Trygve Gulbranssen

Trygve Gulbranssen
Trygve Gulbranssen i 1920. Aschehoug forlags bildearkiv
Født		15. juni 1894[1][2][3][4] Kristiania, Oslo
Død		10. okt. 1962[1][2][3][4] (68 år) Eidsberg, Østfold
Beskjeftigelse		Forfatter, forretningsmann, journalist
Ektefelle		Lilly Gulbranssen[5]
Nasjonalitet		Norge
Språk		Norsk (dialektalt riksmål)
Debut		Og bakom synger skogene (1933)[6]
Debuterte		1921
Aktive år		1921–
Påvirket av		Alette Gulbrandsen (mor), Christen Gulbrandsen (far), Nordahl Rolfsen, Alexander Kielland, Jonas Lie, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Thomas Mann m.fl.
Trygve Gulbranssen på Commons

Trygve Emanuel Gulbranssen (døpt Gulbrandsen; 1894–1962) var en norsk forfatter, forretningsmann og journalist.

Han er kjent for å ha skrevet Bjørndaltrilogien; Og bakom synger skogene (1933), Det blåser fra Dauingfjell (1934) og Ingen vei går utenom (1935). Bøkene ble godt mottatt både av kritikere og ikke minst av leserne. De er oversatt til mer enn 30 språk og solgt i over 12 millioner eksemplarer. På et tidspunkt før krigen førte trilogien ham opp på fjerdeplass på verdensstatistikken over flest solgte bøker, og med de amerikansk-engelske oversettelsene opplevde han som eneste skandinaviske skjønnlitterære forfatter å få bøker oppført i «A list of books chosen for the White House», en rekke bøker valgt ut av amerikanske forleggere og trykkerier og overrakt Det hvite hus for å gi presidenten et bibliotek med den beste samtidslitteraturen.^[7]

Han var også kjent som idrettsjournalist og skrev hovedsakelig for bladet Idrætsliv, som han drev sammen med P. Chr. Andersen og Einar Staff. Mange av de mest kjente og typiske artiklene skrev han som korrespondent for Idrætsliv og Aftenposten under Sommer-OL i årene mellom 1920 og 1936. Friidretten stod ham nærmest, og som idrettsadministrator fremmet han sporten gjennom mange år. Han regnes dessuten for å ha ført orienteringssporten til Norge, sammen med Nils Dahl.^[8]

Gulbranssens egentlige levebrød var som tobakkgrossist; sammen med sine kompanjonger importerte han tobakk, sigarer, sigaretter, piper og lignende. Og engrosfirmaet ble det største i sitt slag i Norge, under hans ledelse.^[9] Han var en vel ansett og respektert forretningsmann både innenfor og utenfor Norges grenser, og gjennom en rekke forretningsreiser rundt omkring i Europa skaffet han seg mange personlige venner som han beholdt livet ut.

I 1940 flyttet Gulbranssen med familien til Hobøl gård i Eidsberg. Her realiserte han bondedrømmen, og til tross for at han selv ikke tok del i de daglige fysiske gjøremålene, la han ned mye arbeid og planlegging i gårdsdriften. Han var innflytter, men isolerte seg ikke på gården, og hadde et godt forhold til naboer og andre. I 1955 var han også med på å starte Mysen Rotaryklubb, hvor han deltok aktivt og var chartermedlem frem til sin død i 1962^[10].

Se også Gulbranssens stamtre for detaljert oversikt.

Trygve Gulbranssen ble født i Molstadgården i Enebakkveien, Vålerenga i Kristiania den 15. juni 1894. Hans foreldre var Christen Gulbrandsen (1863–1943) og Alette Gulbrandsen, opprinnelig Alette Antonsdatter Dahl (1863–1941). Han hadde to eldre brødre, Birger og Alfred, og tre yngre søstre, Camilla, Ragnhild Margrethe og Tora Elvira.

Faren Christen var sønn av bonde og snekkermester Johan Gulbrandsen (1826–1871) og Petrine Pedersdatter Nøklebye (1828–1909), som begge hadde opphav i bondeslekter fra Trøgstad i Østfold. Moren Alette fikk sin oppvekst på gården Vestre Dahl i Skogbygda i Frogn. Hun var datter av bonde og frakteskipper Johan Anton Jørgensen Strandengen (død 1899) og Bolette Olsdatter, født Skau. Gjennom morsslekten fikk Gulbranssen tilknytning til bygdene i Follo.

Christen Gulbrandsen, som var snekkermester og byggmester, livnærte familien og gjorde gode penger på å kjøpe bygårder, pusse dem opp, for så å selge dem videre. Boligmangel førte til stigende priser i Kristiania, men i 1899 sprakk boligboblen i det som siden har blitt kjent som Kristianiakrakket. Gulbrandsen hadde forsøkt å spre risikoen gjennom å sette formuen sin i flere banker og gjennom å kjøpe gården Solberg i Trøgstad, dette hjalp likevel ikke mye, da bank etter bank gikk overende. Med nesten ingen nye byggeprosjekter og tap av all eiendom og oppsparte penger, ble dette et hardt slag for ham. Siden forsøkte han seg som eiendomsmegler, men kom aldri over den plutselige skiftningen i livet.

Familien gikk raskt fra å være nokså velstående til å ha nok med å få endene til å møtes. Paradoksalt nok skiftet de til stadig «finere» adresser ettersom økonomien ble dårligere, noe som antageligvis kom av at de flyttet med noen av farens forskjellige innredningsprosjekter.^[11] Med bakgrunn i farens geskjeft ble det altså mange flyttinger, noe som førte til at Gulbranssen ble ensom og mistet kontakt med kameratene. Han skriver selv:

Flyttinger til andre bydeler - tap av skolekamerater, den store ensomhet nettopp da vennskap er viktigst.

Gulbranssens personlige notater.^[12]

Dette notatet og mange andre notater om barndommen ble skrevet av Gulbranssen med tanke på en bok om den harde oppveksten og om Kristiania-miljøet rundt 1900. Disse planene kom aldri lenger enn til tankestadiet.^[12]

I 1901 døde Gulbranssens to år gamle søster, Ragnhild Margrethe, av dysenteri hun hadde fått gjennom infisert brønnvann.

Da morfarens gård Dahl ble solgt i 1906, kom det ene faste punktet i Gulbranssens ellers uforutsigbare byliv ut av slekten. Dette var noe som både Gulbranssen og de andre barna tok svært tungt. Interessen for det østlandske bondelivet var altså til stede allerede fra tidlig alder. Men det var da han kom over bønneboken D. Jens Dinnysøn Jersins Tvende Opbyggelige Skrifter, under en av familiens mange flyttinger, at han virkelig fikk interessen for gamle slekter, og de første tankene rundt innholdet i de senere bøkene kom. Bønneboken, som hadde vært i tippoldefaren Ole Christophersen Biørnebecks eie, fikk ham til å spørre sin mor om opphavet, og det moren – som var en flink forteller – hadde å berette ble flittig notert av den unge Gulbranssen, og skulle senere gi inspirasjon til mange av historiene i bøkene hans.

Gulbranssen fikk etter hvert en tøff oppvekst og familien hadde ofte nok med å få penger til mat på bordet. Han måtte derfor tidlig ut i arbeid for å hjelpe til med familiens økonomi. Som niåring begynte han som visergutt og gikk ærender, først for privatpersoner og familie, senere for kortevarehandlere, slaktere, skomakere, meierier, fiske- og kullhandlere og mange andre forskjellige butikker og forretninger i Kristiania.

På et ærende i 1906 skulle han levere mat fra en delikatesseforhandler til Henrik Ibsens hjem i Arbins gate. Mens han var der, ble han spurt om han ikke ville se den avdøde dikteren på sin dødsseng, men dette våget han ikke og løp ned trappene.^[13]

Til tross for den harde jobben som visergutt gjorde han det meget godt på skolen. Han gikk på Uranienborg skole på Briskeby, arbeidet hardt og fikk gode karakterer, gode skussmål og gjennomførte handelsskolen med toppkarakterer.^[14] Den harde viserguttilværelsen gjorde at skolearbeid og spesielt lesing ble en frihavn hvor han kunne drømme seg bort. Enhver anledning ble brukt til lesing; i smug under skolepulten, gående på gaten, mens han hogde ved eller løp ærender.^[15]

Gulbranssen viste tidlig et talent for tegning og gikk på flere tegneskoler, første gang som 12-åring. I 15-årsalderen laget han flere vitsetegninger som han sendte til danske vittighetsblader og fikk dermed en liten biinntekt. Han begynte på Den Kongelige Norske Kunst- og Haandværksskole høsten 1909. Dette var en kveldsskole, og bortsett fra et avbrekk i 1911 gikk han der frem til 1916. I 1914 ble hans tegning av en hest plukket ut til å være med på Norges Jubilæumsutstilling på Frogner.^[16]

Werenskiold ga mig stimulans til tegning, enkel tegning.

Gulbranssens personlige notater.^[16]

En av hans professorer sa til han en gang mens Gulbranssen forstørret en tegning: «Ta livet i sin sanne proporsjon, det er vanskelig nok som det er. Ved å omforme det, finner en små gleder og store sorger. Følg det akkurat som det er, fest Dem ved det som er viktig, forbli enkel. Jeg anviser Dem en vesentlig sannhet: enkelhet er livets største kunst». Dette rådet hadde Gulbranssen god nytte av under utformingen av bøkene.^[17]

Den senere kjente tegneren Trygve M. Davidsen, som hadde gått på kunstskole sammen med Gulbranssen, bemerket da han fikk høre at Gulbranssen ikke hadde noe vitnemål fra tegneskolen: «Det var da rart, du fikk finere karakterer du enn jeg!» Senere, i februar 1955, mottok så Gulbranssen et diplom som Davidsen hadde laget med Gulbranssens karakterer undertegnet av daværende rektor Jacob Tostrup Prytz.^[18] Gulbranssen hadde blant annet fått 1,1 og 1,5 i frihåndstegning.

Ettersom familien ikke hadde råd til å sende Gulbranssen på middelskole, ble det med de sju folkeskoleårene. En måned etter at folkeskolen var over, 31. mars 1908 var han alt i gang som kontorist ved Actieselskapet Excelsior Limfabrik, knapt 14 år gammel. Han begynte som ekspeditør, en jobb han hadde de første fem årene.

