AIX

Den opprinnelige utgaven av AIX, noen ganger kalt AIX/RT, ble utviklet for arbeidsstasjonen IBM 6150 RT, som var bygd opp omkring den første kommersielle RISC mikroprosessoren IBM ROMP. Versjon 1.0 ble utviklet av IBM i samarbeid med INTERACTIVE Systems Corporation (ISC). ISC var den første kommersielle Unix-leverandøren, og hadde blant annet portert UNIX System III til IBM Personal Computer under navnet PC/IX. Operativsystemet ble levert på åtte 1,2 Mb floppydisker.

AIX versjon 1.0 var hovedsakelig basert på UNIX System V versjonene 1 og 2, men inkorporerte også kildekode fra BSD Unix 4.2 og 4.3.

AIX/RT versjon 2.0 hadde et innovativt design, hentet fra operativsystemet Mach, som skilte AIX ut fra både UNIX System V og BSD Unix med deres monolittiske kjerner. Dette var bruken av en mikrokjerne, som på denne tiden også var implementert i PICK OS.

I AIX ble mikrokjernen kalt Virtual Resource Manager (VRM), og den kontrollerte tastatur, mus, diskettstasjoner og nettverks-tilgangen. Gjennom hurtigtastene Alt-Tab kunne man svitsje mellom ulike operativsystemer som benyttet den samme kjernen. Hvert operativsystem fikk gjennom mikrokjernen tilgang til tastaturet, musen og skjermen.

Store deler av kjernen i AIX/RT versjon 2.x var skrevet i programmeringsspråket PL/I. AIX/RT 2.x hadde full nettverksstøtte gjennom protokollene TCP/IP og IBM Systems Network Architecture (SNA). Det hadde to nettverksoperativsystemer: Network File System (NFS), lisensiert fra Sun Microsystems, og Distributed Services (DS). DS var bygd på toppen av SNA-protokollstakken, og sørget for full kompatibilitet med IBM's AS/400-systemer. AIX/RT 2.x benyttet Vindussystemet X, versjon X10R3, og senere X10R4 og X11, sammen med widget settet Athena. Kompilatorer var tilgjengelig for programmeringsspråkene Fortran og C. Et av de mest populære programmene var desktop publishing-programmet Aldus PageMaker.

I 1989 lanserte også IBM en avart av operativsystemet kalt AIX PS/2 1.1. Denne utgaven kjørte på IBM PS/2 personlige datamaskiner med mikroprosessorene Intel 80386 og Intel 80486. Siste versjon, AIX PS/2 1.3, ble lansert i 1992.

 

IBM stormaskiner har alltid utgjort en egen klasse, som har vært forsynt med IBMs proprietære CISC-arkitekturer. I 1964 lanserte selskapet IBM System/360 med en 32-biter CISC-arkitektur. Den ble i 1970 etterfulgt av stormaskinen IBM System/370, og i 1990 lanserte selskapet IBM ESA/390. Dette var to andre 32-biter CISC-arkitekturer.

Maskinene har stort sett kjørt andre operativsystemer enn UNIX, og disse spiller en viktig rolle i operativsystemets historie. OS/360 var et batchprosesserende operativsystem og en pionèr innenfor fleroppgavekjøring; det var også et av de første operativsystemene som benyttet sekundært minne som en integrert del under kjøring. MVS (Multiple Virtual Storage) var banebrytende innenfor virtuell hukommelse. OS/390 utvidet MVS med en rekke funksjoner som tidligere var separate – datakommunikasjon, TCP/IP, m.m., for å tilby et fullt moderne operativsystem. Omkring 1980 utviklet IBM og AT&T det tidsdelte operativsystemet TSS/370 for IBM System/370. Omkring 1984 ble VM/IX for IBM System/370 utviklet av IBM og INTERACTIVE Systems Corporation. Disse to operativsystemene var ikke avarter av UNIX, men ga stormaskinene funksjonalitet som ellers er å finne i Unix-liknende operativsystemer. Ingen av dem ble noen kommersiell suksess.

I 1988 kunngjorde IBM og Locus Computing Corporation et samarbeid om å utvikle en avart av AIX for IBMs stormaskiner. Første versjon var AIX/370 1.2 og ble lansert 30. mars 1990 for IBM System/370.

AIX/370 1.2 hadde funksjonalitet hentet fra UNIX System V Release 2, 4.3 BSD, såvel som IBMs egne utvidelser.

Med introduksjonen av IBM ESA/390-arkitekturen, ble AIX/370 erstattet av AIX/ESA i 1991. AIX/ESA var basert på OSF/1, og kunne kjøre både som et vertsoperativsystem og som en gjest på en virtuell datamaskin.

 

 

 

Den 14. februar 1990 lanserte IBM 32-biter mikroprosessoren POWER1. Samme dag ble den tatt i bruk på de første modellene av arbeidsstasjonen IBM RS/6000 – modellene 320, 520, 540 og 930. POWER1 bestod av mellom 8 og 10 separate integrerte kretser; den manglet støtte for symmetrisk flerprosessering, som er vanskelig å gjennomføre med mikroprosessorer som består av flere brikker.

POWER1+ og POWER1++ hadde høyere klokkefrekvenser og en forbedret transistorteknologi, og ble i løpet av 1992 og 1993 lansert i flere modeller av IBM RS/6000. En nedskalert versjon med redusert funksjonalitet som kunne rommes på en enkelt brikke, ble lansert i 1992 i form av RISC Single Chip. Den 18. mai 1993 ble denne tatt i bruk på modell 230 av IBM RS/6000.

Den 21. september 1993 lanserte IBM etterfølgeren POWER2, som bestod av mellom 6 og 8 separate brikker. Den var ved lanseringen verdens raskeste mikroprosessor, med Alpha 21064 som fremste konkurrent, og ble tatt i bruk på modeller av typen 7013 og 7015 av IBM RS/6000. En versjon med høyere klokkefrekvenser ble 24. mai 1994 lansert under navnet POWER2+. Den 8. oktober 1996 ble POWER2 Super Chip (P2SC) lansert; den integrerte alle 8 brikkene i POWER2 i èn enkelt brikke.

Tre andre mikroprosessorer av typen PowerPC hører med til denne historien. PowerPC 601, PowerPC 603 og PowerPC 604 var forbrukerversjoner av den nye arkitekturen, og ble også brukt i IBM RS/6000. Den første av disse gjorde sin entré den 21. september 1993 i modeller av typen 7011.

POWER1 var en videreutvikling av RISC mikroprosessoren IBM ROMP. Den var også den første mikroprosessoren i den nye 32-biter RISC-arkitekturen IBM POWER. Og denne arkitekturen behøvde et operativsystem.

Den 7. mars 1989 lanserte IBM versjon 3.0 av AIX. Det var nå blitt et 32-biter operativsystem for IBM POWER, og ble levert sammen med POWER1 på IBM RS/6000.

AIX 3.0 hadde ikke mikrokjerne, som var blitt introdusert i versjon 2.0. Mikrokjernen ble forkastet til fordel for en mer tradisjonell, monolittisk kjerne, som også fantes i UNIX System V. Dette medførte at AIX ikke lenger inneholdt noen kode som var skrevet i programmeringsspråket PL/I. Dermed var AIX 3.0 også en «renere» implementasjon av UNIX enn forgjengeren.

 

AIX 3.0 ble levert sammen med AIX System Management Interface Tool (SMIT), et interaktivt verktøy for systemadministrasjon, som tilbyr et menybasert alternativ til kommandolinjen.

En innovativ egenskap ved AIX 3.0 var bruken av delte biblioteker. Bibliotekene blir delt mellom applikasjoner og kobles dynamisk til disse under kjøring. Ved å unngå statisk lenking til bibliotekene, blir de eksekverbare filene mindre og raskere; de opptar mindre plass i hovedminnet og på harddisken. De kunne få størrelser på et titalls kilobyte, mens de tidligere opptok flere megabyte ved å lenkes statisk til C-standardbiblioteket.

AIX 3.0 støttet parallelbussen Micro Channel architecture (MCA) for periferienheter. IBM RS/6000 benyttet i utgangspunktet MCA, mens senere modeller byttet til den raskere periferibussen PCI, da denne ble en industristandard i 1992.

I likhet med tidligere versjoner, benyttet AIX 3.0 Vindussystemet X. Den tidligere bruken av X10R3 og X10R4, ble erstattet av en full implementasjon av X11R3.0.

En annen nyhet i AIX 3.0 var IRIS GL, som var forgjengeren til OpenGL. IRIS GL var et programvarebibliotek for utvikling av applikasjoner for rendering av vektorgrafikk i form av både 2D-grafikk og 3D-grafikk. Biblioteket ble utviklet av Silicon Graphics (SGI) for operativsystemet IRIX, og ble lisensiert av IBM i 1987. SGI produserte også de rimeligste skjermkortene til RS/6000; disse hadde kapasitet til å tegne 20 000 gouraudskyggelagte triangler per sekund. De raskeste skjermkortene fra IBM kunne gjengi 990 000 vektorer per sekund.

