Urnordisk

Urnordisk er språkstadiet i de skandinaviske språk i tiden fra ca. 200 til 500 e.Kr, og var språkstadiet mellom urgermansk (ca. 2000 f.Kr. til ca. 200 e.Kr.) og synkopetiden (500–700 e.Kr.) – da de trykklette stavinger falt bort og det norrøne oppstod.^[1]

Urnordisk spaltet seg i forskjellige dialekter, som siden utviklet seg til selvstendige språk. Denne spaltingen fant sted i vikingtiden (ca. 800 til ca. 1050), og førte til at man fikk tre gammelnordiske språk: gammelvestnordisk (norsk-islandsk), gammeløstnordisk (svensk-dansk) og gammelgutnisk (på øya Gotland i Sverige). Til disse kom gammelislandsk etter Islands bebyggelse omkring 900. Først på 1000-tallet var forskjellen så stor, at man kanskje kan snakke om språk i stedet for dialekter. Gammeldansk og gammelsvensk på den ene siden og gammelnorsk og gammelislandsk på den andre står hverandre svært nær. Man pleier å kalle de første østnordiske språk og de siste vestnordiske.

Minnesmerkene over det urnordiske språket består utelukkende av runeinnskrifter. Disse er eldre enn alle øvrige germanske språkminnesmerker, og uttrykkes i det felles germanske runealfabetet, som bestod av 24 tegn. En har funnet ca. 200 forskjellige runeinnskrifter på urnordisk fordelt over hele Skandinavia. Av disse er bare noen av egentlig språklig betydning, og de fleste er svært korte. Noen av de viktigste er:

• Fra 300–400-tallet: Innskriftene fra Gallehus, Einang, Himlingøie, Tune, Hogganvik og Nydam.
• Fra 400–500-tallet: Innskriftene fra Kjølevik, Kragehul, Lindholm, Stenstad, Möjebro, Opedal, Reistad og Årstad
• Fra 500–600-tallet: Innskriftene fra Etelhem, Valsfjord, Sjælland, Åsum, Bø, Bratsberg, Jondal, Myklebostad, Skärkind, Vånga, Tomstad, Tanum, Berga, Skåän og Järsberg.
• 600–700-tallet: Innskriftene fra Svarteborg, Veblungsnes, Fonnås, By, Istaby, Gommor, Stentoften og Ødemotland.
• 700–800-tallet: Innskriftene fra Eggja, Ågedal, Noleby, Björketorp, Vatn, Flistad, Sölvesborg og Räfsal.

Innskriften på gullhornene fra Gallehus i Sønderjylland, som sannsynligvis er fra 400-tallet e.Kr., er det best kjente eksemplet på urnordisk språk. Den lyder slik: ek HlewagastiR holtijaR horna tawido. Teksten ville på norrønt lyde omtrent slik: Ek Hlégestr hyltir táða horn. Gullhorninnskriften oversettes ofte slik: «Jeg Legjest fra Holt (eller skogmannen eller Holts sønn) gjorde hornet». «R» indikerer et fonem som uttales som en mellomting mellom stemt s og en tungespiss-r. I norrøn tid falt «R» sammen med «r». Det er den samme språkform en møter overalt i Skandinavia på urnordiske runeinnskrifter, men enkelte mener å se visse lokale forskjeller i grammatikken.

Urnordisk er et så gammelt nordisk språk, at tyske forskere har hevdet at gullhorninnskriften, og tilsvarende, like gjerne kunne vært kalt felles nordvestgermansk. Siden gullhornene dateres til 400-tallet e.Kr. og man mener urnordisk da i noen hundre år skulle vært atskilt fra urgermansk, ville likheten med urgermansk i alle tilfelle fortsatt være stor. Dette spørsmålet handler mer om definering av termer, enn det handler om betraktninger rundt det faktiske språklige materialet som foreligger.

En annen og til dels kanskje eldre kilde til kjennskapet om urnordisk består i lånordene som har kommet over fra urnordisk til de finske og samiske språkene. Til grunn for disse ligger ofte eldre språkformer enn dem man finner i runeinnskriftene; dette kan tyde på at lånene til dels har funnet sted alt i de første århundrene e.Kr. (omkr. 500 eller tidligere). På den annen side er det vanskelig å skille disse ordene fra ord som har trengt inn i finsk fra gotisk.^[2]

En tredje og mindre rikholdig kilde er de nordiske steds- og folkenavnene hos latinske og greske forfattere fra de første 7 århundrene e.Kr., som f. eks. Strabon, Mela, Plinius, Tacitus, Ptolemaeus, Procopius og fremfor alle Jordanes (500-tallet).

Språket som vart norsk. Oslo: Universitetsforlaget. 2019. ISBN 9788215033723. 

Spurkland, Terje (2001). I begynnelsen var fuþark. Oslo: Cappelen akademisk forl. ISBN 8202196809. 

• Liste over urnordiske navn

• Urnordiske paradigmer og henvisninger (på Engelsk)