[2]

Munkegribben hekker ikke i Norge, men en fugl frekventerte i Sør-Norge fra midten av mai 2019.^[5] Fuglen var tidligere rehabilitert i Spania og fløy derfra i april 2019 med GPS-sporing.^[5][6]

I juli 2024 ble det observert et eksemplar i Nordland.^[7]

Inndelingen av haukefamilien følger i hovedsak Taxonomy in Flux og er i henhold til Boyd (2017),^[8] med unntak av underfamilien Aquilinae. Den følger den nye revisjonen til Lerner et al. (2017).^[9] HBW Alive bruker tribuset Gypini som synonym for Gypinae.^[10] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).^[1] Eventuelle navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle.

• Accipitridae, haukefamilien
  • Gypinae (Gypini), (åtselgribber)
    • Sarcogyps
      • S. calvus, rødhodegribb
    • Trigonoceps
      • T. occipitalis, hvithodegribb
    • Aegypius (monotypisk)
      • A. monachus, munkegribb (monotypisk)
    • Torgos
      • T. tracheliotos, øregribb
    • Necrosyrtes
      • N. monachus, hettegribb
    • Gyps
      • G. africanus, hvitryggribb
      • G. bengalensis, bengalgribb
      • G. himalayensis, himalayagribb
      • G. fulvus, gåsegribb
      • G. rueppelli, skjellgribb
      • G. coprotheres, kappgribb
      • G. tenuirostris, teraigribb
      • G. indicus, indiagribb

• (en) Munkegribb i Global Biodiversity Information Facility  
• (no) Munkegribb hos Artsdatabanken  
• (sv) Munkegribb hos Dyntaxa  
• (en) Munkegribb hos Fauna Europaea  
• (en) Munkegribb hos Fossilworks  
• (en) Munkegribb hos ITIS  
• (en) Munkegribb hos NCBI  
• (en) Kategori:Aegypius monachus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons  
• (en) Aegypius monachus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons  
• Aegypius monachus – detaljert informasjon på Wikispecies