Mens han jobbet ved Excelsior tok han flere kurs og kveldsskoler, blant annet to-årig handelskurs ved Christiania kommunale fortsættelsesskole for gutter i perioden 1910-1913, samt tilleggskurs i bokføring og engelsk. Kursene bestod han med glans og fikk 1 i alle fag.^[19] Han ble da også forfremmet til bokholder og kasserer og jobbet som dette de siste tre og halvt årene. Til sammen jobbet Gulbranssen åtte år ved Excelsior og forlot arbeidet med de beste attester og uten sykdomsforfall.^[20]

Tiden ved Excelsior ga Gulbranssen livserfaring og lærdom i tillegg til alle kunnskapene han tok med seg. Fabrikken drev animalsk limproduksjon, hvor råmaterialet var kadaver og dyreknokler, og det skjedde flere stygge ulykker og tragedier som nok gjorde inntrykk på den unge Trygve Gulbranssen. Han tilbrakte mesteparten av tiden ved kontoret, men var ofte nok ute på fabrikkområdet til å lære om vanlige menneskers slitsomme levekår, en lærdom som kan ha vært viktig under arbeidet med skildringene av nettopp menneskers slit i bøkene sine.^[21]

Familien Gulbranssen flyttet til Brugata 1, høsten 1908. Her lå flere bondehandelsgårder og flertallet av Kristianias fellberedere og garvere holdt også til her. Stedet var ikke blant de beste strøkene,^[22] men Gulbranssen hadde god utsikt fra leiligheten i femte etasje og kunne observere livet i bondehandelsgården i Brugata 6, på den andre siden av gaten. Synet av bønder som kom inn til byen for å kjøpe og selge varer var nyttig i for å kunne gi en realistisk skildring av handelen mellom bygdene og byen og livet i en av handelsgårdene han beskriver.^[23] Han bodde sammen med familien i Brugata til han giftet seg i 1928.

Veien gikk ofte til Deichmanske bibliotek, men familien måtte abonnere på de nyutgitte bøkene som Gulbranssen ikke hadde tilgang til på Deichmanske. De mottok ett kapittel av gangen og bandt bøkene inn selv. Gulbranssens søster fikk gå middelskolen og tok i 1913 eksamen, samme år som Gulbranssen ble forfremmet til bokholder. Dette var mulig fordi familiens økonomi bedret seg etter hvert som Gulbranssen og brødre kom ut i arbeid. For ikke å være en belastning for brødrene valgte hun å ikke utdanne seg til lege, noe en lærer oppfordret henne til, men søkte heller en god stilling i et forsikringsselskap, hvor hun ble frem til hun giftet seg i 1921.

Broren Alfred døde i 1913, 23 år gammel. Dette dødsfallet gikk hardt innpå den unge Gulbranssen, og han laget et minnealbum som inneholdt samtlige bilder som var tatt av Alfred.

Kveldssamtalene med moren etter travle arbeidsdager brukte Gulbranssen til å få henne til å fortelle historier som han noterte ned. Notatene han gjorde kom senere til å utgjøre basisen for utkastene som siden ble til trilogien.^[24]

Gulbranssen ble født «Trygve Emanuel Gulbrandsen» og skrev navnet «Gulbrandsen» på konvensjonell måte med en «d», etter navnet Gulbrand og endelsen «sen», som betyr «sønn». Navnet betyr dermed «sønn av Gulbrand» og kommer sannsynligvis av at en av Gulbranssens forfedre på farssiden har hatt navnet Gulbrand. Som vanlig på begynnelsen av 1900-tallet, valgte også denne familien å holde seg til dette etternavnet og å ikke ta fornavnet til den neste i slektsrekken til etternavn, som er vanlig i patronymikontradisjon. I takt med økende selvtillit foretok Gulbranssen i 1912 en navnerettelse, for på den måten å skille seg ut, og skrev siden navnet med to s-er, uten d.^[25] Dette var et personlig valg Gulbranssen gjorde etter at han hadde fylt 18 år og resten av familien fortsatte å skrive familienavnet på vanlig måte. Navneendringen har overlevd gjennom Gulbranssens to barn.

Den 30. november 1928 giftet Trygve Gulbranssen seg med Lilly Ragna Haneborg i Trefoldighetskirken i Oslo, i samme kirke han sto til konfirmant i 1909. Feiringen ble holdt på Hotel Bristol. Lilly Haneborg kom fra gården Lie i Øymark i Østfold og var datter av brukseier Petter Asbjørn Aarnes Haneborg (1873–1955) og Ragna Slang (1879–1965). I en alder av 34 flyttet Gulbranssen fra foreldrene til en toroms-leilighet på Damplassen ved Ullevål Hageby. Våren etter flyttet de videre til en treroms leilighet i Tyrihansveien 22, den gang Vestre Aker, for å ha bedre plass til kommende barn. Det var her han begynte å samle notater og arbeider fra ungdommen til de tre bøkene. Arbeidet var tidkrevende og han sa etter hvert fra seg alle verv i idretten og i journalistikken. I 1930 kom parets første barn Ragna, og tre år senere ble sønnen Per født. Med små barn og forretninger å passe, måtte Gulbranssen ta kveldene og nettene i bruk for å skrive. Denne måten å arbeide på fulgte ham livet ut.

Da salget av bøkene begynte å ta av, flyttet familien til en villa i Eventyrveien 40 på Blindern, i 1935.^[26] Her fikk Gulbranssen første gang innfridd sin mangeårige drøm om et eget arbeidsværelse, et rom som var låst og som ingen andre fikk tilgang til.^[27]

Etter den tyske invasjonen av Norge 9. april 1940 evakuerte Gulbranssen med familie til svigerfarens gård Lie i Marker. Den 13. april reiste de videre med hest til en jakthytte ved Frønesjøen i Marker før de vendte tilbake til Lie den 18. april. Etter at situasjonen hadde roet seg, vendte de tilbake til Oslo. Gulbranssen solgte seg ut av tobakksforretningen så fort som mulig, da han innså at de store importhindringene som fulgte i krigens kjølvann ville gjøre det vanskelig å fortsette i tobakksbransjen.^[28]

Livet på bestefarens gård var Gulbranssens barndomsparadis, og han hadde i flere år vært på jakt etter en passende bondegård hvor han kunne gjenskape forfedrenes liv. Nå intensiverte han dette arbeidet, og kjøpte til slutt storgården Hobøl i Eidsberg, dit familien flyttet julen 1940. Gulbranssen satte alt inn på å drive et mønsterbruk, noe et vell av notater om innkjøp og generell drift vitner om. Gården trengte restaurering, og spesielt hovedbygningen fra 1909 var ikke bygget for de kalde krigsvintrene. Til dette arbeidet hadde Gulbranssen arkitekter og håndverkere gående i nær sagt alle hus og rom en god stund.^[29] Selv om Gulbranssen var aktivt med i gårdsdriften, deltok han aldri direkte i det daglige virket, så for å få satt alle planene han hadde for Hobøl ut i livet, sysselsatte gården sveiser, agronom, husholderske, kokke, tjenestejente og to gårdsgutter.

Tyskerne var på ham som maur på en metemark for å få ham over til seg. Men han skubbet dem unna og stod som et fjell så fast.

Eugenia Kielland.^[30]

Selv om han nå hadde bosatt seg på landet, var likevel ikke hovedstaden langt unna. Flere ganger fikk han brev, telefoner og besøk fra den tyske okkupasjonsmakten, som ville han skulle stille opp på ulike publisitetsarrangementer, foredrag eller om ikke man kunne bruke bøkene hans til å få de tyske soldatene nærmere «det norske sinnelag»^[31], som det ble sagt. Han avslo så godt han kunne, noe som ble vanskeligere for hver gang, og dette ble en påkjenning for Gulbranssen, som ikke hadde noe til overs for den nasjonalsosialistiske ideologien.^[32][33]

I tillegg til disse henvendelsene, kom det stadig folk som led under tyskerne eller som slet på annet vis og ønsket hjelp fra Gulbranssen, som hjalp til så godt han kunne.^[34] Blant annet ble han spurt etter penger, tobakk og dyr,^[35] og hjalp også hjemmefronten.^[36]

Da humanisten og litteraten Max Tau i 1939 flyktet fra det nasjonalsosialistiske Tyskland til Norge med hjelp av Tore Hamsun, var Trygve Gulbranssen en av de første som åpnet sitt hjem for ham.^[37] Det innledet et livslangt vennskap.

Trygve har vært en av mine beste venner, og jeg er dypt beveget.

Max Tau i kondolansebrev til Lilly Gulbranssen, 11. oktober 1962.^[37]

Etter at Tau i 1950 ble den første vinneren av de tyske bokhandleres fredspris, valgte han å bruke prispengene på å innstifte et fredsbibliotek. Fredsbibliotekets første bokutgivelse, Fremtiden i dine hender, av A. den Doolaard og fotograf Cas Oorthuys, kom ut i Norge og Nederland samtidig. Men da utgivelsen i Tyskland skulle realiseres, stoppet prosessen opp. Tau vendte seg til Gulbranssen, som skrev en anmeldelse av Fremtiden i dine hender, og Tau fikk til slutt skrevet kontrakt med en tysk forlegger.^{[trenger referanse]}

17. mai 1945

Aldri før har grunnlovsdagen
vært alvorlig som i dag.
Blodets levende skarlagen,
rødere enn noe flagg,
føyer seg om Eidsvoldsverket,
som er tifold blitt forsterket,
gjennem krigens gru og nød,
tapre landsmenns strid og død.

Under gny av krigens våpen
ble vår grunnlov en gang til,
og den bares nå, til dåpen
gjennem angst og død og ild,
bares av hvert barn som døde,
av hver heim som ble lagt øde,
førtes som et blodig skjold
fram mot krigens makt og vold.

Opp av tidens stormflod hever
seg i dag en kjempehånd
rakt til ed for alt som lever
i vår gamle grunnlovs ånd:
rettens vern til alle sider,
grunnfast trygd for hver som lider
under løgn og vold og rov. Det er Norges gamle lov.

Hyllingsdikt over frigjøringen, Trygve Gulbranssen.^[38]

Under krigen levde Gulbranssen med et konstant press fra styresmaktene og fikk forespørsler om nye bøker fra Aschehoug. Til tross for dette, var mangelen på kontakt med utlandet og hans utenlandske forleggere, i tillegg til den generelle mangelen på radio og frie aviser med på å isolere ham.

Frigjøringen av landet, den 8. mai 1945, utløste også for Gulbranssen noen helt spesielle følelser, som blant annet kommer til uttrykk i diktet 17. mai 1945. Siden Gulbranssen var bonde rådde han over ressurser som på denne tiden var mangelvare, men han var ikke uvillig til å dele med seg, noe som kom til uttrykk da han gav Den norske Forfatterforeningen en hel okse slik at de kunne gjennomføre en planlagt freds- og jubileumsfest.^[39]

Etter krigen gikk mye av tiden med til å gjenoppta kontakten med forleggere og å skjøtte bokforretningene, som han hadde vært avskåret fra under krigen. En del saker måtte ryddes opp i, for eksempel var romanene blitt utgitt i utlandet uten Gulbranssens samtykke, og uten at han hadde fått vederlag.^[40] I forbindelse med dette foretok han og datteren i 1950 en reise hvor han besøkte flere av de europeiske forlagene.

I 1958 ble hele gårdens besetning solgt på auksjon og Gulbranssen ble i likhet med mange andre bønder i Østfold nødt til å utelukkende satse på kornproduksjon.^[41] Gulbranssen hadde arbeidet hardt for å skape et mønsterbruk, dyrene var avlet frem til å bli blant de beste i Eidsberg og han hadde flere premiekuer, så skuffelsen over å måtte legge ned husdyrdriften og melkeproduksjonen var stor.^[42][43] Med besetningen forsvant lydene av liv på gården. Siden en av grunnene til å kjøpe gården var å gjenskape det barndomsparadiset han hadde hatt i bestefarens gård, var det ikke å undres over at dagen da stillheten inntok gården skal ha vært en av de sørgeligste i Gulbranssens liv.^[44]

Mot slutten av livet skrantet helsen; hørselen ble dårligere^[10] og han slet med neseblødninger.^[45] Den 10. oktober 1962 døde Trygve Gulbranssen 68 år gammel i Eidsberg. Den tilkalte legen konstaterte lungebetennelse og ville legge ham inn på sykehus. Gulbranssen ønsket å snakke med barna først og fikk en penicillinsprøyte før han gikk og la seg. Datteren Ragna var bortreist, men sønnen Per kom så fort han kunne, bare for å finne faren død i sengen.

Gulbranssen ble ansatt som kalkulatør ved British-American Tobacco Co. (Norway) Limited 20. desember 1916, men sa opp stillingen allerede 12. september 1917 for å bli avdelingssjef ved H. Petterøe Tobakfabrik, en stilling han hadde frem til 15. september 1918. Begge bedriftene gav ham de beste skussmål. Etter å ha vært fabrikkbestyrer ved tobakksfabrikken W. Hartog & Co. A/S, fratrådte han 31. desember 1919 for å starte egen virksomhet. Forretningsmannen Harald Hansen hadde flere ganger oppfordret Gulbranssen om å bli med og starte et engrosfirma og de hadde siden våren 1919 arbeidet med utenlandske tobakksfabrikker for å skaffe agenturer og enerettigheter. 1. januar 1920 startet Harald Hansen & Co opp i Solligaten 5. Firmaet skiftet i 1934 navn til Tobakkcompaniet A/S, og i kompaniskap med Birger Ryder-Larsen fortsatte de sin virksomhet fra Fredensborgveien 11.

Under Gulbranssens 21 år lange ledelse gjorde han og kompanjongene engrosfirmaet til Norges største i sitt slag. De importerte tobakk av høy kvalitet, sigarer og sigaretter, franske og engelske piper og annet pipeutstyr, og hadde et eget reparasjonsverksted. Gulbranssen og Birger Ryder-Larsen drev i tillegg en egen fabrikk, A/S Tobakkindustri, som produserte sigaretter av råvarer fra kjente utenlandske tobakksfabrikker, eksempelvis Dunhill og Parker. Den 5. august 1935 fikk Gulbranssen patentert en såkalt «Anordning ved tobakkspiper» i «Norsk tidende for industrielle rettsvern».^[46] Som forretningsmann ble det mange utenlandsreiser og Gulbranssen sendte ofte hjem brev fra steder som Leipzig og Wien. Tobakksvirksomheten utgjorde en stor del av Gulbranssens liv i denne perioden, men rik ble han ikke av det.^[46]

Hekkeløperen Michael Blegen fikk Gulbranssen med i Kristiania Idrætsforening (KIF) i 1912 eller 1913. KIF (Oslo Idrettslag fra 1926) holdt til på Gamle Frogner stadion, og her ble han etterhvert en aktiv hundremeterløper og kulestøter. Gulbranssen drev som andre unge gutter i hovedstaden på den tiden ulike former for idrett og lek på «løkka», men etter hvert fant han sin plass som administrator og fremmet idretten på den måten.

I 1915 ble han formann i lagets friidrettsavdeling og medlem av klubbstyret, og i 1918 ble han tildelt klubbens fortjenestemedalje i sølv. Den 27. desember 1919 ble han tatt opp i Oslo Idrettslags Liga, et forum for eldre medlemmer som hadde fremmet idrettslaget på en særskilt måte.^[47] Han ble tatt opp som nummer 41, og opptaket viser hvor verdifullt Gulbranssens medlemskap og arbeid ble vurdert.^[47] Gulbranssen virket i tillegg som visepresident i Norges Friidrettsforbund fra 1919 til 1927.^[48]

Etter hvert ble han redaktør for klubbens medlemsblad, i tillegg til å organisere stevner, konkurranser og å følge aktivt med i medlemmenes trening. Den første illustrerte hjemmetreningstabellen skal, ifølge Helge Løvland, også ha vært hans gjerning.^[47]

Gulbranssen ivret for å få barn og ungdom, spesielt på bygdene, til å drive idrett og arbeidet for å opprette skoleidrettsstevner landet over.

Gulbranssen ble senere hedret flere ganger for sitt arbeid for å fremme idrett generelt og spesielt hjertebarnet friidrett. Av Norges Fri-idrettsforbund fikk han i 1928 et diplom for sin innsats for friidretten.^[47] I 1936 ble han tildelt Norges Landsforbund for Idretts høyeste utmerkelse, sølvplaketten.^[47] Han fikk i 1939 et diplom fra Landsforbundet hvor det blant annet stod: «med takk for utmerket arbeid for norsk idrett».^[8] Av Norges Idrettsforbund ble han i 1961 tildelt forbundets «100-årsjubileumsmedalje som takk for interessert arbeid innen norsk idrett».^[8] Gulbranssens arbeid for idretten unngikk heller ikke å bli omtalt i avisene:

Innenfor administrasjonen har han nedlagt et banebrytende arbeid, - særlig for skoleungdommens idrett. Han var initiativtager til Oslo idrettslags skolestevner for de høiere skoler, et stevne som er det største i sitt slags her i landet. Dessuten var han sterkt medvirkende ved innstiftelsen av idrettsmerket og satt i mange år som medlem av den komite som administrerte idrettsmerkeprøvene.

Bergens Tidende, 23. juni 1936.^[49]

Fra Aftenposten fikk han via et brev, 14. juni 1954, takk for hans «mangeårige strev med Holmenkollstafetten» og «de mange utmerkede artikler».^[8]

«Norges landsforbund for idrett» takket også via brev den 3. oktober 1938.^[8] Denne gang for innsatsen Gulbranssen gjorde da han satt i «Idrettsmerkeutvalget» fra 1920 til 1938.

Gulbranssen dro over til Stockholm sammen med Nils Dahl, da man etter hvert fikk høre om en ny sport som man drev med der. Som representanter for Norges Fri-idrettsforbund innhentet de nødvendige opplysninger, for så å være med på å arrangere det første orienteringsløpet i Norge, i 1925. Løpet fant sted på Hurumlandet, og Gulbranssen fikk Norges Orienteringsforbunds plakett i 1959 for sitt arbeid for idretten.^[8]

Et kort referat av et terrengløp arrangert av Stabæk Idrætsforening ble Gulbranssens første signerte artikkel i bladet Idrætsliv. Artikkelen kom på trykk i 1916. Under P. Chr. Andersen lærte Gulbranssen mye om journalistikk og produserte etter hvert en mengde idrettsartikler. Gulbranssens artikler markerte en ny tid for norsk idrettsjournalistikk og sammen med P. Chr. Andersen og Einar Staff ble han etter hvert medeier i Idrætsliv.

Ved de tre herrenes faste bord innerst til høyre i Theatercafeen kunne idrettsledere på jakt etter et godt råd stikke innom og trioen ble regnet for å være blant det aller beste når det gjaldt kunnskap og innflytelse i idrettens verden.^[50] Mange oppfattet Gulbranssens artikler for å være oppskriften på den gode idrettsartikkelen, dette til tross for at Gulbranssen kun hadde skrivingen som hobby.^[51]

Som oftest refererte Gulbranssen stevner og begivenheter på samme måte som andre samtidige idrettsjournalister, men i enkelte artikler gikk han mye grundigere til verks i beskrivelsen av både personer og prestasjoner enn det som var og er vanlig.

Gulbranssen var ikke først og fremst opptatt av den som vant, men den som hadde en spesiell evne til ikke å gi opp. Eksempelvis hans begeistrede omtale av Eugen Borchgrevink, den eneste norske deltaker i et svensk terrengløp, som fullførte løpet selv om den ene skoen var ødelagt og foten ble skadet.^[52]

I det hele var Gulbranssen mest opptatt av utøverne og var ikke redd for å påpeke urett selv om den var begått av bevilgende myndigheter, idrettens egne organisasjoner, dommere eller samfunnet generelt. Regelverket var i hans øyne rammen og grunnlaget for rettferdig konkurranse og rettferdige avgjørelser. Regelverket skulle ikke tolkes kun for reglenes skyld, men de skulle tilpasses slik at de tjente den rettferdige idretten best og slik at rettferdigheten seiret. Et eksempel finner vi i en reportasje fra «Kristianiamesterskapet i fri idræt 1918». En juniorløper ble diskvalifisert under et 100-meterløp fordi han hadde krysset over i en annen løpebane hvor han løp uten å forstyrre den andre løperen. Diskvalifikasjonen opprørte Gulbranssen som mente at banen var dårlig oppmerket og at en mildere reaksjon hadde vært på sin plass.^[53]

Gjennom hans mange artikler kom også temaet om Norges plass blant andre friidrettsnasjoner opp, blant annet om Norges lillebror-posisjon i Norden og i resten av verden.

Gulbranssen la også vekt på at de fysiske forutsetningene ikke alene er nok for å utøve idrett. Han fastslo flere ganger at man måtte ha hodet med for å kunne utøve de store idrettsprestasjonene.^[54]

Gulbranssen så gjerne idrett i større perspektiv enn bare for konkurransens skyld. På denne måten er han mye nærmere dagens tenkning om virkningene av løping, jogging og mosjon generelt for hele kroppen og folkehelsen enn det hans samtidige var.^[55] Som for eksempel i dette artikkelutdraget:

Men det er jo slik med os mennesker, at det som ligger os nærmest og hører til det dagligdagse, det slurver vi mest med. Hvordan slusker vi ikke med spisning og søvn? Og hvor stygt og slurvet gaar ikke de fleste av os? Løp hører med til i vore medfødte kunster, og derfor har det igrunden været saa litet paaagtet gjennem tiderne.

Bortset fra grækerne, som jo ogsaa paa dette omraade var noget helt for sig selv, har menneskeslegten i aartusener ingen særlig vekt lagt paa at utvikle denne bevegælsesform. Naar man tænker paa den vældige indflytelse løp har paa hjertet, lunger og andre viktige organer, er der grund til at tro, at det hadde staat bedre til med os, om vi hadde hat nogen aartuseners interesse for løp bak os. Den nuværende interesse for løp kan næsten begrænses til et snaut aarhundrede, og først i den aller sidste menneskealder har der været arbeidet maalbevist.

Og selv nu er det et ynkelig faatal som dyrker denne for os mennesker naturligste form for sport. Den altoverveiende del av menneskeheten lægger løpningen bort sammen med gutteaarenes knæbukser. Derfor er der langtfra grund til at mene, at sidste aars rekorder, er toppen av menneskets ydeevne. Vi har saavidt begyndt, og først naar der kommer repræsentanter for slegtstradition i løp, vil vi faa se de virkelige kunstnere paa dette omraade.

Gulbranssen^[56]

Ved de olympiske leker i Antwerpen i 1920 var Gulbranssen norsk dommer på indre bane, i tillegg til å være OL-reporter for Idrætsliv, sammen med P. Chr. Andersen og Einar Staff.

Under den olympiske øvelsen i tikamp var den norske tikjemperen Helge Løvland nær ved å miste sitt olympiske gull på grunn av en regnefeil. Gulbranssen var en av dommerne, og oppdaget at amerikaneren Brutus Hamilton hadde mottatt for mange poeng i diskos.

P. Chr. Andersen skildret det siden slik:

Men hadde det vært spennende under selve striden, var det intet i sammenlikning med de forferdelige minutter som nå begynte. Ved sammenregningen etter den nye amerikanske tabell ble det begått en regnefeil, som skaffet de norske dommerne noen mørke øyeblikk. Isteden for å trekke fra poeng for tiendelene, la man dem til, og sluttresultatet ble at Hamilton sto som nr. 1 med ca. 2 poengs overvekt.

Det var ikke mulig under disse forhold å få den visshet offisielle tall alltid skaffer. Falck-Grøner og Trygve Gulbranssen hadde bare en mørk hoderysten til svar, når den norske tribune krevde klarhet. Men så med ett ble det bevegelse der inne på innerbanen, hvor den amerikanske dommer Rubien og Trygve Gulbranssen sto for det viktige bokholderiet. Den fatale regnefeilen var funnet: Løvland hadde vunnet med 4 poeng.

Men de gledesbrøl denne melding utløste, frøs snart igjen. Nå skulle det hele regnskap revideres. Med snaue 4 poengs overskudd til slutt, var det her mulighet for nye omkastninger. Rubien og Gulbranssen fant ganske riktig ennå en feil - men den var i Løvlands favør, 30 poeng ytterligere for diskos! Og så sattes navnene under de viktige papirer og 2 never søkte hverandre til gjensidig takk for stor strid: Hamilton-Løvlands! Den hardeste tikamp som inntil da var utkjempet i verden, var slutt.

P. Chr. Andersen i De olympiske leker gjennom 50 år (Oslo, 1945).^[57]

Alt er tillatt, – bare ikke det kjedelige!
En bok skal være interessant (fængslende-spændende) – og rigtig skrevet kan den være det uten billige virkemidler. Den rigtige spænding skal gaa tversigjennom fortællingen, stadig stigende – helt til slut.

Humør er et værdifuldt krydderi – derfor de smaakomiske skikkelser selv i de mørkeste tragedier.

Naturskildringer skal som alt andet være hele og inderlige, enten de gis i en rask inledning, skildringer med faa ord eller om de males ind i en længer handling.
Eventyrlighet, sagn og sælsomme hændelser bør altid staa paa bakgrund av natur; – dens liv og lyder og skiftninger gjør saa meget sansynlig.

Menneskeskildringer er like saa stor kunst i ord som i billeder og maa derfor gjøres grundige og absolut egte.
Ingen person maa slænges flat og løs ind i fortællingen. Hver person maa sættes helt og frit paa egne ben, saa det blir en egte figur med «luft omkring» paa alle kanter.

Litteraturens opgave er at kjende menneskene tilbunds og vise dem vei i livet. (Just Bing)

En fortelling maa ha en kjerne; en indre mening, som gjør sig klart og sterkt gjældende og siger hvorfor boken er skrevet.
Dog bør en mening ikke fremsættes gjennom et «talerør», men gjennemsyre hele boken. Det er det som er kunsten, – gjennem en interessant og egte fortælling at la sin mening gli umerkelig ind i læserens bevissthet.

Sproget skal ikke bare meddele og berette. Det skal ogsaa tjene til at gi stoffet et ekstra præg av farve.
Lette, enkle begivenheter bør fortælles i lette og enkle ord. Tunge, alvorlige ting bør fortælles i tunge, stemningsfulde ord fra fjerne tider.

Gulbranssens personlige notater, 1921.^[58]

I Laagendalsposten, en del år etter, sier Gulbranssen dette om dramatikken:

Det var Helge Løvlands gullmedalje i tikamp det gjaldt. Jeg var dommer den gang - og idet vi skulde forlate banen efter øvelserne fikk jeg i et glimt i dommerprotokollen se et tall som ikke var riktig. Jeg hadde omhyggelig fulgt hver manns prestasjoner - og var sikker paa Løvlands seir.

Men det stod et bedre resultat for en amerikaner i diskos. Det var en amerikaner som hadde protokollen. Jeg ba om aa faa kontrollere den med det samme. Men, nei - han vilde ikke utlevere protokollen og la den i sin mappe. Saa blev han optatt et øieblikk - jeg benyttet anledningen til aa knipe protokollen. Jo, ganske riktig, amerikaneren hadde faatt opført et langt bedre resultat enn han hadde prestert - og var dermed sikret gullmedaljen. Jeg underrettet øieblikkelig de andre dommerne - og heldigvis hadde saa mange notert de riktige resultater i sine programmer at Løvlands seir blev reddet. Men - hadde vi ventet til dommermøtet, saa vilde man ha tvilt paa riktigheten - og dommerne hadde kanskje kastet sine notater.

Gulbranssen i et intervju i Laagendalsposten, 13. desember 1933.^[59]

Norge var ikke en av friidrettens stormakter og Løvlands gull var nok ikke ventet. Derfor hadde heller ikke arrangementskomiteen skaffet til veie verken den norske nasjonalsangen eller det norske flagg. Gulbranssens kollega Einar Staff hentet derfor ned et «lite norsk flagg» til seiersmasten.^[60]

Gulbranssen rapporterte til Idrætsliv også fra OL i Paris i 1924, Amsterdam i 1928 og under Los Angeles-lekene i 1932. Ved lekene i Berlin i 1936 skulle han gjenta de suksessfulle artiklene fra de forrige olympiske lekene, denne gang med Aftenposten som arbeidsgiver. Det var P. Chr. Andersen som hadde invitert ham, men artiklene ble ikke de hyllestene til den olympiske tanke, som mange av de andre hadde vært. I stedet skrev han kun to artikler som bleknet i forhold til tidligere skildringer.^[61]

Hos andre samtidige journalister, som P. Chr. Andersen, ble Berlin-lekene holdt frem som blant de aller største, særlig med tanke på arrangement og vertsnasjonens tilretteleggelse. Men Gulbranssen viste ikke den samme entusiasmen som ved tidligere anledninger, og han mislikte spesielt at den rene idretten ble utnyttet til fordel for den rådende politikk i det nasjonalsosialistiske Tyskland.

Leif H. Henrichsen beskriver dette i et brev: «Den siste av de store idrettsbegivenheter jeg var sammen med Gulbranssen ved som utsendte medarbeidere, var Berlinerolympiaden i 1936. Det han så der av Hitler-regimets propagandavirksomhet og demonstrasjoner, likte han ikke mye av.»^[62]

I utgangspunktet hadde han vært avventende til å i det hele tatt dekke lekene og Gulbranssen hadde egentlig sluttet å skrive om idrett.^[63] Rett før lekene skulle starte mottok Gulbranssen et brev fra «Der Führer und Reichskanzler», hvor Hitler inviterte ham som sin personlige gjest til Berlin. Brevet sluttet med: «Romanen Und ewig singen die Wälder er eneste bok som jeg har på mitt nattbord.»^[64] Med hjelp fra Albert Theile, en tysk politisk flyktning, som hadde kommet i kontakt med Gulbranssen etter å ha begeistret lest bøkene hans, svarte Gulbranssen at han ikke kunne ta i mot innbydelsen fordi han var opptatt med å skrive en ny roman, noe som faktisk var riktig, og at Hitler sikkert ville ha forståelse for dette. Hitler forstod og svarte raskt: «Invitasjonen gjelder fortsatt.»

Få dager senere ankom Gulbranssen Berlin, men unnlot å besøke Hitler. Propagandaminister Joseph Goebbels holdt i forbindelse med lekene en mottakelse for de tilreisende utenlandske journalistene. Gulbranssen var til stede på dette møtet og stod i fjerde rad da Goebbels begynte sin velkomsttale hvor han, vendt mot de skandinaviske journalistene, snakket om sin beundring av Selma Lagerlöf fra barndommen av og hvordan «Der Führer» kun hadde én bok på sitt nattbord, Trygve Gulbranssens Und Ewig singen die Wälder. Før Goebbels var ferdig med sin tale, hadde Gulbranssen allerede forlatt lokalet.^[65]

Se også Bjørndaltrilogien for videre utdyping av dette romanverket.

Egne notater og nedskrivninger av historier, og annet fra foreldrene, lå lenge og modnet inntil høsten 1920. Aftenposten utlyste dette året en novellekonkurranse til sitt julenummer, og Gulbranssen samlet derfor sammen noen av notatene, renskrev dem, og sendte dem inn. På grunn av at det ble sendt inn svært mange bidrag ble ikke Gulbranssens novelle Prestebud vurdert. Året etter valgte man ut tre nye noveller av de mange innsendte, etter at fjorårets konkurranse hadde vært en stor suksess. Gulbranssens novelle ble alt første dagen plukket ut av en av redaksjonens nye medlemmer som mente han hadde gjort høstens funn. To dager senere ble samme mann innkalt på sjefredaktørens kontor som undret seg på hvorfor han ikke hadde fått denne novellen året før, for novellen var kanskje best av alle de innsendte,^[66] og ble trykket i Aftenposten den 24. desember 1921.^[67]

Gulbranssen hadde, ifølge senere forlagssjef Arthur Holmesland, de første utkastene til bøkene klare allerede i 1914.^[68] Etter en intensivert arbeidsperiode fra våren 1929, hvor Gulbranssen satte alt inn på å gjøre et helt livs notater om til et samlet bokverk, var manuskriptet Manns plikt klart. Dette manuskriptet ble så, tidlig i 1932, sendt inn til Aschehoug. Boken ble avvist der, etter at konsulentene Vilhelm Krag og Eugenia Kielland hadde gitt noe reserverte innstillinger, og siden hos Gyldendal etter å ha vært til vurdering av Harald Grieg.

Gulbranssen gjorde etter dette noen endringer i manuset, og sendte det på nytt til Aschehoug, hvor A.H. Winsnes fikk i oppgave å vurdere materialet. Winsnes kom ikke til noen endelig avgjørelse, og Gulbranssen ble kalt inn til forlagsdirektør Georg Møller. Her ble Gulbranssen fortalt at han kom til å bli kraftig angrepet, ved å gi ut en romantisk bok med religiøse undertoner i datidens betente kulturdebatt. Møller valgte likevel å gi ut boken, noe Gulbranssen fikk vite via brev 9. august 1933.^[68] Gulbranssens forhold til Møller ble siden svært godt og Gulbranssen holdt seg også etter hans avgang godt inne med alle forlagssjefene.^[68] Møller (opprinnelig dansk) uttalte i et intervju i Drammens Tidende og Buskeruds blad den 4. januar 1941:

Det var noget ved den bog. Jeg visste bare ikke hvad.

Georg Møller, 4. januar 1941.^[68]

Jeg forfatter hele livet. En går ikke ‘plutselig’ bort og begår slike bøker. Det er fra barndommens tidligste tid.

Gulbranssens personlige notater.^[68]

Trygve Gulbranssen var grei å ha med å gjøre - forresten den eneste forfatter jeg vet om som insisterte på å be sin forlegger til middag!

Arthur Holmesland.^[69]

Og bakom synger skogene ble fort en salgssuksess i Norge, selv om det ifølge Arthur Holmesland først var i Sverige suksessen kom.^[70] Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går utenom, resten av trilogien, ble på løpende bånd utgitt i 1934 og 1935. Disse bindene fulgte opp og utgjorde en av datidens største internasjonale suksesser, samtidig som Gulbranssen selv ble den absolutt mestselgende norske forfatter i sin samtid.^[70] Dette illustreres ved at trilogien en gang før krigen kapret fjerdeplass på verdensstatistikken over flest solgte bøker.^[70]

I 1938 ble de amerikanske oversettelsene Beyond Sing the Woods og The Wind from the Mountains valgt ut til å inngå i «A list of books chosen for the White House»; en rekke bøker valgt ut av amerikanske forleggere og trykkerier og overrakt Det hvite hus for å gi presidenten et bibliotek med den beste samtidslitteraturen. Gulbranssen var den eneste skandinaviske skjønnlitterære forfatteren på listen. Med stadig godt salg opp igjennom årene, er det i dag solgt rundt 12 millioner eksemplarer.^[70]

Tittelen «Og bakom synger skogene» ble ifølge pastor Olaf W. Haaje valgt av Gulbranssen på bakgrunn av gamle navn på grendene ved svenskegrensen i Østfold. I Håkon Håkonssons saga står navnene Aursmork (Rødenes), Øymork (Øymark) og Aremork (Aremark) nevnt, den gang kalt Markir (Marker).

I en hyggestund ved peisen en kveld i hjemmet på Hobøl, ymtet forfatteren engang at den poetiske tittelen Og bakom synger skogene hang sammen med det eldste navn på bygdene langs svenskegrensen i sør. Håkon Håkonsønns saga navner Aursmork, Øymork og Aremork - bygdene kaltes den gang Markir. Det er gammelnorsk ord som betyr skogene. Det er altså ikke bare attenhundretallets sagn vi stifter bekjentskap med. Det er sagasus i trekronene i disse syngende skoger.

Olaf W. Haaje, Indre Smaalenenes Avis 14. oktober 1983.^[71][30]

Tipoldefars bok.
Mors fortellinger.
På landet i feriene i barndommen.
De gamle bondehandelsgårdene i Brogaten.
Hytteturene.
Påsketurene.
Helgelandsmoen.
Feltmanøvren.
Vedhoggingen i Ådalen. De gamle slektsberetningene og brevene jeg har lest, dagbøkene og så videre.

Gulbranssens notat over inspirasjonskilder, 16. februar 1937.^[72]

Trygve Gulbranssen som forfatter og forteller fikk inspirasjon fra flere hold. Hans mor og far kom fra bondeslekter og hadde med seg mange fortellinger og historier fra generasjoner tilbake, og enkelte av personene og hendelsene i Gulbranssens bøker har klare likhetstrekk med personer og hendelser som Gulbranssen fikk vite om gjennom sine foreldre.

I et intervju ved utgivelsen av Og bakom synger skogene i 1933, forteller Gulbranssen at han også har vært rundt om i landet og snakket med gamle folk som har gitt ham fortellinger eller «siigelser», som han selv kaller dem.^[73]

Det var da Gulbranssen fant bønneboken D. Jens Dinnysøn Jersins Tvende Opbyggelige Skrifter at han ble nysgjerrig på forfedrene og fikk sin mor til å fortelle. Morens fortellinger ble flittig notert og kom til bruk under arbeidet med bøkene. Albert Theile, en tysk politisk flyktning, møtte Gulbranssen i 1936. I et radiointervju fra 1982 fortalte han fra møtet at Gulbranssen så på sin mors bondefortellinger og sin fars opplesning fra bondekrøniker som viktige kilder, og at Ibsen,^[74] som han hadde et stort bilde av plassert sentralt i bokhyllen sin på Hobøl, og Thomas Mann var blant hans litterære forbilder.^[74]

I samme samtale fortalte Gulbranssen at Jonas Lie og spesielt Alexander Kielland hadde hatt innflytelse på ham, han nevnte videre de fire store og sa at Lie og Kielland sammen med Bjørnson og Ibsen «danner det klassiske firkløveret for enhver nordmann.».^[75]

I et intervju med Gulbranssen fra 1954 fortalte han at Nordahl Rolfsens lesebok påvirket ham stort i barndommen, særlig fordi man på denne tiden i livet er svært mottakelig for inntrykk.^[76]

Trygve Gulbranssen-biograf Tore Hoel peker på det harde bylivet og den tøffe barndommen Gulbranssen opplevde. Farens økonomiske undergang og søsterens og brorens tidlige død gjorde at han fra tidlig alder av fikk innsikt i «de enkle livssannhetene» og tankene om «arbeidsslitets foredlende virkning på menneskene», som senere går igjen i hans bøker.^[77] Hoel mener også at Gulbranssen var opptatt av mennesket som et ledd i en lang slektskjede, og at mennesket ikke forsvinner med døden, men lever videre i slekten.^[77]

Trygve Gulbranssen ville gi leserne mer enn bare underholdning, og særlig ønsket han at ungdommen skulle få tilbake noen idealer som ifølge ham var viktige for all menneskelig utvikling. Målet var å motvirke litteraturen etter første verdenskrig, som han mente var normoppløsende gjennom å oppfordre til fri seksualutfoldelse og å forkaste kristen-humanistiske verdier.

Og så var det også dette, som jeg håpet på, at ungdommen skulle lese dem og at noen ble inspirert av dem. Jeg har virkelig villet noe med disse bøkene. De har en viss tendens, en tendens som i mangt og mye vender seg mot tidens avguder. Som sportsmann har jeg vært så mye sammen med ungdom at jeg har forstått, at mange har tatt skade av den forståelsesløse primitiviteten og negativiteten, av den grove naturalismen og ofte slibrige sensualiteten, som møter dem i så godt som all etterkrigslitteratur.

Trygve Gulbranssen i intervju med Svenska Journalen for mars 1937.^[78]

De fleste av hans norske kritikere var i stor grad positive til den første boken,^[79] og mange roste Gulbranssen for skrivemåten og de romantiske skildringene. Blant kritikere som fant mye positivt i boken og som hadde flere lovord å komme med, var personligheter som Barbra Ring, Kristian Elster og Carl J. Hambro.^[80] Andre, som Andreas Fleischer, sparte heller ikke på de rosende ordene.^[81] Tore Hoel forteller at av 65 anmeldelser av Og bakom synger skogene var, i motsetning til det mange siden har ment, kun én av dem skrevet slik at man kan kalle det slakt.^[82] Også de neste romanene i trilogien mottok i stor grad positiv kritikk.

Trygve Gulbranssen er et nytt navn i vår litteratur, og la det være sagt med en gang, et navn som lover godt. Genren i hans debutbok er en renessanse for bonderomantikken. Man kan si det er en farlig vei å velge i vår realistiske og skeptiske tid, en vei hvor der kreves en sterk personlig linje og aktpågivenhet for ikke å gli ut i det som vel i sin tid hadde store berettigelse som et ledd i vår litterære utvikling, men nu har lett for å smake av glansbilleder og virkelighetsfjerne illusjoner. Men den nye forfatter røber en virkelig evne til å skape romantikk, så den blir frisk og ny, han har noget på hjertet, realiteter som tåler antikkens sterke farver.

T. Stamsø, Tønsberg Blad, 24. november 1933.^[83]

Den ene av de 65 anmeldelsene som kan karakteriseres som slakt var Paul Gjesdahls anmeldelse i Tidens Tegn den 14. oktober 1933.^[84] Til tross for at Gjesdahl mente boken var velskrevet, kritiserte han den for å være umoderne og for å skildre en kunstnerisk og falsk versjon av virkeligheten i en periode preget av modernisme og kulturradikalisme. Videre fulgte en politisk basert kritikk av Gulbranssen, som i sin tur ble kraftig imøtegått av mange av hans forsvarere. Motstanderne så på hans romantiske diktning som en fiende av den nye mellomkrigslitteraturen, mens forsvarerne hevdet boken var langt bedre skrevet enn det motstanderne ville ha det til. Til sist tilspisset debatten seg slik at man fra forlagets side så seg nødt til å minne om alle de overveiende positive anmeldelsene bøkene hadde fått.^[85]

Da trilogien høsten 1934 ble gitt ut i Sverige, mottok de også her gode anmeldelser.^[86] Men da det vinteren 1935 ble opprettet en egen litteraturnemnd av kristne svensker, nedsatt for å gi bokomtaler til bøker svenskene gjerne burde lese, ble det rabalder. Bakgrunnen for opprettelsen av nemnden var et ønske om å bekjempe en modernistisk litteratur som de mente forkastet de gamle kristne verdiene. Mange kulturpersonligheter og også den jevne bokleser i Sverige mente at kvaliteten på samtidslitteraturen, som var preget av sosialisme som gav såkalt «arbeiderklasselitteratur», i tillegg til seksuell frigjøring inspirert av Sigmund Freud, hadde blitt dårlig.^[87] Mange av dem brukte derfor Gulbranssens bok som et eksempel på hvordan en god bok burde være i den pågående debatten og i kampen mot den moderne litteraturen, som ifølge dem hadde gitt viktige normer og verdier på båten.

Dette førte blant annet til at den kjente kritikeren Sven Stolpe tok den svenske samtidslitteraturen i forsvar ved å harselere med den nye nemnden og også ved å sette likhetstegn mellom den og Och bortom sjunga skogarna (Og bakom synger skogenes svenske tittel). Til tross for dette, solgte bøkene stadig bedre og toppet salgsstatistikker gjennom vinteren og våren 1935.^[87] Den svenske kulturstriden anført av Sven Stolpe ble gjenfortalt i norske aviser, samtidig som nyheten om det gode svenske salget nådde Norge. Den stadig økte interessen for Gulbranssens bøker resulterte i enda større innsats fra Sven Stolpe for å dra litteraturnemnden og bøkene ned i søla.

... från den högsta insatsen inom den kyrkliga bildningsrörelsen kommit ett erkännande, som klart bestyrker min sats, att rörelsen är en kulturfara. Ty om Gulbranssen kan man inte diskutera; Och bortom sjunga skogarna är icke ett pekoral utan pekoralet - urtypen for den falska och förljugna litteratur, som ställt till så mycket ohägn

Sven Stolpe, Fönsteret 20. juni 1935.^[87]

Den kjente svenske sportsjournalisten Torsten Tegnér hadde også sterke meninger om litteratur og grep enhver sjanse til å ta Gulbranssen i forsvar mot Sven Stolpes og andres angrep. Han sendte også flere brev til kjente svenske kulturpersonligheter, hvor han oppfordret dem til å lese Gulbranssen.^[88]

Förströelseslitteraturen söka de sätta sig på - - - fast påföljden ju kan bli att de ramla av, som då de (eller deras trogne kritiker) i korus beskyllde den samvetsgranne och noble Trygve Gulbranssen för ‘förljugenhet’ i sin berättelseverksamhet, då det dock framgick att hans hjälte så långt ifrån var ‘lögnaktigt uppromantiserad’ som han de facto var upplagd efter levande modell: en vördnad släktning till författaren, en bondekung som körde sina praktfulla travare ända upp i 70-års-åldern på tävling, ja i landskamp!

Torsten Tegnér^[88]

Nok en gang ble debatten, som i Norge, etter hvert nærmest hatsk. Men salget gikk stadig bedre og de få kritiske stemmene fikk liten negativ innvirkning, men bidro heller til å holde interessen oppe. Og ifølge Tore Hoel kan det være at det gode svenske salget og all oppmerksomheten Gulbranssen fikk, også innvirket på det norske salget, som Arthur Holmesland antydet i bladet Aktuell.^[88]

Gulbranssens første bok ble alt høsten 1934 gitt ut i Sverige, under tittelen Och bortom sjunga skogarna. I 1935 inngikk han samarbeid med forlag i Danmark, Finland, Nederland, Storbritannia og Tyskland, i tillegg til lisensutgaver i Sveits og Østerrike.^[70] Han inngikk samarbeid med et amerikansk forlag i 1936 og fikk kontrakter med forlag i Frankrike i 1938, i Italia i 1940 og Spania i 1947. Siden er bøkene gitt ut i østeuropeiske, afrikanske og søramerikanske land.^[70] Alt i alt over 30 (32?) forskjellige språk.

Da bøkene kom ut i utlandet, var anmelderne i stor grad positivt innstilt,^[89] utenom noen ganske få som først og fremst trakk bøkene med seg i en større kulturstrid, mellom modernismen og de gamle verdier. I Sverige og Danmark ble det lagt vekt på Gulbranssens store fortellerevne. I Storbritannia ble boken, som mange andre steder, snart en bestselger og i USA ble den alt ved utgivelsen månedens bok i «The Literary Guild».^[90] Både i Storbritannia og i USA la man vekt på at boken gikk i dypet av menneskene den skildret, det var lite «blood and thunder» (blod og torden), som anmelderen i The New York Times Book Review bemerket.^[91]

Jeg hadde prøvd å åpne Og bakom synger skogene et par ganger, men mistet lysten hver gang på grunn av en dårlig tittel, et forfatternanvn som ikke var til å uttale og - en ikke helt ubegrunnet - overbevisning om at alle skandinaviske romaner er tunge, smertelig alvorlige, heller kjedelige og blottet for humor. Dessuten ventet flere hjemlige produkter på en anmeldelse.

Hadde jeg gitt etter for denne nølingen og ikke utforsket saken videre, så hadde jeg fortjent en skrape. For Og bakom synger skogene er en virkelig herlig bok med kvaliteter man sjelden finner. Den fascinerte, og den bringer kritikken til taushet.

Jeg kan ikke hjelpe for at jeg tilsynelatende gir etter for anmelderens hyperbol. Denne boken synes å ha alle kvalitetene; styrke, skjønnhet, enhet, mening, økonomi, fart, og, ikke minst, en historie - faktisk alt en stadig, uten mye håp, leter etter.

Francis Iles, «En norsk forfatters triumf - Og bakom synger skogene» i The Daily Telegraph, 25. oktober 1935.^[92]

Da Gulbranssens bøker ble utgitt i Tyskland i 1935 og i 1936 under titlene Und ewig singen die Wälder og Das Erbe von Björndal, fikk de en svært god mottakelse både av anmeldere og lesere. Und ewig singen die Wälder ble i juli 1935 valgt til månedens bok i Deutscher Buch-Club, Hamburg. Frem til 1954 hadde bøkene solgt 3,1 millioner eksemplarer og var med det en stor suksess.^[93] De tyske anmelderne var ikke i tvil om at dette var et dikterisk mesterverk, som viste at Trygve Gulbranssen var av de aller ypperste nordiske forfattere, en forfatterstand som på denne tiden var anerkjent.^[94]

Den beste skandinaviske fortelletradisjon taler ut av denne roman. Selma Lagerlöf, Hamsun, Sigrid Undset ser ut til å ha stått fadder da den ble til, men boken virker ikke som noen etterligning eller noe elevarbeide. Hans enkelt fortalte epos om en selvrådig fjellbondeslekt er et helt igjennom selvstendig sluttet dikterverk. Hans helter er mennesker med menneskelige egenheter, feil og fortrinn, men de er ikke bundet til noen bestemt tidsperiode eller til noe spesielt land. Og i denne tidløshet og utviklingens allmenngyldighet ligger bokens største verdi. Den er ingen ensidig bonderoman, selv om gården, slekten og naturen spiller en stor rolle. Den er ingen «karakterroman», men forteller dog klart om hjertets villfarelser, om besindighet, anger og karakterforvandling. Til dette grunnmotiv: tidløsheten, som imidlertid aldri forleder forfatteren til usannsynligheter eller livløs konstruksjon, slutter seg harmonisk det meget vakre, ekte episke språk, som er måteholdent uten å være kjedelig, klar og enkelt, i hver eneste setning dikterisk preget.

«gb», Berliner Volkzeitung, 14. mai 1935.^[94]

Det siste bindet, Das Erbe von Björndal, inneholdt både Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går utenom, men for å binde handlingen mer sammen, valgte man å ta bort Gulbranssens skildring av en gammel arbeidskar som hadde havnet på legd, det vil si at han ble regnet som arbeidsufør. Denne skildringen ble i 1952 utgitt som en egen fortelling under tittelen Heimkehr nach Björndal og mottok flere gode tyske anmeldelser.^[94] Utelatelsen av Gulbranssen beskrivelse ble også gjort i andre oversettelser, blant annet den engelskspråklige, hvor den senere ikke ble utgitt.

Da krigen var over i 1945 ble Gulbranssens tyske forlag Langen Müller Verlag ilagt sanksjoner, sammen med andre tyske forlag som ble ansett for å ha sympatisert med nasjonalsosialistene under krigen. Dette førte til at Gulbranssen, som blant annet hadde nektet å delta på en foredragsturné i Tyskland under krigen, ble satt i sammenheng med nasjonalsosialistisk tankesett og den såkalte Blut und Boden-ideologien etter krigen.^[97][98]

Gulbranssen sympatiserte ikke med Nasjonal Samling, den tyske okkupasjonen av Norge eller den nasjonalsosialistiske ideologien. Med tanke på at store deler av bøkene var klare allerede i 1920, er det ifølge Tore Hoel vanskelig å se hvordan en, på den tiden, betydningsløs Adolf Hitler skulle ha hatt noen påvirkningskraft på den norske forfatteren.^[99] Uansett er det liten tvil om at denne sammenblandingen skadet Gulbranssens rykte som forfatter.^[100]

I Tyskland var Gulbranssen landets bestselgende utenlandske forfatter som langt overgikk Hamsun. Joseph Goebbels hevdet at Hitler bare hadde én bok liggende på nattbordet, og det var Und ewig singen die Wälder. Men under olympiaden i Berlin i 1936 tok Gulbranssen avstand fra regimet, liksom han ikke ville la seg utnytte til propagandaformål under okkupasjonen av Norge.^[101]

I Nederland ble bøkene utgitt i tre bind, En eeuwig zingen de bosschen, Winden waaien om de rotsen og De weg tot elkander, i henholdsvis 1935 og sommeren og høsten 1936. Også i Nederland ble bøkene en opplagssuksess og Gulbranssen ble i sin tid Nederlands mest solgte forfatter med god margin.^[102] Hos bokhandlere fikk bøkene de beste vindusplassene og ble reklamert for som «bøkene om Norge».^[103] Da en intervjuer fra Bergens Aftenblad dro til Nederland for å dekke denne suksessen fikk han blant annet høre beskrivelser som «Griegs tonebilleder av Norge omsatt i ord».^[103]

Gulbranssens bøker ble blant annet planlagt omgjort til både skuespill og hørespill og en egen «Gulbranssen-bil» ble satt i stand i samband med en bokuke.^[104] En luksusutgave ble i 1939 laget i forbindelse med åpningen av en ny flyrute mellom Amsterdam og Oslo og den nederlandske forleggeren, Adrian M. C. Stok, fløy over for å overrekke prakteksemplaret til Gulbranssen og hans norske forleggere på Fornebu.

Også de nederlandskspråklige anmelderne var imponert over Gulbranssens evner som forfatter og det ble gitt flere gode anmeldelser av bøkene. Her et utdrag fra en flamsk anmeldelse:

Nordmenn har alltid vært store mestere i å beskrive naturen, og med denne boken til unge Gulbranssen ser det ut til at de fortsetter med det. Befolkningen i Norge, som hovedsakelig livnærer seg ved landbruk og skogsdrift, jakt og fiske, vet at naturen er en makt som er med på å bestemme menneskenes skjebne. Som den i det gamle Hellas er den nordiske kunsten gjennomsyret av skjebnetro, av en determinisme som i seg selv riktignok er falsk, men som for de hardt arbeidende bøndene og fiskerne i det landet ser ut til å være en lov som blindt bestemmer godt og vondt. Les Hamsun, Duun og Undset før hun ble omvendt, og overalt vil De møte denne fatalistiske troen. Denne i seg selv er ikke nødvendigvis så anbefalelsesverdig, men den har gitt den norske litteraturen en heftghet, en storslagenhet i tanke og stil, en mulighet for å la mennesket fremstå med sine dypeste og vakreste egenskaper. Og alt dette har gjort denne litteraturens personlige karakter stadig tydeligere: på sitt beste er den norske litteratur vill, heltemodig, dypt menneskelig, storslagen, men jordnær. Det som mangler er som regel forholdet til den ikkejordiske verden. [...]

Midt i den mektige, utemmede naturen utspiller disse livene seg. Disse norske bøndene, deres ord og gjerninger, er nesten bibelske i sin enkelhet og betydning. De er en slags helteskikkelser, og historien om slekten deres er et epos fra en forlengst svunnen tid; mektig, overveldende, magisk som tittelen, med naturen som en evig medspiller. Gulbranssen er en på langt nær så stor forfatter som Hamsun, han mangler dennes usedvanlige kunstneriske dyktighet, men han har noe som Hamsun må ha mistet tidlig: en tro på mennesker, en tro på idealer. En slik tro skaper riktignok i seg selv ingen skjønnhet, men den gjør skjønnheten større. Gulbranssens mest fremtredende egenskap er hans enkelhet, en enkelhet som i begynnelsen kan virke fattigslig og nesten klønete, men som etter hvert fordypes og utvides til en sterk og nøktern skildringskraft som ellers bare finnes i enkelte gamle sagn.

André Demedts, Nieuw Vlaanderen, 15. februar 1936.^[105]

I 1937 kom det i tidsskriftet Stemmen des tijds en avhandling om Gulbranssens suksess og om trilogiens verdi.^[106] Studien ble gjort av Dr. C. Tazelaar og bar tittelen Over de beteekenis van de Gulbranssen-romans, som på norsk ble oversatt, av Bjørn Braaten, til «Om betydningen av Gulbranssens romaner.» Her konkluderer Dr. Tazelaar med at mye av grunnen til bøkenes suksess ligger i at de bryter med den samtidige litteraturen. Ifølge ham er Gulbranssen nøktern i sin skildring, der hvor andre beskrivelser blir «utbrodert i det vide og brede».^[107] Han legger vekt på selvoppofring og ikke selvhevding, særlig for å få kjærlighetsforhold til å fungere. Der hvor døden i andre bøker skildres som noe mørkt og dystert noe, er det hos Gulbranssen en «forutsetning for å vinne frem til fred i livet».^[107]

Etter at det første oppstusset rundt trilogiens suksess hadde lagt seg kom spørsmålene om nye bøker. Media som intervjuet ham forventet at trilogien kun var starten på en stor forfatterkarriere. Forleggere fra inn og utland nærmest bønnfalt ham, etter hvert, om ikke de ikke kunne få se på noen av hans manuskripter. Gulbranssen var unnvikende og sendte aldri noen manuskripter, selv om han både skrev og hadde ideer. Korrespondansen fortsatte langt inn i femti-årene og det samme gjorde Gulbranssens bokplaner og skrivevirksomhet.^[108][109] Hans forleggere fikk stadig nytt håp fra flere nye bokideer, selv om det aldri kom noe mer ut av dem enn manuskripter som ble lagt vekk. I starten funderte han på en fortsettelse av trilogien og hadde flere ideer til dette. Planene gikk ut på å føre historien videre til sin egen tid, men dette arbeidet ble lagt bort under krigen.^[110]

Da krigen var over i 1945 var det å sette i gang korrespondanse med utenlandske forlegger og lignende, og å skjøtte bøkene som virkelig hadde blitt en forretning. Som andre ble Gulbranssen skattet dobbelt. Først ble salgsinntektene fra bøkene skattet i utlandet og så i Norge når pengene ble sendt til ham. Dette ble ikke ordnet opp i før det hadde gått flere år etter krigen og en internasjonal avtale om fellesbeskatning kom i havn.^[111] Bøkene kom stadig i nye opplag. Under krigen hadde det vært vanskelig med papirmangel og skinnmangel så det hadde ikke vært trykt noe opplag siden 1941, som ifølge Aschehoug hadde blitt «revet bort».^[111] De kunne også melde, ved den nye utgivelsen i 1948, at det ikke hadde gått en dag uten at de hadde fått forespørsler om nye utgaver.^[111]

Ettersom tiden gikk, ble Gulbranssen tilbakeholden når det gjaldt offentlighet og gav nødig intervjuer.^[112] Utover i femti-årene pleiet han kun kontakten med nære venner og forfatterkolleger i Den norske Forfatterforening, hvor han var medlem fra 1938.^[112]

Med den eventyrlige suksessen Gulbranssen opplevde, har flere undret seg på hvorfor han avsluttet sin forfatterkarriere nesten før den var kommet i gang.^[113][114] Ragna Gulbranssen, datteren, peker på det at Gulbranssen måtte bruke all sin tid på forretninger i 1930-årene og et ønske om å bli godtatt av kritikken i Norge, som faktorer som kan ha spilt inn på mangel på senere utgivelser.^[115][116] Tore Hoel viser til at Gulbranssen under krigen og noen år etter la all skriving bort og at han hadde mer enn nok med å holde nasjonalsosialistene unna.^[117] Etter krigen og utover i femti-årene gikk også mye tid med på å komme i kontakt med utenlandske forleggere og å få orden i bokforretningene, sammen med filmene som ble en hodepine for ham. I tillegg lå gårdsdriften der hele tiden, med alt det den krevde.

I noen av de få intervjuene Gulbranssen gav mot slutten av livet, kommer han også selv inn på dette. I 1957 gjorde NRK ved Arthur Klæbo er sjeldent intervju med Gulbranssen, der Alfred Maurstad i tillegg leste utdrag fra bøkene. I intervjuet nevner Gulbranssen at han i starten savnet livet i Oslo, og at han ofte angret de første årene etter at han flyttet til Eidsberg.^[118] Han følte seg utenfor det aktive livet han hadde hatt i hovedstaden, men denne lengten tilbake ble med årene svakere, ettersom vennene der ble færre.^[118] Lite kontakt med disse vennene kan ha isolert ham og skadet inspirasjonen, til tross for at det var nettopp inspirasjon og nærhet til bondelivet han søkte ved å flytte ut på landet.^[119]

Jeg kan si deg at jeg just nå har fått et nytt panserskap til huse, som jeg driver og sorterer alle mine noteringer, utkast og forhåndsarbeider inn i. Jeg vil føle meg meget besviken, om jeg ikke skulle få til noen nye boksider før jeg går ut på den lange reisen.

Nå gleder jeg meg til hyllene ute på loftet og de andre innretningene, så jeg kan få ryddet kraftig opp - og leve som et menneske igjen, ovenpå alle ergrelsene og kanskje få skrive. [...] Sorter alle blokkene dine og registrer dem i konvolutter. Gjør i stand til å skrive. Sorter også utklippene. Legg papir til rette og skriv, skriv ikke bare tenk! [...] Når du begynner å skrive, husk hele registret i registerskapet - også det bakenfor skilleplaten. [...] Du har ikke lenger lov til å unnskylde deg med skatten eller film, eller noen verdens ting. Du må og skal skrive, levere ut på din måte hva livet har lært deg. Det er din plikt. Gakk hen og gjør det!

Gulbranssen i et brev til Elsa Thulin, 24. april 1957.^[120]

Så fort bøkene var vel utgitt kom det forespørsler om filmrettigheter. Fra Sverige viste Ivar Johansson interesse i 1936 og Anders Sandrew tok kontakt gjennom Aschehoug. Hollywood var interessert i 1936-1937, men heller ikke dette valgte Gulbranssen å slå til på.^[121] Gulbranssen avventet dels fordi de som henvendte seg til Gulbranssen ikke ville betale royalties, men heller gjøre opp for rettighetene én gang, og dels fordi han ønsket å spare filminntektene til senere, som en slags pensjon for seg og sin familie.^[121]

I 1954 skrev Gulbranssen kontrakt med det østerrikske filmselskapet Wiener Filmgesellschaft og filmingen skulle settes i gang våren 1955. Disse opptakene ble det ikke noe av, og filmingen ble utsatt til sommeren 1956, men det viste seg etter hvert at det aldri kom til å bli noen film fra dette selskapet. Kommunikasjonen mellom Wiener Filmgesellschaft og Gulbranssen var mangelfull og Gulbranssen følte han ble oversett og at han hadde skaffet seg dårlige partnere. Dette kommer frem i et brev Gulbranssen skrev til Aschehoug-sjef Arthur Holmesland i 1958: «En gang får det bli slutt på denne pina, som har kostet meg en masse tid og strev.»^[122] I et intervju i 1955 uttalte han blant annet også at «det haster med alt.»^[122] Bakgrunnen for dette hastverket var sannsynligvis den dårlige økonomiske situasjonen i filmselskapet.^[122]

Da det ble klart at Wiener Filmgesellschaft ikke var i stand i å gjennomføre filmskapingen, falt denne oppgaven over på de østerrikske filmselskapene Saschafilm Wien og Wiener Mundus-Film, og det tyske selskapet Deutsche Film Hansa Co. i Hamburg. Filmingen kom i gang sommeren 1959 blant annet i Åndalsnes, Trollstigen og Romsdal. Raumaelven, Olden i Nordfjord, Lillehammer, Bjølstad gård i Heidal i Sel i Gudbrandsdalen^{[trenger referanse]} og Folkemuseet på Bygdøy var noen av opptaksstedene.^[123] Annet enn svenske Maj-Britt Nilsson var alle hovedrolleinnhaverne tyske.

Filmen Und ewig singen die Wälder kom ut høsten og våren 1959-1960. Kritikere og kinogjengere var kritiske til filmversjonen av Gulbranssens første verk. Naturbildene var god turistreklame, men tolkningen av hovedpersonene ble sett på som misvisende og som et brudd med bøkene. «En alminnelig kinogjenger» skriver i Lillesandposten 18. oktober 1960: «Etter Gulbranssens fremstilling av gamle Dag, fikk en inntrykk av en verdig, sindig og tenksom mann med gammel god bondekultur, men ble fremført som en brautende, brølende tyskertype.».^[124] Gulbranssen skrev selv: «Jeg er grenseløst skuffet over filmen, Wienerne og meg selv. Mer tap enn vinning».^[125] Til tross for dette, ble filmen en stor publikumssuksess, og hadde i slutten av september 1960 blitt sett av mer enn 7 millioner tyske kinogjengere.^[126] Den mottok også «Kassenschimmel»-utmerkelsen i 1961 for å ha spilt inn mest penger i Tyskland i 1959/1960-sesongen,^[127] og en Bambi-pris for å ha vært den kommersielt sett mest vellykkede filmen i 1960.^[128]

Etter den første filmen fryktet Gulbranssen hva filmskaperne videre hadde i tankene. Og alt i 1960 var en ny film klar, under tittelen Das Erbe von Björndal, som var navnet Gulbranssens to siste bøker fikk, da de ble utgitt i ett bind i Tyskland. På norsk ble tittelen hetende Arvingen til Bjørndal. Denne gangen var opptakene i Gausdal, på Voss, i Lærdal og på Jotunheimen.^[129] Den blandede kritikken mot den første filmen ble gjentatt, god turistreklame, men innholdet stod om mulig enda fjernere fra bøkene den dro veksler på, enn det den første hadde gjort.^[130] På grunn av at den forrige filmen hadde plukket litt her og litt der fra hele trilogien, måtte man lage et helt nytt skriftlig materiale til denne, som naturligvis gjorde at filmen i enda større grad enn den første kun representerte Gulbranssens bokverk i navnet.

