[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Syngman Rhee

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Syngman Rhee
hangul: 이승만
hanja: 李承晩
romanisering: Yi Sŭngman
rev. romanisering: Ri Seungman
Født이승룡
26. mars 1875[1]Rediger på Wikidata
Haeju (Hwanghae, Joseon)[2]
Pyongsan (Hwanghae, Joseon)[3]
Død19. juli 1965[4][5][6][7]Rediger på Wikidata (90 år)
Honolulu[8][9]
BeskjeftigelsePolitiker, journalist, skribent Rediger på Wikidata
Utdannet vedGeorge Washington University
Harvard University
Princeton University
EktefelleFranziska Donner (1934–1965) (avslutningsårsak: personens død)
Park Seung-seon (1890–1910) (avslutningsårsak: skilsmisse)
FarLee Kyung-sun
PartiDet liberale parti (1951–1961)[10]
National Association (1946–1951)
NasjonalitetJoseon
Keiserdømmet Korea
Koreas eksilregjering
Sør-Korea
GravlagtSeoul National Cemetery
UtmerkelserMugunghwa-ordenen
Ordenen for nasjonal grunnleggelse
Den sivile fortjenstorden
Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Sikatuna-ordenen
Sør-Koreas president
24. juli 1948–26. april 1960
EtterfølgerYun Bo-seon
Koreas eksilpresident
11. september 1919–21. mars 1925
ForgjengerPark Eun-sik
EtterfølgerYi Dongnyeong
Signatur
Syngman Rhees signatur
Syngman Rhee på Commons

Syngman Rhee (koreansk: 이승만, uttales [i sɯŋman]) (1875–1965) var en sørkoreansk politiker. Han var Koreas eksilpresident under den japanske okkupasjonen fra 1919 til 1925 og Sør-Koreas første president fra 1948 til han forlot landet under massedemonstrasjoner i 1960. Rhee ledet landet under Koreakrigen.

Rhee var konservativ, nasjonalist og sterkt vestligorientert. Rhees regime ble støttet av USA, som et ledd i deres oppdemmingspolitikk mot kommunismen i Øst-Asia.

Som president ledet han et gradvis mer despotisk styre med voldelig undertrykkelse av politisk opposisjon. Mellom 14 000 og 30 000 ble drept i Jeju-opprøret i 1948/1949,[11] mens minst 100 000 antatte kommunister ble myrdet sommeren 1950.[12] Han kom også til å lede Sør-Korea under Koreakrigen, der en USA-ledet FN-styrke intervenerte på Sør-Koreas side og slo tilbake invasjonen fra nord. Etter krigen var Sør-Korea sterkt avhengig av amerikansk nødhjelp.

Han ble tvunget til å forlate landet etter anklager om valgfusk i 1960, men demokratiet var skjørt og falt på nytt for et militærkupp i 1962. Syngman Rhee døde i eksil på Hawaii i 1965.

Rhees tilhengere ser ham som Sør-Koreas landsfader.[13][14] Etter demokratiseringen i Sør-Korea har omfanget av regimets overgrep blitt mer kjent.

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]
I fengsel i 1899. Syngman Rhee lengst til venstre.

Han ble født i Haeju ved Gulehavet i provinsen Hwanghae i dagens Nord-Korea, dengang en del av det selvstendige koreanske kongeriket. Han ble gitt navnet Yi Seungman (이승만). Han var av en gammel, aristokratisk adelsfamilie som enkelte har hevdet nedstammer fra kongehuset Yi, og faren Yi Gyeong-seon var en kongetro aristokrat (yangban, 양반). Syngman var den yngste av fem søsken, og etter storebrorens tidlige død var han familiens eneste sønn.[14] Da han var to år gammel, flyttet familien til hovedstaden Seoul.

