Pauline Bonaparte

Pauline Bonaparte
Født		20. okt. 1780[1][2][3][4] Ajaccio
Død		9. juni 1825[1][2][4][5] (44 år) Firenze
Beskjeftigelse		Politiker
Ektefelle		Camillo Filippo Ludovico Borghese (1803–)[6] Charles Leclerc (1797–)[6]
Partner(e)		Auguste de Forbin[7] Felice Blangini[7]
Far		Carlo Buonaparte
Mor		Letizia Ramolino
Søsken		7 oppføringer Caroline Bonaparte Elisa Bonaparte Napoléon Bonaparte Joseph Bonaparte Louis Bonaparte Jérôme Bonaparte Lucien Bonaparte
Barn		Dermide Leclerc
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Santa Maria Maggiore
Signatur
Våpenskjold
Pauline Bonaparte på Commons

Pauline Bonaparte (opprinnelig Maria Paola Buonaparte, født 20. oktober 1780 i Ajaccio, KorsiKa^[8], død 9. juni 1825) var søster av Napoleon Bonaparte. Hun var den første hertuginnen av Guastalla i Italia, prinsesse av keiserdømmet Frankrike og fyrstinne av Sulmona og Rossano.

Foreldrene hennes var Letizia Ramolino og Carlo Buonaparte; hun var deres sjette barn. Faren var regionen Korsikas utsending til hoffet til kong Ludvig XVI av Frankrike. Hun giftet seg med den franske generalen Charles Leclerc, men han døde i 1802. Senere giftet hun seg med Camillo Borghese, 6. fyrste av Sulmona. Hennes eneste barn, Dermide Leclerc, som hun fikk med sitt første ektemann, døde da han var ganske liten.

Hun var den eneste av Napoleon Bonapartes søsken som besøkte ham mens han var i eksil på øya Elba.

Hun ble født på Korsika, og fikk navnet Maria Paola – familie og venner kalte henne "Paoletta". Lite er kjent om barndommen hennes, annet enn at hun ikke fikk noen form for skolegang.^[9] Da faren Carlo døde i 1785 etterlot han seg en stor familie med svært lite å rutte med.^[9]

Sommeren 1793 måtte familien flykte til Fastlands-Frankrike fordi broren Lucien Bonaparte hadde støttet revolusjonære ideer i den lokale Jakobinerklubben i Ajaccio. Han hadde vendt tilbake til Korsika etter å ha blitt ferdig med utdannelsen på fastlandet, og ble raskt en av de mest radikale blant jakobinerne. Etter flukten la familien om talespråket så godt de kunne, og trettenåringen ble fra da av kalt "Paulette". Bonaparte-familiens eide vinmarker og andre verdier på Korsika, men inntektene derfra falt bort da britene okkuperte øya i 1794.^[10] Etter sigende var de så fattige at kvinnene i familien begynte å ta i mot vasketøy for å spe på inntektene.^[11] Men på linje med andre som hadde flyktet fra Korsika, mottok de pengestøtte som en engangsutbetaling fra franske myndigheter Bonaparte-familien bosatte seg først i Toulon, men flyttet snart videre til Marseille, der general Napoleon Bonaparte, Pauline/Paulettes eldre bror, introduserte henne for Louis-Marie Stanislas Fréron, som var prokonsul i Marseille.^[12] Napoleons plan var å arrangere et ekteskap mellom de to, men moren Letizia satte en stopper for planen.^[10] Pauline hadde forelsket seg i Stanislas, men for å tekkes moren sørget Napoleon i stedet for å gifte henne bort til general Charles Leclerc. Bryllupet fant sted i det fransk-okkuperte Milano den 14. juni 1797.^[13] Napoleon dro deretter tilbake til Paris, og delegerte stillingen som øverstkommanderende for de franske styrkene i Italia til sin nye svoger.^[14] Den 20. april 1798 fødte Pauline en sønn, som fikk navnet Dermide Louis Napoleon.^[15] For å feire at han hadde fått en arving kjøpte general Leclerc en eiendom utenfor Novellara til en verdi av 160,000 franske francs.^[16] Leclerc led imidlertid av dårlig helse, og han ble tvunget til å si fra seg sin militære stilling i oktober 1798; han ble overflyttet til Paris. Straks han var ankommet Paris fikk Leclerc en ny postering; denne gangen ble han stasjonert i Bretagne. Pauline ble igjen i Paris med sønnen Dermide.^[17] Laure de Permond – den fremtidige hertuginnen av Abrantès – og hennes mor tok Pauline under sine vinger i sin salong i rue Saint-Croix.^[18] I november 1799 tok Napoleon makten i 18 brumaire-kuppet. Etter å ha avsatt Direktoratet utropte han seg selv til Førstekonsul.^[19]

Saint-Domingue i Vestindia (dagens Haiti) hadde vært en fransk koloni siden 1697, men siden 1791 hadde det vært konstant opprør på øya mot det franske overherredømmet. Napoleon ønsket å slå ned opprøret en gang for alle, og han organiserte en ekspedisjon som skulle sørge for å gjenvinne fransk kontroll på Saint-Domingue. I spissen for denne ekspedisjonen satte han general Leclerc som fikk tittelen generalguvernør av Saint-Dominge.^[20] Sammen med sønnen Dermide og hustruen Pauline gikk Leclerc ombord i skipet som skulle ta ham til den nye posten. Ekspedisjonen la ut fra Brest den 14. desember 1801.^[21] Flåten tellet 74 skip.^[21] Generalguvernøren og hans lille familie var ombord i flaggskipet, som bar navnet l'Océan.^[21] Etter 45 dager til havs kom skipene frem til havna i Cap-Haïtien.^[22] Generalguvernøren beordret general Christophe, som hadde kommandoen over en styrke på 5000 soldater, til å overgi Cap-Haïtien til franske myndigheter.^[23] Da alle forsøk på å fremforhandle en fredelig maktovertagelse hadde strandet, lot Leclerc sine tropper åpne ild mot byen etter at mørket hadde senket seg. Christophe svarte med å jevne Cap-Haïtien til jorden.^[24] Mens kampene pågikk satt Pauline igjen i skipet sammen med sin sønn. Ifølge et brev fra Leclerc til Napoleon som er datert 5. mars, var det hele en stor påkjenning for henne: «De ulykksalige hendelsene som utspilte seg omkring henne [Pauline] tæret på henne til det punkt at hun ble syk av det.»^[25] I mai samme år lyktes Leclerc i å få opprørslederen Toussaint L’Ouverture til å kapitulere.^[22]

Opprøret var slått ned, men den store feststeminingen uteble ettersom stadig flere av de nyankomne ble angrepet av gulfeber. 25 generaler og 25 000 soldater døde.^[26] Leclerc hadde opprinnelig garantert at han skulle opprettholde forbudet mot slavehold som var blitt vedtatt av Jakobinerrepublikken i 1794. Men innbyggerne på Saint-Domingue fikk kjennskap til at slavehold var blitt tillatt igjen i en annen fransk koloni, på naboøya Guadeloupe, i juli det året.^[27] Franske myndigheter hadde opphevet slaveriet i mai. Derfor hadde urbefolkningen på Saint-Domingue planlagt å gjøre opprør den 16. september.^[28] Ikke-hvite soldater i Leclercs hær sluttet seg til sine gamle kommandanter, og dermed hadde generalguvernøren kun 2 000 menn som kunne settes inn mot de 10 000 mann sterke opprørsstyrkene.^[29] Leclerc fryktet at Pauline kunne komme til skade, og han ga sersjant Jacques de Norvin ordre om å være klar til å få henne vekk fra øya på et øyeblikks varsel.^[30] Det skulle vise seg at dette var en unødvendig sikkerhetsforanstaltning, ettersom Leclerc klarte å slå ned opprøret.

Klimaet på Saint-Domingue ble en stor påkjenning for Pauline. Hun ble ute av stand til å gå til fots, og måtte tilbringe timer i strekk hver dag liggende på en benk eller sofa.^[31] Både hun selv og sønnen fikk stadig nye anfall av gulfeber.^[32] Likevel fant hun tid til å finne seg stadig nye elskere; flere av dem var soldater i ektemannens hær. Hun fikk rykte på seg for å være «bakkanalsk promiskuøs».^[33]

Leclerc forsøkte å overtale Pauline til å dra tilbake til Paris i august.^[34] Hun ga etter, på betingelse av at "han [Leclerc]... gir meg 100 000 francs." Da generalguvernøren avviste dette vilkåret, valgte hun å bli værende på Saint-Domingue; ettersom hun så at stillingen hennes der var en helt annen enn hva den ville blitt i Paris: «Her har jeg makten på samme måte som Josephine [Napoleons gemalinne]; det er meg som er førstedamen.»^[35]

For å underholde seg selv startet hun å bygge opp et herbarium over lokale vekster, dessuten etablerte hun en dyrehage der øyas ville dyr kunne betraktes.^[35]

Den 22. oktober 1802 ble Leclerc svært syk. En lege fra militærsykehuset stilte diagnosen: han hadde fått en feber «på grunn av de korporlige og mentale strabaser som generalen har vært påført». Paulines biograf Flora Fraser mener symptomene som er beskrevet tyder på at Leclerc hadde fått gulfeber.^[36] Han døde den 1. november. Syv dager senere ble Pauline, Dermide og liket av Leclerc i all hast seilt tilbake til fastlands-Frankrike.

