Østkirken

Som østkirken (eller orientalske kirker) pleide man å betegne de ikke-reformerte kristne kirkesamfunnene som ikke bruker den latinske ritus i sin liturgi. De ble definert i motsetning til «vestkirken», dvs. den romersk-katolske kirke, men utgjør ikke noen ensformet gruppe av kirker, verken historisk eller teologisk.

Grupperingene som sammenfattes som «østkirker» er dermed den assyriske kirke, de 22 orientalsk-katolske kirkene, de seks orientalsk-ortodokse kirkene og de (minst) 15 ortodokse kirkene. Liturgisk og rituelt er det vel så store forskjeller mellom de ulike orientalske kirkene, som mellom noen av disse og den katolske kirke. Betegnelsen orientalsk kirke er derfor nokså uinformativt og anses til dels som foreldet.

Navnet

Navnet må forstås historisk, siden det viser tilbake til de fem opprinnelige patriarkatene i oldkirken og til delingen av det romerske riket i Vest- og Østromerriket. Roma bispedømme, det vestligste blant patriarkatene og det eneste som lå i Vestromerriket, ga opphav til den latinske ritus (romersk-katolske kirke). De fire resterende patriarkatene – Alexandria, Antiokia, Jerusalem og Konstantinopel – lå i Østromerriket og utgjorde østkirken. Hvert av disse patriarkatene har i tidens løp gjennom ulike skismer gitt opphav til flere kirkesamfunn. I tillegg kom de tre katolikatene av Armenia, Mtskheta og Selevkia-Ktesifon, som opprinnelig lå i patriarkatet Antiokia, men også ble til autokefale kirker.

Til dels brukes østkirke og orientalske kirker med en snevrere og ikke synonym betydning. I så fall henviser østkirken til den ortodokse kirke, mens orientalske kirker betegner de orientalsk-ortodokse kirkene.

Riter og litrugier

De ulike østkirkene følger veldig forskjellige riter og liturgier. Den assyriske kirke i øst bruker den assyriske ritus. Blant de orientalsk-ortodokse kirker finner man den aleksandrinske, antiokenske og armenske ritus. Alle ortodokse kirker følger i dag den bysantinske ritus. Blant de orientalsk-katolske kirkene finner man samtlige av de ovennevnte ritene.

Også de liturgiske språkene varierer sterkt. I flere av kirkene brukes en eldre form av folkespråket i liturgien (bl.a. arameisk, gammelkirkeslavisk, ge'ez, koptisk).

Historikk

De ulike østkirkene løste seg fra resten av kirkefellesskapet til ulike tidspunkt og ikke minst av helt forskjellige grunner:

431 vedtok konsilet i Efesos at Maria ikke bare måtte betegnes som Jesu mor, men også som guds mor. Kirken som ikke godtok denne læren (ofte betegnet som nestorianere), utgjør i dag den assyriske kirke.
451 vedtok konsilet i Kalkedon at Jesus Kristus har to naturer, nemlig en menneskelig og en guddommelig. Kirkene som ikke godtok denne læren (ofte betegnet som monofysitter), utgjør i dag de orientalsk-ortodokse kirkene.
I det store skisma, som ofte tidsfestes til 1054, oppstod den siste store splittelsen, nemlig mellom den ortodokse kirke og den katolske kirke.
Mellom 1182 og 1930 aksepterte enkelte delgrupper av de ovennevnte tre kirkefamiliene paven som sitt åndelige overhode, men beholdt sine liturgiske særtrekk. Dermed er de fremdeles «østkirkelige», selv om de utgjør en del av den katolske kirke, og omtales derfor som orientalske katolske kirker.