Vasco da Gama

Vasco da Gama
Født		1469[1] Sines (Kongedømmet Portugal)
Død		24. des. 1524 Kochi (Kongeriket Cochin)
Beskjeftigelse		Oppdagelsesreisende, globetrotter, sjøfarer, marineoffiser
Embete		Viceroy of the Portuguese Provinces of India (1524–1524)
Ektefelle		Catarina de Ataíde
Far		Estêvão da Gama
Mor		Izabel Sodre[2]
Søsken		Paulo da Gama
Barn		Estêvão da Gama Cristóvão da Gama
Nasjonalitet		Kongedømmet Portugal[3]
Gravlagt		Hieronymittklostret Igreja de Santa Engrácia (forekomst av: kenotaf) St. Francis Church (1524–1539)
Signatur
Vasco da Gama på Commons

Vasco da Gama (1469–1524) var en portugisisk oppdagelsesreisende under den europeiske oversjøiske ekspansjonen. Han hadde kommandoen over de første skipene som seilte direkte fra Europa til India ved å seile rundt Afrika. Hans formelle tittel var det portugisiske dom, og han tilhørte adelen som 1. greve av Vidigueira.

Fire år etter at Christofer Columbus kom tilbake fra sin første reise til Amerika, reiste Vasco da Gama mot øst i 1497 for å fullføre Portugals prosjekt for å nå India. Han hadde fire skip i sin flåte, med tilsammen 170 mann. De var utstyrt med forsyninger for 3 år. Reisen, som ble startskuddet til det portugisiske imperiet, er blitt hyllet i Luís de Camões’ (1524–1580) storslåtte epos Os Lusíadas (Lusiadere) som har blitt Portugals nasjonalepos.

Vasco da Gama ble født enten i 1460^[4] eller 1469^[5] i Sines på sørvestkysten av Portugal, Senhora das Salas. Sines var en av de få havnene på Alentejokysten og besto av en liten klynge av hvitkalkede hus med røde teglsteinstak, bebodd av fiskerfamilier.

Vasco da Gamas far var Estêvão da Gama. I 1460-årene var han en ridder i husholdningen til dom Infante Fernando, hertug av Viseu.^[6] Dom Fernando utnevnte ham til Alcaide-Mór (sivil guvernør) av Sines og lønnet ham med en mindre andel av skattene fra såpekokingen i Estremoz.

Estêvão da Gama ble gift med dona Isabel Sodré, datter av João Sodré (også kjent som João de Resende). Sodré var av engelsk avstamning^[7] og hadde forbindelse til husholdningen til prins Diogo av Viseu, 3. hertug av de Beja (1450–1484), sønn av kong Edvard I av Portugal, og guvernør av den militære Kristusordenen.^[8]

Svært lite er kjent fra Vasco da Gamas tidligste år. Den portugisiske historikeren Teixeira de Aragão antar at han studerte i innlandsbyen Évora hvor han kan ha lært matematikk og navigasjon. Det er opplagt at Gama kjente godt til astronomi og det er mulig at han kan ha studert under astronomen Abraham Zacuto.^[9]

I 1492 sendte kong Johan II av Portugal da Gama til havnen i Setúbal, sør for Lisboa og til Algarve, Portugals sørligste provins, for å angripe og plyndre franske skip som represalier for fransk plyndring mot portugisisk skipsfart, en oppgave som Vasco da Gama utførte på etter kongens mening en tilfredsstillende måte.

Da tyrkiske mamelukker tok kontroll over Midtøsten i det 13. århundre ble det vanskeligere og dyrere å skaffe luksusvarer som porselen, silke og krydder, til Europa fra Asia. Handelen foregikk gjennom arabiske mellommenn i Midtøsten. Tyrkerne la store avgifter på handelen, som ble svært mye dyrere enn før. Dette skapte grobunn for en jakt på andre veier til rikdommen. Navigasjon og skipsbyggingsteknikk hadde utviklet seg såpass mye at det bidro til at europeerne etter hvert lyktes med å omgå Midtøsten ved oppdagelsen av sjøveien til Indias rikdommer. Prins Henrik Sjøfarerens jakt på 1400-tallet på rikdommene han hadde hørt skulle befinne seg sør for Sahara, avslørte at Afrikas kyst dreide mot øst, og gav startskuddet til jakten på sjøveien, som ble kronet med suksess med Vasco da Gamas ferd.

