Projeksjonsapparat

Et projeksjonsapparat, også kalt videokanon, prosjektør,^[1] prosjektor/projektor^[2] eller bare framviser, er en teknisk innretning som projiserer lysbilder på en flate ved hjelp av lys, en optisk linse og en bildekilde.

Vanlige prosjektører er lysbildeapparater, filmframvisere og overheadprosjektører. Etter 2000 er det blitt vanligere med elektroniske prosjektører som kan behandle digitale signaler fra datamaskiner, videospillere og andre kilder og vise dem som forstørrede bilder på et lerret.

Ordet prosjektør kan også brukes om en lyskaster eller spotlight.

En kan gruppere projeksjonsapparatene etter hvilken teknologi som blir brukt. De første projeksjonsapparatene var camera obscura, en type avtegningsmaskin, og laterna magica, et enkelt lysbildeapparat. Seinere kom episkoper og epidiaskoper med elektrisk lys og filmframvisere.

Overheadprojektorer, i entall ofte bare kalt overhead, er projeksjonsapparater som projiserer tekst og bilder fra gjennomsiktige, A4-store, såkalte lysark, foiler eller transparenter til et hvitt lerret. Lysarket legges på en lysflate på apparatet, og det gjennomlyste motivet sendes via et speil og en linse på et stativ. Slike projektorer er enkle i bruk og har siden 1970-tallet vært svært vanlige på skoler og kontorer, i møterom og foredragssaler.

Videokanoner som kom på 1980-tallet, projiserte til å begynne med analoge videosignaler, men ble etter hvert digitale. Laserkanoner bruker kraftig lys med stor presisjon og kan vise bilder og lys også over lang avstand. Moderne projektorer som sender ut bilder fra digitale framvisere av forskjellig størrelse, blir stadig vanligere på jobb, i skolen og hjemme.

Digitale prosjektører bygger i hovedsak på to digitale skjerm-teknologier: LCD (Liquid Crystal Display) er billige, strømgjerrige skjermer basert på flytende krystaller. DLP (Digital Light Processing) er en teknologi som opprinnelig ble utviklet av Texas Instruments i USA i 1987 til bruk i videokanoner. LCD-projektorer [rediger | rediger kilde] LCD er den eldste teknologien og er vanlig i blant annet flatskjermer for datamaskiner. I de første produktgenerasjonene hadde LCD-skjermer og -projektorer svakere kontraster, det vil si forskjeller mellom lys og mørke i bildene, enn DLP-teknologien. LCD gir imidlertid generelt skarpere bilder, noe som gjør at pikslene, selve bildepunktene i skjermbildet, blir synlige i visse sammenhenger. Dette blir på engelsk kalt screendoor effect eller pixelation effect fordi bildet kan se ut som om en betrakter det gjennom et gitter (på engelsk screendoor). For å minske denne effekten, er det anbefalt at avstanden mellom lerret og betrakter bør være lengre enn 1,5 ganger bredden på lerretet, noe avhengig av oppløsningen på LCD-projektoren. Jo høyere oppløsning, jo nærmere lerretet kan seerne sitte. Moderne LCD-teknologi er i ferd med å gi minst like god bildekvalitet som den tradisjonelt overlegne DLP-teknologien. DLP-projektorer [rediger | rediger kilde] DLP-projektorene virker ved at en sender lys gjennom et hjul som har de tre primærfargene rød, blå og grønn i additiv fargeblanding (farget lys) samt ett hvitt felt. Dette hjulet roterer x antall ganger per sekund. Dette kan medføre noe som kalles for «regnbueeffekten»; at menneskets øye kan oppfatte forsinkelsen mellom oppdateringene av fargene på skjermen. Dette blir motvirket i de dyrere projektorene, ved at de overgår 6 × rotasjoner i sekundet, og flere ruter i hjulet. De aller dyreste projektorene har gjerne en DLP-brikke per farge som fremstiller bildet, dette fører til raskere oppdatering og bedre kontrast i bildet. Problemene med DLP er at disse projektorene er større og tyngre og ikke er like mobile som LCD-projektorene. Billige DLP-apparater er mindre lyssterke enn LCD-apparater, men gir et mye mer kontraststerkt bilde med mykere toner. DLP egner seg derfor godt til framvisning av film, men ikke like bra til skjermbilder fra datakilder.

Film & Kino finansierte først et prøveprosjekt. I 2009 begynner fase to, der målet er at alle kinoene i landet skal være fulldigitalisert i 2011.

I Sverige blir sceneforestillinger jevnlig sendt til digitaliserte Folkets Hus-kinoer.

Projiserte lysbilder kan vises på alle lyse flater, for eksempel en hvit vegg. Spesielle projeksjonsduker eller lerreter kan imidlertid forbedre gjengivelsen betydelig. Duken må tilpasses apparatene og visningsforholdene ellers.

En hvit duk er best ved forhold der man kan kontrollere lyset i rommet. Den forvrenger ikke fargene, og i de fleste situasjoner er en matt, hvit duk med gain 1,1 foretrukket. Størrelsen gain beskriver hvor mye lys fra prosjektøren som vil bli reflektert av lerretet. Et høyere nummer betyr sterkere refleksjon av lyset. Hvit duk med høyere gain er foretrukket når framviseren er lyssvak. En slik duk er «glass beaded» og reflekterer i større grad lyset tilbake til seeren som opplever bildet som mer lyssterkt. Slike lerreter er særlig egnet hvis framviseren er montert i omtrent samme høyde som øyehøyden hos seeren. Ellers bør ikke betraktningsvinkelen være større enn 30 grader med denne type duk.

Mange hevder at kontrastnivået i en grå projeksjonsduk er bedre, og grå lerreter har derfor blitt populære. Gråtonen gjør at ikke alle fargene blir like riktig reflektert, men dette merkes i liten grad.

• Lysbilder
• Episkop, også kalt balloptikon
• Overheadprosjektør
• Filmframviser
• Videokanon
• Laserkanon
• Dokumentkamera (visualizer)
• Interaktiv tavle

• Laurent Creton, Kira Kitsopanidou (sous la direction de), Les salles de cinéma : enjeux, défis et perspectives, Armand Colin/Recherches, Paris, 2013.
• Eric Le Roy, Cinémathèques et archives du film, Armand Colin, Paris, 2013.

• (en) Projectors – kategori av bilder, video eller lyd på Commons