Trekkfugl

Trekkfugler er en ikke-systematisk gruppe med fugler som årlig fugletrekk mellom hekkeplassene på høye breddegrader og overvintringsplassene på lavere breddegrader. Noen arter krysser også ekvator under trekket. Med trekkfuglene følger det også både utøy og smitte, som for eksempel flåtter og virus. Motsatsen til en trekkfugl er en standfugl.

Noen trekkfugler, for eksempel gjess, kan også tilrettelegge seg som standfugl. Gåsetrekket er allikevel kanskje det mest spektakulære man kan oppleve i Norge. Svalbardbestanden av kortnebbgås består nemlig av 80 000 fugler, og hele skaren raster i Trøndelag under trekket. Et annet spektakulært skue er tranenes (Grus grus) årlige mellomlanding ved Hornborgasjön i Västergötland i Sverige, før fuglene forsvinner videre til hekkeplassene rundt om ellers i Fennoskandia. Opp mot 25 000 traner kan samle seg til tranedans og etegilde, og svenskene fôrer dem med inntil 70–100 tonn korn årlig.^[1]

Når fugler skal fly langt, som under vår- og høsttrekkene, samler de seg ofte i små og store flokker for å fly i formasjon. Slik formasjonsflyging sparer individene for energi under flukten og gjør dem tryggere mot angrep fra predatorer.

En klassisk formasjon er såkalt V-formasjon eller plogformasjon, der fuglene sprer seg ut i en V-form i luften, for å spare energi gjennom å surfe på trykkbølgen etter fuglen foran seg. En slik plogformasjon kan, om den består av mange nok individer, bestå som én primærformasjon med flere mindre sekundærformasjoner i. Prinsippet med formasjonsflukten er det samme som brettsurfere bruker, når de «rir» bølgene i vannet på et surfebrett. Fuglen som fly først i formasjonen får den største fysiske belastningen. Derfor bytter fuglene på om å fly først. Ungfugler (førstereis trekkfugler) og eldre individer ligger som regel lengre bak i formasjonen. Fuglene søker dessuten oppdrift og gunstige vinder under flukten. Underveis foretar fuglene gjerne flere mellomlandinger, typisk på strategiske steder der de vet de finner mat. Hvor ofte de mellomlander varierer imidlertid mye, både med arten, været og måten de migrerer på. Fugler som trekker i ustrukturerte større og mindre grupper, parvis eller enkeltvis, trenger oftere hvile.

Norges trekkfugler deles gjerne i kortdistansetrekkere (fugler som normalt overvintrer i vestre del av den palearktiske sone) og langdistansetrekkere (fugler som normalt overvintrer utenfor Vest-Palearktis, ofte såkalte tropikflyttere som overvintrer i tropiske strøk, men også andre).

Listene under (som nødvendigvis ikke er komplette) følger stort sett Miljølare.no og inkluderer kun fastlandspopulasjonene.^[2]

Tidvis kan også andre trekkfugler besøke Norge, men det er uvisst om eller i hvilken grad de hekker her. Et eksempel er dobbeltbekkasin (Gallinago media), som ikke lenger hekker i det skandinaviske lavlandet, men er registrert med en begrenset hekkende bestand i fjellene, både i Norge og Sverige.

• Fugletrekk
• Bonnkonvensjonen
• Liste over Norges trekkfugler
• Liste over viktige fugleområder i Norge
• Liste over norske fugler
• Pfeilstorch, «pilstork»

• Nilsen, Elisabeth Jensine (eds.). Hva er fugletrekk? Universitetet i Tromsø (UiT), 2012.
• Illustrert Vitenskap. Hvorfor trekker fuglene?. Ill. Vit., 15. juni 2010