Prins Henrik Sjøfareren startet jakten på rikdommene i 1420. Han nådde sitt mål i 1456, da portugiserne nådde den fruktbare Guinea-kysten, der portugiserne hentet slaver, elfenben og gull. Men tanken om en sjøvei til India dukket først opp da portugiserne i 1460 oppdaget at kysten dreide mot øst. Gjennombruddet kom da Bartolomeu Dias rundet Afrikas Kapp det gode håp i 1488. Da Gamas suksess med å nå India i 1498 gjorde det mulig for portugisere å handle med Det fjerne østen direkte, sjøveien rundt Afrika og således utfordre de eldre handelsnettverkene over Midtøsten, som eksempelvis krydderhandelen langs Persiabukten og Rødehavet og med kamelkaravaner til det østlige Middelhavet. Republikken Venezia hadde kontroll over det meste av handelen over det østlige Middelhavet og hadde beriket seg på det. Handelsruten som Da Gama hadde åpnet brøt Venezias handelsmonopol på varene fra Asia, og prisene på krydder og silke stupte.

Sjøruten var ikke uten farer, kun 54 av da Gamas 170 menn, og bare to av hans fire skip returnerte til Portugal i 1499. Men da Gamas sjøreise åpnet en direkte sjøvei til Asia. Den åpnet veien til europeisk herredømme over handelen i Det indiske hav, noe som skulle vare i 450 år, med kolonialisme i India, Asia og Afrika.

Fra 1420 hadde sjøfartsenteret til Henrik Sjøfareren gradvis utvidet portugisisk kunnskap om den afrikanske kysten. Prins Henrik hadde økonomiske interesser i å utforske de ukjente landene mot sør, og sendte den ene ekspedisjonen etter den andre for å kartlegge områdene og opprette militære støttepunkter og handelsstasjoner. Da man i 1460-årene oppdaget at kysten av Afrika dreide mot øst, ble ideen født om å seile rundt kontinentet for via en sjørute å få lettere tilgang til Indias rikdommer, hovedsakelig svart pepper og nellik-krydder. Portugal var et godt sted å starte fra, da det om sommeren blåste sterke vinder mot sør og vest, skjønt det også var farefullt, da de samme vindene kunne sende ekspedisjonene på avveier. I 1419 nådde portugiserne Madeira, i 1429 Azorene, i 1445 utløpet av Senegal-elven og i 1460 hadde de nådd Sierra Leone. (Navnet fikk kystområdet ettersom de første oppdagerne hørte løvebrøl herfra.)

I 1488 kom Bartolomeu Diaz tilbake etter å ha rundet Kapp det gode håp, utforsket kysten frem til elven Fish River (Rio do Infante) i dagens Sør-Afrika og fått fastslått at kystlinjen derfra strakte seg nordøstover.

Samtidige reiser initiert av kong Johan II av Portugal støttet teorien om at India kunne bli nådd fra Atlanterhavet. Pêro da Covilhã og Afonso de Paiva ble sendt som kongens utsendinger via Barcelona, Napoli og Rhodos til Alexandria og videre til havnebyen Aden i Jemen, Hormuzstredet og til India. Deres rapporter fra reisen støttet antagelsene.

Det gjensto nå å dekke det siste strekket opp langs østafrikakysten til de kjente farvannene i det nordlige Indiahavet, og gjøre det til en potensiell lukrativ handelsrute til Indiahavet.