Liksom tilfellet var med tidligere versjoner, var AIX 3.0 forsynt med nettverksoperativsystemet Network File System (NFS), som var lisensiert fra Sun Microsystems.

 

Den 15. februar 1990 lanserte IBM versjon 3.1 av AIX. Den store nyheten i versjon 3.1 var et nytt 64-biter filsystem kalt Journaled File System (JFS). Det er et journalførende filsystem, som betyr at endringer av filer blir lagret i en journal før de blir foretatt av filsystemet. Ved tilfeller som systemkrasj eller strømbrudd, er slike filsystemer lettere å gjenopprette og mindre sårbare for skader. Dette betyr en raskere oppstart enn i tidligere versjoner, fordi operativsystemet ikke må sjekke filkonsistens ved enhver oppstart av datamaskinen. I UNIX skjer dette ved å benytte programmet fsck (file system consistency check).

Den 21. januar 1992 lanserte IBM versjon 3.2 av AIX. Som grafisk brukergrensesnitt valgte IBM Motif 1.1, som var blitt utviklet av Open Software Foundation til POSIX-kompatible operativsystemer. Motif inneholdt også et verktøy for utvikling av små nytteprogrammer som ble kalt «widgets».

AIX 3.2 ble også forsynt med grafikkmaskinen Display PostScript (DPS). Den var utviklet av Adobe Systems, og benyttet programmeringsspråket PostScript til å gjengi 2D vektorgrafikk; dette språket ble opprinnelig bare brukt til å generere utskrift fra skrivere. DPS hadde mange funksjoner knyttet til vinduer, men manglet et eget vindussystem og benyttet i dette tilfellet X11. Manglende støtte for 3D, samt en proprietær knytning til Sun Microsystems, NeXT og IBM, begrenset imidlertid programmets utbredelse i konkurransen med åpne systemer.

Den 13. juli 1993 lanserte IBM det distribuerte filsystemet DCE Distributed File System (DCE/DFS) versjon 1.2, som en del av AIX 3.2.4 på modellen 34H av RS/6000.^[2] Dette var en avart av Andrew File System 3.0, som var blitt utviklet ved Carnegie Mellon University som et ledd i Andrew Project. DCE/DFS er protokollen for filaksess over nettverk, som ble tatt i bruk av Distributed Computing Environment (DCE). DCE ble utviklet på begynnelsen av 1990-tallet av IBM i samarbeid med Apollo Computer, DEC, m.fl. Denne versjonen av AIX tok også i bruk nettverksoperativsystemet Network Computing System, som var lisensiert fra Apollo Computer.

Den 2. oktober 1991 dannet IBM, Motorola og Apple Inc. en forretningsallianse som ble kjent som AIM-alliansen. Formålet var å opprette en ny industristandard som var basert på mikroprosessoren PowerPC. Motorola hadde tidligere produsert CISC mikroprosessoren Motorola 68000 og dens etterfølgere, som var blitt brukt i datamaskinen Macintosh fra Apple. Dette samarbeidet førte til standarder for en ny generasjon datamaskiner, i form av PowerPC Reference Platform (PReP) og Common Hardware Reference Platform (CHRP).

Alliansepartnernes visjon var en lang rekke operativsystemer på den nye plattformen: Mac System Software, OS/2, Windows NT, Novell NetWare, Sun Microsystems' Solaris, Taligent, BeOS, m.fl. i tillegg til AIX. Fra 1994 til 2006 benyttet Apple PowerPC i Macintosh; i 2006 gikk selskapet over til mikroprosessoren Intel Core 2 i sine nye modeller av iMac. Selskapet tok senere i bruk mikroprosessorer av typen Intel Core i3, Intel Core i5 og Intel Core i7. I 2004 sluttet Motorola å produsere sine egne mikroprosessorer, og overlot dette arbeidet til Freescale Semiconductor. Motorola ble nedlagt i 2011, og AIM-alliansen er derfor død.

AIX var det eneste operativsystemet for arkitekturen IBM POWER som overlevde denne alliansen. De eneste datamaskinene som fulgte standarden CHRP var i praksis enkelte modeller av RS/6000, som alle kjørte AIX. I desember 1995 lanserte IBM OS/2 Warp PowerPC edition; siste utgave av OS/2 var versjon 4.52 i desember 2001. Windows NT 3.51 ble lansert 30. mai 1995 og hadde støtte for PowerPC. Det samme gjaldt Windows NT 4.0, som ble lansert 31. juli 1996. Denne støtten forsvant i Windows 2000, som ble lansert 17. februar 2000. Solaris 2.5.1 ble lansert i mai 1996 med støtte for PowerPC, men denne støtten forsvant i senere versjoner. MacOS for Macintosh opphevet støtten for PowerPC, som en konsekvens av overgangen til 64-biter Intel mikroprosessorer.