Han fikk først en tradisjonell konfuciansk og kinesisk utdannelse. Deretter var han elev ved en gutteskole i Seoul, drevet av misjonæren Henry Appenzeller, hvor han raskt lærte engelsk, og etter bare seks måneders undervisning kunne han selv undervise i språket.[14] Foruten kinesisk, engelsk og morsmålet koreansk snakket han som eldre mann japansk og fransk.[13] På fortsettelsesskolen var han blant pådriverne for utgivelsen av skoleavisen Maeil Sinmun, den første i sitt slag i Korea, som ble skrevet på det koreanske skriftspråket hangul, slik at vanlige folk kunne lese den. Med dette ble unge Rhee også grunnlegger av Koreas første koreanskspråklige dagsavis.[14]

Han ble immatrikulert ved Pai Chai-universitetet i Daejeon, men ble snart aktiv i kampen mot det japanske hegemoniet som oppstod etter den første kinesisk-japanske krig. Han gjorde seg gjeldende som en dyktig agitator. I 1899 ble han arrestert for å ha demonstrert mot monarkiet og Yi-huset, som han mente stod for et korrupt og inkompetent styre.[15] Et mislykket fluktforsøk forlenget straffen hans til livsvarig fengsel og utsatte ham for tortur som etterlot varige arr.[14] I fengselet ble han en troende metodist.[16] I 1904 skrev han kampskriftet Uavhengighetsånden (Tongnip chŏngsin, 독립정신), hvor han tok til orde for modernisering og nasjonsbygging etter vestlig modell.[14] Dessuten omvendte han flere medfanger til kristendommen, skrev en fast spalte i en avis, drev skrive- og leseopplæring for medfangene, etablerte et bibliotek med over 500 bøker, og påbegynte et engelsk-koreansk ordbokprosjekt.[14] I august 1904 ble han løslatt idet han fikk amnesti.

Diplomati og utdannelse i USA

[rediger | rediger kilde]
Syngman Rhee i 1905.

Etter løslatelsen i 1904 dro han til USA, hvor han ble gitt i oppdrag å implementere vennskapsavtalen mellom USA og Korea, som hadde blitt underskrevet i 1885. Dette var et forsøk på å påvirke utfallet av den russisk-japanske krig, hvor man fryktet å bli offer for de omkringliggende stormaktenes spill. Koreanerne var uvitende om USAs hemmelige avtale med Japan, hvor Japan skulle overta Korea og Mandsjuria, mens USA skulle overta Filippinene. I 1905 møtte han president Theodore Roosevelt og utenriksminister John Hay og bad dem om USAs støtte til koreansk uavhengighet, men USA og andre stater kalte hjem sine diplomater fra Seoul.

Rhee tok samtidig høyere utdannelse i USA, først bachelorgrad ved George Washington University i 1907, deretter mastergrad ved Harvard University i 1909, og til slutt doktorgrad med avhandlingen Neutrality as Influenced by the United States ved Princeton University i 1910. Han studerte statsvitenskap, historie, jus og noe teologi. Han var etterhvert pengelens, men fikk dekket skolepenger og losji med generøse bidrag fra Princeton Theological Seminary mot lovnader om å misjonere. Rhee var den første koreaneren som tok doktorgrad.

Rhee ble i denne perioden såpass vestlig orientert at han endatil begynte å skrive navnet sitt på vestlig måte, med personnavn etterfulgt av familienavn. For ettertiden nøt han også vanligvis en amerikansk frokost med kaffe, juice, kornblanding og egg, og han satte pris på amerikansk godteri og sigarer av merket Phillies fra Philadelphia. Senere skulle han bli kritisert av politiske motstandere for sin hang til å gå med vestlige klær hjemme og koreanske klær offentlig.[13]

Misjon og eksilregjering

[rediger | rediger kilde]
Se også: Japans kolonisering av Korea og Koreas eksilregjering
Syngman Rhee og Park Yong-man på Hawaii i 1913.
Syngman Rhee og Kim Kyu-sik, medlemmer av eksilregjeringen.

I 1910 kom Rhee tilbake til Korea, som da var blitt okkupert av Japan. Han ble ansatt hos YMCA i Seoul og virket dessuten som metodistisk kristen misjonær. Hans politiske aktivitet var mislikt av den japanske okkupasjonsmakten. I 1912 gav han opp sitt misjonsarbeid i Korea og emigrerte til Hawaii, hvor han ble rektor ved en metodistisk skole. Han dro under påskudd av å skulle delta på en metodistisk kirkekonferanse, men dro i realiteten for å unnslippe de forespådde japanske forfølgelsene av koreanske kristne.[14] På Hawaii ble han en lederskikkelse blant koreanske immigranter, hvorav flesteparten hadde kommet for å jobbe på sukkerplantasjene i 1904/1905. I 1913 etablerte Rhee også en koreansk avis, som han utgav månedlig og fungerte som redaktør for.