Den 8. juli 1497 forlot flåten Lisboa, bestående av fire skip og et mannskap på 170 mann.^[10] Skipene var:

• São Gabriel, kommandert av Vasco da Gama; en karrak på 178 tonn, lengde 27 m, bredde 8.5 m, draft 2.3 m, seil på 372 m²;
• São Rafael, kommandert av broren Paulo da Gama; tilsvarende dimensjoner som São Gabriel;
• Karavellen Berrio, noe mindre enn tidligere to (senere omdøpt til São Miguel), kommandert av Nicolau Coelho;
• Et fraktskip av ukjent navn, kommandert av Gonçalo Nunes, senere tapt i nærheten av São Brás-bukten langs østkysten av Afrika^[11]

Ekspedisjonen satte seil fra Lisboa den 8. juli 1497 og fulgte den ruten som tidligere oppdagere hadde staket ut langs kysten av Afrika via Tenerife og Kapp Verde-øyene. Etter å ha nådd kysten av dagens Sierra Leone satte da Gama kurs sørover mot det åpne havet, krysset ekvator og søkte det sørlige Atlanterhavets vestavindsbelte som Bartolomeu Dias hadde registrert da han kom til Sørafrikakysten i 1487. Den kursen viste seg å være et heldig valg, og den 4. november 1497 nådde ekspedisjonen land ved den afrikanske kysten igjen, ikke langt fra Kapp det gode håp. I over tre måneder hadde skipene seilt mer enn 9 650 km på åpent hav, til da den lengste sjøreise på åpent hav.^[12]

Den 16. desember hadde flåten passert elven Fish River, hvor Dias hadde snudd etter at mannskapet nektet å seile videre, og da Gama seilte nå inn i havstrekninger som tidligere var ukjente for europeere. Med julaften nært forestående ga da Gama og mannskapet kysten det portugisiske navnet Natal, som kan oversettes med «Kristi fødsel».

Det arabisk-kontrollerte området langs den østafrikanske kysten var en integrert del av handelsnettverket i Indiahavet. I frykt for at den lokale befolkningen ville være fiendtlig innstilt til kristne, lot Gama som om han var muslim for å få foretrede for sultanen av Mosambik. Med de usle handelsvarene han hadde med var han ikke i stand til å frembringe en akseptabel gave til herskeren, og snart ble den lokale befolkningen mistenksom overfor nykommerne. Tvunget av en fiendtlig menneskemengde måtte de flykte fra Mosambik. Da de seilte ut av havnen lot Gama kanonene skyte mot byen som gjengjeldelse.^[13]

På kysten av dagens Kenya angrep ekspedisjonen ubevæpnede arabiske handelsskip og røvet alle deres verdier. Portugiserne ble de første kjente europeere som besøkte den arabiske handelsbyen Mombasa, men ble møtt med fiendtlighet og måtte trekke seg tilbake.

Vasco da Gama fortsatte nordover, og i februar 1498 gikk han i land i den vennligsinnede havnen Malindi, da sultanen her var i konflikt med sultanen av Mombasa. Sultanen av Malindi og da Gama inngikk en allianse og gikk til felles angrep på Mombasa, og som takk for innsatsen fikk da Gama tildelt en los som hadde kunnskap om monsunvindene og således kunne føre ekspedisjonen over Det indiske hav til Calicut (dagens Kozhikode) på sørvestksyten av India.

Kildene avviker om losens identitet, de beskriver ham varierende som kristen, muslim og en indisk gujarati. En tradisjonell beretning beskriver losen som den berømte arabiske navigatøren Ibn Majid, noe som er betraktet som usannsynlig, da andre samtidige opptegnelser plasserer Majid andre steder, og han kunne dermed ikke være i Malindi på denne tiden^[14]

Flåten nådde Calicut den 20. mai 1498. Forhandlingene med den lokale herskeren, Saamoothiri av Calicut, tok tidvis en voldelig vending. Gama og hans folks forsøk på å få gode handelsbetingelser ble komplisert av motstand og innblanding fra stedegne arabiske handelsfolk, men til slutt greide Gama å få et flertydig brev om konsesjon på handel. Saamoothiri krevde imidlertid at han etterlot seg alle sine varer som sikkerhet. Dette kunne ikke Vasco da Gama risikere, og reiste brått uten seremoniell. Men før sin fluktlignende avreise hadde han invitert ombord på sitt skip en rekke prominente arabiske og indiske handelsmenn, som han massakrerte til siste mann som en siste hilsen. Han etterlot noen få av sine menn som skulle bemanne en handelsstasjon. Disse ble naturlig nok avrettet straks da Gama hadde seilt.

