Robert Schuman

For den tyske komponisten, se Robert Schumann

Robert Schuman
Robert Schuman i 1949, 63 år gammel
Født		Jean-Baptiste Nicolas Robert Schuman 29. juni 1886[1][2][3][4] Luxembourg by[5]
Død		4. sep. 1963[6][1][2][3] (77 år) Scy-Chazelles[7][8][9][5]
Beskjeftigelse		Politiker, diplomat, advokat
Embete		Statsminister (1947–1948) Medlem av Europaparlamentet (1958–1962) europaparlamentets president (1958–1960) statsminister (1948–1948) generalrådsmedlem (Moselle, canton of Cattenom, 1937–1940) generalrådsmedlem (Moselle, canton of Cattenom, 1945–1949) parlamentsmedlem i Frankrike (Moselle, 12th legislature of the Third French Republic, 1919–1924) parlamentsmedlem i Frankrike (Moselle, 13th legislature of the Third French Republic, 1924–1928) parlamentsmedlem i Frankrike (Moselle, 14th legislature of the Third French Republic, 1928–1932) parlamentsmedlem i Frankrike (Moselle, 15th legislature of the Third French Republic, 1932–1936) parlamentsmedlem i Frankrike (Moselle, 16th legislature of the Third French Republic, 1936–1942) parlamentsmedlem i Frankrike (Moselle, Constituent Assembly of 1945, 1945–1946) parlamentsmedlem i Frankrike (Moselle, Constituent Assembly of 1946, 1946–1946) parlamentsmedlem i Frankrike (Moselle, 1st Legislature of the French Fourth Republic, 1946–1951) parlamentsmedlem i Frankrike (Moselle, 2nd Legislature of the French Fourth Republic, 1951–1955) parlamentsmedlem i Frankrike (Moselle, 3rd Legislature of the French Fourth Republic, 1956–1958) parlamentsmedlem i Frankrike (1st legislature of the Fifth French Republic, Moselle's 4th constituency, 1958–1962) utenriksminister (1952–1952) Frankrikes justisminister (1955–1956) utenriksminister (1951–1952) utenriksminister (1951–1951) utenriksminister (1950–1951) utenriksminister (1950–1950) utenriksminister (1950–1950) utenriksminister (1949–1950) utenriksminister (1948–1949) utenriksminister (1948–1948) utenriksminister (1948–1948) økonomi-, finans- og industriminister (1947–1947) økonomi-, finans- og industriminister (1947–1947) økonomi-, finans- og industriminister (1946–1946)
Utdannet ved		6 oppføringer Université de Strasbourg Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität Humboldt-Universität zu Berlin Ludwig-Maximilians-Universität München Athénée de Luxembourg Lycée Fabert
Parti		Mouvement républicain populaire Lorrain Republican Union Popular Democratic Party
Nasjonalitet		Frankrike Tyskland
Gravlagt		église Saint-Quentin de Scy-Chazelles
Medlem av		WKStV Unitas-Salia Bonn
Utmerkelser		9 oppføringer Ridder av Piusordenen Erasmusprisen (1959) Karlsprisen (1958)[10] Æresdoktor ved université Laval (1952)[11] Æresdoktor ved Katholieke Universiteit Leuven Æresborger av Luxembourg (1949)[12] Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Æresdoktor ved University of Ottawa Æresborger av Bonn
Nettsted		www.robert-schuman.com
Signatur
Robert Schuman på Commons

Robert Schuman (1886–1963) var en fransk jurist og kristendemokratisk politiker. Han tjenestegjorde i forskjellige departementer under den fjerde franske republikk, blant annet som utenriksminister og to ganger som statsminister. Senere ble han Europaparlamentets president, og ble også utnevnt til ærespresident.

Som fransk utenriksminister la han 9. mai 1950 fram den såkalte Schuman-planen for internasjonal forvaltning av den franske og tyske kull- og stålindustrien. Planen regnes som starten på den europeiske integrasjon etter andre verdenskrig, og som gjennom flere utviklingstrinn kulminerte med opprettelse av EU i 1993. Datoen 9. mai er vedtatt som Europadagen.

Schuman ble født med tysk statsborgerskap. Han skiftet til fransk statsborgerskap i 1919. I oppgjøret etter første verdenskrig, gikk Elsass-Lothringen da til Frankrike (som «Alsace-Lorraine»). Det ble i 1990 åpnet en saligkåringsprosess for Schuman i Den katolske kirke, og saken ble i 2004 sendt til Roma og Vatikanet.

Schuman ble født i Clausen i Luxembourg av far Jean Bernard Schuman fra Lorraine (død 1900), og mor Eugénie, født Duren, fra Luxembourg (død 1911).^[13] Hans fullstendige navn var Jean-Baptiste Nicolas Robert Schuman. Han vokste opp tospråklig, og ble preget av såvel tysk som fransk kultur.^[14]

Han gikk ungdomsskole på Athénée de Luxembourg fra 1896 til 1903. Deretter tok han sin abitur ved Kaiserliche Gymnasium i Metz, og studerte fra 1904 til 1910 jus ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn, senere i München, Berlin og Strasbourg. Han avsluttet med juridisk doktorgrad i Strasbourg i 1910.^[14][15]

I 1912 tok han sin andre juridiske statseksamen, og startet praksis som advokat i Metz. I 1913 organiserte han i Metz den 60. Deutsche Katholikentag (det tyske katolikkmøtet), en legmannsfestival for tysktalende katolikker, holdt annethvert år. Fra 1914 til 1918 arbeidet han ved Bezirkspräsidium, distriktsadministrasjonen i Metz. Under første verdenskrig tjenestegjorde han som vanlig soldat i reserven.^[14][16]

Etter første verdenskrig ble Elsass-Lothringen fransk (som «Alsace-Lorraine»), og Schuman ble i 1919 fransk statsborger. Hans kjennskap til det tyske språk og tysk levesett, kom til å bli en fordel for ham i hans videre liv som fransk politiker.^[17][18]

Robert Schuman var katolikk, og tilhørte gjennom hele sitt liv kristendemokratiske partier.^[19] Schuman gikk inn i partiet Union Républicane Lorraine, og ble innvalgt i det franske parlamentet i 1919 fra departementet Moselle, valgkrets Thionville. Han ble gjenvalgt ved samtlige valg i mellomkrigstiden, og satt i parlamentet inntil han ble arrestert i 1940.^[14][18]

Schuman var leder av parlamentets komité for Alsace-Lorraine fra 1929 til 1936, og visepresident for parlamentet fra 1928 til 1936. Han var også medlem av justiskomiteen. Schuman engasjerte seg for innføringen av fransk sivil-, handels- og undervisningsrett i Alsace-Lorraine. Han gikk inn for språklig og religiøs selvstendighet for Alsace-Lorraine, men uten å gå inn for ren autonomi. Generelt anså han sitt politiske virke som en mulighet til å utføre gode gjerninger, i samsvar med sin konfesjon. Noen personlig politikk anså han ikke som mulig å skape i den tredje franske republikk, som endte i 1940.^[18][14][13]

I mars 1940 ble han utnevnt som statssekretær for flyktningesaker i Paul Reynauds regjering. Deretter ble hans embete videreført inn i den første Pétain-regjeringen, men tilsynelatende uten at han ble spurt. Han gikk uansett ut av embetet i juni samme år.^[20] Senere samme år ble han arrestert av Gestapo. Han satt i fengsel i Metz og siden i Neustadt an der Weinstrasse. Han flyktet fra fengselet, og sluttet seg til den franske motstandsbevegelsen i 1942. Tyskerne utstedte en dusør på 100 000 Reichsmark til den som arresterte ham. Han avslo likevel et tilbud fra Charles de Gaulle som var leder av den franske eksilregjeringen i London, om å slutte seg til dem. Schuman ønsket å fortsette motstandskampen hos sine landsmenn i Frankrike.^[14][21]

Schumans korte og formelle medlemskap av Petáins regjering, medførte først at han ble rammet av forbudet mot å bruke kollaboratører i Vichy-regjeringen, i den fjerde republikkens organer. Etter støtte fra Charles de Gaulle ble han imidlertid i september 1945 renvasket av parlamentets vedtaksorgan i slike saker (Haute Cour), og kunne tre inn i politikken igjen. Schuman ble valgt som medlem av Frankrikes nasjonalforsamling i 1945 og var medlem der til 1963. Han var medlem av den republikanske folkebevegelsen Mouvement républicain populaire.^[14][20]