I 1919 oppstod det store demonstrasjoner i Korea til støtte for landets uavhengighet fra Japan. Rhee hjalp til med organiseringen av en kongress i Philadelphia bestående av koreanere bosatte i USA og amerikanske sympatisører, og man forsøkte å almengjøre det koreanske folkets krav om uavhengighet.[14] Han skrev en uavhengighetserklæring med en tilhørende ordre, hvilke ble kunngjort i koreanske byer: «Hva enn du gjør, ikke fornærm japanerne, ikke kast steiner, ikke treff med nevene dine, for dette er barbarers handlinger.»[13] I påfølgende fredelige demonstrasjoner i Korea ble 200 000 arrestert og 7 000 koreanere drept av japanerne.[13]

Samme år gikk alle større uavhengighetsbevegelser sammen om å etablere Koreas eksilregjering i Shanghai, og Rhee ble valgt til dens første president in absentia. Japanerne begynte en menneskejakt på koreanske nasjonalister, og utlovde en dusør på 300 000 amerikanske dollar for Rhees hode.[16] Rhee lyktes ikke i å knytte de ulike bevegelsene sammen, men han fastholdt sin linje med ikke-voldelige tilstrebelser for uavhengighet.[15] I 1920 la dog en del koreanske nasjonalister planer for væpnet motstand mot japanerne, og i 1932 gikk 20 000 koreanere sammen med kineserne i kampene mot den japanske Guandong-hæren etter Mandsjuria-krisen i 1931.

Syngman Rhee la stor vekt på å søke støtte for sitt syn i Vesten, især i USA, hvilket ikke var helt uten resultater.[15] I perioden 1919–1922 hadde han lengre opphold i Washington, D.C. til dette formålet. Han forsøkte å fremlegge sin sak for Washington-konferansen 1921–1922, men ble nektet en offentlig høring, skjønt han fikk oppmerksomhet i pressen.[14] Alle forsøk på å få vestlige land til å anerkjenne eksilregjeringen mislyktes, såvel som forsøkene på å få Folkeforbundet til å intervenere.[15] I 1925 ble Rhee avsatt som president etter anklager om maktmisbruk. Han fortsatte allikevel som medlem av eksilregjeringen, og med sine gode engelskkunnskaper fortsatte han som eksilregjeringens fremste forhandler overfor amerikanske og andre vestlige myndigheter. I april 1945 forsøkte han og flere andre koreanere å bli invitert til å delta ved stiftelsen av FN i San Francisco, men de ble alle nektet dette.[14] USA ville ikke gi taletid til Rhee, i frykt for å skjemme ut Japan, noe som skal ha gjort ham bitter.[13]

På en reise til Folkeforbundet i Genève i 1932 traff han sin blivende hustru, Franziska Donner fra Østerrike, og de ble gift ved en metodistisk seremoni i New York to år senere. I 1939 flyttet paret til Washington, D.C., hvor de ble inntil Japans endelige kapitulasjon i stillehavskrigen i 1945. Donner og Rhee talte engelsk med hverandre, og Donner lærte etterhvert noe koreansk.[16]

Presidentskap 1948–1960

[rediger | rediger kilde]

Vei til makten

[rediger | rediger kilde]
Se også: Delingen av Korea
Velkomstseremoni for Rhee i Seoul i oktober 1945. Rhee uttalte: «Jeg har kommet tilbake for å hjelpe dere med å oppnå deres vilje.»[17]
Foto: Don O'Brien
Rhee og Chang Myon i 1945.

Japans kapitulasjon i august 1945 muliggjorde Koreas frigjøring, men ikke uavhengighet. Da Rhee vendte tilbake til Korea i oktober 1945, 70 år gammel, kom han til et land okkupert av Sovjetunionen og USA henholdsvis nord og sør for den 38. breddegrad. Rhee var godt kjent blant koreanerne, og kanskje den best likte politikeren, men han overvurderte allikevel sin støtte i folket. Som medlem av eksilregjeringen kunne han være kompromissløs og fremsette urealistiske krav; han manglet erfaring med demokratiske institusjoner; og han manglet kjennskap til andre politikere og mye av den nyere utviklingen i landet.[15] Samlet sett ble dette en hemsko i arbeidet med å samle krefter til et uavhengig koreansk styre. Rhees umiddelbare fordel var støtten fra USA, som utpekte ham som leder av en overgangsregjering, mens Kim Kyu-sik ble leder for en midlertidig nasjonalforsamling.

Antikommunisten Rhee begynte en amerikanskstøttet prosess med å «fjerne kommunisme» fra Sør-Korea, som i praksis betydde at man fjernet all politisk opposisjon. For eksempel ble Koreas kommunistparti og en provisorisk regjering kjent som Folkerepublikken Korea forbudt. Han lot landets sikkerhetspoliti, ledet av den fanatiske antikommunisten Kim Chang-ryong, oppspore og torturere personer som var mistenkte for å være kommunister eller nordkoreanske spioner. Den brutale utgangen av eksempelvis Jeju-opprøret i 1948/1949, hvor mellom 14 000 og 30 000 personer ble drept under en oppstand blant kommunister, ble oversett.[11]

I 1948 planla man å gjennomføre demokratiske valg i både Nord- og Sør-Korea overvåket av FN, men dette ble kun gjort i Sør-Korea. Det ble holdt av et hundretall plasser i Sør-Koreas nasjonalforsamling til nordkoreanerne med tanke på et eventuelt fremtidig valg, slik at nasjonalforsamlingen kunne ha legitimitet i hele Korea. I virkeligheten var delingen av Korea ved valget et faktum, noe som gjorde at flertallet av velgerne var imot valget som sådan.[18] Den 10. mai ble valget allikevel gjennomført, til tross for at de venstreorienterte partiene boikottet det, og Rhee ble innvalgt med støtte fra Koreas demokratiske parti og senere valgt til ordfører den 31. mai.

Den 20. juli ble han valgt til Sør-Koreas første president av nasjonalforsamlingen med 180 stemmer, mot 15 stemmer til Kim Gu. Oppslutningen var heller misvisende, idet Rhee ikke var særlig populær.[15] Rhee mistet også støtten fra Koreas demokratiske parti, ettersom han ikke gav noen av dets medlemmer plass i sin regjering. Den 15. august ble det amerikanske militærstyret formelt avløst av Republikken Korea, bedre kjent som Sør-Korea.

Koreakrigen 1950–1953

[rediger | rediger kilde]
Se også: Koreakrigen og Demilitarisert sone (Korea)
Eldre kvinne leter i bygningsruiner i Seoul i 1950.
Foto: Office of the Chief Signal Officer
Rhee orienteres om det sørkoreanske flyvåpenets aktivitet.
Foto: Air and Space Museum
Douglas MacArthur og Rhee.

Da Koreakrigen brøt ut i juni 1950 ble alle sørkoreanske styrkers motstand ved den 38. breddegrad feid til side av den nordkoreanske offensiven. Den 26. juni var det klart at Den koreanske folkearmé ville innta Seoul, og Rhee flyktet fra byen dagen etter. Rhee fryktet en masseoppstand i Seoul, og tusenvis hadde allerede flyktet fra byen.[19] Den 27. juni ble Seoul inntatt av nordkoreanske styrker.[20] Natt til 28. juni ble broen over Han-elven sprengt uten advarsel av sørkoreanske militære, for å hindre flukt fra byen og uro på landsbygden.[19]

Før Koreakrigen brøt ut, satt 30 000 antatte kommunister fengslet i Sør-Korea. Sommeren 1950 ble minst 100 000 personer, mistenkte eller anklaget for å være kommunister, massehenrettet uten rettergang.[12][21] De første 2 000 henrettelsene, i all hovedsak av sympatisører av Sør-Koreas arbeiderparti, ble beordret av president Rhee og forsvarsminister Shin Sung-mo ved krigsutbruddet. Amerikanske myndigheter visste om henrettelsene, men vant ikke gehør med sin formaning om å stanse.[21] I 1951 ble hundrevis massakrert på øya Ganghwa.[22]

Den amerikanske generalen Douglas MacArthur, som også fungerte som øverstkommanderende for de sørkoreanske styrkene i krigen, igangsatte slaget om Incheon i september 1950, etter å ha blitt tvunget tilbake til forsvarssonen rundt Pusan (kalt Pusan-perimeteret). MacArthurs styrker fra FN (hovedsakelig USA) og Sør-Korea drev så nordkoreanerne tilbake til den 38. breddegrad og Yaluelven. Inntoget av frivillige kinesiske styrker på nordkoreansk side gjorde at FN og sørkoreanerne måtte trekke seg tilbake til området som etter våpenhvilen ble kjent som den demilitariserte sonen. I denne tiden etablerte Rhee et midlertidig styre i Pusan og opprettet en forsvarssone langs Nakdongelven. Her fulgte senere en rekke kamper hvor FN-styrkene til slutt gikk av med seieren.