Skipet med Pauline ombord kom til Toulon den 1 januar 1803. Samme dag skrev hun til sin bror Napoleon: «Jeg har kommet med liket av min stakkars Leclerc. Ha medynk for din stakkars Pauline, for hun er virkelig ulykkelig.»^[37]

Den 11. februar ankom hun hovedstaden, der Napoleon sørget for å få henne innkvartert hos broren Joseph.^[38] I Paris gikk ryktene om at hun hadde bemektiget seg gull og edelstener som hadde tilhørt urinnvånerne på Saint-Domingue og smuglet verdisakene til Frankrike ved å gjemme dem i Leclercs kiste. Men ryktene var grunnløse.^[39] Hun arvet 700,000 francs i rede penger og bundne midler etter sin ektemann.^[40]

Etter en stund gikk hun lei av å bo hos Joseph, og fra en hertuginne fikk hun kjøpt et palé med navnet Hôtel Charost. Hun betrodde en venn at de reglene som Førstekonsulens nye lover stipulerte for sørgetiden «kjedet henne»; som sørgende enke hadde hun ikke lov til å delta i de parisiske selskapeligheter, som hun hadde vært i sentrum for før avreisen til Saint-Domingue.^[41]

Napoleon ville ikke at hun skulle bli gående ugift over lengre tid. Han forsøkte forgjeves å få i stand en forlovelse mellom henne og Francesco Melzi d'Eril, som var hertug av Lodi og visepresident i Den Napoleonske Republikken Italia.^[41] Pave Pius VIIs utsending Giovanni Battista Caprara foreslo en annen passende kandidat: Camillo Borghese, 6. fyrste av Sulmona, som tilhørte det romerske adelskapet.^[42] Førstekonsulen mente at en slik allianse ville konsolidere båndene til det fransk-okkuperte Italia, der lokalbefolkningen var svært fiendtlig innstilt til de franske okkupantene.^[43] Også brødrene Joseph og Lucien presset på for å få Pauline til å si ja til de nye ekteskapsplanene, og til slutt ga hun etter. Ekteskapskontrakten innebar at Camillo fikk utbetalt en medgift på 500 000 francs; mens Pauline fikk smykker til en verdi av 300 000 francs samt retten til å bære Borghese-familiens diamanter.^[44] Vielsen fant sted den 28. august 1803, og det var Caprara som forrettet. Napoleon visste imidlertid ingenting på det tidspunktet; han hadde bestemt at de skulle vente til november, da sørgetiden hennes ville være over. Da han oppdaget at Pauline hadde gått bak ryggen på ham nektet Napoleon å anerkjenne hennes nye tittel: «De må forstå, frue, at der jeg befinner meg finnes der ingen fyrstinne» I november ble det gjennomført en borgerlig vielse. Men Pauline fortsatte å ha utenomekteskapelige forhold; en av mennene hun tok som elsker var fiolinisten Niccolò Paganini.

Camillo, Pauline og Dermide ankom Roma den 14. november. Pauline ville svært gjerne lære seg hva som var skikk og bruk i selskapslivet i Roma, og hun tok privattimer i dans og dannelse.^[45] Hennes biograf William Carlton mener det er lite sannsynlig at Pauline – som kom fra lavadelen på Korsika – ville hatt muligheter til å gifte seg inn i de kretsene hennes andre ektemann tilhørte, om det ikke hadde vært for Napoleons politiske kløktighet.^[46] Pauline hadde i utgangspunktet vært positivt innstilt til Camillo, men det tok ikke lang tid før hun genuint mislikte ham.^[47] Sønnen Dermide hadde alltid vært sykelig, og den 14. august 1804 døde han i Aldobrandini-villaen i Frascati, etter å ha blitt rammet av en voldsom feber og sterke krampetrekninger. Tre år senere, i 1807, ble kisten hans flyttet. Han ble stedt til hvile ved siden av sin far i parken som omgir Château de Montgobert.^[48]

• Fraser, Flora (2009): Venus of Empire: The Life of Pauline Bonaparte, John Murray, London, ISBN 978-0-7195-6110-8,
• Carlton, W.N.C. (1931): Pauline: Favourite Sister of Napoleon, Thornton Butterworth, London (pre-dates use of ISBN)
• Dixon, Pierson (1958). The Glittering Horn: Secret Memoirs of the Court of Justinian.