Robert Schuman var finansminister i Frankrike fra 1946 til 1947 i regjeringene til Georges Bidault og Paul Ramadier. Deretter var han statsminister første gang fra 24. november 1947 til 19. juli 1948. Da André Marie overtok som statsminister 26. juli 1948 ble Schuman utenriksminister, og beholdt denne posten også i regjeringene Bidault, Rene Pleven, Edgar Faure og Antoine Pinay. I en kort periode, fra 5. september 1948 til 7. september 1948, var Schuman statsminister for andre gang, men samtidig også utenriksminister. Hans utenrikspolitikk ble kritisert særlig fra gaullistisk side, på grunn av hans vilje til å inngå kompromisser i spørsmålet om Saarland. Fra 1955 til 1956 var han også justisminister i Faures regjering.^[14][22]

For Schuman var splittelsen mellom nasjonene i Europa en absurd anakronisme, og han tok til orde for etableringen av et samvirke mellom de europeiske landene. Landene skulle på tross av sine forskjeller, forplikte seg til gjensidig beskyttelse og konstruktivt samarbeid. Europas samling skulle ikke skapes gjennom tvang, men gjennom en voksende avhengighet statene imellom.^[23]

I 1950 holdt han en rekke taler for studenter i Mainz og Berlin, der han gikk inn for en tilnærming mellom Frankrike og Tyskland.

Den 9. mai 1950 holdt han som Frankrikes utenriksminister en tale, der han presenterte det som siden er kalt Schuman-planen. I talen ga han uttrykk for at Frankrikes og Tysklands kull- og stålindustri burde stå under felles administrasjon. Det skulle skje i en organisasjon som også andre land kunne inviteres til å delta i. Talen som var basert på ideer av Schumans medarbeider Jean Monnet, regnes som starten på den europeiske integrasjon etter andre verdenskrig.^[14][24] Både den amerikanske utenriksminister Dean Acheson og Tysklands forbundskansler Konrad Adenauer var blitt informert om talen på forhånd. Den 9. mai feires som Europadagen.^[18]

Schuman undertegnet som Frankrikes utenriksminister i 1951 avtalen om det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF), som ble ratifisert i 1952.^[14] EKSF utviklet seg videre til Den europeiske union.

Som utenriksminister var Schuman en drivende kraft for etableringen av Det europeiske forsvarsfellesskap (EFF). Avtalen om EFF ble inngått i 1952 mellom regjeringene i Belgia, Frankrike, Luxembourg, Nederland, Italia og Tyskland. Schuman gikk inn for en likestilling av Tyskland med de øvrige europeiske nasjonene. Dette ble bekreftet i den såkalte Tysklandsavtalen som ble undertegnet i 1952.^[25] Planene om et europeisk forsvarsfellesskap strandet formelt, ved at Frankrikes nasjonalforsamling i 1954 ikke ønsket å ratifisere avtalen.^[14][26] Robert Schuman var president for Europabevegelsen fra 1955 til 1961.

I 1961 fikk han slag under en spasertur, og kom seg aldri helt etter dette.^[14][27]

EU regner Schuman som en av unionens grunnleggere.^[21] Luxembourg by utnevnte ham i 1949 som æresborger. Han ble enstemmig valgt som president for Europaparlamentet i 1958 og ble samme år tildelt Karlsprisen. I 1960 gikk han av som president i Europaparlamentet, og ble da utnevnt som ærespresident samme sted.^[14]

Schumans memoarer Pour l'Europe (for Europa) ble utgitt i 1963.^[15]

Det ble i 1990 innledet en saligkåringsprosess for Schuman i den katolske kirke i Frankrike. I mai 2004 ble det annonsert at behandlingen på bispedømmenivå var ferdig, og saken ble sendt til Roma og Vatikanet. Kardinal Paul Poupard ga i et intervju uttrykk for at opprettelsen av EU kunne betraktes som et under, og som sådan bli tatt hensyn til i saligkåringsprosessen for Schuman.^[28]

Pave Frans erklærte ham 19. juni 2021 for ærverdig Guds tjener for hans heroiske dyder - en slik erklæring er et forstadium til saligkåring.^[29]

• 
  Lycée Robert-Schuman i Metz
• 
  Schuman-plassen i Brüssel.

  Foto: David Edgar
• 
  Schuman-broen i Lyon.
• 
  Robert Schuman-kasernen i den tysk-franske brigaden i Mülheim.

• Offisielt nettsted
• (en) Robert Schuman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Robert Schuman – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Schuman-erklæringen (på fransk, tysk og andre språk)
• Centre européen Robert Schuman