Rhee ble gjeninnsatt som Sør-Koreas leder etter gjenerobringen av Seoul, men forholdet til USA var anspent etter at han hadde avvist å gå med på flere forslag til våpenhviler som kunne ha avsluttet krigen på et tidligere tidspunkt.[23] Rhee ønsket å bli leder for et forent Korea, så han motsatte seg enhver plan som ikke ville styrte Kim Il-sung.[23] Rhee ønsket også hardere metoder overfor Mao Zedongs styre i Folkerepublikken Kina, og han uttrykte irritasjon over at amerikanske myndigheter, og spesielt president Harry S. Truman, motsatte seg å bruke atomvåpen mot Kina.[24] Rhee utviste også en enerverende egenrådighet overfor amerikanerne, og da Voice of America gjengav kritiske uttalelser mot Rhee, gjorde han det like gjerne umulig for kanalen å kringkaste i Sør-Korea.[25]

Maktmidler

[rediger | rediger kilde]

Rhee erklærte demokrati og antikommunisme som sine viktigste prinsipper i både innen- og utenrikspolitikk.[14] Han hevdet at hans politiske syn var fundert på den liberale arven etter den amerikanske presidenten Thomas Jefferson, skjønt behandlingen av opposisjonen var snarere illiberal og autoritær, liksom Daewon-guns styre på 1800-tallet.[15]

Imens Koreakrigen fortsatt pågikk, vant Rhee presidentvalget for andre gang i 1952. Opposisjonen hadde fått flertall i nasjonalforsamlingen og ønsket å endre grunnloven for å innføre parlamentarisme, etter anklager om korrupsjon mot Rhee. Rhee svarte med et forslag om direkte presidentvalg. Rhees forslag ble vedtatt da han trakasserte og fengslet flere av opposisjonens vararepresentanter til nasjonalforsamlingen før avstemningen.[26][27] Et viktig møte av opposisjonelle intellektuelle, fagforeningsledere og parlamentarikere forut valget ble dessuten stormet av sikkerhetspolitiet.[28] For å konsolidere sin maktbase, fikk han Yi Bum-seok, Sør-Koreas ambassadør i Kina, til å organisere Det liberale parti for seg i 1951. Så snart hans eget parti gjenvant kontrollen i nasjonalforsamlingen i 1954, fremmet Rhee et forslag som gav ham selv et unntak fra grensen på to presidentperioder.

Fra Koreakrigens slutt og frem til sin avgang holdt han enkedronning Sunjeong i husarrest, ettersom han fryktet at hans motstandere ville bruke henne som en frontfigur. Han fremsatte samtidig påstandene om at han var i slekt med kongehuset Yi.

Økonomisk politikk

[rediger | rediger kilde]

I 1945 lå rundt 69 % av den koreanske småindustrien, 63 % av landbruket og 82 % av det samlede næringslivet i Sør-Korea, men bare 35 % av tungindustrien. Hele Korea led under massive ødeleggelser som følge av Koreakrigen, og Sør-Korea fikk omfattende krisehjelp fra blant andre USA.

Rhee valgte å føre en markedsøkonomisk politikk, men i løpet av Rhees gjenværende levetid hadde man allikevel en jevnt over dårligere levestandard i Sør-Korea enn i Nord-Korea. De to landenes BNP skulle etterhvert stige nærmest parallelt, før Sør-Korea fortsatte sin sterke vekst, mens Nord-Korea kollapset, fra begynnelsen av 1970-årene. Rhee reduserte underskuddet av forbruksvarer gjennom importsubsidier. I 1950-årene var Sør-Koreas økonomi preget av sterke interessefellesskap mellom politikere, byråkrati og næringsliv. Rhee hadde en utstrakt politisk bruk av økonomiske virkemidler. Byråkratiet ble en viktig maktbase for Rhee. Byråkratiet opplevde til gjengjeld et sterkt press fra private næringsinteresser.[29]

Etter 1945 var en stor andel av jordbruksarealet statseid, etter å ha blitt konfiskert fra japanske landeiere. Amerikanerne tok initiativ til jordreformer, der mest mulig statseid jord skulle selges til leilendinger. De politiske lederne i Sør-Korea kom ikke til enighet om en omfordeling av privateid jord innen 1948, så general William F. Dean beordret den gjenværende, statseide jorden solgt.[30] I 1950 uttalte Rhee til U.S. News & World Report at han ønsket å reversere deler av amerikanernes påbegynte arbeid, slik at jord ble tilbakeført til godseierne fra leilendingene.[31] Jordreformene ble utsatt til midten av 1950-årene på grunn av Koreakrigen.[30]