Den 29. august 1498 satte Vasco da Gama seil for tilbaketuren. Pga. den alvorlige situasjonen han anså seg å være i, ignorerte han den lokale kunnskapen om mønsteret til monsunvindene, som fortsatt blåste mot øst, og vanskeliggjorde kryssingen vestover. Å krysse Indiahavet med monsunvinden til India hadde tatt Gamas skip kun 23 dager, mens reisen vest over havet, mot vinden, tok hele 132 dager, og Gama kom til Malindi først den 7. januar 1499. Under denne kryssingen døde nær halvparten av mannskapet av skjørbuk, og de øvrige var også rammet av sykdommen. Kun to av hans fire skip klarte å komme seg tilbake til Portugal, hvor de ankom henholdsvis i juli og august 1499.^[15]

Broren Paulo da Gama døde da de kom til Azorene, mens Vasco da Gama kom tilbake til Portugal i august 1499 og ble rikt belønnet som mannen som hadde virkeliggjort en drøm som det hadde tatt åtti år å virkeliggjøre. Da Gama fikk tittelen «admiral av de indiske hav»,^[16] og hans føydale rettigheter til Sines ble bekreftet.^[17]

Manuel I belønnet da Gama med den adelige tittelen dom (herre), noe også hans brødre og søstre og deres etterkommere ble til del. Posisjonen som den første jarl av Vidigueira ble opprettet, og da Gama ble den første portugisiske greve som ikke var av kongelig blod.

Krydderhandelen skulle bli en betydelig inntektskilde for den portugisiske økonomien. Da Gamas reise viste også at den afrikanske kysten, Contra Costa, ville være svært nyttig å kontrollere, dets havner ville gi friskt ferskvann, forsyninger, tømmer og havner for å reparere skadede skip, og skip kunne ligge trygt i havn i påvente av bedre vær. Særlig viste Angola seg å bli en økonomisk gullgruve for Portugal. Men portugisernes kolonisering av kystene i Afrika fikk alvorlige befolkningsmessige følger. Bortimot halvparten av befolkningen i Portugals kolonier forsvant utenlands som slaver, og store jordbruksområder ble liggende brakk. Portugisernes etterspørsel etter slaver og innførsel av skytevåpen som byttevare førte til kriger og kaos i innlandet.

Den 12. februar 1502 seilte Vasco da Gama på nytt mot India, med en flåte på 20 krigsskip, med det mål å tvinge igjennom portugisiske interesser i Østen. Dette var en oppfølging av reisen til Pedro Álvares Cabral, som hadde blitt sendt til India to år tidligere med en flåte på 13 skip. Cabral var blitt jaget fra Calicut, hadde møtt fiendtlighet i alle de muslimske havnebyene på Østafrikakysten, og var blitt overfalt og jaget fra havnebyen Kilwa Kisiwani. Nå skulle portugiserne ta kontroll.

Da Gama angrep alle havnebyene langs Østafrikakysten på sin ferd nordover og krevde underkastelse. Fort ble bygget ved havneinnløpene og bemannet for å ha kontroll på dem. Verst gikk det utover Kilwa Kisiwani, som måtte betale store summer i løsepenger for ikke å bli ødelagt. Deretter seilte da Gama med sin flåte til sin venn sultanen av Malindi, der han ble tatt godt imot, og igjen utstyrt med los for å krysse Indiahavet med monsunen. Kort tid etter kapret han et skip som kom fra Mekka og plyndret hele lasten. Skipet var på hjemreise fra pilegrimstur til Mekka, og hadde flere hundre passasjerer, blant annet mange rike handelsmenn. Etter plyndringen av alle deres eiendeler, gav da Gama ordre om at alle passasjerene skulle føres under dekk og sperres inne, og skipet ble satt i brann.^[18] Utenfor Calicut ødela han en flåte på 29 skip i et sjøslag 30. oktober 1502, og tvang deretter zamorinen Saamothiri til å signere en fredsavtale som gav gunstige handelsrettigheter for portugiserne.^[19]

Da han kom tilbake til Portugal i september 1503 med store rikdommer ble han gjort til greve av Vidigueira, hvor landområdene ble solgt til ham for symbolske summer av hertugen av Bragança (den fremtidige kongefamilie av Bragança). Han ble også belønnet med føydale rettigheter og myndighet over Vidigueira og Vila dos Frades.