I juli 1994 lanserte IBM versjon 4.0 av AIX. En av nyhetene var støtten for RS/6000 med PowerPC mikroprosessorer og den nye periferibussen PCI, som hadde vokst frem som en industristandard.

En annen av nyhetene i versjon 4.0 var tilføyelsen av PHIGS, et annet bibliotek for 3D-grafikk som bl.a. har vært populært blant bilprodusenter i form av dataassistert konstruksjon (DAK) og dataassistert produksjon (DAP). PHIGS er den sentrale basisen for DAK/DAP-programmet CATIA, som ble skrevet i C++ og lansert av det franske selskapet Dassault Systèmes i 1977. I 1989 ble CATIA portert fra IBM stormaskiner til RS/6000 og AIX 3.0. Flyprodusenten og romfartsprodusenten Boeing har benyttet CATIA; Electric Boat benyttet CATIA til å produsere Virginia-klassen ubåter, som ble tatt i bruk av den amerikanske marinen fra 1999.

Den 12. august 1994 lanserte IBM versjon 4.1 av AIX.

Den 28. oktober 1994 lanserte IBM versjon 4.1.1.

Den 7. juli 1995 lanserte IBM versjon 4.1.3. AIX gikk da over til å benytte Common Desktop Environment (CDE) 1.0 som grafisk brukergrensesnitt.

Den 17. mai 1996 lanserte IBM versjon 4.2 av AIX.

Den 25. april 1997 lanserte IBM versjon 4.2.1. Blant nyhetene var oppgradering av Sun Microsystems NFS til versjon 3.

Den 31. oktober 1997 lanserte IBM versjon 4.3 av AIX.

IBM innledet en åpen beta-testing av AIX 6, kalt AIX 6 OpenBeta, den 12. juli 2007.^[13] Dette representerte en endring i IBMs produktpolitikk, ettersom den nye betautgaven var den første som kunne nedlastes og testes fritt utenfor selskapet. IBM valgte å sløyfe «L» fra versjonsbenevnelsen, ettersom Linux var blitt etablert i IBMs produktrekke av datamaskiner basert på POWER-arkitekturen, og det ikke var behov for et særskilt navn. AIX 6 ble konstruert for å kjøre på mikroprosessorene PowerPC 970, POWER4, POWER5 og POWER6. AIX 6 TL2 og TL3 er også kompatible med POWER6+, TL4 kan kjøre på POWER7, mens TL5 er istand til å utnytte flere av POWER7-prosessorens finesser innenfor minnehåndtering. Programmer som er skrevet for AIX 5.x er binærkompatible med den nye versjonen, uten å måtte rekompileres.

IBM innledet en åpen beta-testing av AIX 7, kalt AIX 7 OpenBeta, den 27. juli 2010.^[14] Blant nyhetene er støtte for opptil 256 kjerner og 1024 tråder per logiske AIX-partisjon, noe som er fire ganger større enn på AIX 6.

• IBM: RS/6000 POWERstation/POWERserver 34H Manual - IBM Owners User Manual.
• José Eduardo Martínez Cordero, Shiv Dutta, Liviu Rosca, Gilvan Pereira da Silva, Kristof Stroobants: IBM Certification Study Guide eserver p5 and pSeries Administration and Support for AIX 5L Version 5.3, International Technical Support Organization, IBM Red books, april 2006, SG24-7199-00
• Bruno Blanchard, Pedro Coelho, Mary Hazuka, Jerry Petru, Theeraphong Thitayanun, Chris Almond: Introduction to Workload Partition Management in IBM AIX Version 6.1, International Technical Support Organization, IBM Red books, November 2007, SG24-7431-00
• Christopher Hales, Chris Milsted, Oliver Stadler, Morten Vågmo: PowerVM Virtualization on IBM System p: Introduction and Configuration, International Technical Support Organization, IBM Red books, 4. utgave, mai 2008, SG24-7940-03
• John E Bailey, Thomas Prokop, Guido Somers: IBM PowerVM Live Partition Mobility, International Technical Support Organization, IBM Red books, mars 2009, SG24-7460-01
• Roman Aleksic, Ismael "Numi" Castillo, Rosa Fernandez, Armin Röll, Nobuhiko Watanabe: IBM AIX Version 6.1 Differences Guide, International Technical Support Organization, IBM Red books, mars 2008, SG24-7559-00

• (en) Offisielt nettsted  
• (en) AIX – kategori av bilder, video eller lyd på Commons