Utenrikspolitikk

[rediger | rediger kilde]
Den sørkoreanske kystvakten border en japansk fiskebåt i 1953.
Rhee møter Chiang Kai-shek fra Republikken Kina i 1949.
Foto: United States Coast Guard

Rhee nærte et tilsynelatende livsvarig hat mot Japan etter kolonitiden,[32][33] og han fryktet Russland.[14] Rhee skrev i Uavhengighetsånden at Japan hadde gjort koreanerne en stor tjeneste ved å utvise kineserne fra Korea i 1880-årene.[14] I slutten av 1950-årene uttalte han at «Korea har bare tre fiender: Japan, Russland og Kina».[32]

Han krevde en rekke erstatninger fra Japan, deriblant i form av en «40 års tilbakebetaling» for koreanske arbeidere som ble utnyttet av japanske selskaper.[32] I 1952 opprettet man «Rhee-linjen», som utvidet Sør-Koreas suverenitetskrav til havs til minst 60 nautiske mil, og myndighetene arresterte japanske fiskere som ble tatt i å bryte denne.[32] Japanske myndigheter svarte med å arrestere rundt 1 720 koreanere, flesteparten ulovlige innvandrere, vanekriminelle eller med lang botid i Japan, hvilket bidro til å forverre det diplomatiske forholdet de to landene imellom ytterligere.[32]

Forholdet til USA ble etterhvert dårligere på grunn av Rhees karakteristiske egenrådighet. Ifølge Sherman Adams uttalte president Dwight D. Eisenhower i regjeringsmøter at han håpte at sørkoreanerne ville kaste Rhee til fordel for en «moderat og fornuftig leder».[23] I 1954 møtte han tillike opp i Kongressen i USA og foreslo å gjenoppta krigshandlingene i Øst-Asia, til de amerikanske folkevalgtes forskrekkelse.[34][35] Rhee og Chiang Kai-shek skulle sørge for at Sør-Korea og Republikken Kina stod for landstyrkene, mens USA skulle stå for luft- og marinestyrker, dette for å velte Mao Zedongs regime i Folkerepublikken Kina og «vinne Kina tilbake».[34] Etter Rhees mening ville en militær innblanding fra Sovjetunionen, som dermed ville utløse en tredje verdenskrig, være desto bedre, ettersom man da kunne bekjempe kommunismen fullstendig.[34] Han måtte følgelig dra hjem med uforrettet sak; akkurat som da han ønsket å bruke atomvåpen mot Kina under Koreakrigen.

Aprilrevolusjonen

[rediger | rediger kilde]
Fra aprilrevolusjonen i 1960.

I mars 1960 vant 84 år gamle Rhee presidentvalget mot Cho Byeong-ok, som døde kort tid før valget, med om lag 90 % av stemmene. Selv om han i praksis stilte uten motkandidat, ble det organisert en stemmekampanje av Det liberale parti for å få Rhees visepresidentkandidat, Lee Ki Poong, valgt. Lee hadde vanskelig for å gå og snakke på grunn av en nervesykdom, og han hadde derfor ikke holdt en eneste valgtale.[36] Det antikommunistiske ungdomsforbundet i landet, sedvanlig kledd i sine grønne skjorter, gikk sammen tre og tre til valgurnene, slik at de to andre kunne holde øye med at sistemann stemte på Rhee og Lee.[36] Det ble også satt opp store skilt med instruksjoner om hvordan man skulle stemme på Rhee og Lee utenfor en del valglokaler. Lee vant med 76 % av stemmene mot den sittende visepresidenten, Chang Myon, som hadde slått Lee enkelt ved valget i 1956.

