Édouard Daladier
Édouard Daladier (født 18. juni 1884 i Carpentras i Frankrike, død 10. oktober 1970 i Paris) var en fransk politiker (Parti Radical Socialiste).
| Édouard Daladier | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. juni 1884[1][2][3][4] Carpentras[5] | ||
| Død | 10. okt. 1970[1][2][3][6] (86 år) Paris[7] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete | |||
| Akademisk grad | Agrégation d'histoire | ||
| Ektefelle | Madeleine Laffont | ||
| Parti | Parti radical Parti républicain, radical et radical-socialiste | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Père Lachaise Grave of Édouard Daladier | ||
| Medlem av | Europarådets parlamentarikerforsamling | ||
| Utmerkelser | Ridder av Æreslegionen (1928)[8] Croix de guerre 1914–1918 | ||
| Signatur | |||
 | |||
Bakgrunn og virke
redigerDaladier var medlem av Parti Radical Socialiste og parlamentsmedlem fra 1919. Mellom 1927 og 1932 var han partiformann og medansvarlig for bruddene med det sosialistiske parti i 1926 og med den konservative statsminister Raymond Poincaré i november 1928.
Fra 1924 var han flere ganger minister med forskjellige porteføljer, og på trettitallet (1933, 1934, 1938 – 1940) flere ganger statsminister for sentrum-høyre-koalisjoner. Under Folkefrontsregjeringen var han krigsminister.
I 1938 tilsluttet han seg den britiske Appeasementpolitikk og hadde sammen med Arthur Neville Chamberlain en vesentlig andel i inngåelsen av Münchenavtalen som i løpet av sudetkrisen førte til at de sudetentyske områdene i Tsjekkoslovakia ble avstått til Det tyske rike.
Den 3. september 1939, etter Hitlers invasjon i Polen den 1. september 1939, erklærte Daladier krig mot Tyskland, i pakt med Frankrikes bistandsavtale med Polen. Han gjorde dette nølende, i det han i det lengste hadde forsøkt å unngå en storkrig.
I mars 1940 trådte Daladier tilbake fra statsministerembedet, fordi offentligheten mente at han hadde sviktet Finland ved ikke å sende landet hjelp mot de angripende sovjetrusserne under vinterkrigen. Hans etterfølger i embedet ble Paul Reynaud.
Etter nederlaget mot Tyskland i slaget om Frankrike flyktet Daladier til Marokko. Der ble han imidlertid tatt til fange, og anklaget av Vichy-regjeringen for forræderi. Fra 1943 til 1945 var Daladier internert i Tyskland.
Fra 1946 til 1958 var han igjen parlamentsmedlem, og var Charles de Gaulles motspiller under Den fjerde republikk. Fra 1956 var han sitt partis fraksjonsleder i nasjonalforsamlingen. Daladier var ærespresident for sitt parti inntil det ble sammenslått med Parti socialiste français. Fra 1953 til 1958 var han også borgermester i Avignon.
Referanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Edouard Daladier, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Edouard-Daladier, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Edouard Daladier, Munzinger IBA 00000000380, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 17390, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Edouard Daladier, CTHS person-ID 119717, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Léonore database[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker
rediger- (en) Édouard Daladier – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Édouard Daladier på Discogs
- (en) Édouard Daladier hos Europarådets parlamentarikerforsamling
- (de) Verk av og om Édouard Daladier i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket