Reformasjonen i England

Denne artikkelen omhandler kun reformasjonen i England. For informasjon om reformasjonen generelt, se Reformasjonen.

Reformasjonen i England var en religiøs omveltning som sammenfaller i tid med reformasjonen i andre deler av Europa, men som allikevel er svært forskjellig i sin karakter og sitt opphav.

Den var først og fremst en politisk hendelse. Teologiske argumenter stod i utgangspunktet ikke i høysetet. Den ytre foranledningen var at kong Henrik VIII insisterte på at paven skulle sørge for at hans ekteskap ble erklært ugyldig. Bruddet med Roma kom motvillig, etter at andre midler for å få kongens vilje gjennom var prøvet. Først da Edvard VI kom på tronen ble det gjennomført et omfattende teologisk brudd med den katolske tro. Etter en tilbakevenden til katolisismen under Maria I ble reformasjonen gjenopptatt og styrket under Elizabeth I.

Det fantes en anti-klerikal bevegelse også i England, kjent som lollardene på 1300- og 1400-tallet. Deres bevegelse hadde inspirert husittene i Böhmen. Men omkring 1520 representerte disse ikke lenger en massebevegelse, og de hadde minimal innflytelse på reformasjonens gang.

Kongen identifiserte seg som katolikk, og skrev blant annet et kampskrift rettet mot Martin Luthers lære. Dette skriftet, som forsvarte Den katolske kirkes lære om syv sakramenter, ble godt mottatt av paven og kardinalene i Roma.

Noe som gjorde bruddet med Roma lettere, var det faktum at den engelske kirke i overveiende grad var en nasjonal kirke. Så kom det til skisma under Henrik VIII. Ut fra dette utviklet det seg en engelsk statskirke med et etter hvert sterkt reformatorisk innslag, men som også bevarte tradisjonelle katolske trekk i sin hierarkiske struktur, i liturgi og i fromhetsliv.

Da kongen ønsket å få oppløst sitt ekteskap med sin første kone, Katarina av Aragón, fikk han ikke med paven på dette. Dette første til en strid med Den hellige stol, som stadig tilspisset seg. I 1533 ble Henrik viet med Anne Boleyn av Thomas Cranmer, som hadde blitt erkebiskop av Canterbury i 1532. I mai 1533 etter erklærte Cranmer at ekteskapet med Katarina var ugyldig, og i juli samme år ble Henrik ekskommunisert av paven – ikke som heretiker, men som skismatiker.

I 1534 ble det vedtatt en lov, Act of Supremacy, som gjorde kongen til overhode for kirken i England. Den engelske kirke var dermed i realiteten opprettet, men skulle ikke bli klart definert før mange år senere. Den var fra kongens side tenkt å være en katolsk kirke, uten nevneverdige endringer i troslæren men uten tilknytningen til Den hellige stol.

Mellom 1535 og 1540 endret situasjonen seg drastisk. Thomas Cromwell ble satt til å lede prosessen som kalles «oppløsningen av klostrene». Klostrene ble dels overtalt og dels tvunget til å legge ned og overdra all eiendom til kongen. Mye av eiendommene ble så delt ut til den lokale adelen. Etter hvert oppsto det også en reaksjon mot deler av troslæren. Inspirert av reformasjonen på kontinentet gikk mange til angrep på for eksempel helgenkult og skikken med pilegrimsferder. Flere som hadde vært ledende i det politiske liv, som Thomas More og biskop John Fisher, ble henrettet for sin opposisjon mot den nye kirkeordningen.

Henrik VIII ble etterfulgt av sin sønn, Edvard VI i 1547. Den nye kongen hadde sterkere protestantiske sympatier enn sin far, og protestantiske embetsmenn fikk større makt. Nattverdsmessen ble avskaffet. Mange kirker ble angrepet, og bilder og relikvier ble ødelagt.

Under den katolske dronning Maria kom det en motreaksjon. Den katolske kirke ble igjen eneste tillatte kirke, og et antall protestanter led nå martyrdøden under den marianske forfølgelse.

Elisabeth I gikk tilbake til protestantismen, og det er fra hennes tid at Den anglikanske kirke oppstår som en klart definert enhet. Hun innså raskt at kirken måtte romme svært forskjellige grupper, fra kalvinister til høykirkelige som praktisk talt var å regne som katolikker i sin troslære.

• Oppløsningen av Englands klostre