Rasmus Malling-Hansen

Rasmus Malling-Hansen
Født		5. sep. 1835[1] Lolland
Død		27. sep. 1890[1] (55 år) København
Beskjeftigelse		Pastor, oppfinner, lærer, naturviter
Utdannet ved		Københavns Universitet
Barn		Johanne Agerskov
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark
Gravlagt		Garnisons kirkegård
Utmerkelser		Ridder av Dannebrogordenen
Signatur
Rasmus Malling-Hansen på Commons

Hans Rasmus Malling Johan Hansen (født 5. september 1835, død 27. september 1890) var en dansk prest, oppfinner og forstander ved Det Kongelige Døvstummeinstitutt i København. Han ble født i Hunseby, Maribo i 1835 og døde brått av hjerteslag i København i 1890, og er bedre kjent under navnet Rasmus Malling-Hansen. I løpet av sitt 55-årige liv rakk han å sette spor etter seg både som reformator av døvstummeundervisningen i Danmark, som oppfinner av verdens første kommersielt produserte skrivemaskin, den såkalte Skrivekuglen, og også som en av Danmarks første moderne naturvitenskapelige forskere.

I sitt arbeid som døvstummelærer ble Malling-Hansen bevisst at man kunne uttrykke seg meget hurtigere ved hjelp av tegnspråk, enn ved hjelp av penn og blekk. Med pennen skrev de fleste ikke mer enn 4 tegn i sekundet, mens man ved hjelp av døvetegnene kunne klare opptil 12 tegn i sekundet. Denne håndens hurtighet fant Malling-Hansen på å ville utnytte til å lage en hurtigskrivemaskin, og allerede i 1865 var han i gang med å eksperimentere seg frem til hvordan bokstavene burde plasseres på tastaturet for å kunne oppnå den raskeste skrivehastigheten. Malling-Hansen hadde fått laget en halvkule av porselen, og her tegnet han inn bokstavene, og gjorde forsøk ved hjelp av sin svoger Johan Heiberg som tidtager.

På grunnlag av disse forsøkene konstruerte Malling-Hansen sin skrivekugle, hvor han plasserte stempler som gikk rett gjennom halvkulen, og direkte ned på papiret. Dette i motsetning til de konkurrerende maskinene, som hadde leddede armer som lett viklet seg inn i hverandre. Mange vet ikke at det såkalte qwerty-tastaturet som vi bruker i dag, ble designet for å forhindre at armene viklet seg inn i hverandre, og bokstavene som brukes mest måtte plasseres lengst mulig fra hverandre, og dette sinker skrivehastigheten vesentlig. På skrivekuglen plasserte Malling-Hansen bokstavene slik at de bokstavene som benyttes mest, betjenes av de raskeste fingrene, og han plasserte også vokalene til venstre og konsonantene til høyre. Alt dette medvirket at man kunne oppnå en meget hurtig skrivehastighet på skrivekuglen – opptil 800 anslag pr minutt var intet problem. Selv om den første modellen av skrivekuglen sannsynligvis sto ferdig allerede mellom 1867 og 1869, fikk Malling-Hansen først i 1870 patent med enerett i 15 år. Og han videreutviklet sin oppfinnelse kontinuerlig, og i 1878 fremsto den i den mest velkjente form.

Malling-Hansen gjorde stor suksess med sin skrivekugle på utstillinger i København i 1872, i Wien i 1873 og i Paris i 1878, og mottok 1. pris medaljer alle steder. Han fikk også inn en rekke bestillinger fra hele verden, og skrivekuglen ble som den første skrivemaskin i verden, satt i kommersiell produksjon. Dessverre hadde ikke Malling-Hansen økonomi til et større markedsføringsapparat, og ble etter hvert utkonkurrert av amerikanske skrivemaskiner, som var billigere og bedre markedsført, men helt åpenbart dårligere maskiner.

Tastaturoppsettet Dvorak, som ble utviklet på 1920-tallet for å bøte på qwerty-tastaturenes begrensninger, har mye til felles med skrivekuglens oppsett.