Det kom straks mange klager på åpenlyst valgfusk og mangel på hemmelige valg. Misnøye med sosioøkonomiske forhold ble også en drivkraft bak de store demonstrasjoner som oppstod i byer som Seoul og Masan.[37] Flere demonstranter ble skutt og drept av politiet, og langt flere ble fengslet. Drapet på en student gjorde at den studentledede 19. april-bevegelsen, eller aprilrevolusjonen, oppstod. Den 26. april ble Rhee tvunget til å fratre som president. Den 28. april gikk demonstrantene løs på presidentboligen i Seoul, og med hjelp fra CIA ble Rhee fløyet til Hawaii med en Douglas DC-4 samme dag. Visefinansminister Kim Yong Kap beskyldte Rhee for å ha tatt med seg 20 millioner amerikanske dollar av statsfinansene.[38] Rhees familie har i ettertid gitt en beklagelse til de pårørende av studentene som ble drept under aprilrevolusjonen.[39]

Død og begravelse

[rediger | rediger kilde]

Etter å ha blitt kastet som president, dro den 85-årige Rhee frivillig i eksil til Hawaii samme år, angivelig av helsemessige årsaker.[40] Den 19. juli 1965 døde han av et hjerneslag, 90 år gammel. En uke senere ble han stedt til hvile på Seoul nasjonale kirkegård (국립서울현충원).[41]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Syngman-Rhee[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ ISBN-13 9781784770945, side(r) 157[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ JSTOR, ISBN-13 9780824872854, JSTOR artikkel-ID 10.2307/j.ctt6wqwch[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Syngman-Rhee, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001421, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0055204[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Ли Сын Ман, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Wikipedia på polsk[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b Johnson, Chalmers (2004). Blowback. The Costs and Consequences of American Empire (på engelsk) (2 utg.). Owl Book. s. 99–101. ISBN 0-8050-6239-4. 
  12. ^ a b Edwards, Paul M. (2010). «Bodo League Massacre». Historical Dictionary of the Korean War (på engelsk). Plymouth: Scarecrow Press. s. 32. ISBN 978-0-8108-6773-4. 
  13. ^ a b c d e f «Father of His Country?». Time (på engelsk). 16. oktober 1950. Arkivert fra originalen 23. november 2011. Besøkt 8. juni 2011. 
  14. ^ a b c d e f g h i j k l m n Rhee, Syngman og Kim Han-kyo (2001). The Spirit of Independence. A Primer of Korean Modernization and Reform (på engelsk). University of Hawaii Press. s. xi–xii, 1–4 og 10. ISBN 0-8248-2264-1. 
  15. ^ a b c d e f g Kleiner, Jürgen (2001). Korea. A Century of Change (på engelsk). World Scientific Publishing Company. s. 107–111. ISBN 981-02-4657-9. 
  16. ^ a b c «Korea: The Walnut». Time (på engelsk). 9. mars 1953. Arkivert fra originalen 19. oktober 2011. Besøkt 27. mai 2011. 
  17. ^ Oliver, Robert T. (1967). «The Voices of History». The Rotarian (på engelsk) (6): 20–22. 
  18. ^ Hart-Landsberg, Martin (1998). Korea: Division, Reunification, and U.S. Foreign Policy (på engelsk). Monthly Review Press. s. 85–86. ISBN 0-85345-927-4. 
  19. ^ a b «만물상 6•25 한강다리 폭파의 희생자들». Chosun Ilbo (på koreansk). 29. juni 2010. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 16. juli 2014. 
  20. ^ «The War in Korea: A Chronology of Events, 25 June 1950—25 June 1951». The World Today (på engelsk) (8): 317–328. 1951. 
  21. ^ a b «New evidence of Korean war killings» (på engelsk). BBC News. 21. april 2000. 
  22. ^ Chung Ki-hwan (13. mars 2010). «Ganghwa fighters seek the truth». Korea JoongAng Daily (på engelsk). Besøkt 3. desember 2014. 
  23. ^ a b c Bernstein, Barton J. (1978). «Syngman Rhee: the Pawn as Rook the Struggle to End the Korean War». Bulletin of Concerned Asian Scholars (på engelsk) (1): 38. 
  24. ^ Petras, James og Morley, Morris (23. januar 1988). «Nuclear War and US-Third World Relations: The Neglected Dimension». Economic and Political Weekly (på engelsk) (4): 151–158. 
  25. ^ «The Allies: I Don't Care». Time (på engelsk). 23. juni 1952. Arkivert fra originalen 23. november 2011. Besøkt 30. mai 2011. 