Med bakgrunn i suksessene de to filmene utgjorde, ønsket filmselskapet å lage en tredje film som de vissnok skulle sy over «en eller annen amerikansk roman de har i baklommen».^[131] Denne filmen kom aldri i stand og Per Schwenzen (norsk), som hadde skrevet filmmanuset til Das Erbe von Björndal, kritiserte filmselskapet for likegyldigheten i forvaltingen av Gulbranssen filmrettigheter, i et brev til sistnevnte.^[131] Gulbranssen hadde blant annet satt som forutsetning til Wiener Filmgesellschaft at filmene skulle legges så tett opptil bøkene som mulig, noe som det etter hvert viste seg at de nye filmskaperne ikke hadde noen planer om å følge opp.^[132]

Gulbranssen brukte mye tid på filmene og hadde mange tanker og ideer om hvordan de skulle gjøres. Han ville for eksempel at Alfred Maurstad skulle delta og spille Fanitullen på fele i den første filmen, noe det aldri ble noe av.^[133] Anstrengelsene han la i prosjektet, tæret på Gulbranssens krefter og Gulbranssen-biograf Tore Hoel setter dette i sammenheng med Gulbranssens tidlige død, 68 år gammel, kun to år etter den siste filmen kom ut:

Han ødet sine siste krefter på disse filmprosjektene uten at hans meninger ble tatt videre hensyn til.

Tore Hoel, Manns plikt/Veslas egen beretning, 1997.^[134]

Ettertidens omtale av Gulbranssen og hans bokverk har vært preget av myter.^[135] Det har blitt skrevet og sagt at bøkene var elsket av publikum og slaktet av kritikerne, hvert fall de vettige. At bøkene var store publikumssuksesser bærer opplagstallene vitne om, men at bøkene hovedsakelig ble negativt mottatt stemmer ikke.

I Norges litteraturhistorie skriver Philip Houm at kritikerne slaktet Gulbranssens bøker, og dette har siden preget omtalen av forfatterskapet.^[136] Houms feilaktige beskrivelse av kritikken av forfatterskapet baserer seg i hovedsak på de meget hatske skriverier som verserte i den svenske litteraturstriden.^[137] Der ble Gulbranssen bøker omfavnet av en kristen litteraturnemnd som hadde som formål å motvirke det de så på som moralsk bedervende moderne litteratur om sex og egoisme. Forsvarere av de nye litterære strømningene angrep litteraturnemnden sterkt, og siden litteraturnemnden hadde trykket Gulbranssen til sitt bryst, ble det viktig å også rakke ned på ham. Til tross for den store striden var det første og fremst tre personer som slaktet Gulbranssen; Paul Gjesdahl i Norge,Sven Stolpe i Sverige og Tom Kristensen i Danmark.^[138]

Særlig den germanistiske retningen innen nasjonalsosialismen omfavnet litteratur om bondestand og nærhet til jorden, og dermed også Trygve Gulbranssens bøker.^[139] I Tyskland preget dette den litteraturhistoriske vurderingen av Gulbranssen,^[140] til tross for at bøkene solgte godt også etter krigens slutt. Det var viktig i etterkrigstidens Tyskland å ta oppgjør med nasjonalsosialismen og dermed også det nasjonalsosialistene applauderte, noe som førte til at Gulbranssens litteratur ble slått i hartkorn med det nasjonalsosialistiske litteratursynet og dermed også den nasjonalsosialistiske ideologien.

Nils-Aage Sørgaard tar i boken Fire forfattere og norsk fascisme (1973) utgangspunkt i to idrettsartikler Gulbranssen skrev i forbindelse med Sommer-OL i Berlin i 1936, og mener at Gulbranssen ved å unnlate å skrive om nasjonalsosialismen i artiklene indirekte gir sin støtte til det tyske nasjonalsosialistiske styre. Videre setter Sørgaard dette påståtte fascistiske synet inn i Gulbranssens bokverk. Forskere som Thor Steinar Fjeldstad og Tore Hoel tilbakeviser at dette er annet enn en tendens til nasjonalfølelse og individualistisk tankegang.^[141]

Willy Dahl plukket opp tråden fra Sørgaard og publiserte i 1973 en artikkel under tittelen «Og bakom synger fascismen». I artikkelen gjentar han Sørgaards synspunkter og innlemmer disse standpunktene i bind 2 av Norges Litteratur, selv om han der har kommet frem til at Gulbranssen var «klar anti-nazist.»^[142]

Også i boken Nazismen og norsk litteratur fra 1975 ble Gulbranssen omtalt, og Bjarte Birkeland skriver blant annet at forfatteren aldri tok stilling til nasjonalsosialismen på prinsipielt politisk grunnlag og han henviser også til Sørgaards påstander, som han i andre utgave fra 1995 mener er noe urettferdige. Gulbranssens datter Ragna Gulbranssen tilbakeviser i boken Manns plikt/Veslas egen beretning både Sørgaards og Birkelands påstander, og skriver: «For det første hadde far tatt klar stilling imot nazismen. For det andre kunne jeg selv ikke finne noe nazivennlig i reportasjene. [...] men nå vet vi jo at det var det far ikke skrev, som gjorde han nazi-vennlig, etter Sørgaards mening.»^[143]

Peder Andersen Bingen

Ragnhild Thorkildsdatter Løken

Johan Gulbrandsen Tyrihjellen (1826-1871)

Petrine Pedersdatter Nøklebye (1828-1909)

Johan Anton Jørgensen Strandengen (Dahl?) (?-1899)

Bolette Olsdatter (f. Skau)

Petter Asbjørn Aarnæs Haneborg (1873-1955)

Ragna Slang (1879-1965)

Christen Gulbrandsen (12. september 1863-1943)

Alette Jørgine Antonsdatter Dahl (3. august 1863-1941)

Lilly Ragna Haneborg (10. februar 1903-15. januar 1967)

Trygve Emanuel Gulbranssen (1894-1962)

Johan Alfred Gulbrandsen (26. oktober 1890-1913)

Paul Birger Gulbrandsen (17. juni 1892-?)

Camilla Synnøve Gulbrandsen (21. februar 1896-?)

Ragnhild Margrethe Gulbrandsen(08. april 1899-1901)

Tora Elvira Gulbrandsen(29. november 1902-?)

Ragna Margrethe Gulbranssen (15. april 1930-)

Per Christian Gulbranssen (26. april 1933-1975)

Ole Christophersen Biørnebeck – tippoldefar på morsiden.

• Og bakom synger skogene, Aschehoug, 1933. – Les i fulltekst
• Det blåser fra Dauingfjell, Aschehoug, 1934. – Les i fulltekst
• Ingen vei går utenom, Aschehoug, 1935. – Les i fulltekst

• Prestebud av Bjørndals saga, Aftenposten, 24. desember 1921.
• Da Gammel-Dag var blitt veik, Nationen, 21. desember 1933.
• Den sorte port, Aftenposten, 24. desember 1936.

I tillegg en rekke artikler i Idrætsliv, 1916-1930.
Han skrev også om Idrættens ansvar i Idrætsboken.

• Hoel, Tore; Gulbranssen, Ragna (1997). Manns plikt - En biografisk dokumentar om Trygve Gulbranssen/Veslas egen beretning. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-26059-4. 
• Hoel, Tore (1994). Trygve Gulbranssen og kritikken. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-17453-1. 
• Hoel, Tore (1. mars 2013). «Trygve Gulbranssen og den kritikerroste Bjørndal-trilogien». Trygve Gulbranssens Venner. Besøkt 25. mars 2020. 
• Hoel, Tore (2009). «Trygve Gulbranssen – utdypning (NBL-artikkel)». Norsk biografisk leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. Besøkt 25. mars 2020. 
• Haaje, Olaf W. (14. oktober 1983). «Og bakom synger skogene: Trygve Gulbranssens storverk er femti år». Indre Smaalenenes Avis: 11. 
• «Saison-Erfolg:Sehnsucht nach Thule» (PDF) (på tysk). Der Spiegel nr. 40/1960. 28. september 1960. Besøkt 20. november 2010. ^{[død lenke]}
• «Rückblick: Spielfilm vom 06.05.2007: Und ewig singen die Wälder» (på tysk). ZDF. Besøkt 7. mai 2011. ^{[død lenke]}
• Gylseth, Christopher Hals (18. november 1997). «Men hvorfor ble han taus?». Dagbladet. Besøkt 9. oktober 2010. 
• Gulbranssen, Ragna (2011). «Trygve Gulbranssen». Gamle Hus, Hager & Interiør. Arkivert fra originalen 3. oktober 2017. Besøkt 1. desember 2011. 

• Fjeldstad, Thor Steinar (1975). Skogene I–III. En analyse av ideologi (Hovedoppgave i nordisk litteratur). Universitetet i Oslo. 
• Hoel, Tore (1997). «Trygve Gulbranssen og kulturradikalerne». Norsk Litterær Årbok. 
• Hoel, Tore (2013). «Trygve Gulbranssen». Kunnskapsforlaget. Besøkt 21. november 2010. 
• Slotnæs, Marit Karine (2005). En norsk moralist: Trygve Gulbranssens slektstrilogi i et nasjonsbyggingsperspektiv (Hovedoppgave i idéhistorie). Universitetet i Oslo. 
• Stubberud, Tore (1984). Et værelse i natten – en roman om Trygve Gulbranssen. Oslo: Aventura. 
• Tazelaar, Dr. C. (1937). «Over de betekenis van de Gulbranssen-romans» [Om betydningen av Gulbranssen-romanene]. Stemmen des tijds (på nederlandsk). 1 (26). 
• Thoresen, Thor (1974). Elsket og slaktet. En litteratursosiologisk studie i Og bakom synger skogene av Trygve Gulbranssen (Hovedoppgave i nordisk litteratur). Universitetet i Oslo. 

• (en) Trygve Gulbranssen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Trygve Gulbranssen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Trygve Gulbranssen på Internet Movie Database
• (sv) Trygve Gulbranssen i Svensk Filmdatabas
• (en) Trygve Gulbranssen på AllMovie
• (en) Trygve Gulbranssen hos The Movie Database
• (no) Trygve Gulbranssens offisielle hjemmeside
• (no) Brev med bilder av gården fra Ragna Gulbranssen der hun forteller leserne av Gamle Hus, Hager & Interiør om faren og gården
• (no) Trygve Gulbranssens tilknytning til Frogn – prosjekt i regi av Frogn Historielag
• (no) Digitaliserte bøker av Gulbranssen hos Nasjonalbiblioteket.

Wikiquote: Trygve Gulbranssen – sitater