Rasmus Malling-Hansen vakte også internasjonal oppsikt for sine banebrytende oppdagelser av barns vekst i sykluser. Man hadde inntil da antatt at barns vekst foregikk i et jevnt tempo gjennom hele året. Men gjennom meget omfattende veininger og målinger av elevenes høyde flere ganger daglig gjennom flere år, kunne Malling-Hansen dokumentere at høydeveksten og vektøkningen både hos barn og foregikk i perioder gjennom hele året, og når vektøkningen var på sitt høyeste, var i regelen høydeveksten på sitt laveste, og omvendt. Malling-Hansen målte også trærnes tykkelsesvekst, og fant at den samsvarte med de samme periodene som hos barn. Han foretok også omfattende undersøkelser av variasjoner i lufttemperaturen og andre naturfenomener, og trakk den konklusjonen at veksten i naturen var styrt av en hittil ukjent vekstfaktor, som syntes å samsvare i sin aktivitet med variasjonene i solens varme. Om sine oppdagelser utga han en bok i 1886, som ble oversatt til tysk, og han holdt også et foredrag på en stor internasjonal legekongress i København i 1884, hvor han presenterte sine resultater. Malling-Hansen fikk opprettet målestasjoner rundt omkring i hele verden, hvor resultatet av mange ulike målinger av naturprosesser og deres resultateter ble rapportert til Malling-Hansen. Dessverre fikk Malling-Hansen, på grunn av sin tidlige død, aldri fullført sine vitenskapelige studier.

Han satte også varige spor etter seg i sin posisjon som fortstander ved Døvstummeinstituttet i København. Han ble en foregangsmann når det gjaldt å forbedre de døvstummes livsvilkår, og var den drivende kraften bak flere reformer i døvstummeundervisningen i Danmark og i hele norden, fra han ble forstander ved Instituttet i 1865 og frem til sin død i 1890. Han sørget blant annet for å få delt de døvstumme inn i grupper, etter deres grad av døvhet, og på hans initiativ, ble de døvstumme barna gitt opplæring etter den metoden som var best tilpasset deres hørsels- og tale evner. Frem til da hadde alle de døvstumme barna fått nøyaktig den samme undervisning, enten de var det vi i dag ville kalle psykisk utviklingshemmede, totalt manglet hørsel og språk, eller hadde både delvis hørsel og språk. Man kan godt si, med nåtidens pedagogiske terminologi at Malling-Hansen var en foregangsmann når det gjaldt å gi barna tilpasset undervisning.

Takket være Malling-Hansen, ble også overdødeligheten blant de døvstumme drastisk redusert. I Døveinstituttets første år, fra 1824 til 1839, døde hele 31% av barna i løpet av sitt opphold ved Instituttet, først og fremst av lungesykdommer. Malling-Hansen innså at den viktigste faktoren for å holde barna friske, var å utvide arealet i klasserommene, slik at det ble flere kubikkmeter luft pr barn, og han tok i bruk et langt større areal til undervisningslokaler, samtidig som han utbedret og utvidet utearealene slik at elevene kunne delta i hagearbeid og få mer fritid i frisk luft. I Malling-Hansens periode, ble etter hvert dødeligheten på instituttet lavere enn hos tilsvarende grupper av hørende barn. Og barna sto nå opp kl. 6 i stedet for kl. 5 som tidligere.

Da Malling-Hansen døde i 1890, etterlot han seg kone og syv døtre. En av døtrene, Johanne Agerskov, ga i 1920 ut det religiøse verket, Vandrer mot Lyset! sammen med sin mann, Michael Agerskov.

• Jonstrup-bogen, nr 6, 1928, Jonstrupsamfundets Forlag, København, s. 3-25, artikkel av Arild S. Ebbe.
• Det Kongelige døvstumme-institut i København 17. april 1807-17.april 1907 samt meddelser om døvstummesagens udvikling, av Dr. jur. C. Goos, København 1907, side 226-284, om Malling-Hansens periode som forstander.
• Opfindernes Liv, første del, av Helge Holst, København og Kristiania 1914, side 348-352, kapittel om Rasmus Malling-Hansen, skrevet av Fritz Bech.
• Hvem er skrivekuglens opfinder? Av Johanne Agerskov, Otto Markussen’s boghandel 1925.
• Die Biographie der Erfinder der Schreibkugel, R. Malling-Hansen av Johanne Agerskov, udatert originalmanuskript.
• Nietzsches Schreibkugel, av Dieter Eberwein, Typoskript Verlag, 2005

• The International Rasmus Malling-Hansen Society
• Hvem var Rasmus Malling-Hansen?
• Stiftelsen av The International Rasmus Malling-Hansen Society
• Mallings skrivekule og andre maskiner i NTMs samlinger.