Østblokken

Østblokken var under den kalde krigen betegnelsen på stater i Øst- og Sentral-Europa med planøkonomi, ettpartistat og som hadde et kommunistisk samfunn som erklært mål. Begrepet inkluderte landene i Warszawapakten under Sovjetunionens dominans.^[1][2]

De fleste av regimene i østblokklandene var kontrollert av Sovjetunionen; Ungarn og Tsjekkoslovakia ble også okkupert av Sovjetunionen. I tillegg fantes det land som ble oppfattet som mer nøytrale stater som var styrt av kommunistiske partier, men som likevel klarte å unngå å bli styrt av Sovjetunionen, slik som Albania og Jugoslavia.

Begrepet står i motsetning til begrepet Vestblokken, også omtalt som «den vestlige verden» eller mer retorisk som «Den frie verden», som, grovt regnet, omfattet NATO-landene. Landene i østblokken omtalte seg selv som folkedemokratier og sosialistiske stater. Begrepet «Jernteppet» ble brukt for å markere skillet mellom øst- og vestblokken.

I 1984 skrev tsjekkeren Milan Kundera et essay der han beskrev østblokken som en todelt sfære, der det egentlige «Øst-Europa» har vært tilknyttet den ortodokse østkirken (Bysants), mens katolske og protestantiske områder som Baltikum, Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Slovenia og Kroatia ikke var «østlige», men derimot utgjorde et vestlig orientert «Sentral-Europa», selv om de formelt tilhørte østblokken.^[3]