Slaget ved Bornholm 1676

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Sjøslaget ved Bornholm 1676 var det første, maritime sammenstøtet under Gyldenløvefeiden mellom de krigførende parter. Det var dessuten admiral Niels Juels ildprøve som en flåtekommandant mot en overlegen flåtestyrke. Allerede der skulle den danske orlogsflåten vise seg suverent overlegen i sjømannskap og kompetanse.

I 1675, etter nederlaget i slaget ved Fehrbellin, var svenskene ikke forberedt på en storkonflikt. Arbeidet med å oppruste og klargjøre flåten var ikke fullført og dette førte til et ulykksalig sjøtokt senåret 1675. Den var dårlig vedlikeholdt, det var mangel på utdannede folk både som sjømenn og befal, og, ikke minst, den svenske flåten var dårlig organisert.

Uten å ha støtt på en eneste danske ble dette sjøtoktet et av de verste i den svenske historien. Sjømenn sultet, ble utmattet av nytteløst arbeid i dårlig vær og ble akutt syke. Av 10 000 mann i flåten på 66 skip og småfartøyer som stevnet ut, ble 2 500 syke og 1 000 omkom, resten kunne ikke dra ut til sjøs på nytt. Danmark-Norge hadde det ikke bedre da hardt vær og sykdom påførte orlogsflåten store påkjenninger slik at 1 000 blir syke og flere dør senere, blant dem nordmannen generaladmiral Cort Sivertsen Adeler som dør den 5. november 1675. Begge flåter var tvunget ut av sine øverstkommanderende med tanke på situasjonen denne høsten like etter krigsutbruddet mellom Danmark-Norge og Sverige. Men Cort Adeler etterfølges av sin venn og kollega, admiral Niels Juel. I Sverige måtte flåtekommandanten, riksadmiral Gustaf Otto Stenbock, betale utgiftene for sjøtoktet på 209 341 sølvmynter.

Da vinteren gikk mot tøvær og våren nærmet seg, planla begge parter å søke et endelig oppgjør om herredømmet over Østersjøen. I Sverige ville de sikre sine tyske besittelser fra Rügen og lansere et angrep på Sjælland. I Danmark ville Christian V ta tilbake de østdanske provinsene medregnet Skåne så de kunne sikre sine forbindelseslinjer østover. Siden det var viktige krigsmål over sjø ble derfor presset på begge flåter meget stort. Så stort at svenskene den 14. februar 1676 forsøkte å hugge ut råk i isen fra Dalarö for sine krigsskip. Dette ledet til at Leoparden gikk tapt da isen skrur og ytterligere tre skip blir sittende fast fram til våren ved Älvsnabben.

Niels Juel hadde fordelen av å ha en varmere havstrøm i de danske farvann. Derfor kunne han sende ut eskadrer med flere skip da isen trakk seg vekk allerede i februar. 23. mars 1676 seilte så den danske flåten ut på Østersjpen med 13 skip og 7 småfartøyer med under 2 500 mann og 400 skyts med Churprindsen (68) som flaggskip. Han angriper Dornbusk på Rügen, men landstigningen var slått vekk. To mindre galioter var ødelagt av danskene. Deretter stevnet Niels Juel utenfor den skånske sørkysten fram til den 20. april da han besluttet å dra til Gotland. Underveis, ved Stenshavn på øya Utlängan, kom det til kamp med to svenske krigsskip som ble nedkjempet. Det ene ble ødelagt, mens det andre ble erobret den 23. april 1676. Erobringen av Gotland tok bare kort tid. Den 1. mai, etter mindre enn to dager, overgir kastellet i Visby seg. Der fikk Niels Juel høre at svenskene var i ferd med å ruste ut en stor flåtestyrke i Dalarö.

I mellomtiden var nederlenderne opptatt med å rustet ut sin hjelpeflåte under Cornelis van Tromp og sende ut detasjementer på få skip om gangen. Den 30. april ankom de første, fire nederlandske krigsskipene under van Almonde. 9. mai, mens van Tromp ble i København, seilte van Almonde ut med 8 skip og fire danske fartøyer som kom fram til Karlsø hvor Niels Juel lå med sin flåte den 14. mai. Deretter krysset Niels Juel og van Almonde mellom Skåne og Rügen.

Først den 4. mai 1676 seilte endelig en svensk armada ut med 17 store krigsskip med mer enn femti kanoner, 13 mindre krigsskip med mer enn tretti kanoner og 2 småfartøyer med mindre enn tretti kanoner; tilsammen 32 krigsskip, 8 bevæpnede koffardiskip, 11 andre fartøyer og 8 brannskip. Uheldigvis er ikke flåtelistene for våren 1676 fullført slik det er strid om hvor mange skip som deltok i dette sjøtoktet. Etter danske opplysninger var det 44 krigsskip, 10 galioter og 6 brannskip.

Lorentz Creutz ble flåtekommandant tross at han manglet erfaring fra strid til sjøs. Men ferden til Älvsnabben blir ulykkesbringende fordi en av de 4 kapteinene for flåten som da var delt i fire eskader, omkom i en ulykke. Det var Johan Bergenstierna på Victoria (80). Den fjerde eskadren blir derfor fordelt inn i de andre tre eskadrene. Valget av en ukyndig mann som kommandant skyldes tradisjonelle og foreldede ledelsesmønstre. Det ble før skilt mellom skipper, ansvarlig for sjømannskap, og skipsjef, ansvarlig for skipet under kamp. En ny, taktisk orientering ble innført med linjeformasjon der en kombinasjon av sjødyktighet og kampferdighet var nødvendig. Niels Juel var av den nye generasjonen sjøoffiserer, i motsetning til Lorentz Creutz.