  26. ^ Ra Jong-yil (1992). «Political Crisis in Korea, 1952: The Administration, Legislature, Military and Foreign Powers». Journal of Contemporary History (på engelsk) (2): 301–318. 
  27. ^ Keefer, Edward C. (1991). «The Truman Administration and the South Korean Political Crisis of 1952: Democracy's Failure?». Pacific Historical Review (på engelsk) (2): 145–168. 
  28. ^ «International: Strongman Syngman». Time (på engelsk). 30. juni 1952. Arkivert fra originalen 21. juli 2013. Besøkt 2. juni 2011. 
  29. ^ Haggard, Stephan, Kim Byung-kook og Moon Chung-in (1991). «The Transition to Export-led Growth in South Korea: 1954-1966». The Journal of Asian Studies (på engelsk) (4): 850–873. 
  30. ^ a b Myers, Ramon H. (1971). «"Modernization Effect" upon Exports of Agricultural Produce: South Korea: Comment». American Journal of Agricultural Economics (på engelsk) (1): 132–133. 
  31. ^ Mitchell, Clyde (1950). «Promises and Facts in Korea and China». Bulletin of the Atomic Scientists (på engelsk) (12): 357–358. 
  32. ^ a b c d e «Foreign News: The Pawns». Time (på engelsk). 13. januar 1958. Arkivert fra originalen 31. januar 2011. Besøkt 2. juni 2011. 
  33. ^ «An Agenda for 1955». Life (på engelsk) (2): 28. 10. januar 1955. 
  34. ^ a b c «Difficult Question from the Far East». Life (på engelsk) (6): 14. 9. august 1954. 
  35. ^ Brands, Henry W. jr. (1987). «The Dwight D. Eisenhower Administration, Syngman Rhee, and the "Other" Geneva Conference of 1954». Pacific Historical Review (på engelsk) (1): 59–85. 
  36. ^ a b «South Korea: Victorious Methods». Time (på engelsk). 28. mars 1960. Arkivert fra originalen 20. februar 2011. Besøkt 8. juni 2011. 
  37. ^ Kim Quee-Young (1996). «From Protest to Change of Regime: The 4-19 Revolt and the Fall of the Rhee Regime in South». Social Forces (på engelsk) (4): 1179–1208. 
  38. ^ Selden, Mark (2003). War and State Terrorism: The United States, Japan and the Asia-Pacific in the Long Twentieth Century (på engelsk). Rowman & Littlefield. s. 110. ISBN 0742523918. 
  39. ^ Bae Hyun-jung (17. april 2011). «Rhee’s son to apologize to April 19 victims». The Korea Herald (på engelsk). Arkivert fra originalen 20. april 2011. Besøkt 8. juni 2011. 
  40. ^ «A Look at the World's Week». Life (på engelsk) (23): 30–32. 13. juni 1960. 
  41. ^ «Syngman Rhee». South Korean President (på engelsk). Find a Grave. 20. februar 2004. Besøkt 19. august 2011. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Allen, Richard C. (1960). Korea's Syngman Rhee. An Unauthorized Portrait (på engelsk). Rutland: C. E. Tuttle Co. 
  • Chong-sik Lee (2001). Syngman Rhee. The Prison Years of a Young Radical (på engelsk). Yonsei University Press. ISBN 89-7141-536-3. 
  • Hong Yong-Pyo (2001). State Security and Regime Security. President Syngman Rhee and the Insecurity Dilemma in South Korea, 1953-60 (på engelsk). Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-3122-1766-2. 
  • Kim Quee-young (1983). The Fall of Syngman Rhee (på engelsk). Berkeley: Center for Korean Studies, University of California. ISBN 0-912966-54-8. 
  • Oliver, Robert T. (1978). Syngman Rhee and American Involvement in Korea, 1942-1960. A Personal Narrative (på engelsk). Seoul: Panmun Book Co. 
  • Rhee, Syngman (1941). Japan Inside Out. The Challenge of Today (PDF) (på engelsk). London: Fleming H. Revell Co. Arkivert fra originalen (PDF) 1. mai 2015. 
  • Rhee, Syngman (1912). Neutrality as Influenced by the United States (på engelsk). Princeton University Press. 
  • Rhee, Syngman og Kim Han-kyo (2001). The Spirit of Independence. A Primer of Korean Modernization and Reform (på engelsk). University of Hawaii Press. ISBN 0-8248-2264-1. 
  • Young Ick Lew (2013). The Making of the First Korean President. Syngman Rhee's Quest for Independence, 1875-1948 (på engelsk). University of Hawaii Press. ISBN 978-0-8248-3914-7. 


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Syngman_Rhee&oldid=24460299»