Etter å ha fått et omdømme som «den som ordner opp i indiske problemer» ble Vasco da Gama sendt til Østen enda en gang i 1524.

Hensikten med da Gamas tredje reise til India var å erstatte den udugelige Eduardo de Menezes som visekonge av de portugisiske besittelser, men da Gama fikk malaria kort tid etter at han kom til Goa, og døde i byen Cochin julaften 1524.

Han ble gravlagt ved St. Francis Church (Kochi), som står i Fort Kochi i byen Kochi, men hans levninger ble sendt tilbake til Portugal i 1539 og deretter gravlagt på nytt i Vidigueira i en kiste som var dekorert i gull og juveler.

Hieronymites' kloster i Belém ble reist til ære for hans sjøreiser til India.

Vasco da Gama og hans hustru Catarina de Ataíde fikk seks sønner og en datter: Francisco da Gama, 2. greve av Vidigueira; Estevão da Gama; Paulo da Gama; Cristovão da Gama; Pedro da Silva da Gama; Álvaro de Ataíde; og Isabel de Ataíde da Gama.

I likhet med de mange som fulgte etter Henrik Sjøfareren ble da Gama en viktig brikke i utviklingen av Portugal som tidlig kolonialmakt. Foruten den første sjøreisen var det hans blanding av politikk og krig på den andre siden av kloden som plasserte Portugal i en fremtredende posisjon i handelen på Indiahavet. Etter da Gamas første sjøreise innså den portugisiske kronen at det var vitalt å sikre utpostene langs den østlige kysten av Afrika for å sikre de nasjonale handelsrutene til Det fjerne østen.

Det portugisiske nasjonalepos, Os Lusíadas (Lusiadere) av Luís Vaz de Camões handler i stor grad om Vasco da Gamas sjøreiser.^[20] En opera fra 1865, L'Africaine: Opéra en Cinq Actes (Den afrikanske kvinne), komponert av Giacomo Meyerbeer og Eugène Scribe har prominent inkludert Vasco da Gamas karakter i stykket. En produksjon fra 1989 av komposisjonen ved San Francisco Opera hadde den spanske tenoren Plácido Domingo i rollen som Gama.^[21]

Havnebyen Vasco da Gama i Goa er oppkalt etter ham, det samme er Vasco da Gama-krateret, et stort krater på månen. Det er tre fotballklubber i Brasil, inkludert Club de Regatas Vasco da Gama, og Vasco Sports Club i Goa som er oppkalt etter ham. En kirke i Kochi, Kerala Vasco da Gama-kirken, en privat herskapsbolig på øya Saint Helena og en bro i Lisboa bærer også hans navn. Forstaden Vasco i Cape Town ærer ham også med navnet.

Et forsøk i 1998 på å feire femhundreårsjubileumet for da Gamas ankomst til India ble oppgitt av indiske myndigheter på grunn av stor motstand og protester i India.^[22]

• Ames, Glenn J.: The Globe Encompassed: The Age of European Discovery, 1500–1700. Pearson Education, 2008.
• Ames, Glenn J.: Vasco da Gama: Renaissance Crusader. Longman, 2004.
• Corrêa, Gaspar: The Three Voyages of Vasco da Gama, and His Viceroyalty. Adamant Media Corporation, 2001.
• Aragão, Augusto Carlos Teixeira de. D. Vasco da Gama e a Villa da Vidigueira. Lisboa: Typographia Universal, 1871.
• Aragão, Augusto Carlos Teixeira de. Vasco da Gama e a Vidigueira: Estudo historico. Lisboa: Imprensa Nacional, 1887. 303p.
• Fernandez-Armesto, Felipe: Pathfinders: A Global History of Exploration. W.W. Norton & Company, 2006.
• Panikkar, K.M.: Asia and Western Dominance, 1953.
• Subrahmanyam, Sanjay: The Career and Legend of Vasco da Gama. Cambridge University Press, 1997.

• (en) Vasco da Gama – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Vasco da Gama – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Vasco da Gama hos Prominent People
• (en) da Gama's Round Africa to India Arkivert 28. august 2011 hos Wayback Machine.
• (en) da Gama – læreprogram på nett med animerte kart
• (en) Kort beskrivelse av Vasco da Gamas reiser