Den 24. mai, etter fem dagers reise fra Älvsnabben, var den svenske flåten kommet fram til farvannet mellom Bornholm og Rügen. Dagen etterpå oppdaget Niels Juel svenskene og vendte nordvestover mot Øresund i hensikt å unngå å gå i kamp før nederlandsk hjelp med van Tromp var kommettil. Men de svenske skipene var bygget for å seile raskt, så det varte ikke lenge før svenskene hadde tatt igjen den dansk-nederlandske flåten.

Først ved solnedgang den 25. mai kom det til skuddveksling da Niels Juel etter å ha observert hvor uryddlige den svenske linjeformasjonen var i lovart under svak vind, vendte om flåten på 26 skip på nord-nordøstlig kurs ved Jasmund på Rügen og utenfor Bornholm rett mot den svenske linjens bakre del som hadde sakket akterut. Avskjæringen da mørket falt på kl. 21 om aften var et eksempel på gjennombruddstaktikken som sett under Slaget ved Trafalgar. Det mislyktes delvis, for Creutz vendt om og mørket førte til uorden hos begge parter. To brannskip, Didric og Leopard, ble avskåret og erobret av de allierte. Men det var kanskje første gang gjennombruddstaktikken var tatt i bruk med suksess, for fem skip var avskåret og lagt under skarp beskytning for en stund.

I ly av mørket seilte begge flåter i nordvestlig retning mot den skånske sørkysten der byen Trelleborg lå. Karl XI satt i kirketårnet og observerte mot horisonten hvor drønn kunne høres. Mangel på sjømannskap og kompetanse førte til at Creutz hadde syv færre skip kl. 7 om morgen til den 26. mai. Den tredje eskadren som hadde mister sine bakerste skip, hadde brutt kontakten med første og andre eskadre som bestod av 12 større krigsskip.

Med den svenske flåten spredt kunne Niels Juel ta fordel av større sjødyktighet og bedre sjømannskap, men svenskene holdt seg i lovart, så man måtte seile opp mot dem. Dermed ble skipene svært utsatt for den svenske ilden. Et angrep av de allierte med van Almonde i spissen på Delft (62) førte til en skarp strid hvor Kronan fikk bruk for sin formidable ildkraft da van Almonde nådde fram til Creutz' skip. Med skipet nær totalødelagt måtte van Almonde trekke seg ut på le og flytte sitt flagg over til Gideon (60). Tre av de åtte nederlandske krigsskipene var slått ut med store skader under angrepet som varte i tre timer. Niels Juel var i avantgarden, admiral Jens Rodsten var bakerst og van Almonde var i senteret som angrep på eget initiativ.

Den svenske ildkraften ble for stor. Klokken 14 om ettermiddagen så Niels Juel seg derfor nødt til å trekke seg fra kampen, og satte kurs mot Øresund. Svenskene hadde reorganisert seg til en slagkraftig enhet. Det var derfor stor fare for at man kunne overvinne den mindre allierte flåten. Fra lovart kunne de stormet ned på de allierte, men det var da kaos inntraff. Idet Creutz så at Merkurius, kommandert av broren major Johan Creutz, var under angrep av et brannskip som hadde lagt seg mot krigsskipet, ville han hjelpe til. Han beordret at Kronan vendte om. De andre kapteinene forstår ikke manøvren og det førte til forvirring. Først kl. 15 om ettermiddag kunne svenskene samle seg på ny, men da var de allierte dratt vekk. Creutz lå opp under Trelleborg mens Niels Juel lå mellom Dragør og Falsterbo.

Det er ikke mulig å vite tapene ettersom skadene var raskt rettet opp. Men det er antatt at svenskene mistet en galiot og eventuelt to brannskip. Det er likevel opplysninger som viser at det var betydelige tap. Admiralløytnant Boije i den tredje eskadren hadde fått 40 til 63 kanonskudd på sitt skip Äpplet og hadde minst fem drepte og fem skadede. Men mesteparten av skuddene var rettet mot master og rigg slik at svenskene dermed fikk mest materielle skader. Svensk ild derimot var rettet mot skroget. Delft er antatt å ha blitt svært skadet og selv om dette skipet deltok i kamp senere, var skadene store, spesielt på akterskipet.

Om aften den 26. mai lot Karl XI sin misnøye luftes da han anklaget skipsjefene for å ha utført sine oppdrag for dårlig. Han oppnevnte en kommisjon som etterforsket flåtens befal slik at flere ble skiftet ut i unåde som admiralløytnant Boije. Karl XI kunne ikke unngått å ha lagt merke til svenskenes uorden og manglende sjødyktighet som forhindret dem i å knuse den allierte flåten. I København rettet van Almonde sterke anklager mot danskene og der begynner en rift mellom de allierte sjøoffiserer å utvikle seg. Det kom fort til konfrontasjon mellom Niels Juel og van Almonde.

Mens van Tromp var på vei til København med en ny eskadre, hadde Karl XI samtale med sin dyktigste sjøoffiser, Claes Uggla. De ble enige om å la flåten vende nordøstover til farvannet utenfor Ölands nordre odde utenfor Gotland som skulle gjenerobres. Strategisk sett var det klokt. Men Niels Juel og Cornelis van Tromp ville også ha et ord med på laget om dette. Opptrappingen til Slaget ved Öland startet.

• Regalskeppet Kronan utgitt av Bra Böcker med redaktør Björn Axel Johansson 1985.
• Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen Danmark i Krig 2005 ISBN 87-567-7269-6
• Kurt Lundgren, Stora Cronan utgitt av Lenstad Bok & Bild 1997 ISBN 91-973261-5-1
• Jørgen H. Barfod, Den Danske Flådes Historie 1660-1720, Niels Juels flåde 1997 ISBN 87-00-30226-0